Skjermbilde 2015 10 16 12 35 54

I går kunne vi lese et hjertesukk fra Ida Landberg i Aftenposten: «Skeptikerbevegelsens ekkokammer: Når de rasjonelle blir irrasjonelle». Det er viktig at skeptikerbevegelsen møter kritikk, men noen av Idas poenger var skivebom.

I leserinnlegget hennes skriver hun om en sak som kort kan oppsummeres slik: Ida ble blokkert fra Facebook-siden «Rasjonalitet». Dette tok hun så opp i Facebook-gruppen «Vi som er blokkert fra Fri Presse». Tråden hennes ble slettet, noe som ble kommentert i en post av gruppens administrator. Ida fortsatte å poste sine hjertesukk i den nye tråden, noe som endte opp med at hun til slutt ble blokkert også der.

(Jeg velger å være på fornavn med Ida, da jeg kjenner henne personlig.)

Tåler ikke skeptikerbevegelsen uenighet?

Ida mener dette viser at skeptikerbevegelsen ikke tåler kritiske røster og at nevnte grupper er blitt et «ekkokammer». Hun skriver:

Som over gjennomsnittet glad i å diskutere, har jeg hatt stor glede og nytte av dette. Dessverre synes jeg å merke en økende tendens til at flere av disse sidene og gruppene går i retning av å være klubber for innvidde heller enn arenaer for åpen diskusjon.

Kommentarfeltene er oftere arenaer for selvbekreftelse enn for utfordring. Uenighet med nettstedets eller gruppens administrator(er) blir ofte møtt med uvilje.

Man kan få inntrykk av at det finnes uskrevne regler om hva en skeptiker skal mene. De som mener noe annet, blir i beste fall stemplet som kranglete, eller i verste fall sanksjonert med hersketeknikker.

La oss gå litt tilbake og gi noe kontekst her. Det stemmer at Ida ble blokkert fra siden «Rasjonalitet». Jeg kjenner admin på siden, og selv om jeg ikke selv bevitnet Idas debatter der inne, vet jeg at terskelen for å blokkere noen er svært høy.

Følgende tall er verdt å merke seg (statistikk har jeg fått av admin selv):

For å sette tilfellet Ida Landberg i litt relevant kontekst:

Rasjonalitet har nær 10.000 tilhengere.
Det deles mellom 5 og 6.000 saker i året.
Total rekkevidde er på 200 til 300.000 i uken.
Mellom 10 og 30.000 ukentlige samhandlinger med brukere.

Antall tråder som er stengt hittil: 0.
Antall tråder som er slettet hittil: 0.
Antall brukere som er utestengt: 17.

Disse 17 inkluderer alt fra spam-bots til de som har en upassende språkbruk. Og rendyrkede konspirasjonsteoretikere, som jeg ikke ønsker skal få bruke sidens kommentarfelt som plattform for å spre tankegodset sitt.

Det er altså eksepsjonelt få som utestenges, og kun i særskilte tilfeller det skjer. Takhøyden er enormt stor, og kommentarfeltet brukes hyppig til å fremsette motstridende meninger og krass kritikk mot siden.

Alle som har sett på noen av diskusjonene inne på Rasjonalitet vet at det er folk som både er enige og uenige. Det er absolutt ingen som ønsker noe ekkokammer, og debatt er kjærkomment.

Av alle som debatterer der inne er altså bare en håndfull reelle brukere blokkert. Ida er en av disse få.

Da må man spørre seg: Hvorfor ble Ida blokkert? Var det fordi hun var uenig, eller kan det ha vært andre årsaker?

Da Ida tok opp debatten inne på «Vi som er blokkert av Fri Presse», skrev jeg følgende (23. september, altså lenge før debatten traff Aftenposten):

Skjermbilde 2015 10 16 12 47 19

Dette er en kjent problemstilling som jeg selv har møtt de få gangene jeg har valgt å blokkere noen fra bloggens kommentarfelt. I løpet av 2015 alene har bloggen fått over 22 000 kommentarer. I tillegg er det kommet rundt 30 000 kommentarer på mine bloggposter inne på Facebook. Enhver som tar en kikk i disse kommentarfelt vil se at det er ekstremt mye uenighet.

