lifeline_trialbig.jpgPlaceboeffekten kan det skrives side opp og side ned om. Det er det også gjort, så jeg skal ikke utbrodere om denne nå, annet enn å påpeke en ting:

Nei, du kan ikke selv avgjøre om du er offer for placeboeffekt eller ikke!

Og la meg tilføye: Aaaaaaarrrrrghh!

Du har sikkert selv opplevd dette. Du diskuterer med en person som har prøvd etellerannet produkt, enten det er kosttilskudd, alternativ medisin eller annet svada. Det aktuelle produktet er dokumentert uvirksomt gjennom mange omfattende tester. Vi vet det ikke har noen reell effekt. Vi vet at kontrollgruppen i testene opplevde nøyaktig like stor effekt som de som fikk det aktive preparatet. Og som den skeptiker du er forklarer du at den opplevde effekt dermed må skyldes placeboeffekten. Personen du diskuterer med har stor sympati for konseptet placeboeffekt, klart hun har det, men hun vet også godt at det ikke var det som gjorde seg gjeldende i hennes tilfelle.

La meg gjenta: Aaaaaaarrrrrghh!

Hvordan kan man si noe så fullstendig idiotisk? Forventer disse personene at placeboeffekten følges av en spesiell kriblende følelse i venstre storetå? Eller at placeboeffekten er noe som ligner, men ikke er helt identisk med, følelsen av å bli bedre? At placeboeffekten nok kan lure de godtroende, men at vanlig oppegående folk selvsagt ikke lar seg påvirke, eller narre, av denne?

Hva gjør at en del mennesker, ja, jeg vil hevde alle mennesker som benytter seg av alternativ behandling eller meningsløse kosttilskudd og vidunderpreparater, tror at de har en evne til å skille reell effekt fra placeboeffekt? Det er så fullstendig tåpelig at jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til det.

Senest i dag hadde jeg en liten dialog på Twitter i kjølvannet av min bloggpost om Fiiin i Morgen. Etter at jeg tvitret link til bloggposten, skrev hun til meg:

Var så lang artikkel, hva ble konklusjonen din? Jeg kjøpte noe i Dublin i fjor, funka som bare det. Heter LifeLine

Greit, hun gadd ikke lese bloggposten min engang, men jeg ønsker hvertfall å alltid være grundig i mine uttalelser, så jeg sjekket fort opp produktet LifeLine og så at det baserte seg på aktivert kull og en blanding oppmalt kalk og magnesiumkarbonat, tilsatt noen vitaminer for syns skyld. Her er markedsføringsteknikken åpenbart den samme som for Fiiin i Morgen. Ettersom stoff A har en effekt for organ B, og produktet X også er relatert til organ B på noenlunde samme måte som stoff A, må det også ha en positiv effekt for organet. I tilfellet Fiiin i Morgen var det levra og en plantemedisins mulige beskyttelse mot forgiftning av levra. I dette tilfellet er det ideen om at man ved svelging av gift kan bruke aktivert kull for å suge opp eller binde opp giftstoffet før det tas opp av kroppen og går ut i blodet, og at en liten dose aktivert kull i LifeLine-kapslene dermed må kunne hjelpe mot dagen derpå-symptomer.

Men er dette relevant til vanlig alkoholinntak? Nei, eller hvertfall i særdeles liten grad. Hvorfor ikke? Vel, har man svelget en gift brukes flere gram aktivt kull for å rense mage og tarmsystem. Her er noen tommelfingerregler:

As a general rule, a single large dose of activated charcoal should be taken as soon as possible after ingesting a poison. The amount of activated charcoal should exceed the toxic substance by a factor of eight (a ratio of 8:1). In other words, if you take 5 grams of a chemical, you need to take at least 40 grams of activated charcoal. Other researchers recommend different dosages. Some experts believe a 10 to 1 ratio is correct. Still other experts recommend a fixed amount of 50 to 100 grams.

En øl inneholder rundt 15 gram alkohol. Et alkoholinntak nok til å gi en skikkelig dagen derpå beregnes til rundt 1,75g alkohol per kilo kroppsmasse. En mann på 80 kg må altså innta rundt 140 gram alkohol, eller rundt 8-10 øl for å kjenne det skikkelig dagen derpå. Følger man reglene gitt ovenfor må man innta over et kilo aktivt kull, godt utblandet i vann, for å skylle alkoholen ut av systemet.

