Nylig delte Facebook-siden Rasjonalitet en artikkel hvor en student beskriver sine opplevelser med å få sine ytringer motsagt på universiteter hun har gått på. Motsagt fordi hun er hvit og dermed ikke kan mene noe om andre etniske gruppers problemer, eller om problemene til mennesker med andre utfordringer, fordi hun kommer fra en privilegert gruppe selv.

Samfunnsdebattant og forfatter av boken «Vikeplikt for høyre», Espen Goffeng, delte noen dager tidligere samme artikkel på sin Facebookprofil:

Skjermbilde 2018 07 08 14 45 06

Ikke rart, da dette har vært en av hans kjepphester over lengre tid. Kjepphesten deler han med flere som i dag er blitt internasjonale internett-helter fordi de hevder å kjempe for ytringsfrihet og mot det de gjerne omtaler som den «regressive venstresiden» med «snowflakes» som på grunn av sin «identitetspolitikk» og i sin rolle som «Social Justice Warriors» ikke lenger tåler ytringer som kan støte, utfordre eller fornærme ulike grupper, enten gruppen er kvinner, transpersoner, minoriteter eller annet. Og kommentarfeltet på Goffengs post viser at disse bekymringene også preger mange her til lands.

Dette er i prinsippet en viktig kamp. Om det handler om ytringsfrihet, er derimot mer uklart, da ytringsfrihet per definisjon handler om at staten ikke skal begrense folks rett til å ytre seg. Men hvis lærere mister jobben på skoler og universiteter for å ha ytret seg kontroversielt, eller folk ikke får lov til å holde foredrag eller forelesninger på universiteter fordi deres ytringer anses som for kontroversielle, kan man kanskje hevde det er i gråsonen av det man kan kalle et angrep på selve ytringsfriheten.

Det er uansett problematisk hvis terskelen for å kunne føre viktige debatter om ideer begrenses fordi noen synes ideene i seg selv er støtende for seg selv eller andre.

Skjermbilde 2018 07 07 15 17 03

Jeg fant det likevel noe merkverdig at en side som kaller seg Rasjonalitet og som kjemper for rasjonell tenking og skeptisisme, velger å sitere følgende fra artikkelen de delte:

Some journalists and professors have dismissed the phenomenon as a form of moral panic, invented by right-wing provocateurs. They cite studies and statistics to reassure us that The Kids Are Alright.

Well, that kid in the front row was not alright. And I am not a right-wing provocateur. My politics are progressive. Nor am I a professor or a journalist, nor have I conducted long-range longitudinal studies that ask students to self-report on their beliefs about free speech on campus.

All I have is my own experience and the experiences of those fellow students with whom I have discussed the matter, and I can assure the reader that the crisis is real.

Med andre ord: «Selv om det finnes statistikk og studier som viser at det ikke er noen krise knyttet til ytringsfrihet i akademia, så vet jeg, basert på mine subjektive opplevelser, at dette virkelig er en krise.»

Rasjonalitet mener altså at anekdoter trumfer forskning. Det er ikke særlig rasjonelt.

Ytringsfrihet – en statusrapport

Dette er et tema som engasjerer og interesserer meg, fordi jeg er selv en tilnærmet fanatisk forsvarer av ytringsfriheten, noe jeg har snakket en del om podcasten Dialogisk, såvel som i foredrag knyttet til min siste bok, «Håndbok i krisemaksimering». Hvis det virkelig er slik at det er en reell knebling av ytringer i universiteter, spesielt i USA, men også i europeiske land og i Norge, så er det et problem.

Anekdoter forteller oss likevel ikke så mye håndfast. Vi trenger noen harde data.

Problemet med anekdoter er at disse først blir synlige når de dukker opp i media og sosiale medier. Og de dukker opp der først når noen ser at temaet i seg selv engasjerer. I den opphetede debatten mellom høyresiden og venstresiden i USA, såvel som i Norge, hvor spesielt høyresiden har brukt ideen om «det regressive venstre» som et ledd i å definere seg selv som gruppe, har ideen om redusert ytringsfrihet i akademia som en krise og omfattende problem som nå eksploderer internasjonalt blitt en viktig brikke i dette spillet. I det øyeblikket et tema kan brukes til å definere gruppetilhørighet, får det klikk og lesere fordi det skaper harde debatter, og dermed ser vi mer av det.

Så kanskje det ikke egentlig er flere slike saker, vi får bare høre mer og oftere om det. Eller kanskje det virkelig har vært en eksplosjon av knebling i akademia de siste få år.

Jeg ønsker å vite hva som er realiteten, så jeg har gravd litt i de data som finnes.

I «Håndbok i krisemaksimering» skriver jeg en del om nettopp ytringsfrihet og krisemaksimering. Her peker jeg til en del bekymringsfulle data, for eksempel en rapport fra PEW Research center i 2015 som fant at hele 40 % av unge amerikanere (18-34 år) mener at ytringer som kan støte minoriteter bør forbys. For alle amerikanere, uansett alder, er støtten til et slikt forbud 28 %.

Skjermbilde 2018 07 07 22 26 00

Samtidig viser tallene at de med høyere utdanning i mindre grad ønsker å forby slike ytringer enn de uten høyere utdanning, noe som peker i retning av at universiteter ikke nødvendigvis forårsaker en mer restriktiv holdning til støtende ytringer. Vi kommer tilbake til dette i mer detalj etterhvert.

