Om å våge å kritisere de som våger å kritisere islam

I sommer har jeg sett en del på YouTube-videoer med foredrag og debatter av noen av internettets nye helter. Folk som Jordan Peterson, Sam Harris, Maajid Nawaz, Weinstein-brødrene og flere, gjerne samlet til debatt og dialog i podcastene til Joe Rogan.

I går kveld så jeg på en av Rogans relativt nye episoder fra april 2018, hvor Sam Harris og Maajid Nawaz er i studio. Og la meg umiddelbart si at selv om jeg ikke er enig med hverken Rogan, Peterson, Weinstein, Harris eller Nawaz om alt, så har jeg enorm respekt for deres evne kunnskap og perspektiver, samt brilliante evne til å tenke og argumentere. Det er ingen tvil om at dette er mennesker som er milevis fra å være både rasister, homofobe, transfobe eller innehar noen av de egenskapene som ofte brukes til å diskreditere dem. De ønsker virkelig å finne svar og løsninger for å skape en bedre verden.

Og selv om jeg i blant er uenig med dem, og stadig vekk ser at de åpenbart overser en hel rekke faktorer som er ubeleilige for deres argumentasjon, som f.eks. i en sak som Evergreen/Weinstein-episoden, eller har en fascinerende evne til å argumentere med skylappene til en hvit professor, eller hvordan slike problemer de engasjerer seg i først er blitt problemer verdt å diskutere når det rammer dem, så tviler jeg ikke på deres gode motiver. Mye av kritikken mot dem er urettferdig, selv om man kan forstå hvor noe av den kommer fra.

Samtidig var det et segment i denne Rogan-episoden som jeg syntes var verdt å trekke frem, fordi det viser på mange måter hvor lett statistikk kan brukes for å krisemaksimere hvis man ikke tar seg tid til å se litt på nyansene. Det er primært dette jeg har vært kritisk til hos folk som Harris, Dawkins eller Nawaz, nemlig at de så lett kan vinne folk over, spesielt rasjonelle skeptikere som elsker hard logikk og data, ved å servere tall som virker overbevisende og bekrefter følelsen av mot og rå ærlighet.

Hører man på Rogan-podcastene er dette et evig mantra. «Venstresiden tåler ikke ytringsfrihet og fornekter problemer, mens vi dyrker den åpne, uredde og ærlige dialogen.» Noen av det er sant. De er ofte modige og åpne, og det er viktig, uansett om man er enig eller uenig. Men de bommer litt for ofte på å tolke kritikk som «faktafrykt», når det svært ofte faktisk handler om at disse folkene rett og slett misbruker data, overser kompliserende faktorer, og rett og slett i blant tar feil.

Deri ligger det en feighet for sannhet som kamufleres som mot.

I «Håndbok i krisemaksimering» graver jeg en hel del i slike statistikker omkring muslimers støtte til terror eller ytringsfrihet sammenlignet med ikke-muslimer, og det blir fort veldig klart at dette er mye mer komplekst og sammensatt enn hva jeg opplever at disse folkene ofte formidler.

Britiske muslimers syn på homofili

Rundt 1 time og 18 minutter uti videoen snakker Maajid Nawaz om et par undersøkelser utført i Storbritannia de siste årene, som har forsøkt å kartlegge britiske muslimers holdninger. Undersøkelsene har vist en del foruroligende tendenser, som man er nødt til å ta på alvor. Samtidig kan enkelte av tallene veldig lett misbrukes, slik jeg mener Nawaz her gjør.

I videoen viser han først til en studie fra i fjor som fant at 52 prosent av britiske muslimer mente at homofili burde være ulovlig. Dette er selvsagt i seg selv et nedslående tall, og burde egentlig ikke trenge ytterligere dramatisering. Men likevel gjør Nawaz nettopp det ved å føye til at:

… og selvfølgelig, hva betyr kriminalisering under sharia-lov? Vi vet at det straffes med døden.

Han sier altså i praksis at 52 prosent av britiske muslimer mener at homofile skal drepes, kanskje steines til døde.

