Bare en kjapp liten kommentar til dette oppslaget på alternativ.no som flere har sendt meg:

Screenshot 2013 12 17 09 55 04

Her kan vi lese følgende:

Muskel- og skjelettlidelser fører til svært mange sykemeldinger i Norge. Fastlegen i Berlevåg mener at de som velger behandling hos den lokale naturterapeuten klarer seg bedre.

Forskere ved NAFKAM har undersøkt Berlevåg-fenomenet:

–Berlevåg er en liten kommune, med én alternativ behandler som har hjulpet innbyggere der i mer enn 15 år. Dette kombinert med at færre blir sykemeldt der, gjorde at vi syntes det var interessant å undersøke stedet nærmere, sier forskerne Nina Foss og Silje Folkvord til alternativ.no

Og hva gjør denne alternative behandleren?

Den erfarne behandleren i Berlevåg har bakgrunn i naturopati, refleksologi, øre-akupunktur, akupressur og muskelmassasje. Det er hovedsakelig dyptgående massasje hun bruker i behandling av denne pasientgruppen, men også akupunktur. Denne behandleren, som også er utdannet sykepleier, anslår at over 80 % av pasientene hun behandler lider av muskel- og skjelettlidelser.

NAFKAM sin undersøkelse viste at det var stor utskifting av offentlig helsepersonell i Berlevåg, og innbyggerne syntes dette var et problem. Det er forståelig. Man vil gjerne at legen skal huske hvem man er og kunne følge et sykdoms- eller symptomforløp over lang tid. Å til stadighet få en ny person å forholde seg til, som man må fortelle alt til på nytt, og som ikke får med seg utviklingen i sykdom/symptomer over lang tid, er slitsomt.

I rak motsetning til dette finner vi altså den alternative behandler som har vært på stedet lenge, og som kjenner sine pasienter. Behandleren kan derfor hilse på pasienten ved navn, høre hvordan ting har gått siden sist, snakke om dagligdagse ting og generelt sett gi en mindre stressende og mer aksepterende ramme rundt behandlingen. Pasienten slipper å føle seg som en hypokonder som må forklare det man er redd skal oppfattes som et bagatellmessige symptom for femte gang – med den underliggende følelsen av at man alltid må overbevise om at det virkelig er et problem. (Jeg vet i hvert fall at jeg ofte har det slik hos legen.)

I tillegg gir denne alternativbehandleren behandling som i stor grad handler om berøring. Pasienten får legge seg ned og bli tatt på. Det er massasje og trykking under føtter og andre steder på kroppen – kombinert med samtale og ro.

Virker dette? Selvsagt. Som jeg tidligere har skrevet i bloggen, og som jeg også påpeker i boken min «Placebodefekten», så har jeg stor tro på denne type behandling. Jeg kaller det «rasjonell massasje». Ro, samtale og berøring/massasje, uten mystiske forklaringer og urealistiske lovnader. Det er ikke rart at Berlevåg opplever at befolkningen har nytte av et slikt tilbud.

Jeg har selv argumentert for at hvis det offentlige ville tilby en times gratis massasje til alle ansatte, eller til alle voksne innbyggere, en gang i uken, så hadde vi sett mye lavere sykefravær og kortere helsekøer. Det å gi folk muligheten til å bli fysisk berørt og massert i en times nytelsesoase i hverdagen, vil utvilsomt kunne ha positiv helseeffekt. Det høres kanskje ut som et radikalt forslag, men jeg er ganske sikker på at den samfunnsøkonomiske innsparing ville være stor.

Spesifikke og uspesifikke behandlingseffekter

I Berlevåg har man sett at innbyggerne ønsker et samarbeid mellom det offentlige helsevesen og alternativ behandling. Men det er her det skurrer for meg. Hvorfor kaller vi dette for alternativ behandling? Dette handler ikke om alternativ behandling. Effekten har ingenting med naturopati, refleksologi, øre-akupunktur eller akupressur å gjøre. Og da kommer vi til noe som også er mye av kjernen i min bok, dette med forskjellen på spesifikke og uspesifikke behandlingseffekter.

