Skjermbilde 2016 02 24 21 19 06

TV 2 kjører for tiden en sak hvor de har gått gjennom alle dømte seksualforbytere i Norge i 2015. Det har selvsagt gitt både Kjetil Rolness og Human Rights Service (HRS) blod på tann. Dessverre er omgangen med statistikk og fakta like lettvint og overfladisk som alltid.

Rolness skriver på sin Facebookprofil:

Honnør til TV2 som har fått et helt team av journalister til å jobbe i en måned på fulltid med å undersøke seksualforbrytelsene begått i Norge i 2015. Funnene vil bli presentert etter hvert. Men Nina Hjerpset-Østlie har allerede hentet ut og regnet på tallene om voldtekt og innvandringsbakgrunn i Oslo, siden det nylig har stått strid om dem. Og hva sier de? Det samme som står i politirapporten ”Voldtekt i den globale byen”, men som politiforsker Marianne Sætre ikke vil si. Det samme som blogger Gunnar Tjomlid burde har fått med seg, men ikke vil si. Det samme som tidligere norsk og skandinavisk statistikk har vist: Gjerningmenn med innvandringsbakgrunn er svært overrepresenterte. Særlig menn med opphav fra Asia, Afrika og Midt-Østen. Så igjen spør man: Hvorfor skal norske sosiologer og debattanter nedtone dette åpenbare faktum – eller bortforklare det med usikkerhet i metode og utvalg? Og hvorfor i utgangspunktet utelukke kulturbakgrunn som forklaring? Ingen har påstått at kultur er eneforklaringen. Men noen påstår hardnakket at kultur overhodet ikke er noen årsak. Og det før den er veid mot andre faktorer (alder, sosioøkonomi, osv.). Denne uviljen krever selv en forklaring.

Det er mye å ta fatt i her.

Statistikk og misbruk

Først kan vi se på selve statistikken. HRS har valgt å ta utgangspunkt kun i Oslo-tallene, og ignorerer resten. Det i seg selv blir misvisende, da Oslo på ingen som helst måte er representativt for landet for øvrig.

Man kan skape mange artige statistikker ved å velge og vrake i dataene først etter at man har bestemt seg for man hva vil vise. Jeg kan for eksempel bevise at innvandrere aldri voldtar ved å plukke ut data fra fylkene Oppland (7 saker, 7 norske), Sogn og Fjordane (4 saker, 4 norske), Nordland (16 saker, 16 norske), Finnmark (15 saker, 15 norske) og Møre og Romsdal (14 saker, 14 norske).

Wow. 100% av voldtekter i 2015 ble begått av etnisk norske!

Det er altså relevant hvilke deler av landet man ser på og hvilke segmenter av statistikken man trekker frem. Det mest redelige er derfor å ta for seg nasjonale tall, slik TV2 selv har gjort.

HRS skriver likevel:

Dvs. at gjerningsmenn fra en gruppe som i stort og smått utgjør 18,2% prosent, ble dømt i 50% av rettsakene om voldtekt i Oslo 2015.

Det var altså kun Oslo. Men la oss se på landet som helhet. I følge SSB var 15,6% av befolkningen innvandrere ved inngangen til 2015. I følge TV 2 sin statistikk var 22,5% (90 av 399) av de dømte seksualforbryterne innvandrere eller norske statsborgere med innvandrerbakgrunn.

Allerede her ser vi at det er enorm forskjell på overrepresentasjonen om man ser på Oslo sammenlignet med resten av landet. Den ble faktisk mer enn halvert. Oslo er altså heller ikke representativt.

Politiet sier noe om dette i sitt ferske tilsvar til Rolness, og det er også nevnt i deres tidligere rapporter:

Oslo er det urbane sentrum for en region på 1,5 millioner mennesker, og preges for øvrig av et stort antall til- og gjennomreisende. Både gjerningsperson og offer har ofte bosted utenfor bygrensene i de anmeldelser som registreres ved Oslo politidistrikt. Et treffende sammenlikningsgrunnlag er ikke de som er bosatte i Oslo, men de som faktisk bruker byen. Ikke minst gjelder dette for gjerningspersoner som anmeldes for fest- og sårbarhetsrelaterte hendelser. Disse utgjør omtrent halvparten av voldtektsanmeldelsene i Oslo, der sammenlikningspopulasjonen må være de som bruker byen som festarena og/eller oppsøker de sårbare miljøene.

Og før vi går videre må vi se litt på hvordan HRS velger å omtale sakene TV2 har presentert. HRS snakker om TV2 sine tall som dømte voldtektsforbrytere. Det er ikke korrekt. Det er seksualforbrytere. Når de derfor bruker TV2-tallene over dømte seksualforbrytere og sammenligner med politiets tidligere rapporter om anmeldte voldtekter, sammenligner de epler og granater.

Av de 55 sakene i Oslo er 33 personer med utenlandsk bakgrunn, men her er eksempelvis Julio Kopseng telt med to ganger, ettersom han har opprinnelse fra Colombia. Kopseng ble adoptert til Norge som lite barn, og er oppvokst i Norge med norske foreldre. Det er vanskelig å se hvordan kultur eller etnisitet da kan være av relevans, og å omtale ham som en med innvandrerbakgrunn, virker rart. Det er vanskelig å si hvor mange andre av gjerningspersonene med annen landsbakgrunn som er i samme situasjon, men Kopseng bør i det minste regnes som norsk.

Av de 55 sakene er bare 20 voldtekter eller voldtektsforsøk, ut fra TV2 sine beskrivelser. Inkludert i det flertallet av saker som HRS kaller «voldtekter», er seksuelle handlinger, kjøp av sex, nedlasting av barneporno, misbruk av stilling til å få sex, seksuell omgang med barn under 16 år (selv om gjerningspersonen kanskje bare er 5 år eldre), blotting og lignende. Det blir mildt sagt rotete når HRS omtaler alt dette som voldtekter i sin analyse.

Tre av de dømte i voldtektssakene var utenlandske personer uten lovlig oppholdstillatelse, syv var innvandrere, og ti var etnisk norske. Altså var 35% innvandrere og 50% var etnisk norske. HRS skiller ikke mellom folk med ulovlig opphold i landet, og innvandrere, så når de sammenligner prosentandel dømte med befolkningsandel, tar de folk som ikke har lovlig opphold i Norge og regner mot innvandrerbefolkning. Det er også upresist og misvisende.

Hva betyr alt dette? Jo, mens HRS altså påstår at en befolkningsgruppe som utgjør 18,2% av Oslos befolkning stod for 50% av rettssakene om «voldtekt» i 2015, så er det korrekte tallet 35%. En ikke helt ubetydelig forskjell.

Sosiodemografiske forhold betyr noe

Så kommer jo det evindelige stridspunktet: Hvilken innvirkning har økonomi, kjønn- og aldersfordelingen på dette?

Vi kan alle være enige om at hvis de fleste innvandrere var 50 år gamle kvinner, eller småbarn, ville innvandrere vært dramatisk underrepresentert i voldtektsstatistikken. Da følger det også at hvis en betydelig større andel innvandrere er unge menn, de som altså begår de aller fleste voldtektene, enn i øvrig befolkning, vil de automatisk bli overrepresentert i statistikken, selv om gruppen ikke egentlig voldtar mer enn andre.

Politiet selv skriver i sitt tilsvar til Rolness:

Kvinner og visse aldersgrupper av menn, er nærmest fraværende i rollen som mistenkte/siktede i voldtektsanmeldelser og bør uansett ekskluderes fra sammenlikningsgrunnlaget. Hvor skjev profilen på landbakgrunn/statsborgerskap ville framstå i en slik sammenlikning, er ukjent.

SSB påpeker en stor ulikhet i alderssammensetning hos innvandrere sammenlignet med øvrig befolkning:

Halvparten av alle innvandrere i Norge er mellom 20 og 40 år. Kun 9 prosent er over 60. De barna som innvandrere har fått etter at de kom til Norge er enda yngre. Over halvparten er under 10 år, 80 prosent er under 20 år og kun 1,7 prosent er over 40 år.

Jeg er ikke kompetent til å regne ut hvordan dette vil virke inn som helhet, men man skulle tro at HRS sin Nina Hjerpset-Østlie ville ta en slik betydelig variabel på alvor. Det gjør hun ikke, men avfeier det derimot ganske lett med følgende:

Men ingen av disse tallene er korrigert for det faktum at voldtektshyppighet er aldersavhengig og at alderssammensetningen ikke er identisk for Afrika, Asia og Midtøsten og referansegruppen, men en slik korrigering ville uansett ikke kunne bortforklare en betydelig overrepresentasjon som måtte tilskrives andre faktorer som sosioøkonomisk status eller kulturell bakgrunn.

Hun slår altså fast at «en slik korrigering ville uansett ikke kunne bortforklare en betydelig overrepresentasjon», uten å demonstrere dette på noe vis. Så hendig.

Legger vi til grunn SSB sin 2011-rapport om innvandring og kriminalitet, sier de at inntil 45 prosent av slik overrepresentasjon i innvandrerbefolkningen kan forklares med sosiodemografiske faktorer.

Kanskje slår dette ut annerledes for voldtekter enn for all kriminalitet samlet, men om vi legger til grunn en så stor korreksjon på grunnlag av sosiodemografiske forhold, og ser kun på voldtekter (som tross alt er det HRS diskuterer), har det HRS fremstiller som at «18,2% begår 50% av voldtektene» (i Oslo), blitt til at «18,2% begår ca 27% av voldtektene». Det er fortsatt en overrepresentasjon, men et betydelig annet bilde enn den sleivete og tendensiøse bruk av data HRS presterer.

Og det er Oslo isolert, noe som vi har sett gjør at man kommer skeivt ut fra start. Ser vi på landet som helhet, reduseres kanskje «15,6% begår ca 25% av voldtektene» til «15,6% begår ca 21% av voldtektene».

Andre variabler

Det er likevel flere relevante faktorer. Rolness og HRS ser for eksempel ikke på anmeldelsestilbøyelighet. Hvilke typer voldtekter anmeldes oftest? Hvilke type relasjoner? Og i hvilken grad har utseende noe å si for anmeldelser? Og hvem ender oftest opp med å bli dømt?

Politiet har påpekt gang på gang at alle disse faktorene er viktige å ta med i beregningen, og viser til forskning som har avdekket slike skjevheter. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har også drøftet dette i sin omfattende rapport om «Menn som har begått voldtekt – en kunnskapsstatus» fra 2013, og skriver blant annet (min utheving):

Det er likevel konsensus innenfor voldtektsforskningen om at terskelen for å anmelde en voldtekt antas å være høyere jo nærere relasjonen mellom offer og overgriper er (Stefansen & Smette, 2006). De amerikanske forskerne Feldhaus et al. (2000; i Woods & Porter, 2008) fant for eksempel at 79 % av kvinnelige voldtektsofre som ble utsatt av fremmed overgriper anmeldte overgrepet til politiet, sammenliknet med 18 % av de som ble utsatt for voldtekt av en samlivspartner. Når vi samtidig vet at de fleste voldtekter begås i mer eller mindre nære relasjoner, blir det klart at utsnittet av «voldtektsvirkeligheten» som kunnskap fra justissektoren representerer ikke nødvendigvis er generaliserbart til resten av feltet.

Vi vet også at mørketallene er store:

Som nevnt finnes det ikke sikre anslag over forekomst av voldtekter årlig i Norge, men Voldtektsutvalget anslår altså at mellom 8.000 og 16.000 voldtekter og voldtektsforsøk finner sted hvert år. Det er bred konsensus i fagfeltet om at det er sannsynlig at en majoritet av voldtekter og andre seksuelle overgrep ikke anmeldes til politiet. Anslag over hvor stor andel av det reelle antall voldtekter som anmeldes til politiet varierer mellom 6 % og 25 % (Sætre & Grytdal, 2011; NOU 2008:4; Kripos, 2013).

Dermed blir anmeldelsestilbøyelighet en sentral faktor om man skal begynne å spekulere i hvilke grupper som voldtar mest kun basert på anmeldelser alene, og enda mer usikker ut fra domfelte, ettersom bare 15-20% av sakene ender i tiltale og rettsak, og rundt 1 av 3 av disse igjen ender med frifinnelse.

Det blir derfor ganske absurd å benytte seg av tall for domfelte, som altså utgjør kanskje 2-3 prosent av alle gjerningspersoner, og komme med bastante konklusjoner, når vi kjenner til disse skjevhetene i tallmaterialet.

Likevel velger Rolness og HRS å gjøre nettopp det. Fordi det selvsagt er mye enklere og vinnende å gjøre ting enkelt. Klage på at grundige tekster og analyser med mye dokumentasjon blir for lange å lese. Ignorere alle kompliserende faktorer. Alle variabler vi ikke har sikre tall på. Og disse avfeies gjerne nettopp fordi de ikke er sikre størrelser, noe innvandringskritikerne dermed mener kvalifiserer til at vi kan sette dem til størrelsen 0. Ingen relevans, altså. La oss bare se bort fra dem og late som om de ikke gjelder. Det er statistisk uredelig og mildt sagt tøvete.

Når det gjelder hvem som oftest anmeldes, skriver NKVTS (min utheving):

Det ser ut til at straffesakskjeden fungerer som en slags «trakt» når det gjelder personer med innvandrerbakgrunn. Østby (2004) refererer ulike undersøkelser som antyder at «ikke-vestlige innvandrere har hatt en større sannsynlighet enn andre til å «falle ut» underveis i straffesakskjeden» (s. 122). Det betyr at en eventuell overrepresentasjon på anmeldelsesstadiet kan jevnes ut og i noen tilfeller helt forsvinne på andre stadier, for eksempel på tiltalestadiet eller ved domfellelse/frifinnelse. Det kan skyldes at kontrollapparatet i større grad er skjerpet overfor innvandrere, og at de dermed oftere enn andre opplever å bli pågrepet for et straffbart forhold uten at det fører til straffedom. SSB har konkludert med at det med den kunnskapen vi har om voldtekt i dag ikke er grunnlag for verken å avkrefte eller bekrefte over- eller underrepresentasjon av overgripere i de ulike grupper av innvandrerbefolkningen (Bitsch & Kruse, 2012).

Politiet påpeker at folk med «annerledes utseende» ser ut til å anmeldes oftere enn de som ligner oss selv:

En rekke faktorer, som har med offerets bakgrunn og sosiale nettverk å gjøre, handlingen og situasjonen den skjer i, kjennetegn ved den som fremmer de uønskede seksuelle tilnærmelsene og relasjonen mellom partene, har betydning for valget om å anmelde. Mange av faktorene har direkte eller indirekte med de involvertes landbakgrunn å gjøre, og taler for at personer med annen landbakgrunn lettere oppleves truende og blir anmeldt, enn de norske personene som opptrer tilsvarende.

Hva gjelder domfelte, som TV2-saken tross alt handler om, påpeker politiet at vestlige innvandrere kanskje også oftere dømmes fordi de lettere kan identifiseres (min utheving):

Når det gjelder informasjonen om gjerningspersoner, har skjevheten i materialet motsatt fortegn av det som ble beskrevet over: Identifiseringen av gjerningsperson er særlig liten for overfallsvoldtekter (ukjent person), men sterkt når det gjelder relasjonsvoldtekter (kjent partner). Også her er det faktorer som er slår ulikt ut, avhengig av de involvertes landbakgrunn/statsborgerskap. «DNA-registeret» består f.eks. av prøver som tas i mange ulike sammenhenger, og som i større grad gjelder utlendinger enn nordmenn. Dette gir grunnlag for flere «treff» på utlendinger i etterforskning av anmeldte voldtekter uten kjent gjerningsperson. Dette forsterker skjevhetene som innebærer at mistenkte/siktede med annen landbakgrunn enn norsk anmeldes lettere. Dette slår særlig ut i voldtektstyper der DNA-registeret er viktig for identifisering av gjerningsperson, som ved overfallsvoldtekter.

Kripos skriver også om dette i sin rapport (s 13-14), og påpeker at det synes å være vanskeligere å anmelde noen man kjenner godt, for eksempel en kjæreste, enn en fremmed. Dermed blir gjerne relasjonsvoldtekter ekstra kraftig underrepresentert i statistikken, noe som vrir den i favør av etnisk norske.

På den annen side er det ikke urimelig å anta at fremmedkulturelle kvinner som voldtas sjeldnere enn etnisk norske kvinner anmelder voldtekt, og at tallene fra den kanten derfor er kunstig lave. Enda en faktor som spiller inn og som gjør at det er vanskelig å trekke de bastante konklusjoner som Rolness og HRS gjør i et datamateriale som bare viser et fragment av virkeligheten.

Tre av fire anmeldte voldtektssaker hadde i 2012 for øvrig en gjerningsperson som også var registrert med andre straffbare forhold (Kripos, s 22), noe som også peker i retning av at sosioøkonomiske årsaker har en betydelig innvirkning på tallene her.

Konklusjon

Å tolke disse data er vanskelig, og både politiet og SSB er enige om at det er umulig å dra noen konklusjoner om over- og underrerpresentasjon basert på de data vi har. Men Rolness og HRS ignorererer det. Gang på gang. Og de konkluderer i vei, basert på et statistisk ukomplett grunnlag.

Rolness presterer til og med å skrive:

Hvorfor skal norske sosiologer og debattanter nedtone dette åpenbare faktum – eller bortforklare det med usikkerhet i metode og utvalg?

Som om disse faktorene er bortforklaringer. Det er ikke bortforklaringer, Rolness. Det er forklaringer. Helt sentrale forklaringer. Statistikken gir absolutt ingen mening uten å ta høyde for aldersfordeling, botid, kjønnsfordeling, sosioøkonomiske faktorer, anmeldelsestilbøyelighet, hvem som oftest dømmes i slike saker, hvilket utvalg av statistikken man velger å fokusere på osv.

Så, er da folk med innvandrerbakgrunn overrepresenterte i voldtektsstatistkken? Svaret er at vi ikke vet. Vi kan ikke vite. Kanskje er de det, og skulle jeg gjøre en kvalifisert gjetning, basert på de data som foreligger, vil jeg tror at det finnes en liten overrepresentasjon.

Men i allerede små grupper skal det svært få utskudd til å for å skape en kunstig høy overrepresentasjon, så det sier lite om befolkningsgruppen som helhet. SSB skriver for eksempel i sin 2011-rapport:

Størrelsen på standardfeilene avhenger delvis av totale utvalgsstørrelse, men også av antall gjerningspersoner. Hvis det er et veldig lite antall gjerningspersoner (selv om andelen kanskje er høy) vil vi med andre ord få store feilmarginer.

Hele Rolness og HRS sin argumentasjon kollapser egentlig med de to setningene.

Hvis én person fra hjembygda mi begikk et mord, ville tonstadbuere være overrepresentert med en faktor på rundt 200 i drapsstatistikken sammenlignet med landets øvrige befolkning. Man må jobbe for HRS for å tolke det som at tonstadbuere dermed ville være en trussel mot samfunnet. Selv om det statistisk sett er en helt korrekt konklusjon – hvis man ser bort fra alle relevante forhold og feilmarginer.

Så vi vet ikke om innvandrere er overrepresentert i voldtektsstatistikken. Det vi derimot vet helt sikkert, er at den overrepresentasjon som Rolness og HRS fremmer, er et grovt vrangbilde av virkeligheten basert på feilaktig bruk av statistikk og et alt for snevert datagrunnlag.

Men innvandringskritikerne biter på, fordi det passer det bildet de selv ønsker. Et enkelt bilde, uten nyanser, uten forbehold, og med tydelige grupper og klare syndere. Det er en feilaktig og farlig innstilling.


For øvrig, hvis man først vil cherry-picke statistikk slik HRS gjør:

Skjermbilde 2016 02 25 21 03 01