Stikkord: <span>veldedighet</span>

I blant kommer jeg over interessante studier som ser på ting man normalt kanskje ikke har tenkt så mye over. Ta for eksempel denne studien: Parachuting for charity: is it worth the money? A 5-year audit of parachute injuries in Tayside and the cost to the NHS.

I denne studien fra 1999 analyserte forskerne alle fallskjermhopprelaterte skader fra to lokale fallskjermhopp-sentre over en 5-årsperiode i Tayside i Skotland. De fant 174 pasienter med skader av ulik grad av alvorlighet. Hele 94% av skadene var hos hoppere som gjorde sitt første hopp i forbindelse med veldedighet.

«Veldedighet?», sier du kanskje. «Hva har det med saken å gjøre?» Ja, jeg vet ikke hvor utbredt dette er i Norge, men i England ser det ut til å være veldig populært å få folk til å «sponse» hoppet i den hensikt å samle inn penger til gode formål. Her er et eksempel:

Screenshot 2014 07 17 16 01 49

Og et annet:

Screenshot 2014 07 17 16 02 33

Det høres jo vel og bra ut. Folk utfordrer seg selv og samler penger til noe positivt i samme slengen. Problemet er bare at når man ser på kostnadene ved alle skadene fra disse veldedighets-hoppene, så er ikke resultatet så positivt likevel.

Her er hva forskerne fant:

The injury rate in charity-parachutists was 11% at an average cost of 3751 Pounds per casualty. Sixty-three percent of casualties who were charity-parachutists required hospital admission, representing a serious injury rate of 7%, at an average cost of 5781 Pounds per patient. The amount raised per person for charity was 30 Pounds. Each pound raised for charity cost the NHS 13.75 Pounds in return. Parachuting for charity costs more money than it raises, carries a high risk of serious personal injury and places a significant burden on health resources.

Totalt sett koster det altså samfunnet nesten 14 ganger så mye å behandle alle de skadde fallskjermhopperne, som hva de klarer å samle inn til veldedighet.

Les resten av denne bloggposten »

Diverse Skepsis

0adb5c2e23c2f338823c57ecbe169d46Jeg mistet julen en gang for kanskje 10 år siden. Nå får jeg ikke til jul lenger.

Jeg føler ingenting for jul. Julen er omtrent like oppløftende som et tannlegebesøk. Ikke sånne årlige kontroller hvor tannlegen bare pirker litt og sier at alt ser greit ut. Nei. Julen er mer som den gang du var for å rotfylle en jeksel helt der bak. Da du måtte sitte i evigheter og observere at noe ubehagelig skjedde, men heldigvis er du bedøvet nok til å ikke egentlig merke så mye til det.

Julen bare skjer rundt meg. Men jeg er ikke i julen. Og julen er definitivt ikke i meg.

Det er mange år siden jeg har kjøpt gaver til voksne. Julegaver er noe av det mest motbydelige jeg kan tenke meg. Når jeg leser på Facebook at folk handler gaver, pakker inn og styrer, så knyter det seg i magen min. Jeg synes det er ekkelt. De kunne like gjerne skrevet at de var ute og kaldkvelte uskyldige kattunger.

Og jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det slik. Kanskje det gjør meg stresset. Kanskje det er fordi jeg oppfatter det som noe påtvunget. Et slags rituale. Noe man må gjøre bare fordi det er sånn. Og hvis det er en ting jeg hater, så er det ting folk gjør bare fordi det er sånn. Jeg hater tradisjoner og ritualer.

Grøss.

Misforstå meg ikke. Jul kan være koselig. Jeg sitter ikke og har det vondt inni meg med familien på julaften. Spesielt ikke de julaftener jeg er med min datter. Jeg har verdens beste familie, og en oppvekst med fantastiske julfeiringer bak meg. Men de siste årene har hele julegreiene bare blitt ekstremt kjedelig og intetsigende. Når man er singel, familie er spredt litt rundtomkring, og man generelt sett synes folk er litt slitsomme, så har ikke julen så veldig mye å tilby.

Når noen spør meg om hva jeg ønsker meg, så synes jeg det er utelukkende ubehagelig. Jeg får et snev av panikkangst. Jeg blir stresset. Kanskje fordi jeg ikke ønsker meg noe som helst som noen kan gi meg innpakket i gavepapir. Jeg har alt jeg trenger og mer.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig