Saksynt - Gunnar Tjomlid

Hva er alternativ medisin?

Jeg fikk en kommentar på en tidligere bloggpost om fjernhealing av kreft som jeg tenkte å svare på her som en egen bloggpost (bedre sent enn aldri).

Astarte spør:

Jeg har et (oppriktig) spørsmål… Når slutter en alternativ terapi å være alternativ? Akupunktur/-pressur er vel en mer eller mindre alminnelig godtatt behandlingsform i dag (i samfunnet i hvert fall, og mener også at staten støtter denne type behandling), men den er jo fremdeles definert som alternativ. Jeg føler av og til at graden av kritikk/krav til alternativ terapi øker jo mindre sosialt akseptert den er (som jo vil være naturlig :) ).

Jeg har blitt stilt dette spørsmålet før, i en litt annen variant. En bekjent på Facebook mente at alternativ medisin er medisin som ikke virker. Hvis den virker kalles den tross alt “medisin”. Så hvorfor er da eksempelvis urtemedisin fortsatt sett på som alternativ når den beviselig har aktive virkestoffer med effekt?

Mine tanker omkring dette går som følger: Alternativ medisin inkluderer alt fra homeopati til urtemedisin, men disse representerer også to ytterpunkter innen dette feltet.

Homeopati er en behandlingsmetode som det etterhvert finnes veldig god dokumentasjon for at ikke har noen effekt utover placebo, men i tillegg også mangler noen som helst akseptabel virkningsmekanisme. Det er ikke bare det at homeopatiske medikamenter beviselig ikke virker, men det finnes heller ingen naturlig mekanisme som tilsier at det kan virke. Å selge folk rent vann eller sukkerpiller og hevde at “vannet har hukommelse” er bare tull, så dette må anses som en kommersialisert form for “magi”.

På den annen side har vi altså urtemedisin. En stor del av vanlig medisin kommer fra planteriket. I USA regner man med at rundt 70% av alle nye medisiner utviklet de siste 25 år har sitt utspring i planteriket. Selv stoffer som alternative behandlere synes høres veldig unaturlige og skumle ut og gjerne anbefaler sine kunder å unngå, f.eks. cellegift mot kreftsvulster, har et naturlig utgangspunkt i planteriket.

Så hvorfor kaller man da urtemedisin for alternativt? Urtemedisin i sin rene form, altså i form av rå plantedeler, ekstrakter eller tørt pulver, vil riktignok i blant kunne ha en reell effekt på ulike lidelser. Likevel kaller vi det alternativ medisin fordi den ikke har gjennomgått de strenge vitenskapelige tester som vi krever av vanlig medisin. Man har ikke isolert de aktive stoffene og fjernet ofte tusenvis av potensielt farlige stoffer i planten. Man vet ikke noe om dosering – hva er virkningsfullt og hva er farlig? Man vet ikke nøyaktig hvilke lidelser det er nyttig for. Man har ikke kartlagt bivirkninger. I tillegg selges slik urtemedisin ofte under dårlig eller ingen kontroll, og kan derfor inneholder andre uheldige stoffer, f.eks. tungmetaller eller aktive medisinske ingredienser som ikke er oppgitt på innholdsfortegnelsen.

En amerikansk undersøkelse fant tungmetaller og/eller arsenikk i 20% av ayurvedisk urtemedisin fra India. Kjøper du urtemedisin i helsekostbutikker skal kontrollen være god, men bestiller du direkte fra utlandet via internett, er risikoen høy for at urtemedisinen er forurenset med farlige stoffer.

Urtemedisin er altså i noen tilfeller medisin med reell effekt, men det aller meste har intet vitenskapelig grunnlag for å si at det virker som lovet, og selv det som virker har det ikke gjennomgått den strenge kvalitetskontroll og testing som kreves av medisin. Derfor må urtemedisin anses som alternativ medisin. De delene av urtemedisinen som har fått en dokumentert effekt, er i dag en del av den farmasøytiske medisin i foredlet form – fordi de virker og er trygge.

