Mannegruppa Ottar, nabovarsling og Megan’s Law

Last updated on 30. november 2020

Takk for at du deler denne bloggposten!
  • 132
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
    132
    Shares

Skjermbilde 2020 11 29 kl 15 12 43

Tidligere i år ble det kjent at en representant for Mannegruppa Ottar reiste rundt i landet for å advare folk om tidligere overgrepsdømte som bor i nabolaget. En del mennesker støtter dette, og det kan være lett å forstå hvorfor. Men er dette egentlig en fornuftig strategi for å forebygge overgrep?

For de fleste av oss så er overgrep mot barn noe av det verste vi kan tenke oss. Kanskje spesielt vi som selv er foreldre. Ideen om at noen skal sette barnet i en situasjon som kan oppleves som skremmende, krenkende og smertefull som konsekvens av tvang eller manipulasjon, uten at vi kan beskytte det, er vondt og vanskelig for folk å håndtere. Derfor er også hatet mot overgripere så sterkt, og man ønsker å føle seg trygg og skjermet fra mennesker man tror kan utgjøre en risiko for barn.

IMG 0072  1Av denne grunn har en representant for Mannegruppa Ottar, så vidt jeg har forstått er dette 39 år gamle Aron Jahnsen, valgt å ta saken i sine egne hender ved å reise rundt i landet for å oppsøke steder hvor det bor tidligere overgrepsdømte og så ringe på hos naboer og fortelle dem hvor overgrepsdømte bor.

Bakgrunnen for å gjøre dette synes å være flere ting. For det første ligger det en ide om at det å vite hvor tidligere overgrepsdømte bor gjør at folk i større grad kan bruke denne informasjonen til å beskytte sine barn. I tillegg er det en slags utvidet straff mot en person som allerede er dømt og har sonet straff, men som denne «varsleren» mener ikke har blitt straffet nok.

Leder av Mannegruppa Ottar, Kay Erikssen, forsvarer denne aksjonsformen og forklarer til NRK:

– Han får tak i domspapirer på overgripere. Så dette er allerede offentlig informasjon. Dette skal fungere preventivt, slik at det kan hindre folk i å begå overgrep, sier Erikssen til NRK.

Målet med aksjonen er et register med oversikt over hvor overgrepsdømte bor.

Flere av personene som er blitt hengt ut har allerede anmeldt denne aktiviteten til politiet, og minst én person er allerede feilaktig uthengt som overgriper. I juni ble nabovarsel-aktivisten pågrepet og avhørt av politiet, som har vært tydelige på at denne type aktivitet er ulovlig. Men ut fra Instagram-kontoen @nabovarselnorway synes aktivitetet å ha blitt gjenopptatt i november – på tross av at politiet altså har slått fast at dette er ulovlig.

IMG 0067I tillegg til å ringe på hos naboer og varsle dem om at det bor en tidligere overgrepsdømt i nabolaget, legger de også ut bilder av hus og personer i sosiale medier sammen med mer eller mindre tildekte trusler og nedsettende betegnelser av menneskene de forsøker å sette i gapestokk. Overgrepsdømte omtales kategorisk som «pedofile», uten at nabovarsleren har noe grunnlag for det. (Husk at de fleste overgrepsdømte ikke er pedofile, men har utført overgrep av andre årsaker, alt fra maktbehov, depresjon, rus, ren opportunisme osv.)

På sin tidligere Instagramkonto @nabovarselnorge, som synes å være fjernet nå, ble det lagt ut bilder og identifiserbar informasjon til overgrepsdømte som åpenbart var utviklingshemmede eller led av alvorlige psykiske problemer, men dette stopper likevel ikke nabovarsleren fra å henge ut disse menneskene, noe som gjør det hele til et ekstra grovt overtramp. Det legges ut biler av kjøretøy, hus og andre eiendeler som identifiserer folk, så vel som adresser, arbeidssted og navn. Dette kan fort misbrukes av folk som ønsker å «ta saken i egne hender», noe som kan være svært farlig og ende tragisk.

Når også nabovarsleren oppfordrer folk til å kontakte tidligere overgrepsdømtes arbeidsplasser for å få dem til å gi disse sparken, insinuerer at de bedriver overgrep mot egne barn – helt uten grunnlag, så er dette i sum en effektiv måte å sørge for at slike mennesker som allerede har sonet sin straff vil få det ekstra vanskelig å komme tilbake til samfunnet. Det bidrar til å gjøre problemet med seksuelle overgrep mot barn verre, ikke bedre, noe vi skal se nærmere på snart.

