Sympati eller forakt?

For et år siden skrev jeg om portugiseren Jose Mestre som har et gigantisk hemangiom (fødselsmerke) på flere kilo i ansiktet. Ettersom han er Jehovas Vitne nektet han å motta blodoverføring, og det var derfor vanskelig å få operert ham uten å risikere at han ville dø av blodtapet. Hans livskvalitet var sterkt forringet av den store «svulsten», men hans religiøse tro gikk foran alt.

I kveld ble jeg tipset av Leisha om en dokumentar på TV2 Zebra om Jose. Dokumentaren var fra en serie kalt The Shocking Truth fra Discovery Channel, og du kan se et klipp fra episoden om The Man With No FaceYouTube.

Episoden slutter i det Jose endelig sier ja til å la seg operere i London, men da bare i en serie av små operasjoner som ikke vil kreve blodoverføring. Disse operasjonene kan fjerne deler av svulsten, men ikke rekonstruere ansiktet hans. Alternativet ville vært en 12 timers operasjon som kunne fjernet det meste av svulsten og rekonstruert hans munn og nese, men det ville kreve blodoverføring, så han nektet et slikt inngrep.

I dokumentaren får man et innblikk i Jose sitt triste liv som sosialt utstøtt og sterkt handicappet på grunn av hemangiomet. Men hvor mye sympati kan man ha for en mann som kan opereres men nekter på grunn av overtro? Det er et vanskelig spørsmål. I min opprinnelige bloggpost om Jose skrev jeg at det først og fremst var hans foreldre (nå vet jeg at det var hans mor som indoktrinerte ham med disse vrangforestillingene om å ikke kunne tillate blodoverføring) som var de skyldige. Det er et overgrep mot barn å tvinge slike tanker inn i hodet på dem, tanker som i dette tilfellet har ødelagt mannens liv.

På den annen side er neppe hans mor heller skyldig, fordi hun ble indoktrinert av sine foreldre, og slik fortsetter vi bakover i historien.

Uansett hvem sin «skyld» dette er, kan man føle sympati for en mann som Jose som tross alt velger å lide? Eller har han egentlig et valg? Kan vi sette oss inn i hans situasjon? Er kanskje også vi bundet av usynlige moralske restriksjoner? Det er lett å se ned på andres vrangforestillinger og være blind for sine egne. Ting vi er lært opp til å tro blir selvfølgeligheter som representerer virkeligheten, og da er det vanskelig å se annerledes på slike ting. La meg ta noen eksempler.

Narkotika. I min tenåringstid på nittitallet var ecstasy det store in-dopet. Vi fikk stadig høre skrekkhistorier om ungdommer som døde på dansegulvet, og hvor livsfarlig dette stoffet var. I dag vet jeg bedre. Fagfolk klassifiserer i dag ecstasy som vesentlig mindre farlig enn f.eks. alkohol og tobakk, selv om det fortsatt juridisk sett er klassifisert sammen med vesentlig farligere stoffer som heroin og kokain. Risikoen for å ta skade av å prøve ecstasy er statistisk sett tilnærmet lik null. Likevel sitter det ufattelig langt inne for meg å svelge en ecstasy-pille, selv om jeg ikke har noe problem med å drikke alkohol eller røyke. Irrasjonelt ja, men det sitter dypt i meg.

Nakenhet. Ville du kledd deg naken og gått gjennom nabolaget midt på lyse dagen? Tatt en tur i butikken og handlet dagligvarer uten en tråd på kroppen? Neppe. Hvorfor ikke? Det finnes egentlig ingen logisk grunn til hvorfor dette ikke skulle være helt akseptabelt. Men man gjør det bare ikke. Det er bare slik verden er. Alle vet jo det. Hadde du gjort det ville det for de fleste vært en utrolig ubehagelig opplevelse, fordi vi alle er så indoktrinerte med at offentlig nakenhet er tabu. Vi vet ikke hvorfor, men slik er det bare. I andre kulturer er nakenhet helt normalt, så dette er bare tillært hos oss i denne del av verden, ikke noen nedarvet egenskap ved Homo Sapiens.

La meg ta et mer alvorlig eksempel. Drap av dyr versus babyer. Jeg liker ikke å drepe og avskyr jakt. Likevel kan jeg akseptere at en frisk hund avlives. Men hvis noen hadde drept en 3 måneder gammel baby, ville jeg reagert. Hvorfor? Fordi jeg er opplært til det. Det er en del av hele min kultur og morallære at man dreper ikke mennesker uansett alder. Så kan man diskutere aktiv dødshjelp og abort, men se bort fra det nå. Man dreper bare ikke en frisk, 3 måneder gammel baby, uansett årsak. Selv om babyen var nyfødt, stuet bort i en søppelcontainer så ingen familie eller andre visste om at babyen eksisterte og dermed kunne føle noe tap eller savn, ville de fleste av oss likevel ikke kunne tatt livet av babyen. Likevel kan det nok argumenteres for at en voksen, frisk Border Collie har større grad av bevissthet enn en 3 måneder gammel baby. Voksne sjimpanser og gorillaer har utvilsomt større «menneskeverd» og selvbevissthet enn en baby, likevel aksepterer mange drap av disse. Det er for meg vanskelig å se noen gode argumenter for at vi skal kunne drepe intelligente hunder og menneskeaper, men ikke «dumme», ubevisste babyer. Likevel gjør vi det ikke. Du kan kanskje ikke argumentere for standpunktet, men det bare er slik. Det er sånn verden fungerer hos oss.