I to kapsler LifeLine, som er anbefalt dose i det man starter å drikke, er det totalt 320mg aktiv kull. Tar man med blandingen av kalk og magnesiumkarbonat, får man totalt ca 1g oppsugende pulver ved inntak av to kapsler.

Nå er selvsagt ikke hensikten med LifeLine å nøytralisere alkoholen fullstendig, bare å binde opp noen av stoffene som bidrar til å gi dagen derpå-symptomer, men 0,3 gram aktivert kull virker uansett meningsløst lite sett i sammenheng med den måten aktivert kull normalt brukes, en ratio på stusselige 466:1 i alkoholens favør.

Faktum er at vi per i dag ikke vet noe særlig om hva som gir dagen derpå-symptomene. Vi vet ikke hvilke stoffer som bidrar til dette, og hvordan de ubehagelige symptomene oppstår i kroppen. Og da er det lite sannsynlig at det å bare kaste innpå bittelitt aktivert kull i håp om å binde opp en liten mengde tilfeldige stoffer fra alkoholen, vil være løsningen på problemet.

Jeg tror vi kan si med ganske stor grad av sikkerhet at LifeLine neppe har noen reell effekt utover placebo. Det vil si, sammen med inntaket av LifeLine drikker man gjerne et glass vann, og dette i seg selv kan bidra til å redusere symptomene noe…

Med alt dette i bakhodet, svarte jeg derfor min Twitter-venn:

Som med alt annet: placeboeffekten er sterk :-) (Antar du sikter til dette: [lenke til LifeLine-websidene] – som neppe funker.)

Svaret jeg fikk var:

For meg funket det veldig bra. Eneste minus var et gigantmåltid på MickeyD på natta.Har vel noe med kullet å gjøre. Ikke fyllesjuk

Her ser man hvordan hun automatisk assosierer kullet i LifeLine med dets giftoppsugende effekt, og antar at det dermed også funker med alkohol – helt i tråd med hvordan produsentene av LifeLine ønsker at folk skal assosiere disse tingene.

Dette trigget følgende respons fra meg:

Hvorfor sier folk «for meg funket det» når det er teknisk umulig å vite om det funker eller er placeboeffekt?

Og da kom følgende tilbakemelding:

Men hvis det er umulig å si om det funker, hvordan kan du si at det ikke funker? Og hvorfor må du kverulere om alt?

Dette er for det første fullstendig misforstått. Jeg snakker om randomiserte, dobbeltblinde tester med kontrollgruppe. Hun snakker om enkeltpersoner. Mer spesifikt seg selv. I en kontrollert studie kan man si noe om effekten av et produkt målt over en stor gruppe mennesker sammenlignet med en kontrollgruppe. Tester man derimot produktet på en enkelt person, kan man selvsagt ikke si om det funker eller ikke, nettopp på grunn av placeboeffekten (og mange andre mekanismer).

For det andre blir jeg litt satt ut. Kverulere? Hva har jeg kverulert om? Jeg har påpekt det åpenbare, nemlig at hun har vært et offer for placeboeffekt, og det tullete med at hun antyder at hun selv selvsagt ikke var offer for denne effekten, fordi for henne virket det virkelig. På skikkelig altså. Ikke sånt placebotull.

Jeg fortsatte:

Kullet har null effekt på alkoholinntak/hangovers.

Man blir veldig kategorisk og spisset på Twitter. En av bieffektene av begrensningen med 140 tegn.

Hun svarte:

Jeg sa ikke det heller. Det var i forhold til maten.

OK, misforstod jeg noe? Var det hennes store apetitt midt på natten hun mente skyldtes kullet? Men hvis hun mener at kullet ikke var årsaken til produktets påstått positive effekt, og dette er produktets hovedingrediens, hvorfor mener hun da produktet virker i det hele tatt?

Jeg fulgte opp med en forklaring på hvorfor jeg «kverulerer»:

Fordi markedsføringen er basert på å villede kunder. Kull funker mot enkelte typer forgiftning. Null effekt på alkoholinntak.

