Aspartame packets

Myten om at det kunstige søtningsstoffet aspartam er farlig ser aldri ut til å dø.

Jeg har blogget om det mange ganger, og det blir stadig vekk gjort nye gjennomganger av forskningen som alltid konkluderer med det samme: Alt tyder på at det er fullstendig trygt å innta aspartam i doser under anbefalt daglig inntak (ADI) – en grenseverdi de færreste er i nærheten av, og som uansett er satt med enormt romslig margin.

Likevel dukker det opp anekdoter i kommentarfeltet mitt hele tiden. Folk som mener at de selv reagerer veldig på aspartam. De vet at aspartam er skadelig, fordi de har opplevd det selv.

* Les også: Søte løgner om aspartam

Om å lure seg selv

Vel, et budskap som er vanskelig for de fleste å svelge er at selv om man har opplevd noe selv, så betyr ikke det at fenomenet er reellt. Dette er hovedtemaet i noen av mine foredrag og i boken min, Placebodefekten.

Vi kan ikke stole blindt på egne opplevelser, fordi vi har en hjerne som konstruerer falske årsakssammenhenger hele tiden, dag ut og dag inn. Alle er ofre for dette, og det krever en del aktivt tenkearbeid å gjennomskue selvbedraget.

Det kanskje mest vanlige fenomenet hvor folk bare vet at de reagerer på noe, er nok de såkalte «el-overfølsomme». De bare vet at mobilstråling er skadelig, fordi de opplever selv å bli syke av det.

Likevel klarer man aldri å demonstrere dette i blindede studier. Når de selvdiagnostiserte «el-overfølsomme» ikke vet om de utsettes for mobilstråling eller ikke, opptrer symptomene helt tilfeldig.

Mange av dem vil hevde at de likevel har opplevd å bli dårlige i hverdagen og først senere fått vite at det var en strålingskilde i nærheten, derfor kan det ikke være noceboeffekt. Hevder de. Men da er vi over på bekreftelsesskjevhet. Man tilpasser minner, komprimerer tidsaspektet, og husker kun de gangene man følte det var noe galt. Alle de tusenvis av gangene de uvitende passerer strålingskilder uten å ha blitt dårlige, noenlunde sammenfallende i tid, vet de ikke om, og dermed tas ikke disse med i regnestykket.

* Les også: El-overfølsomhet: myte eller realitet?

Jeg gikk selv i denne fellen da jeg en periode trodde jeg var laktoseintolerant. Jeg opplevde en helt klar sammenheng mellom inntak av laktose og dårlig mage. Men da jeg fikk det testet, både ved å innta laktose i et laboratorium og så få målt blodverdiene, og gjennom genetisk testing, fant man ingen laktoseintoleranse hos meg.

Og i ettertid ser jeg at det slettes ikke er noen sammenheng. Jeg følte det var en sammenheng fordi det ville forklart mitt mageproblem, og jeg ønsket jo å finne en forklaring. Men jeg lurte meg selv igjen.

* Les også: Professor sprer unødvendig frykt om aspartam

Aspartam-intoleranse?

Folk som mener de reagerer på aspartam, og som ikke lider av Føllings sykdom, går nok i den samme fella. Bekreftelsesskjevhet, noceboeffekt, falske årsakssammenhenger og så videre.

I dag ble det publisert en ny studie som undersøkte nettopp disse subjektive opplevelsene av å reagere på aspartam. Ved Hull York Medical School inviterte de personer som mente at de ikke tålte aspartam til en test:

Guy Poppy, FSA Chief Scientific Advisor, said: ‘While the best available evidence shows that aspartame can be consumed safely, a number of individuals have reported adverse reactions after consuming food and drink containing aspartame. Given this anecdotal evidence it was appropriate to see if more could be found out about these reported effects. The Hull/York study was not designed to evaluate the overall safety of aspartame as it is already an approved additive.’

The study recruited individuals who reported reactions after consuming aspartame, alongside a matched control group of individuals who normally consume foods containing aspartame without problems. The aspartame was given in a cereal bar so that individuals could not distinguish between bars containing aspartame and the control bars.

Studien var altså både dobbeltblindet, randomisert og hadde en kontrollgruppe. Solid. Det betyr at det var tilfeldig hvem som fikk en snackbar med aspartam og hvem som fikk uten aspartam, og hverken forskerne eller deltakerne visste hvem som fikk hva. De fikk også tildelt en snackbar i flere omganger, noen ganger med aspartam og noen ganger uten, for å gjøre testen mer robust.