Og slik tenker kanskje Jose. Det er slik verden fungerer. Blodoverføring er bare ikke et reellt valg. Alle vet jo det. Jeg vet det hvertfall. Mamma vet det. Hver celle i kroppen hans skriker til ham at dette kan man ikke gjøre. På samme måte som du ikke ville drept en nyfødt baby.

Enter Tor Erling Staff. I fjor på denne tiden kom Staff med sitt utspill om at domstolene burde gi strafferabatt ved såkalte æresdrap.

– En mann som dreper sin kone for å forsvare sin og familiens ære, bør selvfølgelig få en strafferabatt, sier Staff til Dagbladet.

Han mener at dersom en mann etter loven skulle hatt 17 års fengsel, burde mannen mannen som drepte kona på grunn av familiens ære få to års strafferabatt.

Staff mener den norsk kulturen er selvgod, og at det norske samfunnet har forrådt menn fra andre kulturer som kommer til Norge.

– Mange som har kommet til Norge har andre tradisjoner, holdninger, moral og opplevelser av sine plikter og rettigheter. Dette velger norske domstoler ikke å ta hensyn til, sier Tor Erling Staff og fortsetter:

– Alt vi nordmenn står for er så forbannet godt. Vi er uinteresserte i andre kulturers tenkninger. Nordmenn er moralsk fordømmende, og vi preges av at hele samfunnet skal ta avstand fra handlinger og ikke forsøk å forstå hvorfor et æresdrap skjer. Jeg synes faktisk vi er veldig selvgode, sier Staff til Dagbladet.

Høyesterettsadvokaten mener det er en klar tendens at norske domstoler prøver å se bort fra begrepet æresdrap.

– Det er viktig å forstå hvorfor drap begås, understreker Staff.

Det er viktig å forstå hvorfor folk gjør som de gjør. Prøv å forstå Jose Mestre. Dette er nemlig hans verden. Som meg og ecstasy-pillen i min verden. Som du og nakenhet i din verden. Som avliving av en hund i hodet på de fleste av oss. Kan vi virkelig dømme mennesker som har vokst opp i en helt annen kultur enn oss? I en helt annen virkelighet? Som vet at æresdrap er akseptabelt og til og med nødvendig, på samme måte som vi vet at å avlive en hund er akseptabelt og i blant nødvendig? Mennesker som ikke noensinne har opplevd noe annet syn på den saken enn at slik er det bare. Slik må det være. Selvsagt må det være slik. Hvis ikke rakner samfunnet. Kan vi forvente at de skal skifte mening straks de kommer til Norge? Kan vi forvente at du skal kunne drepe en baby etter å ha fått fremlagt saklige argumenter for at det egentlig ikke er verre enn å avlive en hund? Nei, det sitter i deg. Det er deg.

Selvsagt kan man endre holdninger over tid, og Staff sier ikke at man skal slippe straff – langt i fra – men han påpeker at man må kunne sette seg inn i drapsmannens situasjon og se at det kulturelle betingede æresdrapet kanskje kan sammenlignes med å være «sinnsyk i gjerningsøyeblikket». På mange måter er slike drapsmenn det. Og på mange måter går vi gjennom hele livet vårt som «sinnsyke i gjerningsøyeblikket». Sinnsyke fordi vi er et produkt av vår kultur. Det vi ser på som åpenbare sannheter kan være kulturelt betingede vrangforestillinger. Og det er ikke lett å gjennomskue dette. Heller ikke for Jose, og heller ikke for de som begår æresdrap.

Så ja, jeg kan på et vis føle sympati med Jose Mestre. Og jeg synes definitivt Staff har rett i at æresdrap bør kunne gi strafferabatt. Samtidig er vi da inne på en mye mer kompleks diskusjon omkring hvor ansvarlige noen som helst kriminelle er for sine handlinger hvis man skal se det store bildet. Men det får bli en annen bloggpost. Akkurat nå synes jeg litt synd på Jose, samtidig som jeg ikke kan noe for at jeg samtidig synes han er en dust. Eller var en dust. Det ryktes at han nylig døde, ukjent hvorfor. Kanskje jeg burde rusle en tur naken gjennom sentrum bare for å konfrontere meg selv med mine egne vrangforestillinger. Sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Som påkledd.