Jeg ble utfordret av Anna Tostrup Worsley om å blogge noen ord om bloggetikk, og her kommer noen av mine tanker om temaet.


Debatten om bloggetikk er interessant, men preges av et Norge som i større og større grad synes å helle i retning av at ytringsfrihet handler om retten til å ytre seg uten å bli motsagt eller kritisert for ytringen. Eller som jeg formulerte i en tweet for en tid tilbake:

Skjermbilde 2012 06 16 kl 16 47 49

Jeg har ofte selv blitt kritisert for måten jeg blogger på, bl.a. ved at jeg siterer andres uttalelser, eller nevner folk ved navn, for deretter å argumentere mot deres påstander. Denne kritikken har som regel vært uforståelig for meg, men det skyldes kanskje at jeg har blitt formet av et bloggmiljø så langt fra norsk rosablogging og norsk offermentalitet som det er mulig å komme, nemlig den amerikanske og britiske skeptikerbloggingen.

I dette internasjonale bloggmiljøet utkjempes det harde kamper nesten daglig. Alternativbransjen, vaksinemotstandere og konspirasjonsteoretikere tyr til ekstremt skitne metoder for å sverte sine kritikere, og dette blir ofte belyst gjennom bloggene til de som angripes. Det skjer ved at man siterer og motargumenterer, retter søkelys mot andres uttalelser, og er ofte ganske nådeløse i responsen. Folks meninger er fritt vilt, og det skal de være. De de være, i et demokratisk og fritt samfunn.

Jeg har blitt utsatt for groteske angrep selv, noe som nok har herdet meg betydelig, og som dermed kanskje gjør at jeg ofte ikke forstår sutringen til folk hvis ytringer belyses eller motsies. Noen av de mest rabiate promotørene av alternativ medisin er ikke så glad for at jeg skrutinerer forskningen og argumentene de legger frem til støtte for sitt syn, og dermed går de til angrep med skitne metoder. Det har blitt opprettet falske Facebookprofiler som sprer hatefulle påstander om meg. Det er opprettet kampanjer for å rapportere meg til både Kripos og Barnevernet fordi jeg har våget å blogge nyansert om barneporno og pedofili. Det spres rykter om at jeg har mottatt gigantiske pengebeløp fra legemiddelindustrien for å blogge positivt om vaksiner. Det skrives jevnlig løgnaktige påstander om meg i flere ulike blogger forfattet av vaksinemotstandere.

Er dette ubehagelig? Ja, selvsagt. Trenger vi en bloggplakat for å få satt en stopper for det? Absolutt ikke. Ikke bare vil det være meningsløst fordi folk som er forskrudde og hatefulle nok til å drive med slikt uansett ikke ville fulgt en bloggplakat, men jeg synes også de skal ha rett til å skrive dritten om meg hvis ønsker det. Det er en pris jeg må betale som offentlig debattant. Hvis jeg ikke håndterer det, så kan jeg heller begynne å blogge om katten min, og ettersom jeg ikke har noen katt ville det være særdeles avslappende og trygt.

Min bloggestil provoserer kanskje en del, og jeg går ofte hardt ut mot det jeg er uenig i. Likevel følger jeg alltid en del helt vesentlige etiske prinsipper. Jeg skal her gjennomgå noen av de viktigste.

1) Sitering

Det hender at jeg kommer over argumentasjon og påstander i sosiale medier som jeg ønsker å diskutere i bloggen min. Da er det naturlig for meg å gjengi sitater av disse argumenter og påstander for å deretter kunne drøfte disse i bloggen min. Det er viktig for å vise at jeg ikke bare er ute etter å rasere stråmenn, men derimot tar for meg virkelige holdninger i samfunnet. Det har jeg opplevd at ofte blir kritisert, stort sett av de som er blitt sitert, og kritikken går gjerne på at de føler seg uthengt eller sitert ut av en sammenheng.

Dette er vanskelig. Hvordan skal man håndtere dette best mulig? En sitert part vil ofte hevde at tweeten er «tatt ut av dialogen». Det kan selvsagt være tilfelle, men det er også en alt for enkel måte å beskytte sine ytringer fra kritikk på. Dessverre synes mange å kjøpe dette argumentet rått uten helt å ha tatt seg tid til å tenke over de praktiske implikasjoner av kritikken, for når tar dialogen egentlig slutt? Hvor starter den og hvor slutter den? En dialog på twitter vil ofte vare lenge, gjerne dagesvis, og kan bestå av mange titalls tweets fra en person. Disse har som regel forgrenet seg ut i mange tråder, som et tre, med ulike parter involvert i ulike deler av dialogen. Hvordan kan man da sitere noen på noe som helst om man skal ha som krav å gi leseren 100% av konteksten? For hvis man gir 98% av konteksten vil vedkommende alltid kunne hevde at man bevisst unnlot å ta med en tweet de selv mener er sentral for deres budskap.

