271630 10150321730775861 708905860 9681375 8342783 oI dag er det ett år siden terroraksjonen mot Norge. En altoppslukende trist dag, med enorme lidelser, og enorme tap. Tilbake sitter foreldre, søsken, besteforeldre, venner og kjærester med et tomrom i sine liv. Et tomrom som aldri kan fylles. Bare forsiktig dekkes over av et skjørt stykke tøy som vil revne om igjen og om igjen, livet ut.

Men la oss ikke glemme at en mor som mistet sitt barn den 25. juli, eller 14. oktober, eller 13. mars har det like vondt. La oss ikke glemme at en far som våknet til beskjeden på telefon om at hans datter er drept, kastet ut gjennom frontruten på en bil, har det like grusomt i dag. La oss ikke glemme at en søster som finner sin kalde bror på rommet etter en overdose har det like tungt i dag. La oss ikke glemme at en mann som mister sin unge kone til brå og plutselig kreft er like fylt av sorg, savn og tomhet.

La oss rett og slett ikke glemme at på hver eneste av de 365 dagene som er gått siden terroraksjonen i fjor har det skjedd tragedier som for de involverte er like forferdelige som det Utøya var for de nærmeste pårørende. På hver eneste dag har noen opplevd å få et gapende hull i livet sitt. På hver eneste dag har noens hjerteslag stanset, sakte eller brått, for aldri å starte igjen.

22. juli 2011 var en spesiell dag hvor omfanget av lidelse og sorg var eksepsjonelt stor. Ikke minst fordi denne sorgen var kombinert med så mye sjokk, vantro og sinne. Og den rammet oss alle. Men hver eneste dag i året som har gått har noen opplevd sitt eget lille 22. juli. En dag med tap, overveldende smerte, og starten på resten av et liv med et hull i hjertet. Et hull i livet.

Dette er en vond dag, men i dag bør vi også gi en tanke til alle de som har mistet noen til sykdom, ulykker, selvmord, og andre triste omstendigheter i de 365 dagene som har gått siden den den horrible julidagen i 2011. Du kjenner helt sikkert noen. Send dem en liten melding, eller gi dem en klem. De har det ikke lett de heller, selv om de ikke får hele nasjonens støtte og oppmerksomhet.

La oss gi dem vår.


Bildet tok jeg på en nattevandring 26. juli 2011 utenfor domkirken i Oslo. Flere bilder her.

Alle mine bloggposter om 22. juli kan leses her.

  • Pernille

    Takk Gunnar!

  • Takk for at du skriver dette. Jeg tenker det samme. Det er mange mennesker som dør i Norge hvert år,mer eller mindre naturlig. Jeg har en venninne som er i dyp sorg etter at hennes lillebror døde av en overdose. Hun har det jævlig. Jeg håper at statsministeren har vett til å minnes alle de som har gått bort i året som har gått og fortelle at han tenker på alle de som sitter igjen med sorgen og evt traumer der det har vært voldsomme dødsfall. Men det gjør han nok ikke dessverre. Jeg synes dessuten at de kunne droppet minnekonserten på Rådhusplassen. Dette er de etterlattes sorg,og de bør få ha den for seg selv. Det har blitt ett mediesirkus og folk er vel rett og slett lei av å lese alle mulige og umulige vinklinger på denne saken. De tyner den til siste dråpe og mere til. Jeg liker heller ikke AUF vinklingen de bruker hele tiden. Dette handler om de døde og deres etterlatte,og ikke AUF. AUF er en organisasjon for fader. De var mennesker og enkeltindivider tilhørende mange forskjellige familier,som jeg etterhvert har forstått at føler seg overkjørt av AUF. Endelig var det noen som turte å si det høyt. Jeg kunne skrevet mye om dette,for det opprører meg at de tramper i vei sånn.

  • Takk for tankevekkeren.

  • Takk for den. Jeg har tenkt mange av de samme tankene selv.