Stikkord: Wasim Zahid

Skjermbilde 2015 06 12 16 06 15

Æsj. Jeg er blitt en av de personene jeg hater. En av de som faktisk ser på innholdsfortegnelsen på matvarene i butikken. En av de som faktisk har begynt å avsky sukkerholdig brus. En av de som alltid velger det sunneste alternativet. En av de som faktisk veier maten de spiser på en sånn liten, nett kjøkkenvekt.

Er det en midtlivskrise? Jeg blir tross alt 41 år om få uker. Nei, jeg tror ikke det. Det er nok heller en kombinasjon av følgende faktorer:

  1. Jeg vil se bedre ut. Dammit, jeg er singel, og på tross av at jeg føler jeg har mye å tilby fra mitt indre, er det vel ikke dumt å ha noe bedre å tilby fra det ytre også.
  2. Jeg har hatt en del problemer med mage/tarm de siste årene, uten at noen av uttallige tester og undersøkelser, fra blodprøver til koloskopi, har funnet en årsak, og jeg vil se om det å legge om kostholdet vil hjelpe.
  3. Jeg har ikke-alkoholisk fettlever. Ja, en nylig ultralyd av magen viste at leveren min har mye fett rundt seg. No shit. Med en mage som min er vel det å forvente. Fettlever er ikke farlig i seg selv, men et uheldig signal om at ting kanskje bør skjerpes.
  4. Jeg har researchet en del om kosthold og sukker til noen bloggposter. Det skremte meg.
  5. Jeg er drittlei av å shoppe klær og finne ut at de fineste plaggene ofte ikke finnes i min størrelse.
  6. Jeg liker prosjekter. Jeg liker kontroll.
  7. Kanskje litt midtlivskrise likevel.

Slanke-nazi

Jeg har alltid vært glad i Coca Cola, men kuttet faktisk ut den sukkerholdige varianten til fordel for deilig aspartam for snart et år siden. Nå har jeg drukket Cola Zero i snart et år, noe som burde ha redusert sukker-, og dermed kalori-inntaket mitt, en del, men uten at jeg har gått ned et gram i vekt.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Skepsis Vitenskap

BVLCSykCYAAtydo jpg largeJeg ble kjent med Wasim Zahid via Twitter for noen år tilbake. Det er nok der de fleste av oss kjenner ham fra, og han er blitt #twitterlegen i landet.

Jeg oppdaget fort at Wasim hadde alle de kvaliteter jeg liker i et menneske. Han var klok. Ikke bare intelligent, men klok. Klok nok til å kjenne sine begrensninger, til å være ydmyk, men samtidig ha en enorm teoretisk kompetanse innen sitt primære fag, medisinen.

Wasim var også empatisk. Real. Grei. Morsom. Selvironisk. Ikke minst så var han hardcore-skeptiker. Det er nok ikke feil å si at jeg fikk en liten mancrush på ham etter kort tid, og han har inspirert meg både som skeptiker og medmenneske.

Det siste året har jeg vært så heldig å få møte Wasim i egen person flere ganger. Og inntrykket av ham ble ikke noe dårligere av det. Tvert imot fikk jeg da se sider av ham som gjorde ham enda mer interessant, og i dag tør jeg kalle ham en god venn.

Alt dette gjør meg kanskje noe inhabil i vurderingen av hans bok, «På liv og død – En leges bekjennelser», som jeg leste for få dager siden. Men jeg skal være ærlig og si at jeg ikke hadde de aller høyeste forventninger. Ikke fordi jeg betvilte Wasims evne til å skrive. Jeg vet han er en dyktig skribent. Men mer fordi jeg så for meg en rekke historier som sikkert var spennende, men som kanskje ikke ville gripe meg på noe dypere plan. Kanskje jeg trodde jeg var blitt litt herdet fordi jeg har lest så mange slike pasienthistorier før. Kanskje jeg følte jeg har mistet litt av gnisten for slik litteratur ettersom jeg nesten utelukkende har lest faglitteratur og populærvitenskap de siste 15 år.

Jeg vet ikke. Men en ting er helt sikkert: Jeg tok feil.

Allerede fra første historie var jeg grepet. Boken starter med en dramatisk akuttsituasjon som føles som om man leser en spenningsroman, men som samtidig vekker så mye følelser at man tror det er et kjærlighetsdrama. Man får umiddelbart et innblikk i analytikeren, medmennesket og fagpersonen Wasim Zahid gjennom en kort og gripende historie fra akuttmottaket.

Les resten av denne bloggposten »

Diverse Samfunn og verden Skepsis Vitenskap