I EU er tilstanden enda verre. Hele 49 % av EU-innbyggere støtter et forbud mot krenkende ytringer, i følge den samme undersøkelsen.

Skjermbilde 2018 07 07 22 35 05

I Norge er ikke tilstanden noe bedre. For å sitere fra boken min:

En undersøkelse utført av TNS Gallup på oppdrag for Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) i 2004 viste at hele åtte av ti nordmenn ønsket å innskrenke ytringsfriheten. Bare 20 prosent svarte at de syntes det var greit for grupperinger av nazister, rasister og fundamentalistiske muslimer å holde offentlige møter. En av fire ønsket også å forby kommunister å samles på samme vis.

Da TNS Gallup gjennomførte en tilsvarende undersøkelse i 2013, fant de at bare en av tre ønsket å tillate «religiøse ekstremister eller personer med fordommer mot ulike etniske grupper bør få holde offentlige møter/demonstrasjoner». Bare én av fem nordmenn ønsket å tillate at folk som vil avsette regjeringen med makt skulle få lov til å gi uttrykk for dette, og kanskje mest skremmende svarte en av fire at «personer med ytterliggående meninger ikke bør få utgi bøker for å uttrykke sitt syn».

Så ytringsfriheten, her definert som en toleranse for å tillate støtende eller krenkende ytringer i offentligheten, står ikke så sterkt hverken i Norge, Europa eller USA. Likevel er et viktig poeng i mine foredrag om dette å presisere at man skal ta slike undersøkelser med en klype salt. Det er vanskelig å vite hva folk egentlig mener når de svarer på spørsmål i slike undersøkelser. Kanskje ønsker de mer å signalisere en moralsk avsky for slike meninger, såkalt «virtue signalling», mer enn at de faktisk ønsker å gjøre slike ytringer forbudt. Mange av de som blir spurt har nok kanskje ikke rukket å tenke veldig nøye igjennom de praktiske konsekvensene av det svaret de gir.

Amerikanske universiteter

Det jeg i denne bloggposten primært ønsker å se på er påstanden om at det er en krise i amerikanske universiteter fordi ytringsfriheten stadig innskrenkes, slik mange av spesielt høyresidens talsmenn hevder, samtidig som de gir skylden til venstresiden. Den «totalitære venstresiden» som vil kneble alle frie ytringer hvis de kan virke støtende på noen som helst.

I en liten undertråd under posten på Rasjonalitet sin Facebookside viser Espen Goffeng meg blant annet til nettsiden thefire.org. FIRE, Foundation for Individual Rights in Education, driver dette nettstedet hvor de blant annet omtaler saker hvor professorer og andre i undervisningssammenheng har mistet jobben for sine ytringer, eller foredragsholdere er blitt «disinvitert», altså hvor en invitasjon til å tale er blitt trukket tilbake fordi noen på eller utenfor universitetsområdet har protestert mot at de får snakke på universitet.

Så la oss starte med det siste først. Disinvitasjoner – neppe et godt norsk ord, men det får duge i denne sammenhengen da andre begreper blir for lange. FIRE har samlet data for dette fra år 2000 og frem til i dag. Dermed kan vi se litt på utviklingen. Hvis det er slik at det nå er en krise i akademia, og en eksplosjon av at disse «snøflakene» av studenter ikke lenger tolerer kontroversielle ytringer, bør vi se en eksplosjon av slike tilbaketrukne invitasjoner av foredragsholdere.

Jeg har gått gjennom databasen og forsøkt å bryte tallene ned år for år i et diagram jeg har laget:

Skjermbilde 2018 07 07 16 23 00

Disse data forteller oss at antallet tilbaketrukne invitasjoner har en stigende trend, selv om den flater litt ut helt mot slutten. Denne utflatingen skyldes primært et lavt antall disinvitasjoner så langt i 2018, og jeg har tatt meg friheten til å ekstrapolere hele dette året ut fra de få tilbaketrekningene i første halvår. Det kan jo endre seg til høsten, men i følge FIRE er det tradisjonelt flest disinvitasjoner rundt eksamenstider, altså på våren, så den «verste» delen av 2018 kan således synes å være over. Det er dermed mindre sannsynlig at det vil være en eksplosjon i siste halvdel av året. Dataene for 2018 ser altså så langt lovende ut, gitt de siste års stigende trend.

Diagrammet viser også at mens opprop for å trekke tilbake invitasjoner de første årene etter årtusenskiftet var ganske jevnt fordelt mellom venstre og høyresiden, så har venstresiden de siste ti årene spilt en rolle i vesentlig flere slike saker enn hva høyresiden har. Trenden er altså stigende for venstresiden, mens den er synkende for høyresiden.

Det er likevel verdt å merke seg at begrepene «left» (venstresiden) og «right» (høyresiden) her er noe misvisende ettersom tabellen forholder seg til «til venstre for talerens politiske ståsted» og «til høyre for talerens ståsted». Med andre ord kan en taler som identifiserer seg som tilhørende på venstresiden politisk fortsatt stoppes av noen enda lenger til venstre, slik at «venstresiden» ikke nødvendigvis bare stopper talere fra høyresiden, og «høyresiden» stopper ikke bare talere fra venstresiden.

Rekordåret så langt var i 2016 med 43 tilbaketrukne invitasjoner. Men 12 av disse, altså 28 %, gjaldt én spesiell person: den kontroversielle provokatøren Milo Yiannopoulos. I 2017 var tre av sakene knyttet til ham. Tar man bort disse tilfellene, som kan kalles et statistisk avvik i dataene da det bare er én person, får vi en trendkurve som flater helt ut de siste årene, heller enn å stige. En kontroversiell aktør kan altså påvirke dataene ganske kraftig da det er så få slike hendelser i utgangspunktet.

