Nysgjerrighet og vitenskap og homeopati og sånt

Under debatten «Trenger vi alternativ medisin?» i Litteraturhuset på mandag var et av de viktige poengene til homeopatene i panelet at det er viktig med nysgjerrighet. Selv om de heller ikke kunne forklare hvordan homeopati virker, så opplevde de at den virket for pasientene, og de etterlyste en nysgjerrighet hos «skolemedisinerne» for å undersøke med åpent sinn disse helseeffektene som homeopatene mente var så åpenbare.

Nå er selvsagt dette en feilaktig påstand, fordi all vitenskapelig forskning er drevet nettopp av nysgjerrighet. Uten nysgjerrigheten ville forskning stoppe opp, og denne vitenskapelige nysgjerrigheten har ledet til hundrevis av studier som, når man ser på de store, gode metaanalyser, viser at homeopatien ikke har noen effekt utover placebo. Så skolemedisinen er fundamentert på nysgjerrighet – og en evne til å korrigere seg selv når denne nysgjerrigheten viser at man har tatt feil.

Hva så med homeopatene? Bernt Rognlien og Andreas Bjørndal er begge dedikerte homeopater som behandler pasienter jevnlig. Hva med deres egen nysgjerrighet? Hvor stor er egentlig den? De sitter på alle muligheter til å fort og effektivt finne ut om homeopatiske preparater faktisk virker. Har de selv den etterlyste nysgjerrighet til å finne ut om deres individualiserte homeopatiske medikamenter faktisk virker?

Her er mitt forslag. Når de i fremtiden har pasienter og har foretatt det homeopatiske intervjuet som er så avgjørende, så skal de som vanlig foreskrive det homeopatiske medikament de mener er det riktige for pasienten. Individualisert behandling altså. Men så kommer det kritiske. Homeopaten skal ha gjort en avtale med sin sekretær om at de ved hjelp av et myntkast i halvparten av tilfellene skal bytte det foreskrevne medikamentet til et tilfeldig homeopatisk preparat, for eksempel den kjente homeopatiske «influensamedisinen» Oscillococcinum, uten at homeopaten får vite om nettopp denne pasienten har fått feil preparat, og uten at pasienten får vite at det foregår noe muffens i det hele tatt. Sekretæren fører selv en liste over hvilke pasienter som får medikamentet sitt byttet.

Så er det bare å vente og se hvordan pasientene reagerer. Når pasienten har gjennomført sin behandling og har en oppfølgingssamtale med homeopaten, kan han notere seg om pasienten opplevde at medikamentet virket eller ikke. Deretter kan homeopaten kontrollere med sin sekretær om denne pasienten fikk ekte medikament eller ei. Hvis homeopatene over tid opplever en like høy rate av tilfredse pasienter, vil de ha demonstrert ovenfor seg selv at det homeopatiske preparat i seg selv er irrelevant og meningsløst. De vil ha vist at man kan gi pasienten et hvilket som helst homeopatisk preparat, fordi alle pillene uansett har identisk innhold; laktose og sukker.

Homeopatene vil kanskje reagere og si at dette vil være uetisk ovenfor pasienten. Men det er ikke riktig. Det ville være uetisk om vitenskapelig konsensus var at homeopatiske medikamenter hadde en reell helseeffekt. Men slik er det ikke. Vitenskapelig konsensus er at homeopatiske medikamenter ikke har noen som helst effekt i seg selv, og dermed må det anses som uproblematisk å bytte ut pillene så lenge homeopaten gjennomfører den delen av behandlingen som har effekt, altså selve konsultasjonen, med like stor grad av overbevisning som han alltid har gjort.

Men er det ikke å føre pasientene bak lyset likevel? Kan det være etisk? Vel, så lenge alternativ medisin per definisjon er å føre pasienter bak lyset, kan jeg vanskelig se at det ene skulle være noe mer uetisk enn det andre. Det viktige her er at pasienten fortsatt får sin konsultasjon, som er den eneste delen av behandlingen med forventet effekt. Om pasienten får pille A bestående av sukker/laktose, eller pille B bestående av sukker/laktose, burde være irrelevant – sett fra det vitenskapelige ståsted som skal drive den nysgjerrige homeopaten til å utføre testen på sin egen behandlingsmetode.

Har Rognlien og Bjørndal denne nysgjerrigheten? Jeg vet at om jeg var homeopat, og hadde et ærlig forhold til forskning og vitenskap slik disse hevder å ha, så ville jeg ikke klare å la være å utforske om disse pillene som jeg foreskrev virkelig hadde den effekt jeg trodde de hadde. Jeg ville måtte teste ideene mine og den behandling jeg ga. Selv om jeg trodde inderlig at det virket, måtte jeg være så pass ærlig ovenfor de forskningsresultater som forelå at jeg turte å utfordre meg selv på dette.

Dette ville være ekte nysgjerrighet drevet av vitenskapelig trang til å finne ut mer. For den enkleste å lure er alltid en selv. Tør man ikke utfordre sine egne meninger og ideer når disse står i skarp kontrast til god vitenskapelig forskning, så kan man ikke hevde å eie et fnugg av nysgjerrighet.