Lyden av et menneske som dør

Døren ut til balkongen er åpen. Lukten av tropene forviller seg inn og flørter med meg. Det regner. Skyene er mørke. Men det er varmt. Lummert. Kalenderen forteller meg at det er høysommer, men øynene mine sier høst. Het høst. Midt i juli.

Jeg sitter i bare bokseren på sofaen i den lille stuen min. Har sittet slik hele dagen. Kom aldri lenger. MacBooken på fanget. En kopp kaffe på bordet. Luften er deilig. Jeg elsker når den er varm nok til at man kan ha balkongdørene på vidt gap, samtidig som det sildrer vann ned fra oven. For en deilig kombinasjon.

Det er godt å leve.

Luften minner meg om Kenya. Jeg og mine brødre pleide løpe ut i hagen i regntiden. Med nakne overkropper og shorts. Dagvakten vår lo av oss der han stod under tak i sin uniform. Gulhvite tenner lyste mot oss fra et svart ansikt. Snille Henry. Han passet på oss, men hagen kunne han ikke beskytte. Regnet ødela som regel hagen vår. Den røde jorden rant i strie strømmer. Bekker formet seg og dro med seg det tynne laget av plantejord. Igjen. Men vi elsket det. Det fikk være gartneren sitt problem. Vannet plasket opp rundt føttene våre i det vi trampet, lo og lekte i stormregnet.

Det var vått, men det var varmt.

Kroppen min er i en stue i Jens Bjelkes gate i Oslo, like ved Trondheimsveien, mens tankene er i Afrika. Jeg kan føle regnet på kroppen. Kjenne den varme lukten i nesen. Jeg savner livet på ekvator. Det glimter i lyn bak øyelokkene mine.

Og så smeller det.

Jeg åpner øynene og ser ut på balkongen. Tordenbraket jeg hørte kom ikke fra den afrikanske himmel. Ei heller fra den norske. Lyden manglet den dype bassen fra et tordenskrall. Den var mer anleggsaktig. Mekanisk. Som om noen mistet et lass betongklosser og stålplater fra tyve meters høyde og rett ned i bakken. Lyden har mest mellomtone. Iskald.

Det er en ekkel lyd. Et ekkelt smell. Ikke bare ett. Den er dobbel. Trippel kanskje. Som om den har et ekko. Iskaldt. Som Satans hjerteslag.

Ka-dunk.

Blokken jeg sitter i svaier. Jeg bor i fjerde etasje. Øverst. En gammel murbygning. Og den svaier. Ikke mye, men nok til at jeg kjenner kroppen min flytte seg frem og tilbake. Nok til at jeg blir litt kvalm. Tordenbrak gjør ikke sånt.

Et øyeblikk tenker jeg at det er en kontrollert sprengning i forbindelse med veiarbeid. Men det føles ikke riktig. Lyden er noe mer. Noe er feil. Klokken er 15:25:45. Det er gått 23 sekunder siden smellet, og jeg deler min usikkerhet på Twitter.

Holy crap. Eksploderte nettopp Oslo?

Jeg reiser meg opp. Går over stuegulvet og ser ut av balkongdørene. Ser ingenting spesielt. Setter meg.

Det er vått. Det er varmt. Og jeg har gåsehud.

Så begynner det å skje å ting på Twitter. En ny virkelighet begynner å dryppe inn i twitterfeeden min som regnet fra himmelen. Ustoppelig. Mer og mer intens. Som et lite sommerdryss som gradvis vokser til en tropisk storm. Først eksploderte Oslo. Så eksploderte Twitter.

Kakofonien av sirener som passerer utenfor vokser i volum. Skriker og hyler gjennom gatene. Jeg sitter i sofaen i bokseren min. Skriker og hyler inni meg. Nesten naken. Fullstendig blottet.

Den lyden jeg hørte. Det smellet. Holy crap. Det begynner å gå opp for meg.

Det var lyden av et menneske som dør.