Skjermbilde 2020 11 29 kl 14 49 19

Rettsprinsipper

Det er mye å ta tak i her, så la meg starte med det rent prinsipielle. Er det riktig å bedrive borgervern overfor mennesker som allerede er dømt og har sonet sin straff?

IMG 0068Svaret på dette er selvsagt nei. Selv om det kan føles vanskelig i noen situasjoner, så er vi nødt til å forholde oss til et rettsprinsipp om at en person som har sonet sin straff må anses som en fri person med de samme rettigheter som alle andre. Vi er helt avhengige av å forholde oss til dette hvis vi skal fungere som et sivilisert samfunn hvor staten har ansvaret for å straffe folk på befolkningens vegne.

Men er straffene strenge nok? Jeg skal ikke bruke mye tid på å drøfte straffenivå, men mener man at straffene er for lave for slike overgrep må man i så fall jobbe med å endre dette på politisk nivå, ikke ved å begå egne lovbrudd gjennom å tildele privat ekstrastraff til de man subjektivt mener fortjener det. Det er barbarisk.

I tillegg er det viktig å huske på at slike saker ofte svært komplekse, og skjuler ofte dypt tragiske historier ikke bare hos offer, men også hos gjerningsperson. Å bedrive borgervern slik Mannegruppa Ottar gjør avslører en dyp arroganse hvor de tror de har all informasjon som kreves for å vite hva slags straff disse personene «egentlig» burde fått, men med stor sannsynlighet kjenner de ikke hele historiene og alle nyansene som ligger til grunn for at en straff et blitt utmålt. Dermed blir det veldig skadelig og urettferdig når de tar loven i egne hender.

Collateral damage

I tillegg til å bedrive nabovarsling, ønsker Mannegruppa Ottar seg også offentlige registre over dømte seksualforbytere. Folk skal vite hvor overgrepsdømte bor, sier de, men denne kunnskapen har kanskje ikke den effekten som de korttenkte aktivistene tror.

IMG 0071Enkelte undersøkelser viser nemlig at når slike registre og nabovarsling finnes, så kan det redusere viljen til å anmelde overgrep. Årsaken til dette er at hvis en familie, kjæreste eller venn finner ut at noen som står dem nær har begått et overgrep, og de vet at hvis det anmeldes så vil de stå i fare for å bli offentlig assosiert med denne personen med alt sosialt stigma det medfører, så er det kanskje fristende å heller la være å anmelde.

Hvis man frykter at ens familienavn skal bli stående i et register for overgrepsdømte, og det også kan bidra til å identifisere ofrene i et lite samfunn der alle kjenner alle, så kan det virke avskrekkende for noen fra å ville blande inn politiet i saken. Det er i så fall svært uheldig, fordi da risikerer man at en overgriper ikke straffes for sin ugjerning, og kanskje til og med kan fortsette med overgrepene.

Det å gjøre den sosiale kostnaden ved å anmelde overgrep høy, virker altså mot sin hensikt.

Et annet viktig moment er at ved å henge ut overgripere på denne måten så risikerer man å implisitt også identifisere ofre. Dette er nok svært uønsket for de fleste ofre for overgrep. De ønsker ikke at alle skal vite at de har blitt utsatt for overgrep, eller av hvem, fordi det gjerne medfører mye skam og ikke minst en kontinuerlig påminnelse om noe de kanskje helst vil legge bak seg.

Hva tenker Mannegruppa Ottar om det? Jo, de sier følgende til NRK:

– Vi har kommet frem til at hvis vi kan redde barn fra overgrep med dette, er det verdt det. Vi må beskytte barna her og ikke overgriperne, sier han.

Jahaja. Så de vil beskytte barna ved å utsette barna for sosialt stigma og nye psykologiske traumer. Nabovarsel-kampanjen høres altså ut som en særdeles lite gjennomtenkt strategi iverksatt av særdeles lite smarte folk som virker mest opptatt av å føle seg viktige selv heller enn å faktisk bry seg om overgrepsofre.