Det vi ser i Berlevåg er fruktene av de uspesifikke behandlingseffekter. Det som ikke har noe direkte med behandlingen å gjøre. Det handler ikke om å trykke på spesielle punkter. Det handler ikke om meridianer. Det har ingenting å gjøre med at soner under fotsålene henger sammen med ulike organer i kroppen. Det har ingenting å gjøre med at punkter i øret henger sammen med ulike organer i kroppen. Det handler ikke om balansering av energier og chakraer. Det har altså ingenting å gjøre med den spesifikke behandling og tilhørende uvitenskapelige forklaringsmekanismer. Derimot så har det alt å gjøre med selve behandlingssituasjonen. De uspesifikke effektene. Ro. Fokus. Empati. Samtale. Stressreduksjon. Berøring. Massasje. Tid.

NAFKAM har for lenge siden innsett at disse behandlingsmetodene ikke virker. En kikk på nettsidene til NIFAB viser at vitenskapelig konsensus er nedslående for alle kjente, store alternative behandlingsmetoder. Det vil si: de har ingen spesifikk behandlingseffekt. Derfor har NAFKAM begynt å undersøke de uspesifikke effektene. Det kan være vel og bra så lenge de er tydelige på å informere om forskjellen. Det gjør de dessverre ikke alltid like godt.

I artikkelen på alternativ.no kan man lett sitte igjen med inntrykket av at resultatene i Berlevåg viser at for eksempel refleksologi (fotsoneterapi) virker. Det gjør det ikke. Det er basert på en fullstendig utdatert ide om hvordan kroppen er bygget opp.

Derimot er det liten tvil om at det kan ha god effekt å la en sliten ansatt få legge seg ned, nyte en times ro og fred hvor de kun kan tenke på seg selv og slippe stress fra jobb og barn og ektefelle og julehandel, og bli trykket under føttene. Smerteopplevelse, blant annet i rygg, henger i stor grad sammen med stressnivå, og får man stresset ned folk vil også opplevelsen av smerte reduseres og bevegelighet økes.

Avstressingstilbud i offentlig regi

Problemet er at det koster penger:

Legen i Berlevåg konkluerer med at alternativterapeuten har vært viktig for dem som sliter med disse plagene og at behandlingen hos denne terapeuten bidrar til at de unngår sykemelding.

Legen mener også det hadde vært bra om alternativ behandling kunne tilbys innenfor offentlige støtteordninger, slik at alle kunne få tilbudet uansett økonomisk situasjon. Nå er det kun de som har råd, som kan få denne behandlingen så ofte som de opplever at de trenger den.

Ja, la oss få offentlig støtte til ro og massasje. Men ikke kall det alternativ medisin. Ikke bruk ord som refleksologi og akupressur. Kall en spade for en spade. Dette er offentlig sponsning av et avstressingstilbud. Det trenger vi. Det er positivt. Jeg hadde takket ja til dette på et blunk. Det helbreder ikke alvorlig sykdom, men det kan bedre symptomene fra mye kronisk sykdom, og forebygge eller lindre en del stressrelaterte lidelser, fra høyt blodtrykk, søvnløshet, hodepine, eksemer, allergier, ryggproblemer og mer.

Undertittelen på boken min er «Hvorfor alternativ behandling virker som den virker». Svaret jeg gir i boken er i stor grad «uspesifikke behandlingseffekter», hvorav placeboeffekt er en liten del av hele bildet.

Alternativ behandling «virker» fordi vi mennesker har et stort behov for å bli sett, få våre vondter anerkjent, få trygghet i diagnoser (selv om de bare er tullediagnoser), få trygghet i en kur (selv om det bare er tullekurer), få snakke om våre vondter med noen som har tid til å lytte (lavterskel «psykologitilbud»), få lov til å fokusere på oss selv i en hverdag hvor alle krever av oss, og få avstressing og berøring.

Berlevågs alternative behandler kan tilby alt dette. Det trenger vi mer av i det offentlige helsevesen. Mange leger er også flinke til å gi mye av dette, men de er som regel begrenset av tid, og man kan ikke gå fast til legen ukentlig for å få dekket dette behovet. Så la oss ansette rasjonelle massører i alle landets kommuner. La oss gi folket avstressingstilbud i offentlig regi. La oss tilby folk de uspesifikke behandlingseffektene som alternativbehandlere har tjent penger på, pakket inn i løgn og bedrageri, i alle år.

Det ville gitt oss en todelt effekt: Et friskere folk, samtidig som vi hadde slått bena under mye av markedet for alternativindustrien. Det hadde ført til litt mindre uvitenskapelighet og løgn i samfunnet. Ingenting hadde vært bedre enn det.