Det er også viktig å merke seg at rundt halvparten av disse forsøkene på å trekke tilbake invitasjoner faktisk mislyktes, så taleren eller debattanten fikk delta likevel. Og av de tilfellene hvor disinvitasjonen ble gjennomført, ble taleren senere invitert tilbake i rundt seks prosent av tilfellene.

Skjermbilde 2018 07 07 17 59 54

Graver man litt dypere i dataene vil man også se at hva ulike talere stoppes for, varierer mye. Eksempelvis finner vi at fem av tilfellene skyldtes at taleren representerte syn på vitenskap som en del studenter ikke ønsket tolerert på universitetet sitt, f.eks. at de promoterte kreasjonisme og påstander om at evolusjon er en løgn. I disse fem sakene står venstresiden for fire av hendelsene.

Det ene tilfellet hvor høyresiden stoppet et foredrag var da Richard Dawkins skulle snakke ved University of Oklahoma, og en politiker på høyresiden fikk stoppet hans deltakelse fordi han mente at Dawkins sitt syn på evolusjon var ugreit.

Databasen inneholder totalt 379 saker over 18 år, og i hele 32 av tilfellene, altså nesten en av ti disinvitasjoner, handler kontroversen om talerens syn på abort og bruk av prevensjonsmidler. Her er alle unntatt fem av tilfellene stoppet av høyresiden, og disse hendelsene har ofte vært på private universiteter, gjerne av religiøs art.

I 53 tilfeller ble taleren stoppet for sitt syn på seksuelle legninger. I 12 av dise tilfellene ble taleren stoppet av noen til høyre for dem politisk, mens i 41 tilfeller fra noen til venstre for dem.

I 39 tilfeller handlet kontroversen om kjønnsidentitet, og alle gangene unntatt tre var det noen til venstre for taleren som stoppet deltakelsen.

Det kanskje mest interessante i dagens debattklima er i hvilken grad synet på islam har spilt en rolle, og databasen inneholder 43 tilfeller hvor dette har vært årsak til en kansellering. I bare ett tilfelle ble dette stoppet av noen til høyre for taleren, ikke så overraskende.

Hva så med rasespørsmålet? Her er talere stoppet hele 75 ganger, hvorav kun fire tilfeller skyldes at noen til høyre for taleren har reagert.

Bakgrunnen til at taleres invitasjoner er tilbaketrukket eller at talen stoppes av andre årsaker kan være flere. Det vi er mest interesserte i her er i hvor mange tilfeller det er studenter selv som sørger for å stoppe taleren, heller enn om det kommer fra politikere, universitets ledelse eller andre aktører.

I 324 av 379 tilfeller, altså ca 85 % av tilfellene, stammer blokaden fra noen «på campus», og 33 tilfeller ble talen stoppet fordi det var opprør og bråk på selve foredraget/debatten som gjorde den umulig å gjennomføre. I 24 tilfeller valgte taleren selv å trekke seg, mens i 113 tilfeller ble invitasjonen til å tale trukket av arrangøren selv.

Det er altså mange måter man kan analysere disse dataene på, og de er heller ikke uttømmende da de er samlet basert på tips og omtaler i media som FIRE har samlet inn. Det er også verdt å merke seg at økningen kan, og mest sannsynlig vil, påvirkes av at slike hendelser får mer oppmerksomhet nå enn for 15-20 år siden, slik at den stigende trenden kan være en konsekvens av dette. For at FIRE skal kunne inkludere hendelsene må de ofte være omtalt i media, og som tidligere nevnt er slike saker kun blitt et hett tema for media de siste få årene.

Utvalgskriteriene kan også ha endret seg underveis. Dermed blir disse dataene kanskje ikke veldig mye mer verdifulle enn anekdotene, da økt fokus fører til en tilsynelatende økning som kanskje delvis er fiktiv. Men den sier i det minste noe om fordelingen mellom krefter på høyre- og venstresiden som nok i stor grad er representativ (med mindre FIRE selv har en bias).

Til slutt så har det også vært en ganske stor endring i antall studenter og antall kvinnelige studenter, noe som vil påvirke denne utviklingen en del, noe jeg kommer tilbake til litt senere. Men det er viktig å merke seg at trendkurven min ville være en god del flatere om man justerte for antall studenter, kvinnelige studenter og økende medieomtale. Hvor stor endringen ville være, er vanskelig å si, men det er ikke umulig at den ville være ganske dramatisk. Så ta diagrammet mitt og FIRE sine data med en veldig stor klype salt.

Så hvor utbredt er egentlig viljen til å protestere? Den nyeste rapporten til FIRE fant at bare rundt 1 % av studenter ville vurdere å bruke «fysiske tiltak» (vold/hærverk) for å stoppe en taler, og bare 2 % ville vurdere å lage støy eller på andre måter forsøke å stoppe taleren ved å lage høylytte protester. Mellom 11 og 16 % sier de kunne tenke seg å boikotte, delta i en protest, skrive et leserinnlegg i universitets avis, eller poste noe i sosiale medier hvis de reagerte på en invitert foredragsholder eller debattant. Færre enn 5 % ville tatt ned plakater og flyveblad, hindre andre studenter i å delta, eller «heckle» taleren.