Astarte fortsetter:

Hvis vi tar akupunktur som utgangspunkt er det veldig mange mennesker daglig som blir hjulpet av denne metoden. Uten tvil. Selv om jeg aldri har forsøkt det selv, har jeg mange bekjente som får det bedre ved å gå til akupunktur. Om det er en faktisk virkning eller palcebo er egentlig ikke så viktig fro meg, da det mennesket føler seg bedre. Og det er jo derfor de gikk dit i utgangspunktet? Det er i hvert fall derfor jeg går til legen når jeg har hatt hodepine lenge. Og legen kan jo faktisk ikke sjekke om jeg har hodepine, hun må tro på at jeg sier at jeg har vondt i hodet og be meg om å kjøpe Ibux. Jeg tar Ibux og så føler jeg meg bedre. Her er jeg faktisk litt fan av placebo – for begge måtene ville jo fjernet hodepinen min, men med Ibux kan jeg risikere å få magetrøbbel i tillegg hvis jeg tar mange nok.

Akupunktur virker ikke utover placebo. Det vet vi etterhvert med ganske stor grad av sikkerhet. I beste fall kan det kanskje ha en svak smertestillende effekt, men den er ikke stor nok til at det skulle være noen grunn til å velge dyr nålestikking fremfor en billig pille som virker bedre.

Likevel er mange pasienter fornøyde. De mener det virket for dem. Og det gjorde det helt sikkert også, men det dreier seg da om placeboeffekt, ikke effekt gjennom manipulering av (ikke-eksisterende) “chi” i (ikke-eksisterende) meridianers krysningspunkter.

En relativt ny studie undersøkte i hvilken grad akupunktørens oppførsel påvirket utfallet, med interessante resultater. En gruppe ble behandlet av en akupunktør som var veldig positiv til behandlingen og fortalte pasienten at de hadde hatt stor suksess med denne behandlingen tidligere. En annen gruppe fikk en akupunktør som var mer nøytral og sa at behandlingen kanskje ville virke, men kanskje ikke.

Førstnevnte gruppe rapporterte en siginifikant høyere grad av smertestillende effekt fra behandlingen de hadde mottatt, noe som tyder på at behandleren selv legger grunnlaget for mye av placeoeffekten gjennom sin oppførsel og grad av entusiasme.

Studier hvor man har stukket pasienter med tannpirkere heller enn akupunkturnåler, studier hvor nålene stikkes i tilfeldig punkter, studier hvor nålene ikke stikkes dypt nok, har alle vist at pasientene opplever samme effekt som med ekte akupunktur.

Akupunktur skiller seg likevel vesentlig fra homeopati, fordi med akupunktur er det ikke helt usannsynlig at det skulle kunne ha en effekt. Man stikker tross alt nåler i pasientene, og det kan frigi smertestillende endorfiner eller adenosin som kan ha en positiv effekt på smerteopplevelse. Homeopati er derimot ren “magi” ettersom man gir pasienten piller uten noen aktiv ingrediens. Felles for begge er altså likevel at man har en konsultasjon med en (forhåpentligvis) empatisk behandler, og noen ritualer som kan gi pasienten følelse av å bli tatt på alvor, bli lyttet til, og økt mestringsfølelse med den tilhørende stressreduksjon og alle psykologiske og fysiologiske effekter det har på kroppen.

At akupunktur blir mer og mer akseptert innen helsevesenet er altså litt bakvendt ettersom nyere og bedre studier stadig viser at akupunktur ikke har den positive effekt som man tidligere mente å kunne vise, og som selv skeptikerne var relativt åpne for kunne være der.

Er det ett fett om det er placebo eller ikke så lenge pasienten opplever at det virker? Det er ingen tvil om at placebo har en viktig plass i behandling av mennesker. Problemet er at ved å selge placeboeffekt pakket inn i mystiske forklaringer, undergraver man den vitenskapelige metode, man fratar pasienten retten til å foreta kvalifiserte valg, og man drar ofte med seg en hel del potensielt farlige tankesett som vaksinefrykt og et generelt overnaturlig og overtroisk forhold til hvordan natur og kropp fungerer.

Når en alternativ behandlingsmetode synes å virke på grunn av placeboeffekten, vil ofte dette medføre en feilaktig tro på at behandlingen i seg selv virker, og da kan dette fort overføres til at behandlingen også virker på sykdommer og lidelser som placeboeffekten overhode ikke kan påvirke, f.eks. kreft eller malaria.