Jeg vil anta at det er flere kritiske kommentarer, enn kommentarer som støtter meg. Det er naturlig, da det normalt er de som er uenige som har mest på hjertet. Og det er flott! Debatt ønskes velkommen.

Men så har jeg noen få, enkle regler for kommentering som jeg ønsker at folk skal forholde seg til. Disse brytes ofte, og jeg får langt i fra med meg alt, men en sjelden gang blokkerer jeg noen for å ha brutt reglene gjentatte ganger. Det første jeg får høre når dette skjer, er at «Tjomlid tillater ikke at folk er uenige med ham!».

Det føles ganske absurd å få slik kritikk når det er ganske åpenbart, bare ved å lese en håndfull kommentarer, at uenighet aldri er grunn til blokkering. Kommentarfeltet mitt har en overvekt av folk som er uenige med meg! Blir man blokkert, er det fordi man bidrar til ikke-konstruktiv støy, noe som hindrer andre kommentatorer, enten de er enige eller uenige, fra å få frem sine meninger.

Så vidt jeg vet var Ida aktiv inne på Rasjonalitet i over 10 måneder, før hun til slutt ble blokkert. Og så vidt jeg har forstått, ble hun altså blokkert, ikke fordi hun var uenig i noe av postingene der inne, men fordi hun følte for å gi uttrykk for dette gang på gang på gang på gang over flere måneder.

Det kommer da til et punkt hvor man kanskje bør innse at folk har tatt poenget, men at admin til syvende og sist selv velger hva han ønsker å poste. Det er hans side. Uenigheten er registrert, men den trenger ikke gjentas til det kjedsommelige. Da får man heller leve med at man ikke er enig i alt, og heller kanskje finne andre grupper og sider å lese på.

Malplassert debatt?

I tilfellet Ida, så vet jeg at hun er en svært rasjonell og skeptisk person. Og jeg har satt stor pris på hennes innspill i debatter hvor vi begge har deltatt. I tidligere nevnte kommentartråd skrev jeg derfor også:

Skjermbilde 2015 10 16 12 56 49

Jeg kjenner som nevnt ikke til hennes oppførsel inne på «Rasjonalitet», og fikk aldri med meg debattene eller utestengelsen før jeg lest om den inne på «Vi som er blokkert av Fri Presse», men da hun også ble blokkert der, var jeg uenig. Det ga jeg uttrykk for:

Skjermbilde 2015 10 16 12 57 51

Samtidig respekterer jeg gruppeadmins valg, da han ikke ønsket denne type debatter inne i en gruppe hvor akkurat den debatten strengt tatt ikke hørte hjemme.

Det er dog viktig å være klar over at begrepet «Fri Presse» ikke henviser til «den frie presse», men spesifikt til en tidligere blogg og tilhørende Facebookgruppe med navnet «Fri Presse», drevet av ekstrem-alternative og vaksinemotstandere som tradisjonen tro blokkerte alle som våget å ytre noen form for uenighet.

Som en liten «ventil» ble derfor gruppen «Vi som er blokkert…» opprettet for at vi som faktisk er blokkert kunne ha en arena å gi våre innspill til Fri Presse på indirekte vis – da vi antok at moderatorene for Fri Presse ville følge aktiviteten i gruppen.

(Kanskje Ida kan starte gruppen «Vi som er blokkert av Rasjonalitet»? Det vil i så fall bli en svært liten og tom gruppe…)

Det er forståelig at ikke admin på «Vi som er blokkert…» ønsket en debatt om en enkeltpersons blokkering på en helt annen Facebook-side («Rasjonalitet») der inne, da gruppen er viet «Fri Presse»- og tilsvarende saker spesifikt. Likevel tror jeg det hadde vært greit å gi Ida en arena å få blåst ut litt på, da det er lett å forstå at man føler det urettferdig å bli blokkert, uansett om det er på sin plass eller ei.