Og resultatet? Ingen av de som hadde selvdiagnostisert seg til å reagere på aspartam merket noen forskjell når de ikke visste om de fikk aspartam eller ei:

The study concluded that the participants who were self-diagnosed as sensitive to aspartame showed no difference in their response after consuming a cereal bar, whether it contained aspartame or not. The study looked at various factors including psychological testing, clinical observations, clinical biochemistry and also metabolomics (which is the scientific study of small molecules generated by the process of metabolism).

Konklusjon

Aspartam er et av de mest grundig testede tilsetningsstoffer som finnes på markedet. Alt tyder på at det er fullstendig trygt, og denne nyeste studien demonstrerer også at de med selvdiagnostisert aspartam-intoleranse ser ut til å ha lurt seg selv.

Sånn er livet. Da må man, som jeg gjorde med min innbilte laktoseintoleranse, ta til seg denne nye kunnskap og forsøke å se verden med nye øyne. Bare sånn kan man finne ut hva man egentlig feiler eller reagerer på, og kanskje også starte på den rette veien mot bedre helse.

  • Kalle

    Lurer på hvor lang tid det tar før noen påstår at de er allergiske mot aspartam…De vil helt sikkert si at vi mangler måter å måle på el lignende,alltid en unnskyldning…Noen som vil være med på kommentarfelt-bingo? :P

  • Per Erik

    ‘Google it’ :P

  • Akkurat den siste setningen er det jeg lurer veldig på, både når det gjelder dette, og når det gjelder ting som f.eks. «el-overfølsomhet». Man velger en enkel, men dessverre falsk, diagnose, sannsynligvis fordi det gir en følelse av kontroll, men samtidig så gjør det at man ikke vil kunne klare å avdekke hva som _virkelig_ er galt…

  • Audun

    Jeg også betviler at aspartam er noe man har intoleranse for.

    Men at enkelte blir dårlig av det.
    Enkelte med migrene kan desvere bli syke av det, men da er det kalt trigger og ikke allergi eller intoleranse.
    Og er kun en utløser av et migrene anfall.

    Som her i artiklen til norsk Helseinformatik.

    http://nhi.no/pasienthandboka/sykdommer/hjerne-nervesystem/migrene-behandling-7255.html?page=all

  • Bjarne Fosse

    Nå ser det ikke ut til å ha vært utslagsgivende i denne testen, men det skulle være artig å vite hvilket søtningsstoff kontrollbarene inneholdt. Dersom jeg hadde blitt presentert for en bar søtet med sukker og en søtet med aspartam ville jeg antagelig ha merket stor forskjell på smaken, altså ville blindingen av studien ha vært dårlig.
    Lettbrus søtet med aspartam smaker jo direkte vondt, men fortsatt er det andre som mener de ikke kan smake forskjell på for eksempel Cola og Cola light. Kan det være fysiologiske forskjeller på hvordan aspartamet behandles i den første delen av fordøyelsesprosessen, altså i munnen, som gjør at to personer oppfatter dette vidt forskjellig?

  • Hvis man klikker seg inn på selve artikkelen på PLoS One, kan man lese:

    Aspartame (100mg, equivalent to that consumed in a can of diet soda and less than the Acceptable Daily Intake maximum (ADI) recommended by FDA of 40mg/kg body weight/day) was incorporated into cold pressed cereal bars (Campden BRI, United Kingdom). In a prior taste trial, 40 healthy controls could not distinguish between aspartame or control bars. Randomisation was performed by Campden BRI. The study was unblinded only after all of the analyses had been undertaken.

    De hevder altså at de testet dette og at forsøkspersoner ikke kunne smake forskjell… Kan hende aspartamet ikke ble brukt som søtning alene, men bare «kamuflert» i en snackbar som også inneholdt vanlig sukker?

  • Harry

    Bare et spørsmål: Da du ble overbevist om at din laktoseintoleranse var innbilt, ble den da også borte, slik at du nå tåler de produktene du tidligere ble syk av?

  • Jeg ble jo ikke syk av dem tidligere. Jeghadde nok bare mer eller mindre tilfeldige svingninger i sympromer, og så assosierte jeg disse med inntak av laktoseholdige produkter slik at jeg endte opp med å se et falskt mønster.