Så får man gjøre seg opp en mening om disse tallene er for høye eller ikke, men et viktigere spørsmål er kanskje om studenter er verre enn folk flest.

Er studenter verre enn andre?

For å mene noe om tendensene hos studenter må vi må også vite noe om studenters syn på ytringsfrihet sammenlignet med befolkningen for øvrig. I 2016 slapp Gallup.com en rapport om ytringsfrihet i universiteter, hvor litt over 3000 studenter i alderen 18-24 år ble intervjuet, og fant blant annet at studenter var vesentlig mer positive til både viktigheten av å sikre pressefrihet og ytringsfrihet enn voksne amerikanere for øvrig. Dog med noen forbehold:

This study leaves little doubt that college students believe First Amendment rights remain strong in this country — but raises questions about how they interpret those rights. College students are more likely than the U.S. adult population overall to believe First Amendment rights are secure, and they tend to view their student cohort as more respectful of free speech than the broader population. They also believe First Amendment rights are stronger now than in the past, and believe a free press is more important to democracy today than it was 20 years ago, even as newer information sources challenge the press’ once-dominant position as Americans’ primary news source.

At the same time, students are willing to accept some limitations on free expression, particularly that which is done to intentionally hurt or stereotype members of certain groups. Most college students believe that the steps their school has taken to discourage certain kinds of speech are appropriate, even though more agree than disagree that such steps may create an environment that inhibits free expression. And, while students also mostly agree in the abstract that the press has a right to cover campus protests even over the objections of protesters, they are almost evenly divided on the legitimacy of specific reasons that protesters might want to block reporters.

Dette kaller jeg gjerne «det falske nullpunkt» i bok, bloggposter og foredrag. Det er så lett å skape inntrykk av en krise hvis man bare peker på et problem isolert sett, uten å se det store bildet. For et problem er alltid stort hvis man sammenligner det med et falskt nullpunkt. Men «den andre siden av likningen» er veldig sjelden null. Ofte er den faktisk større, men så lenge vi lar være å snakke om den, kan vi likevel skape inntrykket av en krise akkurat der vi peker mikroskopet.

Vi kan altså lett skape et inntrykk av at ytringsfriheten i akademia er truet hvis vi ikke ser på tilstanden hos «folk flest». Og alle data jeg har funnet viser at studenter generelt sett er mer positive til ytringsfrihet og retten til å krenke enn det amerikanere for øvrig er. Derfor fremstår det som en fiktiv krise.

Men hvis andelen studenter som tolererer kontroversielle og krenkende ytringer er synkende, har vi kanskje likevel et problem. Så la oss se litt på trendene.

Flere ulike undersøkelser har altså vist at unge amerikanere er mer åpne for ytringsfrihet enn eldre amerikanere, men trenden går også i mer positiv retning. Data fra The General Social Survey, GSS, ved Universitetet i Chicago, som har stilt de samme spørsmål siden tidlig 70-tall, viser at toleransen blir stadig høyere hos amerikanere, og mest av alt hos de unge. Spørsmålene har handlet om ulike grupper som homoseksuelle, militarister, rasister, kommunister, ant-amerikanske muslimer eller anti-religiøse skal kunne være lærere, holde taler eller om bøkene deres skal fjernes fra biblioteker.

Her er bare et par eksempler på utviklingen, men du kan selv sjekke ut de ulike grafene her:

Skjermbilde 2018 07 07 21 38 45

Skjermbilde 2018 07 07 21 44 19

For å se utviklingen summert over alle aldersgrupper, viser denne grafen hvordan trenden går mot stadig mer toleranse:

Skjermbilde 2018 07 08 00 27 36

Og venstresiden er og har alltid vært de mest tolerante, mens høyresiden i større grad har vært motstandere av å tillate slike kontroversielle aktører fra å ytre seg – selv om også de har en positiv utvikling:

Skjermbilde 2018 07 08 00 29 59

Det eneste området hvor det ikke har vært noen klar økning i toleransen er for gruppen rasistiske talere, lærere og forfattere, hvor unge er mindre tolerante enn eldre, men likevel med en ganske så marginal forskjell på bare 4 %. Toleransen for å tolerere anti-amerikanske muslimer, et datapunkt som bare er tatt med de siste ti år eller så, har også vært ganske lav og flat over hele perioden.

Du kan lese mer inngående om disse dataene i artikkelen Who’s afraid of free speech in the United States?

Bryter man ned data som viser hvordan folk stiller seg til å være for eller mot ytringer som krenker ulike minoriteter, finner man heller ingen dramatisk overvekt hos de yngste amerikanerne:

Skjermbilde 2018 07 08 00 07 32

De yngste, fra 18-24 år, er i mindre grad «sterk tilhenger av» slike forbud enn gruppene 25-34 og 45-54, og er på linje med de i alderen 35-44. Summerer man både «sterk tilhenger av» og «moderat tilhenger av», kommer de yngre ut mer noe større aksept for slike forbud enn eldre, men uten at det er noen dramatisk skille.

Men alle de unge i disse dataene er ikke universitetsstudenter, så vi må igjen se nærmere på en sammenligning av data mellom faktiske studenter og den amerikanske voksne befolkning generelt. Som for eksempel i disse tallene fra Gallup.com, som har stilt spørsmålet om universiteter bør være en åpen arena som tolerer hatefulle ytringer. Hele 78 % av studenter mener det, mens bare 66 % av andre voksne amerikanere støtter ideen om universiteter som en åpen arena for alle slags ytringer.