Placeboeffekten bør dyrkes så godt som mulig, og leger bør finne måter hvor de kan høste fruktene av dette på best mulig måte. Men placeboeffekten er ingen kur for sykdommer, og det er bokstavelig talt livsfarlig å forlede pasienter til å tro at den behandling man gir virker, bare fordi pasienten opplever en bedring gjennom placeboeffekten.

Det store spørsmålet er likevel – kan vi ivareta en like stor placeboeffekt selv uten mystikken, ritualene og falske lovnader? Leger kan helt klart utnytte mye placeboeffekt bare gjennom god samtale, empati og selvsikkerhet. Men hvis pasienten hadde fått en enda større effekt ved at de også ga dem innholdsløse sukkerpiller eller lærte dem “helbredende bankemønstre” legen påstod manipulerte et usynlig tankefelt rundt kroppen, ville det være greit? Kan vi lyve til pasienten for at de skal bli bedre?

Det er et komplisert spørsmål med mange grader og nyanser. Jeg har ikke svaret, men det viktige er å ikke overdrive placeboeffektens virkninger på kroppen slik at det blir brukt til å tilby behandling for sykdommer det ikke kan virke mot.

Hvis loven sier

I markedsføringssammenheng vil det som hovedregel ikke være adgang til å innta eller gjengi uttalelser, anbefalinger eller konklusjoner fra fagtidsskrifter, forskningsinstitusjoner, forskningsprosjekter eller andre kilder som omhandler behandleren eller den enkelte behandlingsform.

- og det å referere til et forskningsprosjekt på en egen hjemmeside er å anse som markedsføring, når/hvordan kan man da bli “godkjent” av kritikerne? Er man mer troverdig som alternativ terapeut hvis man ikke sier noe om vitenskapelige forsøk (sett at man viser til dokumentasjon)? Slipper man unna denne loven hvis man blogger i stedet for å ha en tradisjonell hjemmeside?

Jeg synes jo det ville vært en god idé at alternative behandlinger kunne lenket åpent til eventuelle forskningsprosjekter de har vært med i (man kan jo sende en e-mail og be om å få det tilsendt), men det virker jo som loven ikke tar hensyn til “internett” på en slik måte. Jeg tolker loven litt som at man ikke har lov til å være åpen om forskingen FØR man er godkjent av et eller annet organ (orker ikke å sjekke hvilket).

Hvis man kan bruke nettet til å dele informasjon/dokumentasjon om slike ting, synes jeg man burde få gjøre det – det åpner jo bare for at “vi alle” kan ta en kritisk gjennomgang av det de påstår. Loven burde kanskje heller krevd at slike påstander som herren over har på hjemmesiden sin skal begrunnes med en henvisning til forskning foretatt under kontrollerte forhold? Og så får heller terapeutene ha en eller annen form for pengene-tilbake-garanti hvis man ikke blir bedre i løpet av x antall timer eller noe.

Dette er et godt poeng som kan virke noe paradoksalt. Problemet her er at 99,9% av forbrukerne vil ikke være i stand til å skille gode studier fra dårlige studier. De færreste vet hvordan man skal forholde seg til forskning. Ikke bare i forhold til å vurdere om en enkeltstudie holder mål, men også det faktum at en enkeltstudie i seg selv ikke sier noe som helst konklusivt om det som undersøkes.

Husk at denne fjernhealeren jeg omtaler i bloggposten mener å kunne påvirke alvorlige sykdommer bare ved å tenke på en pasient som befinner seg et annet sted på kloden. Jeg tror vi med enormt høy grad av sikkerhet kan si at denne evnen har han ikke, men han har likevel en pilotstudie som han viser til hele tiden. Denne pilotstudien er ikke publisert, så ingen kan vurdere innholdet i den. Jeg har bedt om å få se den, men uten hell. Studien er kun utført på celler i et laboratorium, sannsynligvis med utilstrekkelig blinding og randomisering. Det er en enkeltstudie, og en pilotstudie, og disse har nesten per definisjon ikke den nødvendige grad av rigide kontroller til å kunne avgjøre annet enn om det er interessant å forske videre på fenomenet eller ikke.

Likevel bruker denne fjernhealeren sin studie i markedsføringen av egne “evner”, noe som ikke er lovlig. Og det bør heller ikke være lovlig, for de aller fleste potensielle kunder vil kunne la seg forlede av påstanden om en vitenskapelig studie som viser effekt av healing på kreftceller. I det øyeblikk hans healende evner har gjennomgått den vitenskapelige testing som kreves for å kunne vite om det har en reell effekt eller ikke, vil mange ha vunnet nobelpriser, og hans behandling vil tas inn som en del av skolemedisinen og ikke lenger anses som alternativ.

Vi ser det samme med VitaePro som i starten av sin markedsføring hevdet å ha over 100 vitenskapelige studier som viste positiv effekt av noen av virkestoffene, bl.a. astaxanthin og lutein. Jeg gjennomgikk mange av disse og oppdaget at ikke en eneste av studiene var på selve produktet VitaePro, ikke en eneste av studiene var gjort på mennesker, ingen av studiene konkluderte med noen effekt men var derimot i hovedsak pilotstudier gjort i laboratorier for å se om det kunne være en effekt å forske videre på. Og selv om det vises en effekt i laboratoriemus eller cellekulturer, så er spranget uhyre langt til å konkludere med en effekt i menneskekroppen. Store metaanalyser i senere tid har vist at antioksidanter inntatt som piller/kapsler ikke har noen gunstig helseeffekt.

Med andre ord viser ikke de 100 vitenskapelige studiene til VitaePro dokumentasjon for at deres produkt virker, selv om listen over studier kunne gi dette inntrykk. De ble derfor pålagt å ta bort referansene til disse studiene.

Dette handler tross alt om å beskytte forbrukere mot falsk markedsføring og lureri. Hvis et kosttilskudd eller en form for alternativ medisin viser seg å ha reell helseeffekt, ja så må det også reguleres og kan da ikke lenger selges fritt. Straks det er påvist effekt og det har gjennomgått alle de kliniske studier som kreves for å avdekke riktige doseringer og eventuelle bivirkninger, kan medikamentet tilbys gjennom de rette kanaler. Frem til det skjer må man anta at produktet ikke har den påståtte helseeffekt, og ved å henvise til studier i markedsføringen vil man villede forbrukeren.

Dessverre er det alt for dårlig kontroll med dette i dag, og de fleste alternative behandlere bryter disse retningslinjene og lurer dermed forbrukerne til å tro at deres behandlingsform har et vitenskapelig dokumentert fundament som det altså per definisjon ikke har.

Husk også at dette ikke er unikt for alternativ behandling. Det er mye, mye strengere innenfor “skolemedisinen”. Det er overhodet ikke lov å selge utestede medikamenter med henvisning til pilotstudier som viser at det “virker”. Man må ha rigid forskning bak et medikament, noe som ofte krever i snitt ti år med forskning og milliarder av kroner, før man kan starte med noe markedsføring og salg. Reglene er altså ikke laget for å “diskriminere” alternativbehandlere, men derimot for å prøve å regulere denne bransjen slik at de fortsatt kan tilby sin behandling uten at de misbruker det vitenskapelige kvalitetsstempel til sin fordel ved å ta snarveier som effektiv medisin ikke tar.

Jeg håper dette var svar på en del vanlige spørsmål, og har du kommentarer eller innvendinger står kommentarfeltet åpent.

  • Kjersti

    Elegant, presist, veltalende og balansert svar. Slikt får meg i godt humør!

    Kjersti

  • Ida

    Takk så mye for dette. Nok en gang; velskrevet og lett forståelig. Pluss at det setter ord på et problem som jeg selv har opplevd.
    Jeg har hatt mye problemer med urinveisinfeksjon, og for å forebygge det så har jeg innimellom drukket te laget av tranebær, bare fordi jeg vet at det setter igang “vannverket”. Går det ikke over da, tar jeg såklart antibiotika. Men en venninne av meg som er STOR tilhenger av alt alternativt har kritisert meg for det med tranebær (som en “hevn” for at jeg stilte spørsmål ved healingen og de homeopatiske midlene hun benytter seg av) når hun fikk vite at jeg brukte det(blablabla, kvinnfolk). Jeg prøvde å forklare henne at det er en ganske stor forskjell på homeopatiske midler og urter, men det nektet hun å tro på og ville ikke høre noe om hvordan homeopatisk medisin “fungerer”. Hun mente det var akkurat det samme og at min kritikk derfor utgikk.
    Jeg tror det er ganske mange alternative som faktisk ikke aner hva homeopatisk medisin er, og at det er et problem.

