Fra overtro til skeptisisme – kunnskap drepte troen

Jeg utfordret for en tid tilbake mine lesere om å sende meg sine personlige historier om hvordan de gikk fra overtro eller religiøsitet over til skeptisisme/ateisme, enten delvis eller helt. I dag får vi en historie fra Herman Germán Osvaldo Sal, en mann som gikk den lange veien fra et liv fundamentert i metodistkirken til å bli Dawkins-tilhenger og ateist:

Jeg er barn av en katolsk mor og en metodist far. Jeg fikk velge selv, slik var avtalen de hadde hvilke av begge religionene barna skulle velge. Jeg valgte metodismen ettersom det var ungdom som sto for søndagskolen istedenfor en eldgammel streng katolsk prest.

Fram til slutten av tenårene var jeg alltid i kirken men det fantes aldri forventninger om at vi skulle ut å evangelisere. Jeg fikk høre så mange ganger at Gud/bibelen var sannheten at jeg aldri stilte spørsmål om hvor troverdig dette var. Det kunne ikke være anerledes.

Så flyttet jeg ut til en storby for å studere geologi. Noe av det første jeg gjorde der var å kontakte metodistmenigheten og begynte å være veldig aktiv der. I første året på universitetet hadde vi Fysikk, Geologi, Arkeologi, Matematikk , “sammenhengende anatomi” som ikke var annet enn et skjult navn for “Evolusjonen i dyreriket” og Botanikk som var tilsvarende for planteriket. At alt hang så fantastisk bra sammen ga meg et betydelig innsikt i min forståelse av den “faktiske verden” samtidig som jeg forsterket min spirituell verden med mye teologilesning. Begge verdener utfylte hverandre. Jeg så ikke noe selvmotstridende der og var voldsomt “nyfrelst” i en periode.

Min iver etter sannheten var så ærlig og åpen at jeg fryktet ingenting og begynte å lese også om kritiske røster til religionen. Dette førte til at jeg leste en kristen bok om bibelens opprinnelse der jeg begynte å finne ut det var mennesker med mange rare intensjoner som hadde skrevet “gudsordet”, samtidig som jeg prøvde noen “fritenkende” forfattere. Særlig Krishnamurti fikk bobla til å spreke. Det tok bare noen måneder. Da hadde jeg samtaler med min kjære Jesus (de var vel bare monologer men jeg var ikke helt sikkert på den tiden). á la dettet: “Hvordan kunne du tillatte dette? Jeg må hoppe av og du lot meg overbevise fullstendig på at det er det eneste riktig jeg kan gjøre, av hele mitt hjerte og hele min beste vilje.” og: “En Gud som la alt til rette for, og ga meg forståelse til å forakte bibbelen kan ikke straffe meg senere (etter døden).” Det føles sykt ut i dag…

Anerkjennelsen om at bibelen ikke kunne være Gudsord var et tema jeg fikk diskutere flittig med mange av mine nærmeste i en lang periode. Til å begynne med ønsket jeg at noen kom med bedre motargumenter men nei, etterhvert var mine argumenter såpass sterke at djevelen “måtte være” den som snakket gjennom meg, fikk jeg høre noen ganger. Temaet vi diskuterte var som regel: “Vi må finne alle påstander man kan komme til, fra Bibelen, som beviser at bibelen er Gudsord”. For hver påstand finnes det en som motstrider den ved å legge til “ikke” eller “kan ikke” ett eller et annet sted i setningen. For Eks. “Gud er altvitende” => “Gud kan ikke være altvitende”. Det endte med at alt kunne brukes for å bevise at bibelen var menneskeskapt og ingenting kunne brukes som bevis for det motsatte og den eneste begrunnelse som var igjen var “Er gudsord fordi jeg vil det så gjerne”.

Ettersom jeg ikke kunne si at det ikke var Gud som skapte universet fant jeg ut at jeg skulle kalle meg agnostisk og jeg forble det, passivt, i mange år. Jeg kjente ingen som jeg kunne prate med om temaet og mistet etterhvert interessen.

Men, Interessen ble frisket opp, minnes jeg, da “Da Vinci koden” kom. Da oppdaget jeg hvor “konspirativt” det fundamentalistisk kristne miljøet var for å svartmale boka. Ved å følge debatten på internett oppdaget jeg debatten “kreasjonismen vs. evolusjonen” og slukte debatter i timesvis og skjønte at jeg ikke var alene om mine tanker… deretter fikk jeg tak i “The God Delusion” og etter dette fant jeg ut at det var riktig av meg å gå ut av skapet og erklære meg ateist og prøve å være stolt av det. I min gamle kristne verden (den spansktalende) er ateismen synonym med uvitenhet, hensynsløshet, likegyldighet, ondskap, falskhet, løgn,… osv. Så det er mange myter som må falle… og nå jobber jeg for dette i skeptiske webmiljøer i både Argentina og Spania.

Har du en tilsvarende historie om din vei fra overtro, religiøsitet, mystisisme, troen på alternativ behandling, «aliens», ut-av-kroppen-opplevelser, telepati eller annet, og til en mer skeptisk tilnærming til verden? Send den til meg!