Dette synes i praksis å være samme mentalitet som ligger bak høyreekstreme som har «pedofile» som sin fremste fiende, eller Qanon som forsøker å samle støtte og sympati gjennom å drive aktive kampanjer for å «stoppe de pedofile». Det er en måte for mennesker som føler seg ubetydelige i samfunnet på å finne seg selv gjennom å velge å kjempe mot det de er mest sikre på at flest mulig nærer et felles hat mot for på den måten å få en slags sympati og støtte. De lurer seg selv og andre til å tro at dette handler om å kjempe for barnas sak, men i praksis er det en øvelse i mobbing, vold og psykologiske overgrep for å mate sin egen følelse av verdi og moralsk overlegenhet.

Hva forteller forskningen?

La oss likevel se bort fra dette og gi Mannegruppa Ottar «the benefit of the doubt» og anta at de har full kontroll på dette, at straffenivåene er for lave, og at de derfor gjør rett i å henge ut tidligere straffede personer på denne måten og ønske seg et offentlig register.

Spørsmålet blir da: Hjelper det?

Skjermbilde 2020 11 29 kl 15 18 44Det korte svaret er : nei. Dette skrev jeg om tilbake i 2009 i bloggposten Hvorfor Megan’s Law ikke er noen god ide, men ettersom det er blitt aktuelt på nytt og det er kommet mer forskning siden den gang kan det være interessant å se litt nærmere på dette på nytt.

Megan’s Law er (litt forenklet) en føderal lov i USA, og en fellesbetegnelse på ulike statlige lover, som innebærer at folk som er dømt for overgrep mot barn (og en del andre typer seksualkriminalitet) skal føres opp i et offentlig register. Som regel vil man stå i dette registeret resten av livet, men ulike stater praktiserer litt ulike varigheter avhengig av forbrytelsens alvorlighet.

Det varierer også fra stat til stat hvordan denne informasjonen gjøres tilgjengelig for folk, men det er alt fra en offentlig søkbar database på nett og varslinger til skoler o.l. i nærområdet, til deling av navn, adresse, bilde og hva personen er straffet for i sosiale medier, flyveblad, aviser osv. Hvis en tidligere overgrepsdømt flytter til ny adresse, må de melde fra om dette slik at registeret kan oppdateres.

Mannegruppa Ottar uttaler selv at mye av grunnen til at de driver med sin nabovarsling er at de ønsker å provosere frem en debatt om nettopp et slikt register. Underforstått: De mener vi i Norge burde innføre en «Megan’s Law». Og for mange høres dette fornuftig ut, rent intuitivt. Det må da være en god ting å vite hvor overgrepsdømte bor slik at man kan beskytte sin barn fra dem?

Frp har lenge ønsket seg slikt register. Daværende Frp-politiker Jan Simonsen ønsket seg dette i 2000, Frps Jan Arild Ellingsen gikk i 2009 ut og ønsket seg «Megan’s Law» i Norge, Fpu ønsket seg dette i 2017, og så sent som i høst har Sylvi Listhaug gått ut og etterlyst et offentlig register over overgrepsdømte her i landet.

Skjermbilde 2020 11 29 kl 15 07 14

Mens Mannegruppa Ottar og Frp synes å basere dette kun på egne følelser og politisk populisme, synes jeg det er viktig å se hva forskningen kan fortelle oss. Megan’s Law ble tross alt innført i USA i 1994, og tilsvarende lover er senere også innført i enkelte andre land, så det finnes etterhvert rikelig med erfaringer for å se hva slags effekt et slikt lovverk har.

Skjermbilde 2020 11 29 kl 15 17 39

Kilde nr 1: Virker Megan’s Law? – 2008

I 2008 utførte «New Jersey Department of Corrections» studien «Megan’s Law: Assessing the Practical and Monetary Efficacy». Her ønsket de å finne ut av følgende punkter:

  1. Har Megan’s Law påvirket utviklingen av seksuelle overgrep mot barn over tid?
  2. Har loven redusert risikoen for at dømt overgripere skal forgripe seg på nytt?
  3. Hvilke økonomiske kostnader medfører loven?

For å finne ut av dette brukte de data fra 10 år før og 10 år etter at loven ble innført, med både statistikker over seksualkriminalitet, data på 550 dømte seksualopvergripere som var ferdig sonet i perioden 1990 til 2000, og en oversikt over kostnader knyttet til å vedlikeholde offentlige registre og alt loven fører mer seg av administrasjon.

Konklusjonene var som følger:

  1. Megan’s Law hadde ingen effekt i å redusere antall ofre for seksuelle overgrep.
  2. Megan’s Law hadde ingen effekt i å redusere risikoen for at noen skulle forgripe seg på nytt, ei heller hvilken type seksualkriminalitet en løslatt person gjorde på nytt.
  3. Megan’s Law har en kostnad som øker over tid og som er på mange millioner dollar selv bare i de få distriktene som ble analysert i studien.