Men er det riktig måte å tolke tallene? Ser vi på den faktiske undersøkelsen, så er det helt riktig at 52 prosent var uenige i at homofili skal være lovlig i Storbritannia. Kun 18 prosent var enige (i at det bør være lovlig), noe som vel betyr at 30 prosent ikke hadde noe formening om dette.

Til sammenligning mente bare 5 prosent av den øvrige befolkningen at homofili ikke burde være lovlig. Her ser vi altså et veldig tydelig skille i holdninger mellom britiske muslimer og andre briter. Men betyr det at disse muslimene implisitt sier at homofile skal straffes med døden, slik Nawaz hevder? Noen andre data kan hjelpe oss med å belyse det spørsmålet.

Ser vi på noen av de andre svarene i samme undersøkelse ser vi at 86 prosent av britiske muslimer følte en sterk tilhørighet til Storbritannia, mot 83 prosent av øvrig befolkning. Muslimer føler altså en sterkere tilhørighet til landet de bor i enn briter ellers. Og hele 91 prosent av de britiske muslimene følte en sterk tilknytning til sitt nærområde, mot bare 76 prosent av briter for øvrig.

Samtidig mente også 88 prosent av britiske muslimer at Storbritannia var et godt sted for muslimer å bo, og 78 prosent sa de vil integreres inn i det aller meste av britisk livsstil, med noen få unntak som at de vil ha mer skolering i islam og enkelte lover de ikke er enige i.

Allerede her skurrer det litt, for når en så sterk majoritet av britiske muslimer sier de rett og slett trives med landet og livsstilen, er det vanskelig å tolke det som at over halvparten også mener at homofile bør drepes.

Dette misforholdet styrkes ytterligere av at samme undersøkelse viste at 23 prosent støttet ideen om å innføre sharialov i noen deler av Storbritannia. Så mens Nawaz argumenterer for at 52 prosent av britiske muslimer er for en shariatolkning av loven mot homofili, så er det vanskelig å forstå når «bare» 23 prosent faktisk støttet en slik lov, og da ikke engang for hele Storbritannia.

Før jeg går videre må jeg igjen presisere at jeg synes tallene uansett er sjokkerende nok, men det nyanseres ytterligere av å vite at mange muslimer kun ønsker sharialov når det gjelder ekteskapelige eller privatrettslige forhold, ikke at det skal implementeres som nasjonal straffelov. Hva muslimer legger i sharia kommer blant annet an på hvor de opprinnelig kommer fra, da ulike land og regioner har ulik forståelse av sharia.

Nettstedet Snopes skriver:

Non-Muslims have a tendency to identify Sharia law with harsh corporal punishments such as stoning, lashings, and amputations, a category of sentences (collectively known as the Hudud) reserved for the most serious crimes in Islam (violations of the “rights of God”), including theft, illicit sexual relations, drinking intoxicants, and apostasy (renunciation of the faith).

Yet such punishments only constitute a “minuscule” portion of the law, says Brown, while the elements of Sharia covering everyday life are not that different from the Western legal tradition. Moreover, the most severe Hudud punishments are almost never carried out, traditionally, due to a competing requirement under Sharia to “maximize mercy”

Og videre:

Much of the fear surrounding the so-called “encroachment” of Sharia law in Western countries — a claim Brown calls “absurd” — seems to stem from an assumption that Muslims want to impose “their way of life” on non-Muslims. But not only does this imply a monolithic sameness to Islam life everywhere, which is far from the case, it is also contrary to the tenets of Sharia itself, which, according to the web site of the Islamic Supreme Council of America (ISCA), is only meant to apply to Muslims.

Når 23 prosent støtter bruk av sharialov i «noen deler av landet», må man altså anta at de mener kun for muslimer, ikke for briter for øvrig. Dette skiller seg heller ikke vesentlig fra andre religioner. Pew Research Center kan fortelle at i USA har den romersk-katolske kirke over 200 sogne-tribunal om håndterer mange ulike saker, blant annet 15-20.000 annulleringer av ekteskap hvert år. Ortodokse jøder bruker også egne rettssaler for å få religiøst sanksjonerte skilsmisser, avklare konflikter i næringslivet, og orden opp i andre typer uenigheter. Det er mye av det samme en del muslimer ønsker.

