Screenshot 2014 05 11 13 26 09

Jeg ble tipset om denne ferske artikkelen på nettstedet Norgesavisen.no. Og, vel, artikkelforfatter Cato Andre Berggrav Tansøy, som hevder å ha utdannelse innen journalistikk, bibliotekfag og informasjon fra Høgskolen i Oslo, bør nok ta sin utdannelse på nytt, for han må ha glemt de aller mest grunnleggende journalistiske arbeidsmåter i de 20 år som er gått siden han ble uteksaminert.

La oss starte med overskriften. Allerede der hyler alle alarmer mot leseren. «Kur mot kreft oppdaget,» hevdes det. Vel, la meg gi deg en grei huskeregel: Hvis du noensinne leser om en påstått «kur for kreft», kan du være ganske sikker på at artikkelen er virkelighetsfjern.

Kreft er nemlig ikke én sykdom. Det er over hundre ulike sykdommer, med flere ulike årsaker og dermed også flere ulike kurer. Vi vil aldri finne én enkelt kur mot kreft, rett og slett fordi kreft ikke er én enkelt sykdom.

Vi kan altså allerede fra overskriften slutte oss til at denne artikkelen neppe vil fortelle oss noe av medisinsk nyhetsverdi. Men vi går likevel videre.

Ingressen lyder slik:

Det ble i forrige måned publisert forskningsmateriale som beskriver en kur for kreft som fungerer! Men legemiddelindustrien virker ikke å være interessert i å utvikle medisinen da denne ikke kan patenteres, noe som betyr at legemiddelindustrien ikke kan tjene penger på annen kreftmedisin.

Spennende da! Hvor er dette forskingsmaterialet publisert? Det sier artikkelforfatter ingenting om. Ikke en eneste henvisning til publikasjon, forskerenes navn, eller lenke til kilde. Nada. Vi må altså bare ta Tansøy på ordet. Atter et rødt flagg som bør trigge vår indre skeptiker.

I det etterfølgende avsnitt får vi likevel vite at det er forskere ved University of Alberta, Canada, som har publisert disse revolusjonerende resultatene. I følge Tansøy slapp de i april 2014 nyheten om at de hadde «sluttført testingen av et middel for å kurere de mest vanlige kreftformene som lunge-, bryst- og hjernekreft».

Wow.

Og bare to uker etter at disse resultatene ble publisert, konkluderer Tansøy med følgende:

Problemet er bare det at legemiddelindustrien ikke vil produsere medisinen, da den ikke kan patenteres samtidig som industrien trolig vil tape store summer på eksisterende medisiner dersom dette svært enkle medikamentet blir tatt i bruk.

Jassåja. Så hvilken fantastisk medisin snakker vi egentlig om? Jo:

Medisinen, som har fått navnet dichloroacetate (DCA) har allerede vært i bruk i noen år mot andre sykdomstilstander, men tross tidligere forsøkt der medisinen er brukt mot kreft, har man først nå et godt grunnlag som viser den positive effekten. Det som gjør medisinen unik, er at den angriper kreftcellenes evne til å distribuere energi og ”overtaler” cellene til å tilintetgjøre seg selv. Dette gjelder kun kreftceller og forsøkene så langt viser at medisinen er helt fri for bivirkninger.

Medisinen er meget enkel å fremstille, og det koster lite å produsere denne.

Ah. DCA, ja. Dette er virkelig gammelt nytt, Tansøy. Denne studien han hevder ble publisert i april 2014, ble egentlig publisert i det prestisjetunge medisinske tidsskriftet Cancer Cell tilbake i 2006 og omtalt i New Scientist i 2007. Tansøy er altså bare 8 år på etterskudd…

DCA utnytter det som kalles Warburg-effekten, en hellig gral for alternativfolket, fordi de mener det betyr at kreft i praksis kan kureres relativt enkelt. Ettersom Warburg-effekten blant annet handler om at kreftceller bruker mer sukker i sin energiproduksjon enn hva friske celler gjør, tror en del Warburg-tilhengere at sukker derfor er årsaken til kreft, og ikke minst at kreft kan unngås ved å unngå raffinert sukker.

Enkle løsninger er ofte kjernen i et alternativt verdenssyn. Dessverre er virkeligheten sjelden så enkel. Warburg-effekten er spennende den. Problemet er bare at man etter mange tiår med forskning ikke har klart å finne ut hvordan den kan utnyttes i kampen mot kreft. Jeg skrev om Warburg-effekten i FriTanke.no allerede i 2010, og også i bloggen min samme året.

In-vitro vs in-vivo

CellsHva så med denne testingen som «kurerer de mest vanlige kreftformene» og som nå er fullført? Som vanlig så handler heller ikke dette om kliniske studier. Det er derimot snakk om in-vitro-studier, altså bruk av DCA på cellekulturer i laboratorier, og noen rottestudier.

Vi ser stadig vekk at alternativtilhengere gjerne hauser opp alle slags påståtte kreftkurer, som ved nærmere ettersyn alltid viser seg å bare være basert på positive resultater in-vitro. Problemet er at det er en fryktelig lang vei å gå fra å se at et stoff dreper kreftceller i en petriskål, til at det også virker i mennesker. Stoffet skal leveres til kreftcellene uten å ødelegge for mange andre friske celler. Det skal leveres i riktig dose, og uten å påvirkes av alle andre stoffer og forsvarsmekanismer i kroppen.

XKCD illustrerer dette poenget perfekt i tegningen til over til høyre.