Den endelige konklusjonen i sum lød som følger:

Given the lack of demonstrated effect of Megan’s Law on sexual offenses, the growing costs may not be justifiable.

Skjermbilde 2020 11 29 kl 15 21 03

Kilde nr 2: Konsekvenser for tidligere dømte – 2007

I 2007 ble det publisert en studie: «Megan’s Law and its Impact on Community Re-Entry for Sex Offenders«. Målet med denne studien var å se hva slags effekt Megan’s Law og «nabovarsling» hadde på registrerte seksualovergripere, både med tanke på overgrep mot barn og voldtektskriminalitet.

Forskerne gjennomførte intervjuer med 239 tidligere dømte i Connecticut og Indiana og fant at loven hadde betydelige negative konsekvenser for disse menneskene, selv om de hadde sonet ferdig sin dom.

De negative konsekvensene handlet oftest om:

  • tap av jobb
  • trusler og trakassering
  • ødeleggelse av eiendom
  • familiemedlemmer som blir lidende

Noen få rapporterte også om å bli kastet ut av hjemmene sine og å bli utsatt for fysisk vold. De aller fleste opplevde også psykososialt stress i form av depresjon, skam og en følelse av håpløshet.

I studien peker de også på at forskning som er gjort på tyder på at Megan’s Law ikke har noen preventiv effekt mot overgrep:

A time-series analysis examined the effect of registration and notification laws in ten states and found no systematic reduction in sex crime rates after the implementation of registration and notification policies (Walker, Maddan,Vasquez, VanHouten, & Ervin-McLarty, 2005).

[…]

In sum, thus far there is little empirical evidence that notifying communities about the presence of sex offenders results in enhanced community safety or that it aids in the prevention of child sexual abuse. An additional concern is the ability of state registries to maintain up-to-date records that can be helpful in prevention efforts

Studien belyser også problemet med at slike registre ofte ikke holdes godt nok oppdatert, og at det i flere ulike stater viste seg at så mange som halvparten av adressene i registrene er feil fordi personen har flyttet eller til og med ikke lever lengre.

Forfatterne av studien viser også til data på hva slags effekt Megan’s Law og nabovarsling har for den øvrige befolkning, og finner at mens mange synes loven er en god ide fordi det føles trygt å vite hvor overgrepsdømte bor, så fører det også til mer frykt og bekymring fordi de ikke egentlig kan bruke denne informasjonen til å beskytte sin familie på noen god måte.

Å vite at det bor en tidligere overgriper i nabolaget fører altså til meningsløs frykt som ikke egentlig gir dem noe reell beskyttelse.

Studien konkluderer blant annet med at gitt alle de negative konsekvensene overgrepsdømte opplever som følge av å stå oppført i et slikt offentlig register og tilhørende nabovarsling, så kan det føre til en lavere grad av personlig investering i å ville følge samfunnets verdier, samt øke deres avsky for fellesskapet.

Det er i samfunnets beste interesse å sørge for at tidligere dømte i så stor grad som mulig ken bli en produktiv del av fellesskapet igjen så raskt som mulig, men Megan’s Law motvirker dette målet gjennom sosialt stigma, vanskeligheter med å få bolig og jobb, vanskeligheter med å få til varige forhold, psykologisk stress osv. Konsekvensen er at samfunnet derfor blir mer utrygt, ikke mer trygt.

Et annet viktig poeng studien trekker frem er at de aller fleste overgrep mot barn blir utført av familiemedlemmer, venner og bekjente. Megan’s Law ble primært innført som et tiltak mot fremmede som kidnappet og misbrukte barn, men slike hendelser er sjeldne. Det er derfor et særdeles tvilsomt grunnlag å basere en så bred og omfattende lov på.

Risikoen for gjentakelse av overgrep hos dømte overgripere er også svært lav, og vesentlig lavere enn for annen type kriminalitet. Dermed vil en slik lov og offentlig register ha liten positiv betydning for de fleste overgripere.

Samtidig er det noen få overgripere som er i stor fare for å forgripe seg på nytt, og som anses som høyrisikoindivider. Man har etterhvert gode metoder for å vurdere denne risikoen fra person til person, og i studien anbefales det å heller fokusere på varslingssystemer for disse få individene, heller enn for alle som er registrert for seksualkriminalitet.