Så for Nawaz å tolke det så kategorisk strengt som at 52 prosent av muslimer mener homofile skal straffes med døden, fremstår som absurd, og av alle burde han evne å ta disse forbeholdene og se nyansene mer enn de fleste. Å male et bilde av at over halvparten av britiske muslimer støtter ideen om å straffe homofile med døden, når nesten alle synes at den britiske livsstil er bra som den er, og under en kvart av britiske muslimer vil ha noen som helst form for sharialov, og da sannsynligvis kun for muslimer og ikke som nasjonal straffelov, fremstår som uredelig fra Nawaz.

Britiske muslimer og Charlie Hebdo

Men jeg synes det blir enda verre når Nawaz like etterpå viser til en annen undersøkelse fra 2015 utført av analysebyrået ICM som viste at, og jeg siterer Nawaz:

En kvart av britiske muslimer, når spurt om massakren i Charlie Hebdo-kontoren i Paris, en kvart sa at de angrepene kunne forsvares – de sympatiserte med de som angrep heller enn ofrene, som var de ansatte i Charlie Hebdo-kontorene.

Igjen, hårreisende tall. Og selv med de nyanseringer jeg nå skal komme med, så er dette skremmende og forstyrrende holdninger. La det ikke være tvil om det.

Men rett skal være rett, synes jeg. Hvis man ser på undersøkelsen og spørsmålet som ble stilt, så gjaldt ikke det om muslimene forsvarte terrorangrepet eller om de sympatiserte med terroristene eller deres handlinger. Nei, spørsmålet gjaldt om de har «noe sympati med motivene bak angrepene». Det er ikke helt det samme.

Nå er ikke jeg muslim, og har ingen behov for å beskytte profeten mot spotting og latterliggjøring. Tvert imot. Helt tilbake i 2006 publiserte jeg en av de beryktede Muhammed-tegningene i bloggen min, og det bildet har vært der i over 12 år nå. Men gitt den kulturen de er vokst opp i, så kan også jeg sympatisere med motivene bak en slik handling, selv om jeg på det sterkeste fordømmer enhver bruk av voldelige angrep.

Jeg kan nesten ikke føle mer avsky for terroristene enn det jeg gjør, hjernevaskede galninger som dreper uskyldige mennesker fordi de er for veike til å takle kritikk av sin overtro. Men jeg kan likevel sympatisere med motivet deres, som nettopp var å utføre det de tror er deres plikt. Noe de tror er et angrep i forsvar for sin egen kultur og for å beskytte sitt folk. Jeg kan sympatisere med at gitt den bakgrunnen de har, så føles harselering med Muhammed som noe så smertefullt, farlig og rystende for dem at de mener de gjør verden bedre ved å rydde spotterne av veien.

Idiotisk? Ja. Grusomt? Ja. Kan det forsvares? Ikke under noen omstendighet.

Hvis en mann banker opp eller dreper noen som har grovt misbrukt deres barn, så kan jeg også sympatisere med motivet for handlingen, selv om jeg ikke sympatiserer med handlingen i seg selv. Det at jeg sympatiserer med motivet for en slik hevn, betyr ikke automatisk at jeg har mer sympati for gjerningspersonen enn offeret.

Kanskje forstår jeg spørsmålet feil? Kanskje innebærer «å sympatisere med» at man også støtter en slik handling moralsk? En av betydningene til «sympatisere» er «å være enig med». Hva det dette som lå til grunn for spørsmålet? Kanskje. Men der ligger mye av problemet med slike undersøkelser, fordi hvem vet hva de som spørres legger i spørsmålet og svaret sitt?

Jeg kan, gitt samme tankerekke, også sympatisere med motivene bak Anders Behring Breiviks grusomme handlinger 22. juli 2011. Det finnes ingenting i hele verden som kan forsvare selve handlingene. For et rasjonelt menneske finnes det ingenting i hele verden som heller kan forsvare tankegangen som kan drive noen til å utføre noe så forferdelig. Selv i dag er det vanskelig å vite om jeg helst skal gråte eller bare bli sint.