Den omstendelige prosessen fra et stoff testes i laboratoriet, til dyreforsøk, og videre til flere faser av kliniske studier, kan du lese om her. Litt forenklet kan vi si at under én promille av alle lovende stoffer som testes ut mot kreft ender opp i bruk på kreftpasienter. Det er derfor svært villedende å peke på et stoff som har vist spennende resultater i in-vitro-studier som om vi nå står nær en «kur for kreft», når vi vet at mindre enn én av tusen av disse stoffene noensinne vil ende opp som godkjente legemidler. De aller, aller fleste vil vise seg å ikke virke likevel, eller å skade pasienten så mye at det ikke er nyttig.

Noen resultater fra DCA-forskningen er spennende, og i en oppdatering New Scientist skrev i 2011 kunne vi lese at de samme forskerne som i 2006-studien nå hadde testet ut DCA på fem pasienter med hjernekreft. Resultatene fra disse pasientene var derimot vanskelige å tolke, og uten en skikkelig kontrollert studie med flere pasienter vet vi derfor ennå ikke om DCA er spesielt nyttig mot kreft.

Det er også usikkert om DCA er trygt. Studier har vist at bruk av DCA både kan føre til skader på nervesystemet hos barn, såvel som å gi kreft til dyr. DCA er også svært skadelig for miljøet. Men alt dette gjør ikke at DCA nødvendigvis er verdiløst som behandlingsmetode mot kreft. De behandlingsmetoder som brukes mot kreft, blant annet cellegift, har tilsvarende bivirkninger, så hvis DCA på noen som helst måte viser bedre resultater eller lavere bivirkninger enn disse, kan det ha en verdi. Det er likevel ironisk at de samme som hyler om hvor farlig cellegift er promoterer DCA som et legemiddel som er 100% trygt. Da har de åpenbart ikke sjekket saken veldig grundig.

Legemiddelindustrien

La oss gå litt tilbake. Innledningsvis skriver Norgesavisen følgende:

Men legemiddelindustrien virker ikke å være interessert i å utvikle medisinen da denne ikke kan patenteres, noe som betyr at legemiddelindustrien ikke kan tjene penger på annen kreftmedisin.

Stemmer dette? Vi har hørt det samme om vidundermedisinen LDN som visstbok også skal kunne hjelpe mot alt fra kreft til MS til AIDS, men som legemiddelindustrien ikke vil finansiere forskning på fordi stoffet ikke kan patenteres. I teorien høres dette plausibelt ut. Kliniske studier er ekstremt dyre og ressurskrevende, og uten en sikkerhet for at man får igjen investeringen – pluss en solid fortjeneste – vil neppe noen legemiddelprodusent kaste bort penger på dette.

Problemet med denne form for argumentasjon er at den overser en annen viktig grunn til å ikke kaste bort penger på videre forskning: Stoffet har ingen klar og tydelig overbevisende effekt i de innledende studier. Det gjelder LDN, og det gjelder også DCA. Den ene kliniske studien som er gjennomført ga ingen klare resultater, og vi kjenner altså til alvorlige bivirkninger. Det er ikke urimelig å anta at dette er en god grunn til at legemiddelprodusenter ikke er spesielt ivrige etter å bruke noen milliarder på kliniske utprøvninger.

Uansvarlig oppfordring

Artikkelen i Norgesavisen avsluttes slik:

Ettersom det ikke ser ut til at dette er en kur som vil bli masseprodusert med det første, så burde det kanskje være noe den norske stat kunne gjøre for å bidra til at produksjonen kommer igang.

Nei, la oss for all del håpe at det ikke skjer. Det ville være en enormt uansvarlig sløsing med dyrebare midler, og et overgrep mot kreftpasienter. Å masseprodusere et stoff som ennå ikke er skikkelig utprøvd i mennesker for bruk i kreftbehandling, ville være den rene idioti.

Det som overrasker meg også her er den ekstreme selvmotsigelsen fra de som promoterer DCA. Dette er folk som gjerne er ekstremt kritiske til vaksiner som de mener ikke er godt nok utprøvd, selv om de har vært gjennom årevis med kliniske studier og godkjenninger. Men et stoff som aldri er testet skikkelig på mennesker i det hele tatt, skal vi bruke helt ukritisk. Og hvorfor? Jo, årsaken ser ut til å være utelukkende fordi legemiddelindustrien ikke kan patentere stoffet. Hvis stoffet ikke er patenterbart fordi det er et enkelt og «naturlig» molekyl, ja da må det automatisk virke og være trygt. Ikke sant?

Nei, selvsagt ikke. Det resonnementet kan man bare klare å svelge hvis man har en ekstrem slagside mot alt som heter vitenskap og skolemedisin, altså medisin som faktisk er testet og godkjent på en grundig og ansvarlig måte.

Konklusjon

Så hvorfor ser ingen ut til å bry seg om DCA, slik Tansøy hevder i overskriften på hans artikkel?. Vel, årsaken er rett og slett at på tross av en del forskning på DCA, så ser vi fortsatt ingen klare resultater på at det er en bedre behandling mot kreft enn det som allerede finnes i dag. Kanskje vil det endre seg med mer forskning, og pengene finnes, både fra offentlige instanser og private givere.

Vi får vente å se, men per i dag er det ingen grunn til å se på DCA som noen kur for kreft.


Kreftlegen og bloggeren Orac har en lang rekke grundige bloggposter om DCA for de som vil lese mer om stoffet.