Ja, for meg er dette viktig. Jeg tolererer ikke kommersiell bullshit. Når folk lures til å kaste bort penger på produkter gjennom villedende markedsføring og falske lovnader, setter jeg ned foten. Da sier jeg hva forskningen viser, og anser ikke det som en personlig fornærmelse, men derimot som en objektiv opplysning om sak.

Hennes endelige svar:

jada. Angrer på at jeg prøvde å spørre deg vennlig om noe. Gnagsår

Var mitt svar uvennlig? Det er mulig jeg er sosialt handicappet, eller, det vet jeg at jeg er, men for meg er dette en fullstendig rasjonell og i utgangspunktet vennlig dialog. Hvertfall fra min side. Hun spør om noe, presenterer sitt syn, og jeg sier hva forskningen viser, påpeker en logisk tankefeil og underbygger kort mine påstander.

Er det feil? Er det slik at jeg tidlig i dialogen burde ha svart henne:

Åh, så spennende! Kjempefint å høre at LifeLine virket for deg!

Mange, ja kanskje de fleste ville ha svart slik, fordi det er mye hyggeligere å bare være venner enn å faktisk tilføre noe av substans til en samtale. Vel, hvor hadde det ført oss hen? Kanskje hun hadde sett på meg som en hyggelig fyr, men hva hjelper det? Jeg hadde vært uærlig, hun hadde vært like uvitende.

Jeg er ikke ufin med andre, men svarer ærlig. Da mener jeg ikke ærlig av typen «Synes du jeg ser tjukk ut i denne kjolen?» – «Ja, din flodhest.«. Men ærlig av typen at jeg svarer det jeg mener om et ikke-personlig tema, basert på den informasjon jeg har tilegnet meg.

Og her er vi ved kjernen av problemet ved å diskutere med folk som kaster bort penger på alternativ behandling og kosttilskudd: De har allerede investert penger i et produkt, og vil rett og slett ikke høre at pengene har vært bortkastet. At de, opplyste og smarte som de er, kan ha latt seg lure av markedsføringen, og ikke minst at de har latt seg lure av placeboeffekten, har ingen noe med å sette fingeren på. Uansett hvor ydmykt og vennlig man peker ut dette faktum for slike personer, vil man bli tolket som å være ufin. Fordi slikt snakker man bare ikke høyt om. Det er uhørt! Folk har da rett til å være så uvitende de bare vil, og nåde den som prøver å opplyse! Dumhet er en folkerett!

Dette møter jeg stadig vekk, og det er den vonde bieffekt som kommer med det å være skeptiker. Men – retter jeg et kritisk søkelys mot slike tema for alle jeg møter på min vei? Slettes ikke. Jeg er, tro det eller ei, riktig så flink til å holde kjeft og prøve å finnes felles grunn. (En merkelig tiltrekningskraft på svært søte, men også svært «alternative» damer, gjør at jeg har måtte lære meg det for å komme lenger enn til «first base«.) Jeg lyver ikke om hva jeg mener, jeg lar bare vær å uttrykke min uenighet. Jeg holder oftere kjeft enn å komme med mitt innspill, fordi jeg orker rett og slett ikke den ubehagelige stemning som følger i kjølvannet av at noen plasserer skapet der det bør stå. Men når jeg får et direkte spørsmål som åpner for denne type dialog, forventer jeg at motparten må tåle å høre hva jeg har å si om dette.

Det er likevel vanskelig. Vanskelig å forholde seg oppriktig til ellers trivelige folk som er vaksinemotstandere, tror på homeopati og mener trådløse nettverk er farlig for folk, uten å bli oppfattet som nettopp en kverulant. Men skal man virkelig spille dummere enn man er i enhver situasjon? Late som om man er nøyaktig like troende selv, bare for å unngå oppstyr? Har dumheten monopol på å uttrykke sine meninger? Er det virkelig slik at vi som har satt oss inn i temaet skal måtte føle oss ufine hvis vi deler denne informasjonen med folk som baserer sin «viten» på YouTube-videoer og overskrifter i VG? Er jeg virkelig en kverulant bare fordi jeg vil si hva jeg mener midt oppe i en debatt fylt av kunnskapsløshet, følelsesbasert viten og kronisk naivitet?

Hvorfor er det slik? Og enda viktigere – er prisen ved å være ærlig for høy til at det er verdt å si fra?