Fra overtro til skeptisisme – familiefreden trues

Her kommer en ny historie sendt til meg etter at jeg ba om å få høre om lesernes vei fra overtro til skeptisisme. Denne leser har valgt å forbli anonym, og historien lyder slik:

Hei.

Jeg velger å være anonym, ikke fordi det er så fryktelig farlig å “stå fram”, men mer for fred og ro innad i familien.

Jeg er vokst opp i en vanlig familie, religionen holdt vi stort sett til høytidene, bortsett fra den daglige aftenbønnen. Men mange i familien, besteforeldre, tanter og onkler var meget aktive innenfor en frikirkelig menighet. Så (stor)familien min ble regnet som kristen, og etternavnet var viktig i deler av det religiøse miljøet i byen. De siste årene har jeg helt forlatt min barnetro, noe som er en ganske naturlig utvikling – noe som resten av teksten min vil vise.

Jeg er født med en kronisk sykdom, men det tok lang tid å få diagnosen. Jeg hadde en oppvekst preget av mye sykdom, sykehusinnleggelser og medisinbruk. Etter hvert som jeg ble eldre, prøvde jeg masse forskjellige alternative behandlinger, både på eget initiativ, og på ektefelle og families sådanne. Jeg var rimelig ukritisk, men relativt oppgitt over at ingenting virket. Det eneste jeg hadde glede av, var fotsoneterapi, men jeg har alltid likt å bli massert (hardt) på føttene. Det var deilig, men hadde ingen helbredende virkning. Reflekterte jeg noe særlig over det? Dessverre alt for lite. Jeg trodde på diverse anekdoter, og tenkte som så mange andre at det er “mer mellom himmel og … BLÆ!”

For et par år siden kom jeg av en eller annen grunn inn på skepsis.no. Jeg leste med stor iver, og puslespillbitene begynte å falle på plass. Jeg gikk på biblioteket og lånte bøkene som foreningen Skepsis har stått bak, og jeg begynte å støvsuge nettet for informasjon, og ikke propaganda denne gangen. Jeg har lest forskningsartikler, diskusjoner og blogger om alt fra konspirasjonsteorier til fjernhealing. Jeg må si det har vært en utrolig lettelse å gå fra å være rimelig bevisstløs til å bli en skeptiker, en stolt sådan. Da jeg kom over bloggen din, Gunnar, falt den siste biten på plass. Jeg er nå en erklært skeptiker, det er en god følelse å vite at jeg vet veldig, veldig lite, og at alle de ferdige løsningene fra alternativfolket ikke er noe annet enn en hvilken som helst religiøs overbevisning uten rot i virkeligheten. Og som du så fint formulerte det, Gunnar: virkeligheten med alt den har å by på er jo så vakker, mystikkens verden og de alternative forklaringene blir bare bleke barnetegninger i forhold.

Til slutt vil jeg bare nevne en negativ ting med å ha blitt skeptiker: Jeg har familiemedlemmer som er helt overbevist om at de har “evner” – og det blir veldig slitsomt å diskutere/snakke om det. Det har lett for å bli at vi går i hver våre skyttergraver, derfor har jeg sluttet med de diskusjonene, av hensyn til en stor del av familien som ønsker fred og ro i familieselskapene…

Anonym

Vi er nok mange som kjenner oss igjen i siste avsnitt. Som skeptiker må man ofte velge å holde kjeft for å bevare freden.

Har du en tilsvarende historie? Send den til meg!