    Etter å ha testet meg og begynt å innta laktose igjen har jeg aldri sett noe slikt mønster, fordi jeg ikke lenger ubevisst leter etter det.

  • Øystein Gudim

    Det er fullt mulig å få midlertidig laktoseintoleranse etter visse typer tarminfeksjoner. Kjenner flere som etter giardia lamblia-infeksjon ble laktoseintolerante, men det gikk over etter noen måneder.

  • Harry

    Svaret høres ”riktig” ut. Men når du sier :
    «Jeg hadde nok bare mer eller mindre tilfeldige svingninger i symptomer, og så assosierte jeg disse med inntak av laktoseholdige produkter slik at jeg endte opp med å se et falskt mønster.” så rimer det ikke helt med det du sier for å forklare hvordan den innbilte laktoseintoleransen oppsto:

    ”Jeg opplevde en helt klar sammenheng mellom inntak av laktose
    og dårlig mage.”

    (Jeg har lest boka di, og der beskriver du hvordan du
    eksperimenterte helt seriøst for å finne ut om det var laktose som var
    problemet. Da snakker vi ikke om ”tilfeldige svingninger i symptomer”? )

    Du sier også: ”Jeg følte det var en sammenheng fordi det ville forklart mitt mageproblem, og jeg ønsket jo å finne en forklaring.”

    Du hadde ned andre ord godt grunnlag for å innbille deg at du led av laktoseintoleranse. Sånn er det vel også ofte med andre menneskers innbilte diagnoser. De er sjelden tatt rett ut av lufta. Spørsmålet jeg syns er mest interessant nå er: hva skjer når man får seriøse bevis for at man har tatt feil; i ditt tilfelle at du ikke lider av laktoseintoleranse? Du sier at du sluttet å se et falskt mønster. Greit nok.

    Mer interessant ville det være om det som opprinnelig var problemet
    (mageproblemet), og som du trodde du hadde funnet forlaringen på
    (laktoseintoleranse), ble borte eller forandret seg på noen måte etter at du innså at forklaringen ikke stemte.

    1)
    Det kunne tenkes at du fremdeles fikk mageproblemer etter inntak av laktoseholdige produkter. Da måtte man lete etter en annen problemskapende ingrediens; eventuelt unngå disse produktene.

    2)
    Eller du kunne oppleve at du sjelden eller aldri fikk problemer etter inntak av laktoseholdige produkter. I så fall har ”ny kunnskap” hatt en effekt, og da er det vel rimelig å anta at problemet var ”psykisk”. (Det kan for eksempel ha begynt med en ”tilfeldig” diare etter en latte, og så har det ubevisst oppstått en kobling som så etter hvert har etablert seg som et mønster: Da får man faktisk diare etter en kopp latte!)

    Spørsmålet er om opplysning, ny kunnskap og innsikt har positive virkninger for ”den innbilt syke”. Jeg vet ikke, men jeg syns det er et interessant og viktig spørsmål. Jeg tror ikke svaret er enkelt og entydig. Det er mange måter å drive opplysning på, og noen av dem skaper motstand snarere enn innsikt. Det er også kjent fra psykologien at det er forskjell på kunnskaper og innsikt. Det å vite noe ”bare med hodet” er sjelden nok til å løse et problem. Jeg syns mennesker som sliter med
    innbilte diagnoser fortjener litt mer hjelp enn: ”Sorry. Forskning viser at du
    tar feil.”

    P.S. Jeg forventer ikke at du skal svare på om dine egne
    erfaringer faller inn under punkt 1 eller 2. Det er selve problemstillingen jeg
    syns er viktig, og jeg kan ikke se at du har berørt den.

  • Poenget mitt er jo gjennomgående at de med ulike lidelser skal tas på alvor, noe jeg har skrevet mye om i denne bloggen. Men hvis de skylder på feil årsaker, f.eks. mobilstråling, vil de ødelegge for seg selv fordi de jager ned feil sti.

    Hvis jeg hadde tviholdt på at laktose var problemet, fordi jeg innbilte meg at jeg ble bedre når jeg unngikk laktose (gjennom å se falske årsakssammenhenger i positiv retning), ville jeg aldri finne ut hva som var det egentlige problemet.

    Derfor er det viktig å ta folks symptomer på alvor, men ikke være redd for å påpeke at deres årsaksforklaringer kan være feil. Det er en sympatisk handling.