Ikke bare ett. Flere mennesker. Det tropiske tordenskrallet som på et hundredelssekund transporterte meg fra en gjørmete hage i Kisumu til min sofa i Gråbeinkvartalet var lyden av mennesker som døde. Akkurat da. I det øyeblikket. Kl 15:25:22. Kroppene spist opp av det flammende hatet til en blekblond ulv. På et brøkdels sekund. Satans hjerteslag stoppet deres.

Ka-dunk.

Slik høres det altså ut. Jeg vet det nå. Slik høres det ut. Lyden av et menneske som dør.

Nesten uten bass. Med ekko.

Et ekko som aldri dør hen.

  • May Liv Polat

    Nå har jeg fulgt bloggen din et par år og liker stort sett alt du skriver, men dette må være det beste jeg har lest, så langt. Jeg kjenner selv ingen som ble personlig berørt av 22/7, men har selvfølgelig fulgt med i alle medier. Følt frykt, sorg og sinne, men kan ikke huske at jeg har grått. Det fikk du meg til nå. Det var aldeles nydelig skrevet, jeg suget til meg hvert ord og så åpnet slusene seg. Takk !

  • Pingback: Til minne()

  • Utrolig godt beskrevet.

  • lussa88

    Fantastisk skrevet om noe helt ufattelig !

  • Pingback: Til minne om alle de med hull i livet | unfiltered perception()

  • Pingback: Men så var han etnisk norsk. Han også. | SAKSYNT()

  • Eirin Mikalsen Orum

    Dette er ren og skjær poesi!

    Du klarer å formidle opplevelsen slik at jeg endelig forstår, tre år etterpå, hvordan det kunne oppleves å være i nærheten i stedet for i en liten bil på vei mellom vinrankene i Frankrike. Det hele har vært så fjernt for meg, selv etter at jeg kom meg på nett og oppdaget at en kjær slektning ikke visste om datteren var død eller i live, kun at hun hadde vært på Utøya da dette skjedde. Merkelig nok forble det fjernt, selv etter å ha gledet meg med mora da hun, som den aller siste, fikk vite at akkurat hennes barn overlevde kulene, selv etter å ha sett bildene av jentas skader, til og med etter å ha møtt jenta i fjor. Ungjenteøyne skal ikke være så modne, så vise, unge jenter skal ikke være så fantastiske at de klarer å leve helhjertet i øyeblikkets glede selv med slike erfaringer. Jeg studerte henne nøye, men klarte ikke å forstå.

    Din skildring er en skildring utenfra, og måten du formidler sanseopplevelser på gjør det mulig for meg å forestille meg at din opplevelse var min. Jeg kan nok aldri helt forstå opplevelsene til Ylva og de andre som ble direkte ofre, men nå føler jeg i hvert fall at jeg forstår litt mer av hvordan ett menneske kan oppleve øyeblikket når man forstår at man har bevitnet andres død. Sammen med minnet av hvor intenst det føltes da jeg kjørte til siden og stoppet helt, sammen med alle andre på E6 mellom Oslo og Gardermoen for ett minutts stillhet et par dager etterpå, gir det meg en slags delaktighet i 22. juli som jeg kan ta med videre og vokse på.

  • Anna80

    Du kastet meg fire år tilbake med denne teksten.

    Jeg satt også i sofaen min i 4.etasje i en blokk ved Trondheimsveien. Litt sliten etter en shoppingtur i sentrum. Tour de France på TV, lummert vær ute. Jeg hørte smellet, stusset et lite øyeblikk, men konkluderte med at det var tordenvær. Noen minutter senere ringte telefonen min, samtidig som syklistene forsvant fra skjermen og ble erstattet av nyhetsvignetten. En venninne hadde fått telefon fra mannen som hadde stått ved siden av et vindu på Karl Johan. Det hadde pulverisert. Han var på vei hjem, uskadd.

    Det føltes som om jeg satt i sofaen i dagesvis. Forsøkte å forstå. Jeg greide det ikke da, og gjør det heller ikke nå.

  • Musher

    Sykt viktig at du var først