Skeptikerbevegelsens idealer

Ida skriver:

Jeg finner det fordummende, og slett ikke til fordel for skeptikerbevegelsen. Når man blir sett på som kverulerende og i siste instans blokkert fordi man ønsker noe så absurd som å diskutere i en diskusjonsgruppe, sier det seg selv at skeptikerbevegelsen ikke er tro mot sine egne idealer.

En av skeptikerbevegelsens fremste kritikker mot alternativ- og konspirasjonsteoretikerbevegelsen er hvordan dette miljøet kveler debatt ved å blokkere meningsmotstandere. Da er det uheldig når skeptikermiljøet selv gjør det samme.

Det er mye å kritisere oss skeptikere for. Men at vi blokkerer folk som er uenige, er ikke en av dem. Når noen blokkeres, så skyldes helt andre forhold enn uenighet alene.

Når jeg har sett folk bli blokkert fra andre grupper drevet av skeptikere, så er det som regel fordi det kommer noen som for eksempel er veldig alternative og poster uvitenskapelige lenker eller påstander uten dokumentasjon. En grunnregel i disse gruppene er at påstander må kildebelegges. Hvis man da deretter nekter å poste dokumentasjon, eller gir dokumentasjon fra koko-nettsider som NaturalNews, Nyhetsspeilet eller Mercola.com, har man strengt tatt ikke noe i debatten å gjøre. Da hender det at vedkommende tuppes ut av gruppen etter å ha fått noen oppfordringer om bedre dokumentasjon, eller advarsel om gruppen/sidens regler.

En annen grunn kan være at vedkommende har fått svar, med gode kilder, men fortsetter debatten som om svarene/dokumentasjonen aldri er gitt. De lukker i praksis øyne og ører og roper «LALALALALA» og turer videre som en rabiat okse i kommentarfeltene. Det ødelegger for debattene og gruppene, og kan og bør medføre utestengning.

Det er altså ikke fordi vedkommende er uenig i sak, men fordi vedkommende ikke forholder seg til helt grunnleggende prinsipper for skeptisk debatt, som altså per definisjon skal være tuftet på vitenskapelig evidens.

Det er dette som er skeptikerbevegelsens idealer. Ikke at alle skal få uttrykke hva de vil hvor som helst, men at alle skal få uttrykke hva de vil så lenge de kan kildebelegge eller argumentere rasjonelt basert på vitenskapelig metode og tenking.

Skeptikerbevegelsens arroganse

Skeptikere kan nok gjerne fremstå som arrogante i blant. Eller kanskje ofte. Ida skriver:

Det dannes et bilde av skeptikerbevegelsen som en klikk med autoriteter som hevder seg berettiget til å styre debatten (eller mangelen på sådan), i tillegg til å avgjøre hva som er viktig å diskutere og hva som ikke er det.

Her har hun definitivt et poeng, og jeg er nok selv skyldig i dette i noen sammenhenger. Men hvorfor blir det slik? Er det fordi vi skeptikere tror vi er autoriteter som kan bestemme debatten?

Jeg kan ikke svare for alle, men jeg vet at for min egen del handler det rett og slett om en «yrkesskade». Noen debatter er jeg dritt lei, fordi vedkommende som løfter opp debatten kunne fått svaret ved å bruke fem kritiske minutter på Google. Når noen serverer påstander som er tretti år gamle, og hvor det finnes hundrevis av gode artikler som forklarer hvorfor påstanden er feil, med gode vitenskapelige kilder, så kan man lett føle for å svare vedkommende litt syrlig. «Herregud, dette burde du faktisk ha visst.»

Og når man har sett samme påstand bli fremmet for søttifjerde gang, så orker man ikke lenger svare så diplomatisk. For seks år siden svarte jeg nok folk i kommentarfeltet mitt mer saklig enn jeg gjør på enkelte påstander i dag. Fordi jeg har sett samme påstand så uendelig mange ganger, og det ville være så lett for vedkommende å finne svaret, at jeg rett og slett ikke gidder være like imøtekommende som jeg kanskje burde.