Det er viktig å huske på at Megan’s Law rammer alle som er dømt for overgrep mot barn, også de tilfeller hvor man vanskelig kan si at gjerningspersonen er en overgriper eller utgjør noen risiko mot andre barn. Eksempelvis står det fryktelig mange i registeret hvis eneste «ugjerning» var å ha gjensidig frivillig sex med sin kjæreste som for eksempel var 15 år da de selv var 19 år.

Hva samfunnet får igjen for å henge slike mennesker ut i et offentlig register og effektivt sørge for at de vanskelig kan finne bosted eller få seg jobb i fremtiden, er vanskelig å se. Om noe så sørger et slikt system for at dette er mennesker som i større grad vil innbefatte seg med kriminalitet fordi de ikke kan bli en del av fellesskapet og må skaffe seg nettverk og inntekter på mer tvilsomt vis.

Studien fant også at selv om de fleste eksperter tviler på at offentlige registre og nabovarsling faktisk beskytter barn mot overgrep, og til og med kanskje bare gir foreldre en falsk trygghetsfølelse, så er det bred støtte i befolkingen for å ha slike lover.

Skjermbilde 2020 11 29 kl 15 47 06

Kilde nr 3: Virker Megan’s Law – 2018

De to nevnte studier ble publisert allerede før jeg skrev min forrige bloggpost om temaet i 2009, men i 2018 kom enda en ny studie: «Megan’s Law 20 Years Later: An Empirical Analysis and Policy Review«.

Her så man på over 500 dømte overgripere fra både før og etter at Megan’s Law ble innført, og fulgte dem i over 15 år i snitt (noen helt opp til 29 år) for å se hvordan det gikk med dem. Gjennom ulike analyser hvor det ble justert for ulike tendenser for kriminalitet i ulike områder i samme tidsperioder, fant man at det generelt sett ikke var noen forskjell på gjentakelsesfare med eller uten Megan’s Law.

Skjermbilde 2020 11 29 kl 15 48 23

Kilde nr 4: Virker Megan’s Law – 2020

I vårutgaven 2020 av tidskriftet «Justice Policy Journal» fra «Center on Juvenile and Criminal Justice» finner vi også en studie som har en fin gjennomgang av Megan’s Law og tilsvarende varianter av dette. Her skriver de:

The effectiveness of SORN [Sex Offender Registration and Notification] is highly questionable and has been the subject of criticism since the inception of the policy. Numerous studies have indicated that SORN has had little to no statistically significant effect on sex offender recidivism rates (Agan, 2011; Freeman, 2012; Letourneau, Levenson, Bandyopadhyay, Armstrong, & Sinha, 2010; Levenson & Zgoba, 2016; Maddan, Miller, Walker, & Marshall, 2011; Zgoba, Jennings, & Salerno, 2018).

In the most recent evaluation of SORN’s effect on recidivism, Zgoba and colleagues (2018) examined the recidivism (sexual and general) rates of 547 convicted sex offenders in New Jersey who were released from prison prior to and subsequent to the passage of Megan’s Law. Following the offenders for an average of 15 years, no significant differences in recidivism rates were uncovered.

Videre kan vi lese følgende:

In addition to SORN’s lack of influence on recidivism rates, SORN has also been criticized for its negative impact on sex offender reintegration. Multiple studies suggest that registered sex offenders experience a variety of unintended consequences stemming from SORN including difficulties finding and maintaining housing (Levenson & Cotter, 2005; Mercado, Alvarez, & Levenson, 2008), difficulties finding and maintaining employment (Tewksbury, 2005; Tewksbury & Lees, 2006), social isolation (Levenson & Cotter, 2005;Mercado et al., 2008), declines in emotional and psychological well-being (Jeglic, Mercado, & Levenson, 2012; Tewksbury, 2012), and threats and harassment (Levenson & Cotter, 2005; Tewksbury & Lees, 2006).

Men noe av det mest interessante er altså at «folk flest» likevel er svært positive til slike registre over seksualforbrytere og tilhørende varsling om disse til lokalsamfunnet, på tross av at det finnes lite evidens for at det virker. Ja, de aller fleste som ble intervjuet i studien svarte at de ville være positive til et slikt register selv om det ikke fantes noe som helst vitenskapelig evidens for at det reduserer gjentakelsesfaren for overgrep.