Men jeg kan sympatisere med hans målsetning, som i hans forkvaklede sinn var å skape et bedre Norge. I å sympatisere med hans motiver ligger det overhodet ingen moralsk støtte eller rasjonell forståelse av hvordan man kan konkludere slik han gjorde. Men hvis vi ikke kan sympatisere med motiver, ha en evne å føle på og forsøke å forstå dem gjennom en annens perspektiv, kan vi heller aldri forstå hvordan slike grusomheter kan skje, og da er vi også svært dårlig rustet til å forhindre dem i fremtiden.

Nawaz har flere data som taler mot hans påstand. Han ignorerer at samme undersøkelse fant at 85 prosent av muslimer fordømmer de som deltar i terrorangrep, og 73 prosent er motstandere av hvordan IS prøver å skape et muslimsk kalifat. Bare tre prosent støttet en slik idé. Da blir det enda vanskeligere å hevde at hvis 27 prosent sa de hadde «noe sympati» for motivene bak terrorangrepet på Charlie Hebdo, så er det det samme som å si at en kvart av alle britiske muslimer i praksis støtter terror, når øvrige tall viser noe annet. Og ja, selv om 15 prosent som ikke fordømmer de som deltar i terrorangrep er for høyt et tall, så er det likevel bare litt over halvparten av det tallet Nawaz brukte.

Selv om ICM-studien var grundig, ettersom de besøkte og gjennomførte en personlig spørreundersøkelse med over 1000 muslimer, så var det også metodologiske problemer med studien. Et slikt problem er at for å spare tid og penger så valgte de å fokusere på områder med mer enn 20 prosent muslimer. Men muslimer utgjør bare rundt 4 prosent av befolkningen i Storbritannia, så de fleste bor mer spredt. Er nødvendigvis holdningene til muslimer som bor i områder med spesielt høy tetthet av muslimer representativt for alle muslimer? Det er rimelig å anta at holdninger kan være mer «ekstreme» slike steder enn hos muslimer som bor i områder med færre andre muslimer og hvor holdningene derfor kanskje i større grad assimileres til britisk syn.

Disse områdene som undersøkelsen jobbet med dekker 51,4 prosent av britiske muslimer, mens i andre spørreundersøkelser ønsker de normalt å dekke langt over 90 prosent av befolkningen for å sikre seg et mest mulig statistisk representativt utvalg.

Til slutt er det heller ikke akkurat uvesentlig at 85 prosent av de spurte muslimene var uenige i at organisasjoner som publiserer bilder av Muhammed fortjener å bli angrepet. Bare 11 prosent mente at de fortjener det. Igjen, 11 prosent er for mye, men det gjør at påstanden om at «en fjerdedel» av britiske muslimer støttet terroristene i Charlie Hebdo-massakren, blir misvisende.

Offerrollen

Her ligger mye av problemet i de debattene jeg er i, og kritikken jeg møtes med. Jeg har ingen som helst innvendinger mot at man skal ta slike statistikker på alvor. Jeg synes tallene, uansett hvordan de nyanseres, er for høye. Og ja, jeg kunne brukt mange avsnitt på å forsøke å rasjonalisere dem med å vise til hvordan vi selv ofte er blinde for grusomheter i vår egen kultur eller religion, eller hvordan vi er blinde for at mye av det vi anser som «normalt» fordi vi har lært at sånn skal det være slettes ikke trenger å være det. Men det er på mange måter irrelevant når tallene først er som de er og vi diskuterer de faktiske holdningene. De må vi kunne diskutere og legge frem data på uavhengig av hva man frykter tallene skal kunne føre til av «islamofobi» eller hat.

Hvorfor tallene er som de er, er derimot interessante i spørsmålet om hvordan man skal motarbeide slike holdninger. Da må man forstå årsaksmekanismene, religion, kultur, gruppeidentitet, sosiale strukturer, klasseforskjeller, hvordan medier konsumeres av ulike grupper, og mye mer. Men for å snakke om hva holdningene er her og nå, trenger vi ikke det.