Skeptikere er som regel ganske beleste og kunnskapsrike. Vi har hørt debattene før, og vi kjenner ofte til mytene og faktafeilene. Når det da kommer en stakkar inn på en slik gruppe og stiller et spørsmål som «alle» skeptikere allerede kjenner historien til og vet svaret på, så kan den uheldige spørsmålsstilleren fort føle seg latterliggjort. Det er trist, og vi skeptikere burde være bedre enn det. Men vi er også bare mennesker. Vi går lei gamle debatter, og vi faller fort i fellen med å dyrke vår gruppetilhørighet gjennom å fronte «det vi alle vet» som en forenende faktor.

Ida setter fingeren på dette når hun skriver:

Det skapes en klassisk dualisme der det er «the good guys» mot «the bad guys».

Det er sant. Både hennes beskrivelse, men også realiteten av good vs bad. Fordi det finnes good guys og bad guys. Og det er her det er så lett å gå i fellen. De som fronter vaksinemotstand eller natron-kurer mot kreft er «bad guys» i min bok. Det er direkte skadelige, og i blant dødelige, handlinger og meninger som jeg mener vi skal slå hardt ned på.

Men så hender det ganske ofte at det kommer noen som ikke er en «bad guy», men bare «har lest noe på internett», og vil ha et svar på hva som egentlig er greia. Da har jeg selv gått i fellen noen ganger ved å svare litt bryskt, syrlig og arrogant, fordi jeg tenker at «for en idiot, nå skal jeg ta ham/henne» – og så var det egentlig bare en nøytral person som stilte et oppriktig spørsmål.

Det prøver jeg være obs på, og jeg forsøker å minne meg selv på å ikke anta noe om spørsmålsstiller før det er blitt bevist at det er sånn. Det er ikke sikkert at personen er motstander av vaksiner på helt uvitenskapelig grunnlag selv om de stiller et spørsmål rundt sikkerheten til en vaksine. Det er lov å være usikker, og det er lov å stille spørsmål. Og i blant er det en reell faglig usikkerhet og debatt som er relevant å ta.

En tid og sted for alt…

Ida skriver også:

Dermed blir diskusjon vanskelig, fordi kompleksitet og subtilitet ikke blir ansett som viktig.

Enten er du med oss, eller så er du mot oss.

Det tror jeg også hun har noe rett i. Og det tror jeg også koker ned til at skeptikere gjerne liker å føle trygghet i å ha «De Rette Svarene», akkurat slik alle mennesker gjør. Vi liker kategorier og båser. Og på samme måte som i mitt forrige poeng, så kan fort spørsmål som forsøker å nyansere ende opp med å tolkes som et «angrep» på disse meningene. Vi vet jo hva vitenskapen sier, hva som er rett, og da angriper vi de som stiller spørsmål.

Her må vi skeptikere ta oss selv i nakken. Vi må ikke anta noe om spørsmålsstiller. Ofte kan vedkommende, som i tilfellet Ida, være hundre prosent på vår side, men det er likevel nyanser i en sak som kan være verdt å drøfte. Hvis man antar at slike spørsmål stilles fordi vedkommende er fundamentalt uenig, kan man ende opp med å svare på helt feil måte, og debatten drepes. Jeg har også gått i den fellen mer enn én gang.

Samtidig kan det også finnes kritikk og nyanseringer som best hører hjemme på en annen arena.

Selv om spørsmålene og poengene kan være legitime, så kan det handle mest om personlige preferanser. Det kan man få lov til å ytre, men det finnes ikke noe evidensbasert svar, og da trenger ikke det poenget gjentas for ofte. Det kan ofte være uinteressant for andre å høre hva man selv, rent subjektivt eller moralsk, føler er riktig vinkling av en sak – som man kanskje alle er enige i rent faktamessig.

«Jeg er enig i at det ikke finnes en gud, men må vi være så slemme med de troende?» Jeg tror noe av problemet i «Rasjonalitet vs Ida»-saken koker ned til det.