I studien konkluderer de med at støtten til Megan’s Law i stor grad handler om at folk flest har et syn på at seksualforbrytere bør straffes mer enn de allerede er blitt, spesielt når det gjelder overgrep mot barn. Studiens konklusjon sier videre at dette ikke er spesielt overraskende ettersom mange fagpersoner knytter støtten til slike lover opp mot det de kaller moralsk panikk rundt overgrep mot barn. De skriver videre:

SORN may have been implemented to quell public fear about the sexual victimization of children, however, SORN has been practiced for over 20 years at this point without a demonstrated effect on reducing sexual victimization of children or adults (Zgoba et al., 2018). Although the evidence points to SORN being ineffective, the public believes it is effective. In the present study, almost two-thirds (63.7%) of the respondents believe that SORN is effective in preventing the sexual victimization of children (51.7% agreeing the same for adults). The public’s fear of sex offenders may have driven the passage of SORN and it appears that their fear, misunderstanding of the effectiveness of the policy, or both has allowed for the continuation and strengthening of SORN.

Artikkelforfatterne skriver også at det synes å være vanskelig å gjøre noe med disse lovene, selv om de ikke virker, fordi politikere er livredde for å virke «soft on crime». Ergo ender vi opp med en praksis som koster mye, er ineffektiv, og totalt sett ser ut til å skade folk, utelukkende fordi den uinformerte befolkning føler at det hjelper samtidig som man i et demokrati må være noenlunde populistisk for å kunne overleve politisk. Trist.

Skjermbilde 2020 11 29 kl 15 50 21

Kilde nr 5: Virker Megan’s Law i Australia og Storbritannia – 2018

Det er ikke bare i USA at denne praksisen som Megan’s Law innebærer har vært ført. En studie fra det australske institutt for kriminologi, «What impact do public sex offender registries have on community safety?«, publisert i 2018 så også nærmere på effekten av slike lover.

I New South Wales i Australia ble det i år 2000 innført en noenlunde tilsvarende lov, med den store forskjellen at registeret over seksualforbrytere kun var tilgjengelig for politiet og andre aktører som jobber med å håndheve lovverket. De siste årene har tilsvarende lovverk også blitt innført i andre deler av Australia, og det har vært en debatt om det bør innføres på nasjonalt nivå. I studien ønsket man derfor å se på følgende punkter:

  1. I hvilken grad fører offentlige og ikke-offentlige registre over seksualforbytere til at seksualkriminalitet skjer og at gjentakelsefaren hos tidligere dømte reduseres?
  2. I hvilken grad fører slike registre til at en følelse av trygghet i befolkningen?
  3. Hvilke andre momenter bør vurderes i vurderingen av om slike registre skal innføres på nasjonalt nivå?

I studien viser de til at det i 1997 ble innført den såkalte «Sex Offenders Act» i Storbritannia hvor dømte seksualforbytere bar pålagt å holde politiet informert om deres bostedadresse til enhver tid. I 2003 ble denne loven erstattet av «Sexual Offences Act» som medførte enda strengere registrering, men fortsatt i et register som ikke var offentlig.

I 2008 ble det gjort forsøk med delvis offentliggjøring av registeret i noen politidistrikt, før det ble rullet ut nasjonalt i 2010. Med denne nye endringen ble det mulig for vanlige folk å spørre politiet om et gitt individ står registrert for overgrep.

Dette er i stor grad samme utvikling som man har sett i Australia, men mens den amerikanske implementasjonen av lovverket har til hensikt at den genrelle befolkning skal kunne vite hvor overgrepsdømte bor, så er hensikten med registrene i Storbritannia og Australia primært at politiet selv skal kunne hva oversikt over hvor disse til enhver tid befinner seg.

I den australske studien gjennomgår de tidligere forskning, og finner igjen at det i all hovedsak synes å ikke være noen forebyggende effekt av slike lover. Men de peker også på studier som tyder på at slik registrering og nabovarsling faktisk øker andel overgrep.

Enkelte har forsøkt å forklare dette med at det egentlig bare handler om at politiet i større grad klarer å identifisere og sikte disse personene for nye overgrep fordi de allerede finnes i registrene. Andre mener derimot at dette skyldes at den offentlige uthengingen av tidligere overgrepsdømte har så høye sosiale, økonomiske og psykologiske kostnader for de som «henges ut» at de føler seg utstøtt fra samfunnet slik at terskelen for å begå nye overgrep dermed senkes.