Jeg tror de fleste forstår at dette er håpløst. En tweet vil alltid stå i en eller annen sammenheng, men det faktum er ikke i seg selv noe argument for å si at enhver sitering er feil. Aksepterer man slik argumentasjon har man umiddelbart kneblet en stor og viktig del av offentlig debatt.

Det er altså etter mitt syn umulig å sitere noen fra sosiale medier på en måte som de selv vil føle er 100% tilfredstillende. Man vil alltid støte noen ved å ta en offentlig ytring ut av sin kontekst og plassere i en annen kontekst. Uansett. Men dette behovet for å erklære seg som offer fordi noen skrutinerer en offentlig ytring kan vi ikke la være styrende for de etiske vurderingene i offentlig debatt.

Vi må likevel strebe etter å komme så nært som mulig en rettferdig sitering, og jeg synes følgende punkter er nyttige å styre etter:

  1. Bruk fortrinnsvis en tweet som står alene, altså som ikke er en @reply, om praktisk mulig. En tweet som står alene må man anta er en gjennomtenkt presentasjon av et syn avsender står for.
  2. Sjekk tweets som kommer før og etter for å se om tweeten er representativ for øvrige ytringer om samme emne. Dette for å unngå å sitere en tweet som er ment ironisk, eller på annen måte er mistolket.
  3. Oppgi en lenke til originaltweeten slik at folk kan verifisere at den er korrekt gjengitt, og enkelt selv kan se tweeten i sin rette kontekst.
  4. Om mulig, gjengi tweets fra flere enn én person slik at ikke personfokuset blir unødvendig belastende. Hvis en «kjendis», kjent samfunnsdebattant eller mediepersonlighet har ytret seg med sammenfallende syn, siter med fordel også denne person for å gi støtte til andre siterte og redusere deres sårbarhet.
  5. Gjør ditt ytterste for å fremstille den siterte part nøkternt, ærlig og ukontroversielt.
  6. Varsle de siterte parter umiddelbart etter publisering slik at de har mulighet for å gi sitt tilsvar.

Det er det nærmeste jeg mener det er mulig å sitere noen på en redelig måte.

Men hvorfor ikke bruke anonymiserte sitater, så slipper man hele problemet? Vel, som sagt så er sitater etter mitt syn nødvendige fordi jeg vil vise at påstandene jeg debatterer er reelle. Anonymiserte sitater kan virke konstruerte og er ikke mulig for leseren å kontrollere validiteten av. Ved å anonymisere kan jeg ikke lenke til kilde, og leseren er fratatt muligheten til å kontrollere kontekst.

Og, fascinerende nok, min erfaring er at folk blir nøyaktig like sure når deres utsagn er anonymisert. Se gjerne debatten under denne bloggposten om dødsstraff hvor jeg gjenga anonymiserte sitater fra Facebook, og mistet umiddelbart to Facebookvenner. Bare det å bruke ordene til andre, selv i en 100% anonymisert form, gjør at folk blir støtt. Det eksemplifiserer bare hvordan man aldri kan oppnå tilfredshet uansett hvor langt man strekker seg. Folk vil rett og slett ha sine offentlige ytringer i fred, men slik kan det ikke være.

2) Tilsvarsrett

Jeg er svært opptatt av at alle skal få komme til orde med sine meninger i debatten, spesielt de som er direkte omtalt i min bloggpost. Derfor er kommentarfeltet mitt alltid åpent for alle som vil si seg enige, uenige, eller korrigere meg.

Mange forholder seg ikke til dette prinsipp. Jeg er selv blokkert i svært mange kommentarfelt og på Facebooksider hos folk som ikke liker at jeg deltar i debatten med faktaopplysninger og argumenter som kan ødelegge for deres budskap.

I løpet av mine seks år med denne bloggen har jeg vel blokkert 3-4 personer fra å kommentere. Det har da vært ekstremtilfeller hvor folk har spammet ned kommentarfeltet med identiske kommentarer mange steder på en gang, konsekvens diskutert irrelevante tema under bloggpostene, eller ikke hatt annet enn hatske personangrep å servere. Terskelen er svært høy for å bli blokkert, men for å ikke ødelegge kommentarfeltet for alle andre hender det en sjelden gang at noen må blokkeres. Det skjer ikke for å kneble debatten, men derimot for å frigjøre den.