  • http://www.oyvindstrommen.be Øyvind Strømmen

    Er det mulig at jeg er din facebookbekjent? I så fall vil jeg gjerne presisere at det jeg skrev var at “alternativ medisin” er et meningsløst begrep, fordi det enten -virker- og da er medisin, eller -ikke virker- og da bare er alternativt. Selvsagt er dette en litt enkel påstand, all den tid:

    a) alternativ “medisin” kan virke uten å virke medisinsk (f.eks. kan en alternativbehandler med god tid til å prate med pasientene ha en psykologisk effekt som kan virke positivt, selv om auramassasjen eller hva det nå enn er ikke har noen dokumenterbar effekt, og kan være basert på fullstendig uvitenskaplige prinsipper.

    b) urtemedisin ikke nødvendigvis har virkestoffer i virksomme doser, eller som virker på den måten det påstås at den gjør (det påstås veldig mye rart om mange urter).

    Et av poengene mine er at urter – som faktisk har reelle virkestoffer – kan ha både virkninger og bivirkninger, indikasjoner og kontraindikasjoner. Urteremedier kan også være fremstilt i tråd med analyseprosedyrer som gjør at doseringen er mindre usikker.

    De faktiske effektene kan være dårlig dokumentert, og dosene noe vilkårlige, men dette betyr likevel ikke at alt kan kombineres med alt. Johannesurt (som i Norge klassifiseres som legemiddel, men ikke i mange andre land) kan f.eks. påvirke leveren (negativt) og i kombinasjon med farmasøytika som paracetamol kan dette være en risikofaktor. Nyresykdom er en kontraindikasjon ved inntak av aspargesrot. Osv.

    Problemet med å regne urtemedisin som “alternativ medisin” er at det kan resultere i manglende kunnskaper og manglende forholdsregler, både hos brukere og f.eks. allmennleger om at dette faktisk dreier seg om medisin, som – akkurat som annen medisin – kan gi bivirkninger.

    Derfor var mitt argument at kjennskap til slik folkemedisin med faktisk (potensiell) virkning bør vektlegges sterkere i helsesektoren, og at å se på det som “alternativ medisin”, snarere enn som “komplementær medisin” her kan være et hinder. Og her dukker det jo opp et problem ifht. homeopati også, nemlig at en del homeopater faktisk -bruker- urtemedisin i tillegg til homeopatiske remedier (les: vann) i sin behandling av pasienter.

    Når det er sagt er den norske urtelisten (urter som ikke er definert som legemiddel, og derfor ikke underlagt regelverket for legemidler) ganske kort, og det er ikke mye skummelt der. Det hindrer imidlertid ingen fra å innta viltvoksende johannesurt eller legevendelrot fra hagen.

  • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

    @ Ida:

    Ja, homeopati går ofte inn under betegnelse “naturmedisin” som får brukerne til å tro at dette handler om urte-/plantemedisin. Jeg tror dessverre dette er svært bevisst taktikk fra homeopatene, fordi hadde brukerne visst at det homeopatiske preprat faktisk ikke inneholdt noe som helst av det opprinnelige stoff, så hadde de nok vært mer skeptiske. Men så lenge de kan forlede folk til at det handler om en “naturlig” form for medisin (og som vi vet er alt fra naturen ufarlig og sunt), så selger det godt i disse grønne tider. Det er ikke tilfeldig at Norsk Akademi for Naturmedisin ble opprettet av en homeopat. Fint skalkeskjul.

    De som har fått med seg bittelitt mer om homeopati vet kanskje også at det handler om et fortynnet preparat, men de færreste ser ut til å vite at det i praksis ikke er snakk om en fortynning, det er snakk om at man tar bort det aktive stoffet fullstendig. Når det ikke er noe igjen av det opprinnelige stoffet, så er det irrelevant om det i utgangspunktet var basert på et “naturlig” stoff eller Chanel No 5.

    Så ja, homeopati og urtemedisin er som jeg skriver i hver sin ende av skalaen hva gjelder effekt og plausibel forklaringsmodell.

  • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

    @ Øyvind Strømmen:

    Ja, det var vel du og jeg som hadde denne lille dialogen på Facebook for en tid tilbake :-) Og det du skriver her er vel stort sett det samme som jeg skriver i bloggposten. La meg presisere at bloggposten ikke var ment som noe argument mot noe av det du sa. Jeg tror vi er enige. Det var bare et eksempel som satte i gang en tankeprosess for min del.

    Det du skriver om farer ved inntak av uregulert urtemedisin er vel også noe av grunnen til at det nå er innført (innføres? – ikke helt oppdatert) krav om at helseeffekter dokumenteres, og at det vel blir noe strenger regulering av salg av slike plantemedisiner. Det kan så vidt jeg har fått med meg du en del mer om? Kanskje du vil dele?

  • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

    @ Kjersti:

    Slike kommentarer får meg i godt humør :-) Takk!

  • http://stjernesinn.blogspot.com Tigresse

    Det er utrolig mange som går på naturmedisin fordi det er naturlig, og tradisjonelle medisiner er kjemisk framstilt. Okei, jeg er enig i at det på “hverdagssykdommer” ikke er nødvendig å proppe seg full av ibux og paracet o.l., men å gå til det punkt å si at naturmedisin er naturlig er å dra den litt langt. Lurer på hvor folk henter hjernekapasiteten sin fra.. Iallefall, veldig bra innlegg Gunnar, og selv om jeg er fan av placeboeffekten, så vet jeg å skille “hveten fra klien” so to speak. Lar meg ikke lure av reklamer iallefall! Likevel så betaler jeg mer enn gjerne for akupunktur, det funker for meg, og velger heller det enn å kjøpe medisin på apoteket som jeg ikke trenger. MERK at nå snakker jeg om “hverdagssykdommer”. OFTE vil vann/trening/og sunt kosthold ha mer effekt enn medisiner! ..og igjen, på “hverdagssykdommer”!!
    … det er forsåvidt der alle disse slankemidlene fungerer, fordi de må taes i forbindelse med mosjonering og et sunnere kosthold. Noe som da er årsaken til vektreduksjonen, IKKE pillene en stapper i seg.

  • http://www.oyvindstrommen.be Øyvind Strømmen

    @Gunnar:

    Jeg tolket det egentlig ikke som uenighet :) – bare tenkte at jeg skulle utfylle meg selv, siden jeg fikk sjansen.

    Jeg er litt over normalt interessert i urter, selv om det egentlig ikke er de medisinske tingene som interesserer meg mest (jeg har en liten og voksende urtehage, og den eneste planten der som ikke er videre egnet til mat eller te er legevendelrot. Den måtte jeg ha på grunn av det tøffe navnet).

    Joda, det stemmer at EU har innført et direktiv som stiller krav til kliniske tester for at man skal kunne bringe naturlegemidler på markedet. Men direktivet gjelder ikke for godkjente behandlere (og det vil i det minste i noen land inkludere herbalister), og det er forenklede regler for remedier som har vært i “tradisjonell” bruk (over 15 år i EU, 30 år sammenlagt).

    Ifht. sistnevnte er det ikke noe krav om kliniske tester; det betyr i praksis at produkter kan få det forbrukere nok kan komme til å oppfatte som et “godkjent”-stempel uten at det ligger spesielt mye i det (reelt sett er det ikke et slikt stempel heller, men en annen sak er hva folk vil tro). Jeg tror en del skeptikere rundtomkring er… hva skal man si… skeptiske?

    For “nye” remedier må man imidlertid vise til kliniske studier, og det er nok f.eks. aktuelt for en del ayurvedisk urtemedisin.

    Dette blir en ganske kostbar affære, og vil nok favorisere store aktører i markedet, med de fordeler og ulemper det har. Som mye annet EU-regelverk fremstår en del av dette også som veldig byråkratisk. Så det er en del spørsmål som kan stilles ved dette fra et næringspolitisk ståsted, særlig ifht. relativt ufarlige urter. Det positive er at det faktisk vil bli utarbeidet informasjonsblad med indikasjoner, kontraindikasjoner, osv. for urtene; og at det blir stilt krav til sikkerhet, analyseprosesser i produksjonen, osv. Det vil nok både gjøre faglig holdbar informasjon mer tilgjengelig og styrke sikkerheten.

    Men deler av alternativindustrien og ikke minst noen organisasjoner (som Fritt Helsevalg) kommer ikke med slik kritikk. De er i fullstendig harnisk, og påstår at dette er et forbud mot urter! Noen mener t.o.m. at uskyldige greier peppermynte, ringblomst o.l. er i ferd med å bli forbudt, og noen tror dette til og med betyr at det har blitt forbudt eller snart blir forbudt å bruke disse urtene fra egen hage. Jeg har lest de mest eventyrlige teorier. Big pharma får selvsagt skylden.

    Det “morsomme” er at direktivet ble vedtatt i 2004, trådte i kraft i 2005, og har hatt en overgangsperiode som varte frem til 1. mai i år (og egentlig frem til lagrene går tomme). I april dette året begynte jeg plutselig å få e-poster fra folk som har blitt fortalt om det kommende “forbudet”. Snodig at man ikke har merket det før! Enda morsommere er det at -norsk- lovverk på området er strengere, slik at folk i Norge som frykter direktivet har utrolig lite å bekymre seg for.

    Jeg tviler på at et eneste produkt kommer til å forsvinne fra hyllene på grunn av det. Kanskje kan det til og med komme flere. I Norge er alle urter regnet som legemidler, -med mindre- de er definert som handelsvarer, jf. forskrift om legemiddelklassifisering, §4: “Urter er legemidler. Dette gjelder likevel ikke urter som i det følgende er merket med H (handelsvare)”. Jeg sjekket og fant ut remedier med f.eks. djevleklo (Harpagophytum procumbens), klaseormedrue (Cimicifuga racemosa), legevendelrot (Valeriana officinalis) og johannesurt (Hypericum perforatum) – alle definert som legemidler i Norge – er godkjent etter det nye direktivet i England.

    Det eneste jeg hørt at forsvinner fra hyllene i England, så langt, er et bispeluepreparat (Epimedium grandiflorum eller en eller annen nær slektning) – et påstått afrodisiak. Og definert som legemiddel i Norge. Med andre ord: jeg tror ikke direktivet endrer noe særlig på noe som helst her til lands. Og bakgrunnen for det handler nok vel så mye om harmonisering for å unngå markedshindringer som om forbrukersikkerhet

  • http://etlivaleve.blogspot.com/ Anna-Lena

    Det var en beroligende lesning å lese Øyvinds kommentar her. Jeg har gått å lurt på om vi får dårligere valgfrihet med de nyere reglene, men det ser ikke sånn ut. Jeg kan fremdeles kjøpe kosttilskudd i tillegg til min varierte kosthold.
    Jeg ser de alternative behandlingstilbuden som et komplement til den hjelp jeg får hos min lege, og jeg tror at mange ser det slik. Det som jeg reagerer på er å lese om personer som har kreft og som tydelig blir lurt til å vende helsevesendet ryggen for å ta hjelp av “mirakelhealerer”.
    For meg er healing veldig avslappende. Kroppskontakt fremkaller velværhormoner i kroppen, og gir avslappning. Det handler for meg om nyanser i de her diskusjonene.
    De alternative behandlingsmetoder som virker kommer å plukkes inn i helsevesendet, når man vitenskaplig har bevist at de virker. Karolinske Instituttet beviste for noen år siden at naprapati er virkningsfullt, for eksempel.
    Vi trenger gode diskusjoner om hvordan vi skal hjelpe alvorlig syke i den her jungelen. jeg har lest en del tragiske blogginnlegg den siste tiden, og det kan jeg ikke støtte. Samtidligt tror jeg at Human Etisk forbund blant annet kan tjene på at ikke gjøre de som søker alternativ behandling som dumme. Det kan være en hårfin grense der og det er synd synes jeg hvis folk slutter å lytte på dere.
    Det interessante med alternative behandlinger er å ta rede på hva som virker og som kan plukkes inn i helsevesendet. Da får vi også en høyere pasientsikkerhet.

  • Pingback: Løvetann mot kreft? | unfiltered perception()

  • Pingback: Hvorfor plantemedisin er alternativ medisin | unfiltered perception()