Så all ære til Nawaz og Harris for å snakke om det. De peker på reelle problemer som må tas på alvor. Men likevel klarer jeg ikke å hylle dem så ukritisk som mange gjør, fordi de går i en ganske banal felle med å bruke tallene veldig sort/hvitt uten å nyansere, uten å forklare begrensingene i dataene, og uten å se de i sammenheng med andre data som gir et vesentlig bedre bilde av virkeligheten.

Da blir det også tilnærmet patetisk når Nawaz i videoen klager over hvordan «venstresiden» kaller ham «fordomsfull» og at han møtes med fornektelse når slike «vitenskapelige fakta» legges frem. Han har nok noe rett i at det er en frykt for å anerkjenne slike data, men han hopper glatt over at mye av kritikken handler om at han rett og slett delvis misbruker data og presenterer dem for unyansert.

Det falske nullpunkt

Ikke minst må man ha «det falske nullpunkt» i bakhodet. Fordi slike tall gir bare mening om man sammenligner dem med en kontrollgruppe, som i dette tilfelle må være «befolkningen for øvrig».

Et eksempel fra ICM-undersøkelsen er at det også var mye negativ fokus i media på det at bare 34 prosent av britiske muslimer sa de ville kontakte politiet hvis noen som stod dem nær var involvert i terrorisme i Syria. Igjen, skremmende tall. Hele to av tre muslimer ville ikke varslet politiet om dette! Men det man ikke fokuserte like mye på var at bare 30 prosent av ikke-muslimer ville gjort det samme. Altså færre. Det falske nullpunkt. Det er lett å fremstille et datapunkt som urovekkende hvis man unnlater å sammenligne det med tilsvarende datapunkt som viser den andre siden av saken.

Andre data fra ICM-undersøkelsen fant at hele 77 prosent av britiske muslimer mente at muslimer gjorde nok eller burde gjøre mer for å bekjempe ekstremisme i muslimske miljøer i Storbritannia, og bare 2 prosent mente at man burde gjøre mindre. Til sammenligning mente 87 prosent av befolkningen for øvrig at man gjorde nok eller burde gjøre mer, mens 5 prosent mente man burde gjøre mindre.

Som tidligere nevnt fordømte 83 prosent av britiske muslimer folk som deltar i politisk motiverte terrorangrep. Men hvor mange av befolkningen for øvrig hadde samme holdning? 100 prosent? Alle fordømmer vel terror? Nei, 95 prosent svarte at de fordømte slike folk. Tolv prosent flere ikke-muslimer enn muslimer. Men bare 4 prosent av muslimer hadde sympati for slike terrorister, mot én prosent av øvrig befolkning. Hvis bare fire prosent sympatiserer med terrorister, er det vanskelig å svelge Nawaz sin kategoriske påstand om at en fjerdedel støttet Charlie Hebdo-terroristene. Han gjengir rett og slett statistikken feil.

Ser vi på selvmordsbombing, er sympatien den samme: fire prosent av muslimer mot én prosent av øvrig befolkning. Mens 99 prosent av ikke-muslimer ikke sympatiserer med slik terror, gjør altså 96 prosent av britiske muslimer det samme. Og selv om fem prosent av muslimer sympatiserer med å steine de som er utro, gjør faktisk også to prosent av ikke-muslimer det. Men selv om både to og fem prosent er deprimerende høye tall, hvor enn lave de er, så gir heller ikke det særlig støtte til Nawaz sin påstand om at en fjerdedel av britiske muslimer ville ha ønsket homofile drept.