DX24xcZX4AAk8T

DX24zMSX4AArkHw

Men gjør universiteter studenter mindre åpne for ytringsfrihet? Nei, tvert imot. I en studie som fulgte holdningene til rundt 7000 studenter som startet sine studier i 2015, fant forskerne at etter bare ett år på universitet var vesentlig flere blitt mer åpne for motstridende politiske syn på begge sider av det politiske spekter:

Skjermbilde 2018 07 07 21 52 49

Endringen var største hos de som i utgangspunktet viste liten åpenhet mot motstridende politiske syn, og selv om rundt en av tre studenter ble mindre tolerante, var den endringen lik både hos de liberale og konservative studentene.

En omfattende studie fra UCLA i 2009 (ferskere data finnes ikke for akkurat denne analysen) viste at studenter ble noe mer tolerante overfor rasistiske ytringer etter å ha studert i fire år:

Skjermbilde 2018 07 07 21 57 30

Det er også verdt å merke seg at i følge FIRE sine data er det stadig færre universiteter som systematisk angriper studenter og læreres rett til frie ytringer:

Skjermbilde 2018 07 07 22 02 06

Alt dette fremstår som positiv utvikling. Studenter blir mer tolerante for krenkende og kontroversielle ytringer og meninger etter å ha vært på universiteter og høyskoler, skolene selv er blitt mer åpne, unge generelt sett blir mer tolerante, og befolkningen som helhet blir også det. Ingenting av dette tyder på noen krisesituasjon.

Relativ trend

Et annet spørsmål vi må stille oss er hvor stor andel av alle slike foredrag og debatter er det som faktisk blir stoppet? Hva er den relative andelen og eventuelt trenden? Hvis antall foredragsholdere totalt sett har økt i samme periode, kan det hende at den relative økningen ikke er så stor som den fremstår i datagrunnlaget.

Det er visstnok rundt 4700 universiteter og høyskoler i USA. Om så hvert universitet/høyskole bare hadde én ekstern foredragsholder hvert år, ville dataene fra FIRE vise at det er forsvinnende få slike eventer som stoppes. I snitt, fra 2000-2018, er det forsøkt stoppet ca 21 eventer årlig, noe som da betyr bare 0,4 % av alle eventer – hvis hvert universitet har en foredragsholder/debatt årlig. Og rundt halvparten av disse protestene mislykkes, så vi er nede i kanskje 0,2 prosent.

Vi kan vel anta at hvert universitet har adskillig flere eksterne foredragsholdere enn bare én per år, så her snakker vi om at under en brøkdels promille av slike foredrag og debatter faktisk opplever noen form for reaksjon som fører til at eventet må avlyses eller en kontroversiell taler ikke får, kan eller vil delta.

Jeg har ikke klart å finne tall på om antall eksterne foredragsholdere har økt de siste 10-20 år, så den relative økningen er vanskelig å vite noe om. Men det kan ligge et forbehold der som er verdt å merke seg. Det vi derimot vet er at det er blitt ca 400 flere universiteter og høyskoler i USA siden år 2000, men økningen er ikke på mer enn rundt ti prosent. Det er likevel nok til å kunne påvirke dataene litt, spesielt om de nye universitetene er av smalere art med for eksempel religiøse tilknytninger, som kanskje oftere vil reagere mot kontroversielle foredragsholdere.

Skjermbilde 2018 07 07 23 10 10

Samtidig har antall studenter ved høyere utdanning sunket noe siden 2010:

Skjermbilde 2018 07 07 23 13 24

Men det var en betydelig økning fra 2000 og frem til og med 2010 på hele 25 %, noe som også kan forklare mye av den tidligere økningen i antall protester man så i samme periode i FIRE sine data.

Skjermbilde 2018 07 07 23 15 03

I tillegg har også andel kvinnelige studenter økt vesentlig mer enn for menn, og kvinner scorer høyere i alle statistikker når det gjelder lavere toleranse for krenkende ytringer enn menn, noe som også må tolkes inn i tolkningen av FIRE sine data.

Alt i alt ser vi likevel at sammenlignet med antall høyskoler og universiteter, og økning i både skoler og studenter i samme periode, er det vanskelig å se at de relativt sett svært få disinvitasjonene utgjør noen form for krise. Vi snakker altså om at en helt mikroskopisk andel av slike foredrag og debatter opplever en reaksjon så sterk at taleren eller debattanten ikke får, eller velger å ikke delta. Det er vanskelig å se på dette som noen enorm knebling i retten til å ytre seg. Samtidig er kanskje en hver slik kansellering med grunnlag i at studenter ikke tolererer kontroversielle ytringer på universitetsområdet en uting, så tallet burde være null.

Eller burde det?

Høyre-/venstreside og ulike former for ytringsfrihet

I følge databasen til FIRE var rundt 60 % av disinvitasjonene forårsaket av noen til venstre for taleren/debattanten, mens rundt 31 % kom fra noen til høyre for taleren / debattanten. I litt over 9 % av tilfellene var politisk tilhørighet irrelevant eller udefinerbar.

At det er en slagside mot at venstrevridde oftere står for protestene handler også delvis om at det er større andel studenter som identifiserer seg på venstresiden enn høyresiden. Skal disse tallene gi noen mening, må de vektes mot andel studenter på hver side politisk. De er kanskje ikke en større trussel mot ytringsfrihet enn høyresiden, det er bare flere av dem i utgangspunktet.