Jeg forsøker også alltid å være til stede i kommentarfeltet og møte kritikk. Folk som har noe å si om min bloggpost får som regel alltid svar. Det skylder jeg leserne.

3) Saklighet

Jeg angriper meninger, påstander og argumenter, ikke person. Mange av mine bloggposter har sitt utspring i at noen kommer med en påstand på Twitter eller Facebook, og så gransker jeg om dette er korrekt, ofte ved å se på forskning. Det er påstandene jeg angriper, og jeg bruker som regel mye plass og kildehenvisninger for å underbygge mine argumenter og kritikk. Men straks noens navn er nevnt i bloggposten, nemlig den som avleverte påstanden jeg blogger om, så vil noen hevde at bloggposten går på person.

Igjen er dette en holdning jeg ikke forstår. Svært mange klarer ikke se forbi at noens navn nevnes. Selv om hele teksten handler om sak, så vil noen hevde det er «uthenging av person» bare fordi jeg oppgir kilde til den opprinnelige påstand. Dette er en konsekvens av denne offerdyrkingen som er blitt så populær, eksemplifisert av «mokkamann-debatten» tidligere i år. Hvis man finner en grunn til å erklære seg selv et offer for urettferdighet, vil mange gripe til denne muligheten, selv om det gjør at viktige saker og argumenter drukner i støyen som oppstår.

Det betyr ikke at jeg aldri kaller noen et kålhode, idiot eller løgner. Men når det skjer er det en subjektiv ytring som kommer som en konsekvens av at jeg har vist vedkommende ikke fortjener min respekt. Det kan skyldes at vedkommende svarer på kritikk ved å blokkere meg, fortsetter å gjenta feilaktige påstander som de er blitt vist er usanne, eller ytrer meninger, som regel med kommersielle motiver, som er farlige og skadelige.

Og viktigst av alt: Selv om jeg kaller noen et kålhode, så er ikke det kjernen i bloggposten. Det er bare en konsekvens av en grundig gjennomgang av ytringer og hendelser som leder opp til at vedkommende fortjener en slik karakteristikk. Det handler fortsatt om sak, ikke person, selv om jeg setter en klovnenese i ansiktet til personen. Min «personakarakteristikk» kommer altså som en direkte konsekvens av saken vi diskuterer. Jeg bruker aldri opplysninger om vedkommende som ikke er direkte relatert til saken jeg debatterer, bare for å henge vedkommende ut.

4) Privat vs offentlig

Dette punktet er relatert til punkt 1 om sitering, men det er så viktig at det fortjener et eget punkt. Ytringer som jeg tar for meg i bloggen er alltid av offentlig art. Jeg ville aldri diskutert noe av privat art, brukt informasjon som ikke vedkommende selv har gjort kjent i offentlige fora, eller sitert noen fra et fora som ikke er tilgjengelig/synlig for alle.

Det betyr at jeg aldri ville brukt et sitat fra en lukket Facebookprofil, eller fra såkalt DM (Direct Message) på Twitter. Men skriver man derimot noe åpent på Twitter, i en åpen Facebookgruppe, -side eller -profil, i en åpen blogg, eller andre steder folk flest kan lese dette, så er ytringen «fritt vilt». Da har personen sagt noe ut i det offentlige rom, og må forvente at denne kan bli belyst og diskutert av andre.

Den kjente «Twitterlegen» Wasim Zahid sa det fint i en nylig debatt om min sitering av noen fra Twitter:

Ser at folk kan bli støtt av å bli sitert, men husk at de har lagt ut sine meldinger på et offentlig og åpent forum (twitter) til hele hele verdens skue (prinsipielt sett). Og da må man tåle at ens uttalelser blir diskutert og referert av andre. Det er det offentlige ordskiftets brutale fakta. Derfor er vel lærepengen: Think before you tweet. Tåler man ikke at ens meninger blir dissikert av andre bør man kanskje være forsiktig med hva man legger ut?

5) Kildehenvisninger

Når jeg blogger forsøker jeg alltid å vise til best mulig kilder for mine påstander. Jeg forsøker å «synse» så lite jeg kan, og ønsker helst å kunne underbygge mine meninger ved å kunne vise til god vitenskapelig forskning.

Likevel kan forskning tolkes i ulike retninger, og det at man viser til gode kilder betyr ikke at man nødvendigvis har rett. Selvsagt ikke. Nettopp derfor er det så kritisk å vise leseren hvor man henter sin informasjon fra, slik at de kan sjekke og vurdere om de er enige i min tolkning og mitt budskap.

6) Uavhengighet

Jeg blogger kun av egen interesse. Ingen andre personer eller organisasjoner styrer hva jeg skriver, og jeg mottar ingen kompensasjon for det jeg skriver i bloggen, hverken økonomisk eller i noen annen form. Vel, jeg får noen hyggelige kommentarer, mailer og klemmer i ny og ne, men det tror jeg må anses som akseptabel kompenasjon for alle timene jeg legger ned i å researche det jeg blogger om.

Det som driver bloggingen min er nysgjerrighet, et ønsker om å lære mer, og et ønske om å dele min lærdom med andre.

Konklusjon

Det var seks viktige punkter jeg forholder meg til når jeg blogger. Seks konkrete punkter av mange flere som alltid ligger i bakhodet når jeg skriver. Disse punktene kan gjerne komprimeres til følgende budskap: Blogging som del av samfunnsdebatt skal være saklig og etterrettelig. Det er viktig. Gjennomsiktighet, redelighet, og et ønske om å gjengi fakta og ytringer mest mulig korrekt må stå sentralt.

Samtidig synes jeg det er noe som er minst like viktig: Det er ikke bloggerens rolle å ta ansvar for andres følelser. Så lenge man streber etter å være saklig og etterrettelig kan man ikke la seg kneble eller styre av at noen alltid vil føle seg støtt og provosert av det man skriver. Enten det bare gjelder budskapet (som i mine pedofilibloggposter eller bloggpost om alkohol og foreldreansvar), eller fordi man siterer noens offentlige ytringer. Så lenge man har gjort sitt ytterste for å være ærlig og fremstille andres syn på en korrekt måte, så må man leve med at noen vil føle seg tråkket på og innta en offerrolle.

Vurdering av hva som er riktig sitering og kontekst vil folk aldri bli enige om, fordi vi tolker utsagn og ytringer, og forstår dem på ulike måter. Dermed er det arrogant å til enhver tid hevde at sitering gjort av noen som har forsøkt å sitere korrekt, er tatt ut av sin kontekst bare fordi man ikke selv er fornøyd med måten man fremstår i den nye konteksten. Det må man faktisk heve seg over. Klarer man ikke å forstå at ens ytringer aldri kan bli fremstilt så korrekt og fullstendig som man selv skulle ønske, må man la være å ytre seg offentlig. Dette handler om ren voksenopplæring. De som ikke forstår og håndterer dette er ikke modne for å delta i debattene.

Ansvaret tilfaller minst like mye alle blogglesere, som bloggeren selv. Folk må ta seg sammen og slutte å sutre og emje seg hver gang noen retter søkelys på noe de har sagt offentlig. Støymengden dette skaper rundt enhver viktig sak er så omfattende at den nesten kveler de viktige debattene. I diskusjonen omkring alkohol og foreldreansvar var det sikkert ti ganger flere tweets som omhandlet det at jeg hadde sitert noens offentlige ytringer, enn den faktisk saken – som jeg mener er en svært viktig sak som ikke fortjente å kveles av usaklig sutring.

Slik kan vi ikke ha det. Er man opptatt av å kunne skrive alt man tenker og mener i sosiale medier, så må man også ta konsekvensene av dette uten å erklære seg som offer på ren automatikk. Det er faktisk en plikt vi alle har for å ivareta et sunt debattklima. Fordi saker svært ofte er mye viktigere enn personer. Hvis vi alle til enhver tid skal gjøre oss selv til sentrum av enhver debatt bare fordi våre meninger er blitt belyst, så ødelegger vi for de viktige debattene. Vi må tåle å bli nevnt, vi må tåle å bli sitert, og vi må tåle å bli kritisert for å ha en mening om noe. Så lenge bloggeren anstrenger seg for å være saklig og etterrettelig, må vi svelge noen kameler og være store nok til å sette sak foran egen person.

Min bloggplakat vil altså være så enkel som dette: Ikke vær en kuk – men pass på å ha baller!

Og så vil jeg samtidig formulere en bloggleserplakat: Tål at navngitte personer er knyttet til saker, uten å gjøre personene til sakens kjerne.


Stafettpinnen gis videre til «selverklærte bloggmamma» Trine Grung. Jeg er svært nysgjerrig på å høre hennes tanker omkring bloggetikk. Ettersom hun er «mentor» for en rekke mer eller mindre profilerte bloggere, og arrangerer Blog Awards 2012, bør hun ha gjort seg noen tanker omkring hvilke etiske prinsipper hun mener burde gjelde for bloggere.


Grung sier hun har tatt bloggesommerferie, men skal ta opp tråden til høsten. Mens vi venter i spenning på det gir jeg da stafettpinnen videre til Martin Bull Gudmundsen som alltid pleier å ha interessante perspektiver på ting. Så også om bloggetikk, håper jeg.