Et eksempel jeg bruker i boken min og i foredrag er denne forsiden fra The Sun i 2015:

Skjermbilde 2018 07 12 01 17 26

La meg sitere rett fra boken min, fordi jeg er lat – dog noe forkortet:

«En av fem britiske muslimer sympatiserer med jihadister» var overskriften som fylte en hel forside av den britiske avisen The Sun, 23. november 2015. Krigstypene var illustrert med en svartkledd jihadist med kniven hevet. Akkurat slik vi er vant til å se medlemmer av Islamsk Stat, IS (også kjent som ISIS, ISIL, Daesh), avbildet i deres egen propaganda. Selve artikkelen ble innledet med følgende påstand: «Nesten én av fem britiske muslimer har noe sympati for de som har dratt fra Storbritannia for å kjempe for IS i Syria.» Resultatet var hentet fra en telefonundersøkelse gjort av 1003 britiske muslimer hvor nesten 20 prosent av de spurte svarte at de hadde «noe sympati» eller «mye sympati» med «unge muslimer som drar fra Storbritannia for å slutte seg til krigere i Syria».

Det er flere problemer med denne undersøkelsen.

[…]

Et større problem var nok måten spørsmålet ble stilt. Det ble aldri presisert at spørsmålet omhandlet IS, eller en gang jihadister. Ordlyden «krigere i Syria» er diffust nok til å også kunne ha omhandlet kampen for å støtte Syrias president Bashar al-Assad, eller kurdiske styrker som kjemper mot IS. Andre grupperinger er an-Nuṣrah-fronten, Den frie syriske armé, Den syriske islamske front, Army of Mujahideen, Jaish al-Sham, Det muslimske brorskapet i Syria, og andre grupperinger. Flere britiske muslimer har forlatt landet for å kjempe for disse gruppene, heller enn for IS. Selv om flere av disse gruppene kan kalles jihadister, er målet deres primært å styrte president Assad heller enn å etablere et rabiat, fundamentalistisk islamistisk kalifat i området, eller å angripe vestlige mål.

Og hva menes egentlig med ordet «sympati»? Man kan ha sympati for noens ønsker og meninger uten likevel å støtte deres handlinger. Ikke minst så handlet spørsmålet om sympati for de unge menn og kvinner som dro for å krige, ikke for IS i seg selv. Hadde jeg fått spørsmålet ville jeg nok også svart at jeg hadde noe sympati for dette, fordi det er ikke vanskelig å forstå at mange vil dra for å kjempe for sitt land og sine verdier. Til slutt nevnte heller ikke The Sun at støtten til jihadister faktisk hadde sunket fra 28 prosent til 20 prosent fra de stilte samme spørsmål i mars 2015.

[…]

Det er lett å lage gode avisoverskrifter basert på dårlige spørreundersøkelser. Det er også lett å se hvordan The Sun sitt oppslag feilet på flere fronter, og i kjølvannet av all kritikken ble de senere tvunget til å gå ut og innrømme at oppslaget var «grovt villedende». Likevel er det et annet problem jeg synes er blitt for lite belyst, og det minner om det falske nullpunkt som jeg har omtalt tidligere. Oppslaget i The Sun, og tilsvarende oppslag publisert de siste årene, enten det har omhandlet muslimers støtte til Al-Qaida, terrorhandlinger eller kvinnesyn, tar for gitt at støtten hos ikke-muslimer er lik, eller tilnærmet lik null. De gjengir derfor resultatene fra undersøkelsen i feil kontekst. For spørsmålet er ikke hvor stor støtten er for en sak hos muslimer, men hvor stor den er hos muslimer sammenlignet med alle andre.

Heldigvis har vi svaret på det. Survation spurte nemlig også ikke-muslimer om deres syn på saken, og mens fem prosent av muslimer hadde stor sympati for at unge muslimer dro ut av landet for å slutte seg til krigere i Syria, svarte fire prosent av ikke-muslimer det samme. Ni prosent av ikke-muslimer hadde noe sympati for dette, sammenlignet med femten prosent av muslimer. Mens det altså ble hevdet at en av fem muslimer «sympatiserte med jihadister», svarte en av seks ikke-muslimer det samme. Alt i alt var altså ikke ulikheten mellom muslimer og den øvrige befolkningen så veldig stor. Likevel ble svarene til muslimene møtt med ekstrem mistenksomhet, mens svarene til ikke-muslimer ikke fikk noen til å heve et øyenbryn.

Maajid Nawaz og Sam Harris har i sin bok «Islam and the Future of Tolerance: A dialogue», og i mange andre sammenhenger, brukt argumentet om at selv om bare 15 prosent av muslimer støtter radikal islamisme, så utgjør det likevel hele 240 millioner muslimer. Underforstått: Millioner på millioner av muslimer støtter terror og drap og er en enorm trussel mot vesten. Islam er farlig!

Men igjen ser ikke det ut til å stemme helt med hva ulike undersøkelser viser. For det første er det drøyt å trekke en linje fra å ytre støtte til radikal islamisme, hva nå enn den enkelte muslim legger i det, til at de implisitt ønsker og støtter terror og vold. De har også en litt for naiv tro på islam sin nesten isolerte rolle i dette. Ser vi for eksempel på en undersøkelse fra Gallup.com, en av de mest respekterte og grundige analysebyråene på kloden, så fant de at religion faktisk ikke spilte noen særlig stor rolle i spørsmålet om man støttet drap av sivile eller ikke:

Gallups analyse tyder på at religiøs identitet og grad av hengivenhet har lite å gjøre med den enkeltes synspunkter rundt målrettede angrep mot sivile. I følge den største studien av sitt slag, som dekker 131 land, er det menneskelig utvikling og ledelse — ikke fromhet og kultur — som er de sterkeste faktorene i å forklare forskjeller i hvordan folk oppfatter denne type vold.

Jeg siterer igjen fra min siste bok, hvor jeg skriver om undersøkelsen fra Gallup.com om holdninger til vold:

På spørsmålet om det av og til et riktig å ta sivile liv i militære angrep, svarte noe færre (18 prosent) personer i land tilhørende Organisation of the Islamic Cooperation (OIC) at det var det, sammenlignet med land utenfor OIC (24 prosent). Det samme gjeldt når spørsmålet omhandlet «individuelle angrep», altså det vil gjerne kaller for terrorangrep, hvor støtten var henholdsvis 17 og 14 prosent. Muslimer viste altså større motstand mot slike drap enn det ikke-muslimer gjør, både i krigføring og terrorhandlinger.

Gallup skriver at «nyateister» som ynder å peke ut Islam som syndebukk ofte beskylder religion for å oppfordre til og fremme vold. Men dette mangler støtte i forskningen. Andelen som støtter voldelige angrep mot sivile er ikke knyttet til religiøs hengivenhet. Ser man på Asia og afrikanske land sør for Sahara, er de som avviser at voldelige angrep mot sivile i blant er akseptabelt og de som mener at det i blant er det, like ofte sterkt religiøse. I USA og Canada finner man derimot en svak sammenheng mellom religiøsitet og sympati for angrep mot sivile, men den forskjellen er i følge Gallup ikke statistisk signifikant. Ser man på Europa, Midt-Østen og Nord-Afrika (MENA- land), er religiøse oftere motstandere av angrep på sivile enn det ikke-religiøse er.

Analysebyrået presiserer også at støtte til denne type angrep på sivile, enten fra militæret eller fra individer og små grupper, ikke er noen indikator for risiko for denne type angrep. Man kan altså vise sin sympati for at angrep på sivile i blant er nødvendig, uten at det betyr at man selv ville ha deltatt i noe tilsvarende. På samme måte understreker de at terrorangrep eller militære angrep ikke er resultatet av befolkningens støtte. Derimot demonstrerer stor motstand mot denne type drap stor respekt for menneskeliv, noe som er en forutsetning for at et samfunn skal kunne blomstre og fungere stabilt og fredelig.

En tilsvarende undersøkelse utført i 2011 av Gallup fokuserte kun på USA. Her spurte de amerikanere om hvilken religion de tilhørte og om de støttet påstanden om at det av og til var riktig for individer eller små grupper å drepe sivile. Resultatet var nok overraskende for mange, fordi her fant de at den religiøse gruppen som viste størst motstand mot dette igjen var muslimer, hvor hele 89 prosent svarte at det aldri var akseptabelt, mens 11 prosent mente at det var akseptabelt av og til. Hos protestanter, katolikker, jøder, mormonere og ikke- religiøse var motstanden lavere over hele linjen. Hos protestanter og katolikker svarte 71 prosent at det aldri var akseptabelt, mens henholdsvis 26 og 27 prosent mente at det av og til kunne forsvares. I begge gruppene svarte to prosent at «det kommer an på». Hos de ikke-religiøse ga 76 prosent sin støtte til påstanden om at slik terror aldri kan forsvares, 23 prosent mente at det av og til var akseptabelt. En prosent mente at «det kommer an på». På spørsmålet om det var greit for militæret å drepe sivile, var fordelingen omtrent lik som for individer og små grupper, og igjen kom altså muslimer ut som de definitivt mest fredelige av alle spurte religioner.