Vi er alle idioter

I mange debatter er det jeg som er den kunnskapsløse, og jeg som trenger å få svar på noe andre mer kunnskapsrike mennesker anser som en selvfølge. Noe de sikkert synes jeg er idiot som spør om, og hvor de kanskje mistenker meg for å være fundamentalt uenig med dem bare fordi jeg bringer opp spørsmålet. Vi er alle på ulike steder i kunnskapsspekteret avhengig av sak. Det er viktig å huske på.

Jeg ønsker å møte nysgjerrige røster på en åpen måte, og bør være raus og saklig så lenge også motparten oppfører seg slik. Dessverre er det nok likevel mer regelen enn unntaket at straks man pirker litt i meningene deres, så kommer den fullblodse konspiratoriske og antivitenskapelige siden av spørsmålsstiller frem. De starter med «jeg stiller bare spørsmål», men straks de får gode svar, slår de seg vrange og viser at de egentlig har gjort seg opp en mening på uvitenskapelig grunnlag for lenge siden. Da ender jeg gjerne opp med å daske dem litt skriftlig.

Konklusjon

Ida Landberg er, slik jeg kjenner henne, en smart, klok, modig og svært rasjonell person. Og noe av kritikken hun retter mot skeptikerne er viktig og riktig.

Samtidig er det synd at dette i stor grad drukner i en debatt om en Facebook-blokkering som slettes ikke hadde noe med uenighet i sak å gjøre. Det maler et bilde av en skeptikerbevegelse som blokkerer folk som er uenige over en lav sko, når det er svært langt fra realiteten. Tallene fra «Rasjonalitet» viser at hennes blokkering er et av særdeles få tilfeller, på tross av mye debatt og uenighet inne på siden.

Det er lett å forstå at det føles sårt for Ida, som tross alt er «en av oss», og tar like mye avstand fra alternativt svada og konspirasjonsteorier som vi andre gjør. Dessverre føles det litt som at hun har skapt sin egen lille konspirasjonsteori når hun går så hardt ut mot skeptikerbevegelsen og generaliserer basert på en personlig, og svært sjelden, hendelse.

Jeg håper inderlig at Ida fortsatt vil engasjere seg som samfunnsdebattant og skeptiker, fordi hun er en stemme vi trenger. Så håper jeg samtidig at hun tar til seg noen velmente råd angående personlig debattform, slik vi alle må i ny og ne. Jeg har også måtte finne meg i å bli irettesatt, men prøver i så tilfelle å ta det til meg, bli bedre, heller enn å skylde på alle andre.

Skeptikerbevegelsen skal være et imøtekommende og åpent miljø hvor kritisk tenkning, vitenskapelig evidens, og saklig debattform verdsettes. Vi er enige om metode, men slettes ikke alltid i sak. Mine argeste meningsmotstandere er ofte skeptikere selv, og jeg har hatt mang en opphetet debatt med folk som er «på min side», men som har landet på andre konklusjoner enn meg i ulike spørsmål.

Det er helt greit. Jeg har aldri blokkert noen av disse fra hverken blogg eller Facebook-side/profil på grunnlag av uenighet. Men forutsetningen må alltid være at de forholder seg ryddige i debatten.

Den kanskje viktigste lærdom jeg har gjort etter snart tyve år i slike debatter, er å gi meg. Når jeg har sagt mitt, og ser at motparten fortsatt er uenig, er det lov å trekke seg ut. Jeg hater begrepet «la oss være enige om å være uenige», men det er tross alt noe i det. Det tok meg mange år, men jeg begynner å føle at jeg klarer å la ting bare ligge.

Kan hende det er mitt beste råd også til Ida: Det kommer et punkt hvor man bare må la det ligge. Man får aldri alle til å se ting fra sin side, og da ødelegger man bare for andre ved å insistere på å stå på sitt i et forum hvor man strengt tatt ikke har noen ytringsrett.

Og om man ikke klarer holde kjeft: Start en blogg. Det virket for meg.