Verbale overgrep fra kirken i Sirdal

Følgende innlegg postet jeg i dag på sirdolen.no:


Etter mitt innlegg om den unødvendige og påtrengte kristne dommedagsforkynnelse på 17. mai («Malplassert forkynnelse«, 18.05.2007), har jeg fått mange hyggelige tilbakemeldinger fra ulike hold. Det er tydeligvis svært mange som er enige med mitt innlegg og som deler min oppfatning om at slik forkynnelse ikke hører hjemme som en naturlig del av fellesprogrammet for nasjonaldagsfeiringen. Dessverre råder en frykt for å si dette offentlig, som om religion er noe som har krav på et spesielt vern mot kritikk, og derfor ser man få som tør gi sin støtte skriftlig. Jeg deler ikke denne frykt eller meningsløse religionsrespekt, og tar gjerne ordet for å motsi flere religiøse provokasjoner. Religion må holdes opp i lyset for kritisk granskning på samme måte som enhver annen offentlig sak.

I den sammenheng har jeg lyst å trekke frem noen andre områder hvor jeg reagerer på grove overtramp fra kirkens side. Jeg kommer i farten på tre helt konkrete selvopplevde eksempler som påvirket min egen oppvekst i større eller mindre grad, men det finnes så mange, mange flere:

1) ONANI
Da jeg var konfirmant på slutten av 80-tallet var vi på den faste konfirmantleiren. En dag fikk vi beskjed om at det ble satt opp en spørsmålskasse hvor vi kunne skrive spørsmål anonymt på små lapper og legge i kassen. Disse ville så bli besvart av presten (som jeg ikke skal navngi, men det var ikke en fra Sirdal) på vår kveldssamling. Jeg husker spesielt et spørsmål, stilt av en modig jente i klassen min. Spørsmålet var noe i retning: «Er det galt å onanere?».

Svaret presten ga denne spørrende forsamlingen av unge tenåringer var et utvetydig, JA, det er galt å onanere. Resonnementet hans gikk på at siden onani var å holde den seksuelle gleden for seg selv, når den var gitt av Gud for å deles med sin ektefelle, så var onani å anse som en egoistisk, og dermed en syndig, handling.

Jeg anser det som et rent overgrep mot ungdommer å fortelle dem at onani er galt. Vi vet i dag at onani er både naturlig, sunt og ikke minst svært viktig i et barns oppvekst. Å gjøre det til en «synd» (for øvrig et kristent, meningsløst begrep) er å påføre barn og ungdom en ødeleggende og totalt unødvendig skamfølelse som har svært negative utslag i deres utvikling og selvfølelse. Kirkens omfattende ødeleggelse av seksuell glede gjennom å påklistre det et stempel av skam og negativitet er kanskje det som har skapt mest sorg og ulykke, og er roten til en stor andel av de problemer vårt helsevesen og rettsvesen i dag må hanskes med.

2) PSYKISKE LIDELSER
En gang jeg var i kirken, midt på nittitallet tror jeg, så holdt en vikarprest gudstjeneste i Tonstad kirke. I hans tale forklarte han menigheten hvordan de onde kreftene fortsatt regjerte i samfunnet. Ikke minst gjorde han et stort nummer ut av at mennesker med psykiske lidelser var besatt av demoner (og implisitt at behandlingen av disse menneskene da naturlig nok innebar at demonene måtte drives ut).

Jeg var dessverre for ung og feig på det tidspunkt til å reagere. Men i årene etterpå har jeg ofte angret på at jeg ikke gikk ut av kirken i protest, eller stoppet presten og bedt ham forklare hva han mente med en slik hårreisende påstand.

Det er et hån mot alle psykisk syke å hevde noe så middelaldersk og uvitenskapelig, og det undrer meg hva en menighet av tilsynelatende oppegående sirdøler kan sitte å svelge uten å mukke. Skal vi virkelig akseptere dette uten at kirken må holdes ansvarlig for trakassering av syke mennesker?

3) HOMODISKRIMINERING
I mine Ten-Sing dager fortalte en av de kjente og kjære lokale andaktsholdere oss ungdommer at homofili var synd. Jeg vet i dag at det i denne forsamling av ungdommer satt minst en homofil, kanskje flere, og det er dypt tragisk at disse skal påføres skam og smerte gjennom å bli fordømt av en av sine forbilder. At en annen av andaktsholderne også uttalte, riktignok i privat sammenheng, at homofile ikke burde være lov i militæret fordi man kunne aldri stole på dem i en krigssituasjon, gjør ikke saken bedre.

I hvilken grad skal kirken slippe unna med denne type horrible utsagn til dalens barn og ungdommer? Hvor står «Kyrkja i Sirdal» på disse sakene i dag, og hvilke budskap gir de til lokalsamfunnets unge i 2007? Har kirken sluttet med slik mental forpesting, eller tillates fortsatt en hver form for verbale overgrep så lenge det sies i Guds navn?