Betyr det at radikal islamisme ikke er en trussel? Selvsagt ikke. Vår nyere historie har vist at islamister i aller høyeste grad er villige til å drepe og ofre seg selv for sin sak. Radikal islamisme er farlig. Men det er likevel for enkelt å hevde at den avgjørende drivkraft er islam i seg selv, eller at muslimer generelt sett har mer aksept for vold enn andre, når dataene viser det motsatte.

Så når Harris og Nawaz mener, hvis jeg forstår dem riktig, at 240 millioner muslimer i praksis står klare til å ofre seg for sin religion, så velger de å se bort fra data som nyanserer dette betydelig, og som viser at det er et stort sprang fra å vise støtte til en radikal tolkning av islam, og det å faktisk mene at vold mot sivile er legitimt. Ja, en slik aksept for vold er faktisk høyere hos ikke-religiøse i Europa, men dessverre har vi likevel sett at kombinasjonen islam og ekstremisme har en eksplosiv effekt som gjør at terrorhandlinger faktisk gjennomføres i praksis i større grad enn hos ikke-religiøse eller andre religiøse grupper. I hvert fall i nyere tid. Man skal ikke så langt tilbake for å finne at f.eks. kristen eller politiske grupper stod for betydelig mer terror i Europa enn islamister. Og ser vi på norske data alene, vel…

Konklusjon

Dette skulle bare være en kjapp liten kommentar til Rogan-videoen, men ble selvsagt alt for lang likevel. Men jeg håper poenget er klart og tydelig.

Ja, vi skal våge å peke på slike holdningsproblemer hos for eksempel muslimer. Vi skal våge å si at dette er problematisk og at vi må finne måter å endre dette på. Men samtidig må også de som er så opptatt av at de tør kritisere islam eller at de ikke er «faktaresistente» begynne å innrømme at de veldig ofte forvrenger og misbruker data på en måte som undergraver troverdigheten. I boken min har jeg mange slike eksempler, og i denne bloggposten et par til, basert kun på en enkel samtale mellom de to mest prominente islam-kritikerne i intellektuelle kretser i dag.

Harris og Nawaz er ekstremt smarte mennesker. Men de velger å ta en litt for enkel vei for å vinne popularitet gjennom å spille det spillet de vet mange ønsker å høre. Vi frykter islamistisk terror fordi det er den terroren vi hører mest om. En undersøkelse fra USA fant at mens et terrorangrep med en muslimsk gjerningsperson i gjennomsnitt ble omtalt i 90,8 nyhetssaker, og en terroraksjon med en muslimsk gjerningsperson født i utlandet fikk hele 192,8 nyhetsartikler i snitt, ble andre typer terror bare omtalt i gjennomsnittlig 18,1 nyhetsartikler. De tolv prosent av terrorangrep utført av muslimer i USA mellom 2011 og 2015 fikk 44 prosent av nyhetsdekningen. Og de fem prosentene hvor det var en muslimsk terrorist født utenfor USA fikk hele 32 prosent av dekningen i media. Media fucker med hjernene våre.

Det må også være lov å være den som gang på gang påpeker slike faktafeil og slik bias i rapportering, og som er nerdete opptatt av å forstå hva som ligger bak tallene, uten å måtte møte karakteristikker om at man tilhører den «regressive venstresiden», at man lider av «faktavegring», eller at man ikke våger å kritisere islam.

Fordi det handler ikke bare om å våge å kritisere islam. Det handler også om å våge å kritisere kritikerne av islam når de fortjener kritikk.