Også her peker de på problemet med at slike lover primært ble utformet for å beskytte mot «fremmede overgripere», men at disse i Australia ugjør bare mellom 5-10% av faktiske overgrep. Over 90% av overgrep begås av noen i nær familie eller bekjente av familien, og i slike tilfeller er det stor sannsynlighet for at familien allerede kjenner til deres kriminelle historikk (f.eks. at de har sittet i fengsel for overgrep). I tillegg er det lavest grad av gjentakelsesfare nettopp i saker hvor det begås overgrep mot noen i egen familie, slik at et register ikke vil være til noe nytte i de aller fleste saker.

I Australia er også tiltroen til slike registre mye lavere enn i USA. Bare et lite mindretall av de spurte hadde noe tro på at det ville forhindre overgrep, og få følte at det ga dem noen økt følelse av trygghet.

Studien peker også på mange andre viktige momenter. Som tidligere nevnt vil slike registre også omfatte mange som neppe er noen trussel for samfunnet, for eksempel tenåringer som har sex med venner eller kjæreste under seksuell lavalder, eller ungdommer som straffes for «produksjon av barneporno» fordi de har tatt seksualiserte bilder av seg selv og sendt til andre, eller besitter slike bilder de har fått av jevnaldrende, såkalt «sexting».

Når undersøkelser viser at rundt halvparten av australske ungdommer innrømmer å ha sendte slike bilder av seg selv til andre, og to av tre sier de har mottatt slike bilder, som per definsjon er «barneporno», vil et slikt register kunne ramme fryktelig mange unge som på ingen som helst måte er en fare for samfunnet.

Lovverket har også negative konsekvenser for politiet selv. For det første koster det mye å administrere og vedlikeholde slike registre, hvorav en betydelig andel oppført i registrene ikke utgjør noen risiko for samfunnet, noe mange frykter vil bety mindre penger til annet viktig politiarbeid.

Offentlige registre over seksualforbytere ser også ut til å føre til mye vold og trakassering. Ikke bare mot de tidligere overgrepsdømte, men også mot deres partnere og familiemedlemmer.

Alt i alt konkluderer også den australske studien med at den overveldende majoritet av forskning ikke klarer å finne noen tydelig positiv effekt av offentlige registre, og at enkelte studier tvert i mot finner at det øker risikoen for overgrep.

Hva gjelder ikke-offentlige registre, så finnes det mye mindre data. Noen studier peker likevel i retning av at det kan ha en positiv effekt fordi det gjør det enklere og raskere for politiet å finne gjerningspersoner, samt at de som står på listen er klar over dette.

Skjermbilde 2020 11 29 kl 15 53 29

Kilde nr 6: Virker Megan’s Law – 2010

Går vi tilbake til USA igjen finner vi en review fra 2010, «Sexual Offender Laws and Prevention of Sexual Violence or Recidivism«, som også konkluderer som følger:

It is clear from this review of recent policies enacted to protect communities from sexual violence that the proliferation of well-intentioned political efforts to curb sexual violence has led to the creation of laws lacking a solid evidence base. Although additional community-based studies are needed, research to date indicates that after 15 years the laws have had little impact on recidivism rates and the incidence of sexually based crimes. The most significant impact of these laws seems only to be numerous collateral consequences for communities, registered sex offenders (including a potential increased risk for recidivism), and their family members.

Skjermbilde 2020 11 29 kl 15 54 14

Kilde nr 7: Virker Megan’s Law – Storbritannia 2006

I 2006 slapp den britiske organisasjonen «The National Society for the Prevention of Cruelty to Children» rapporten «Megan’s Law: Does it protect children?«. Her er konklusjonen også ganske så utvetydig:

There is currently insufficient proof that the community notification practices of Megan’s Law makes children safer. Registration and notification alone cannot solve the problem of child sexual abuse. Policy-makers should ensure that sex offender management policies are based on objective evidence of what makes children safer and not on popular responses to high-profile sex crimes such as Megan’s Law, however tempting it is.

Mer skade enn nytte

Borgerrettighetsorganisasjonen ACLU i New Jersey gjentar også i sin artikkel «Why Sex Offender Laws Do More Harm Than Good» mange av de samme poengene jeg alerede har listet opp i denne bloggposten:

Because the most common type of sex crime so often goes unreported, most sex offenders never become part of the criminal justice system and therefore are not affected by Megan’s Law or banishment zone laws. As a result, these laws give the public a false sense of security, letting us believe that sex offenders have been exiled from their neighborhood, or that if a sex offender does live nearby, we will receive notification of his presence. If we believe that, we are fooling ourselves and, worse, doing our children a disservice. Sex offenders live in every American community, and children need supervision no matter what.

