Jeg tar for tiden 1. semester på Journalistikkstudiet via NKS Nettstudier og Høgskolen i Oslo. Her er det en innsendingsoppgave hver uke, og forrige ukes oppgave gikk på å skrive en «humoristisk tekst med handling hentet fra et sted eller miljø du kjenner godt«, samt ta et illustrasjonsfoto til teksten.

Her er mitt bidrag (med noen små endringer):

Oppgave3

Dommedagsmaskinen. Dette er medias navn på dingsen. Maskinen som vil føre til menneskehetens undergang. En teknologisk triumf som vil kunne forandre livet vårt, enten gjennom en total destruksjon, eller ved å være et nytt vindu ut mot verden vi lever i. Vi har hørt alt dette før. Det er gammelt nytt, bare ny forkortelse. Denne gangen heter maskinen LHC. Forrige gang het den VHS.

Det er åttitallet, og en frykt brer seg blant foreldre i det ganske land. En frykt for at deres barn, som en gang var sunne, friske, glade og trauste, som sprang rundt i fjellheimen mens de spikket seljefløyter og slaktet elg utstyrt med lite annet enn en liten tollekniv, nå skulle bli til teknofiserte zombie-unger uten fantasi, livslyst eller fri vilje. Fri vilje til å se på det eneste alternativet som fantes på fjernsynsskjermen, nemlig NRK.

Det het nemlig ikke NRK1 den gang, fordi det fantes ikke noe 2, og enda mindre noe 3. Det holdt med NRK. På radioen hadde man riktignok fullt frislipp og tillot det norske folk å velge mellom alt fra P1 til P2, men et så kraftfullt medium som fjernsynet måtte ikke få overvelde det norske folk med valgets kvaler. Så det ble med én fjernsynskanal.

Likevel var det de som snakket om Dallas, Reisesjekken, Casino og alt det fantastiske som ble sendt på TV1000 etter midnatt. Når en kompis begynte å snakke om familien Ewing, og man selv ikke kjente til andre nymfomane, alkoholiserte oljemilliardærer enn Blake og Crystle, så følte man seg liten. Veldig liten. Parabolen var begynnelsen på slutten for det fellesskapet utkant-Norge hadde. Når kameratflokken, jaktlaget eller menighetsrådet drøftet gårsdagens Kvitt eller Dobbelt i fred og fordragelighet, kunne man banne på at en parabolisert sambygding ville begynne å snakke om Tause Birgittes nydelige smil bare for å gruse stemningen.

Men hvis parabolen var ødeleggende, så var videomaskinen selveste Armageddon. Den hadde makten til å ta over fjernsynsapparatet på lørdagskvelden slik at selv Knut Bjørnsen og Helge Hammelow-Berg måtte vike plass. Det var etterhvert ikke helt uvanlig at minst en kollega på hver arbeidsplass stilte opp på jobb mandag morgen uten å ane hvem som hadde vunnet 48000 kroner av Knut på lørdagskvelden. Det Norske Fellesskap var knust.

Vi som ikke eide videomaskin selv fikk en sjelden gang smake på den litt syndige følelsen ved å leie en Moviebox på kafeen hvor de også leide ut videofilmer. Med en flaske varm Jolly-Cola og en skål lettsaltet potetchips, pløyde vi oss igjennom storfilmer som The Cannonball Run, Smokey and the Bandit og Dirty Harry. Straks de voksne var gått, ble en forslitt kopi av Emanuelle gravd frem fra bak sofaen, volumet på TVen skrudd ned, og store øyne så den franske jenta utforske sin seksualitet på en måte som fikk Crystle og Tause Birgitte til å se ut som Vibeke Sæther.

VHS-spilleren, godt hjulpet av sin noe mer høytravende slektning parabolen, forandret de norske småsamfunn fra å være Kardemommebyer hvor alle var enige om at Fleksnes var verdens morsomste mann og Titten Tei det mest utfordrende barn under 18 burde se, til å bli en verden hvor naboer ikke lenger hadde noe å prate sammen om, hvor ektepar gikk fra hverandre i strid om hva man skulle se på TV, og barn skulket skolen for å se på video mens de brukte narkotika. Folk sluttet rett og slett å bry seg. De sluttet å bry seg om det synkrone fellesskapet hvor vi alle satt som sultne fugleunger og skrek til Bjartmar Gjerde etter fór. Folk ønsket muligheten til å ikke se akkurat hva de ville, og videospilleren gjorde det mulig å protestere mot statskanalen uten å måtte flytte seg ut av TV-stua.

I dag er videospilleren nesten borte. Erstattet av DVR, DVD og YouTube. Det finnes ikke lenger noen begrensninger. Vi kan se hva vi vil når vi vil. Og på en rar måte er fellesskapet på vei tilbake. Når en kollega ser en morsom video hvor en gutt på skateboard knuser testiklene mot en gjerdestolpe, så kan denne deles med alle venner på Facebook, og plutselig har vi noe sammen igjen. Vi kan sammen nyte synet av guttens smerte, og vite at våre beste venner ler nøyaktig like godt som oss bak sin egen datamaskin. Det er en nydelig tanke.

Hvis videomaskinen tok uskylden vår, så blir vi daglig voldtatt av Internett. Og vi liker det. Det er dette vi hele tiden har villet. Friheten til å se alt vi ikke ønsker å se. Friheten til å velge fritt i fellesskap med andre. Friheten til igjen å se alt vi prøvde å unngå på NRK. Lekestue og Labbetuss. Tusberg og Sjonkel Rolf. Pompel og Pilt. På YouTube.