Nesten 90 % av disinvitasjonene kom fra høyresiden når kontroversen gjaldt abort eller prevensjon (ofte i private, religiøse skoler), mens når det gjaldt islam, rase, innvandring eller kjønnsidentitet, kom rundt 90 % fra venstresiden. I saker om borgerrettigheter og seksuell legning var også 75 % av protestene fra venstresiden, men i et flertall av sakene som handlet om Palestina/Israel-konflikten eller tidligere kriminelle handlinger hos taleren, kom protestene fra høyresiden.

Høyresiden har også gjennomført relativt sett flere vellykkede protester som har ført til at taleren disinviteres enn hva venstresiden har klart, men venstresiden har en betydelig overvekt av ansvaret for «disruption of events», altså bråk og opptøyer knyttet til foredrag og debatter som de protesterer mot.

Andre data fra FIRE sin siste rapport peker heller ikke i retning av noen krise. Hele 87 % av studenter føler seg frie til å ytre seg om sine ideer og meninger på universiteter. Studenter lengst på venstresiden føler seg 14 prosentpoeng mer komfortable med å ytre sine meninger enn de mest konservative på høyresiden gjør.

Samtidig har nesten en av tre studenter holdt tilbake en mening fordi de var redd det skulle støtte andre medelever, men dette er vesentlig lavere enn hos amerikanere flest, hvor hele 57 % har sensurert egne ytringer i frykt for reaksjoner. Ytringsfriheten står således sterkere på universiteter/høyskoler enn utenfor disse arenaene. Eksempelvis er det en svært høy grad av ytringssensuramerikanske arbeidsplasser.

Det er også interessant å se at andel republikanske studenter som mener at ytringsklimaet har blitt mindre fritt faktisk sank fra 2016 til 2017, noe som også peker i motsatt retning av at det skulle være en økende krise i amerikanske høyskoler og universiteter drevet frem av venstresiden intoleranse:

Skjermbilde 2018 07 08 00 13 08

Ser vi på data for hvilke lærere på høyskoler/universiteter som har mistet jobben, har sagt opp eller mistet sjansen til å få en bedre stilling grunnet kontroverser over politiske ytringer, så er det en klar overvekt av at «liberale» lærere, altså de på venstresiden, har måtte ta hatten og gå, enn at de på høyresiden har fått sparken eller sagt opp sin stilling:

Skjermbilde 2018 07 08 00 20 31

Men her er også dataene noe skeive fordi det er en overvekt av lærere på venstresiden politisk, slik at det er naturlig at disse vil utgjøre en majoritet selv om begge politiske sider ble rammet like hardt.

Det bør også nevnes, slik professor i journalistikk Christian Christensen gjør på Twitter (se hele tråden) at den definitivt største aktøren i amerikansk akademia er drevet av interesser på høyresiden, hvor det spyttes inn enorme summer for å utdanne folk innen business og markedsføring, ikke samfunnsstudier og kjønnsforskning.

Skjermbilde 2018 07 08 14 36 27

Hele 1 av 5 uteksaminerte var innen «Business/Business Administration», langt foran nummer to på listen som var sykepleiere. Ser vi på mastere alene, utgjorde «Business/Business Administration» hele 25 % av disse, mens det mer «venstrevridde» samfunnsstudier og historie bare stod for 3 % av mastere.

Ytringsfrihet vs ytringsfrihet

Hele 93 % av studenter er enige i at man bør invitere et bredt spekter av foredragsholdere til universitetene, og to av tre studenter sier de har endret mening om noe etter å ha overvært et slikt foredrag. Men studenter på venstresiden innrømmer å oftere ha endret mening enn hva studenter på høyresiden har, samtidig som demokratiske studenter 19 prosentpoeng oftere enn republikanske studenter mener det er greit å trekke tilbake en invitasjon til en foredragsholder.

Det er dog interessant å se på hvilke måter høyre- og venstresiden uttrykker sin støtte til ytringsfrihet. Studenter som identifiserer seg som demokrater er over dobbelt så villige til å akseptere at studenter holder protestaksjoner på universiteter enn hva republikanere er. Så mens venstresiden oftere enn høyresiden mener at inviterte talere bør kunne disinviteres, noe som får høyresiden til å fremstå som mer tolerante, er høyresiden vesentlig mindre villige til å akseptere at studenter selv bruker sin ytringsfrihet til å protestere ytringer de ikke liker.

Ja, republikanere generelt sett er større tilhengere av å straffe studenter som protesterer mot foredragsholdere gjennom bøter, utvisning og arrestasjoner enn hva demokrater er:

Skjermbilde 2018 07 07 23 58 56

Er ikke dette det egentlige angrepet på ytringsfrihet? Når man vil bruke statsmakten til å stoppe det som burde være lovlige protester? Da snakker vi jo om en virkelig innskrenkning av ytringsfrihet i ordets rette definisjon.

Og da er vi vel ved noe av kjernen og paradokset i denne saken. Fordi det at studenter protesterer mot inviterte talere er like mye en bruk av ytringsfrihet som et angrep på den. Og det at studenter på høyresiden ikke tolererer at andre studenter bruker sin ytringsfrihet til å protestere, er jo også en måte å kneble ytringer på.

Så hva er egentlig verst? At studenter protesterer mot at talere som kanskje er anti-evolusjon, har en fortid med rasistiske ytringer eller angriper saker som tilgang til abort eller homofiles rettigheter? Eller at studenter mener at slike protester, som er et uttrykk for engasjement og ytringsfrihet i seg selv, ikke får skje?

Konsekvenser

Å protestere mot kontroversielle ytringer er også bruk av ytringsfrihet. Motytringer er en helt sentral del av ytringsfrihet:

As Justice Louis D. Brandeis wrote in his celebrated 1927 opinion in Whitney v. California, “If there be time to expose through discussion the falsehood and fallacies, to avert the evil by the processes of education, the remedy to be applied is more speech, not enforced silence.”

Counter-speech can take many forms. It can be an assertion of fact designed to rebut a speaker’s claim. It can be an expression of opinion that the speaker’s view is misguided, ignorant, offensive, or insulting. It can even be an accusation that the speaker is racist or sexist, or that the speaker’s expression constitutes an act of harassment, discrimination, or aggression.

In other words, much of the social pushback that critics complain about on campus and in public life—indeed, the entire phenomenon of political correctness—can plausibly be described as counter-speech. And because counter-speech is one of the mechanisms Americans rely on as an alternative to government censorship, such pushback is not only a legitimate part of our free speech system; it is indispensable.

Yet many people continue to believe that pressuring speakers to change their views or modify their language constitutes a threat to free speech.

Så kan man hevde at det å gå til karakterdrap ved å sverte en taler som rasist eller homofiendtlig er å «ta mannen/kvinnen heller enn ballen». Det kan igjen føre til en «chilling effect» som gjør at enkelte ytringer oppleves som for ubehagelige å fremme, og at enkelte ideer dermed vanskelig kan drøftes i det offentlige rom slik de kanskje burde. Men på den annen side er dette en taktikk som brukes av alle parter. Bare se på f.eks. Rasjonalitet selv, som ofte har postet bilder eller artikler som harselerer med religiøse mennesker, eller skeptikere som harselerer med «flat earthers» heller enn å ta seg bryet til å gå i seriøs debatt med dem. Noe også jeg gjennom blogg og sosiale medier er like skyldig i som dem og andre.

Noen ideer er så utdaterte og håpløse at vi ønsker å gjøre dem pinlige å fremme i offentligheten, enten det er troen på en flat jord, kreasjonisme, diskriminering av homofile, eller rasisme. Det betyr ikke at ideene er umulig å diskutere, men at terskelen heves betydelig for å kunne ta debattene. Til eksempel bør man ha fanden så solide data og argumenter før man skal ta disse debattene for å ikke å svært enkelt fremstå som en reaksjonær fjott, noe som på mange måter er en god ting. Samfunnet har sagt fra at dette er debatter vi strengt tatt har lagt bak oss, og vil du likevel løfte frem disse temaene igjen, må du forvente å kunne levere ellers så ler vi av deg.

Poenget er at ytringsfrihet skal være smertefullt. Hvis samfunnet aldri tar noen steg fremover og erklærer ideer og debatter for uakseptable og døde, kommer vi oss aldri videre. Det skal koste å våge å fremme kontroversielle synspunkter, ellers ville de jo ikke være kontroversielle. Men tilsvarende så er det også viktig at noen tør ta kampen om å utfordre de etablerte sannheter, fordi det kan vi veldig ofte lære noe av. Ikke minst er det farlig om man går i en debattmessig dvale hvor vi slutter å eksponeres for kontroversielle ideer, fordi da er det bare et spørsmål om tid før disse ideene våkner til live igjen og ingen er rustet til å føre de gode argumentene mot.

Jeg synes det er er flaut, vondt og provoserende å se videoer av hvordan enkelte studenter spesielt i USA har gått til verbale, og en sjelden gang også fysiske angrep på foredragsholdere de mener representerer meninger de synes er feil. Det er uakseptabelt, for selv om jeg synes dette engasjementet hos studenter er viktig, er det aldri riktig å bruke sin ytringsfrihet på en måte som aktivt forhindrer andre i å fremme sine meninger – hvor enn motbydelige de måtte være.

Forbehold og noen personlige meninger

Det må også tas noen flere forbehold. Dataene til FIRE kan være påvirket av at de mest kontroversielle foredragsholderne har sluttet å takke ja til invitasjoner fordi de vet det blir bråk. Men dette er i så fall mørketall vi ikke kan vite noe om, og det er problematisk å føre en debatt begrunnet av data som er ukjente. Man skal likevel ha det i bakhodet.

Et annet forbehold er at FIRE sine data kanskje ikke viser den egentlige sannheten. Ja, det er særdeles få foredragsholdere som disinviteres sammenlignet med totalen. Men man må også anta at de fleste foredragsholdere ikke representerer noen veldig kontroversielle syn i utgangspunktet, og de fleste er for alt jeg vet politisk på venstresiden – noe som er sannsynlig da både et flertall av studenter og lærere selv er det. Ergo kan det være slik at disinvitasjoner slår ekstra hardt ut mot de få virkelig kontroversielle personene som universiteter kanskje trenger mest å høre.

Så kan man likevel stille seg spørsmålet om studenter virkelig trenger å høre noen promotere kreasjonisme eller argumenter mot homofiles rettigheter, og om universiteter virkelig bør gi slike aktører en plattform som de kan bruke til å legitimere seg selv og sine ideer. Men svaret på det er nok både ja og nei. Det er en risiko, og har negative konsekvenser, men er kanskje også viktig for å utfordre ideer og skjerpe studenters egne meninger og argumenter.

At venstresiden står for flere protester enn høyresiden, kan også tolkes på ulike måter. Noen vil kanskje hevde at det viser at venstresiden er mindre tolerante. Men på den annen side så er det i mine øyne nettopp venstresiden som har stått for det meste av kulturell fremgang de siste hundre år. Det er venstresiden som primært har kjempet for homofiles rettigheter, mot religion, for fri abort, for likestilling, mot rasisme osv. Det er denne kampen mot reaksjonære ideer, klasseforskjeller, diskriminering og hat som har ført oss dit vi er i dag.

At høyresiden sjeldnere protesterer mot islamofobi, rasisme, anti-abortargumenter eller anti-religiøsitet er ikke nødvendigvis et tegn på mer toleranse. Det kan like gjerne være et tegn på pro-autoritet og et ønske om å beholde den intoleransen og maktstruktur som har preget verden i alle historiske tider og som først de siste 40-50 år er begynt å forvitre.

Her vil det være delte meninger, og her kommer selvsagt den enkeltes politiske syn inn, men jeg personlig tenker at når venstresiden oftere protesterer, så skal ikke det nødvendigvis tolkes som intoleranse, men heller som en kamp for mer toleranse. Det handler som tidligere nevnt om å bruke sin ytringsfrihet til å sørge for at marginaliserte grupper får styrket sin frihet.

Konklusjon

Jeg er på mange måter enig med både Goffeng, Rasjonalitet, The Intellectual Dark Web (IDW) og andre som uttrykker irritasjon og kritikk av måten amerikanske studenter angriper kontroversielle talere. Men etter å ha sett på de data som foreligger, er jeg veldig langt fra å se dommedag på samme måte som mange av disse gjør. Denne krisemaksimeringen fremstår mer som en form for «virtue signalling» om deres empati for ytringsfriheten og elsk for ofte reaksjonære, konservative og ofte ganske så overbombastiske påstander, uten nødvendig vitenskapelige dekning, enn en velbegrunnet bekymring for tilstanden i amerikanske høyskoler og universiteter.

Høyresiden har også vært mer effektive i å få stoppet foredragsholdere enn hva venstresiden har, selv om studenter på venstresiden oftere har protestert. De er også mer villige til å straffe og arrestere de som protesterer. Det gjør også at man kan stille spørsmål ved hvem som egentlig er den største trusselen mot ytringsfrihet i amerikanske universiteter og høyskoler.

Det bekymrer meg ganske mye at så mange oppegående, smarte mennesker ser ut til å svelge agnet fra Trump-skolen som har til hensikt å fremme en anti-elitistisk, anti-PK og anti-liberal agenda ved å male venstresiden som den store trussel mot frihet. Taktikken synes å være å bygge opp under identitet og gruppetilhørighet hos folk som gjerne aldri ellers ville bekymret seg så mye om tilstanden i amerikanske skolevesen. Mye på samme måte som vi i Norge har sett hvordan de på ytterste høyre plutselig viser en rørende bekymring for kvinners ve og vel i det øyeblikk de kan angripe islam og innvandring, noe som ofte handler mer om å posisjonere seg politisk enn om empati for kvinner.

Samtidig er det lett å felle en tåre eller sprenge et blodkar i irritasjon over overdreven lettkrenkethet i dagens debattklima, noe det har vært ment og skrevet mer enn nok om tidligere til at jeg trenger å gjenta det. Et viktigere poeng er å evne å skille mellom kritikk av lettkrenkethet, og kritikk av det som faktisk er en viktig kamp mot diskriminering av minoriteter, enter det handler om kjønn, etnisitet eller annet. Å være en Social Justice Warrior (SJW) er lett å harselere med hvis man skal fremstå som tøff og modig, men det egentlige motet ligger hos de som gang på gang orker å ta kampen mot fordommer, diskriminering og subtil mobbing av de som er annerledes enn folk flest på ulike vis. Det er ikke å være «PK», det er å ikke oppføre seg som en kuk. Men det krever også at de som reagerer er ekstremt forsiktige med hva de reagerer på. Å være PK-trigger-happy er ikke alltid konstruktivt. Ja, det skader kanskje ofte mer enn det hjelper.

Etter noen hundre år med et makt-hieraerki hvor enkelte grupper har fått regjere ganske fritt i samfunnet, bør vi kunne tåle at en ny generasjon velger å ta til orde mot dette. Vi er da ikke snøflak heller, selv om aggresjonen mot SJW kunne tilsi at enhver form for kritikk mot det trygge og etablerte oppleves som en enorm trussel. Og ja, kanskje det fører til en overreaksjon i «politisk korrekthet», men det er nye tider, og jeg lever godt med at pendelen svinger litt for langt en periode.

Dette er i mine øyne neppe starten på noen krise, bare en uunngåelig motreaksjon som er nødvendig og som vi tåler helt fint.

Jeg ønsker meg åpenhet for kontroversielle, «krenkende», godt begrunnede og saklige ytringer, men jeg ønsker meg like mye at studenter skal bruke sin ytringsfrihet til å si fra når disse ytringene provoserer. Den dagen studenter slutter å bry seg, først da er vi virkelig ute å kjøre.


Videre lesning og kilder:

The Stereotypes About College Students And Free Speech Are False

Campus Speaker Disinvitations: Recent trends

Only 1 Percent of Students Would Consider Disrupting Speakers Violently, Survey Finds

Who’s Afraid of Free Speech?

Are liberal college students creating a free speech crisis? Not according to data.

The State of Free Speech and Tolerance in America

Defending the open society

Everything we think about the political correctness debate is wrong

Twittertråd fra @JeffreyASachs