I artikkelen forklarer forfatteren godt hvorfor lover som fører til sosial eksludering fra samfunnet faktisk gjør oss mer utrygge. Det er krevende å slippe ut av fengsel og bli en lovlydig borger igjen, og når man utsettes for det enorme sosiale stigmaet som bl.a. Megan’s Law medfører, gjør det denne prosessen svært mye vanskeligere. Og, som forfatteren skriver:

If you doubt whether we should care about the stress and suffering of someone who committed a sex crime, consider the consequences for society when the ex-offender fails. When nothing works out – job, home, family-individuals are more likely to give up and reoffend.

Konklusjon

Alt i alt viser forskning fra flere ulike land at offentlige registre og varsling om dømte og løslatte seksualforbrytere er kostbart, at det ikke reduserer risiko for overgrep, at det medfører store problemer for gjerningspersonene selv og deres partnere og familie, at det høyner terskelen for pårørende å varsle, at det påfører ofre ytterligere traumer, og at det i noen tilfeller faktisk øker risikoen for nye overgrep.

Kort sagt: Det virker ikke.

Når Mannegruppa Ottar – og Frp – støtter ideen om registre over seksualforbytere og bedriver ulovlig nabovarsling og gapestokkvirksomhet, så er det tydelig at de neppe har brukt en kalori på å sjekke om det faktisk er vitenskapelig dekning for at dette skulle ha noe for seg. I tillegg til at det ikke virker, så er det både uetisk, et brudd med fundamentale rettsprinsipper, og det skader både ofre og familier.

Dessverre kan det virke som at så lenge vi ikke har et slikt register vil enkeltpersoner ta på seg «ansvaret» med å varsle folk selv. Den eneste måten å stoppe det på er ved at politiet reagerer hardt mot slik virksomhet, og at disse menneskene straffes for å bedrive ulovlig trakassering og uthenging av rettsprinsipelt uskyldige mennesker. Så langt synes politiet å ha talt med kløyvd tunge, hvor de offentlig sier at dette ikke er noe folk skal drive med, men samtidig synes å vise liten vilje til å reagere mot virksomheten.

Problemet med seksuelle overgrep mot barn er noe vi skal ta på alvor, men metodene som benyttes av Mannegruppa Ottar har ikke evidens for effekt på sin side. Og selv om det hadde det er gjentakelsesfaren hos de fleste tidligere overgripere så lav at det ville hatt lite betydning uansett.

Den triste sannheten er at det å bekjempe seksuelle overgrep mot barn er vanskelig og vil kreve mer strukturelle endringer i samfunnet, ikke bare offentlige registre og trusler om 50 års fengsel, slik Frp nylig har foreslått. Primært handler dette om både psykisk helsevern, sosiale ulikheter og fattigdom, rusmisbruk, seksualmoral og skam, og mere. Vi trenger en evidensbasert politikk for å bekjempe sosiale problemer, og da er det spesielt uheldig å se at et politisk parti med stor innflytelse ønsker å handle stikk i strid med den evidens man har samlet etter flere tiårs erfaring fra andre land.

Klarer vi ikke å bekjempe problemet, er i hvert fall det dummeste vi kan gjøre å ty til tiltak som synes å gjøre problemet verre. Likevel er det den strategien Mannegruppa Ottar har valgt.

Fant du noe feil i bloggposten? Gi meg gjerne beskjed via kontaktskjemaet eller kommentarfeltet nedenfor, så vil jeg korrigere feilen. Husk at du må spesifisere hva som er feil/upresist og hvorfor, helst med god dokumentasjon hvis relevant.


Vil du booke meg til foredrag om kritisk tenkning, vitenskapsformidling, sosiale medier eller annet? Ta en kikk på hva jeg kan tilby, mine tidligere oppdrag, og bookinginformasjon her!


Likte du dette? I så fall kan du støtte mitt arbeid ved å bli betalende medlem på Forum for Kritiske Tenkere for å få tilgang til mer ekslusivt innhold og hjelpe meg til å produsere mer av det jeg brenner for!


Takk for at du deler denne bloggposten!
  • 132
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
    132
    Shares
  •  
    132
    Shares
  • 132
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •