Unyansert om religiøs homofobi

Takk for at du deler denne bloggposten!

I kjølvannet av årets Pride-feiring, eller Pride-tragedie grunnet en antatt islamistisk terrorhandling mot det skeive miljøet i Oslo natt til 25. juni, har det vært mye fokus på holdninger til homofili innen islam. Og med rette. Islam er en religion med en høy andel troende som har et svært negativt syn på homofili. Det er et problem.

Sosiolog og skribent Kjetil Rolness var raskt på ballen etter terrorangrepet med å fokusere på hvor problematisk syn på homofili muslimer gjerne har. I Aftenposten den 2. juli skrev han en tekst hvor han stilte spørsmålet: «Hvordan ser muslimer på homofili?»

* Les også: Tilsvar til Rolness sin kritikk av denne bloggposten

I kommentaren sin peker han på reelle problemer med homofobi innen islam. Men han cherry-picker data og unnlater å inkludere tall som gjør bildet vesentlig mer nyansert – og komplekst. Derfor er det verdt å bruke litt tid på å se det store bildet, og om det skremselsbildet han som vanlig tegner rundt ikke-vestlige innvandrere er så ensidig som han vil ha det til.

Dødsstraff for homofili

Rolness legger frem noen tall om islam og holdninger til homofili som virker avskrekkende. Han skriver:

Ti land har dødsstraff for homoseksuelle handlinger. Samtlige basert på sharia.

Det er riktig at de ti landene med dødsstraff for homofili baserer dette på sharia. Det finnes ingen unnskyldning for en så grotesk religiøs praksis, og det må fordømmes på det sterkeste fra alle hold. Og Rolness har rett i at det er et viktig poeng at det kun er en tolkning av spesifikt islam som gir grunnlag for en slik dødsstraff. Ingen andre religioner krever samme straffereaksjon.

Likevel er det verdt å se litt nærmere på hvordan dette praktiseres i de ulike landene.

I Afghanistan kan homofili føre til dødsstraff, selv om den mest utbredte tolkningen av sharia i dette landet ikke regner homofili som en kriminell handling som krever dødsstraff. Og det har ikke vært gjennomført noen henrettelser av homofili siden Taliban mistet makten i 2001. (Men etter at de tok over makten igjen i august 2021 er det usikker hva som vil skje i fremtiden…)

Homofili har uansett vært ulovlig i landet i lang tid, og selv før USA trakk seg ut har LGBTQ-personer blitt utsatt for vold, voldtekter og trakassering, og mange har måtte flykte til andre land.

I Brunei har det siden 2014 vært dødsstraff for gifte menn som har sex med menn, mens ugifte menn straffes med hundre piskeslag og ett års fengsel. Men denne nye straffeloven har møtt så mye internasjonal motstand at sultanen har sagt at ingen homofile vil bli henrettet. Og selv om også narkotikakriminalitet og overlagt drap også innebærer dødsstraff, har ikke landet henrettet noen siden 1957.

I Iran er det også dødsstraff for menn som har analsex, og kvinner som har sex med kvinner. Første gang en mann siktes for dette er det i noen tilfeller grunnlag for dødsstraff, men som oftest er straffen pisking. For kvinner må man siktes for sex med en kvinne fire ganger før dødsstraff er aktuelt, men kun hvis kjønnsorganet er involvert. Ellers er det piskeslag som gjelder der også.

Iran har henrettet folk for homofil eller lesbisk sex i moderne tid, også i 2022, men da som regel i forbindelse med (påståtte) voldtektssaker.

I Mauretania har det vært dødsstraff for homofili siden 1984, men ingen har blitt henrettet for dette, og myndighetene har i praksis sagt siden 1987 at det heller ikke vil skje.

I Nigeria har enkelte stater dødsstraff for homofili, men det er ikke kjent om noen faktisk har blitt henrettet for dette.

I Qatar er også homofil sex straffbart med fengsel, og for muslimer kan det også innebære dødsstraff. Men det er ikke dokumentert noen tilfeller av slike henrettelser.

I Saudi Arabia er det også dødsstraff for homofili, og det er dokumentert enkelte tilfeller hvor folk er blitt henrettet for dette. Med mindre den siktede innrømmer å ha hatt sex med en av samme kjønn, eller handlingen har minst fire øyenvitner, er straffen fengsel og/eller piskeslag.

I Somalia finnes det noen regioner hvor homofili kan medføre dødsstraff, men det er uvisst i hvilken grad dette gjennomføres.

I De forente arabiske emirater (UAE) er det dødsstraff for homofili kun hvis det utføres under tvang, men noen steder har lokale myndigheter gått lenger og straffer homofili med pisking eller steining. I praksis dødsstraff, altså.

I Yemen kan ugifte menn som har sex med menn straffes med hundre piskeslag og et år i fengsel, mens det er dødsstraff for gifte menn. Kvinner som har sex med kvinner kan få inntil tre års fengsel. Men selv om staten teknisk sett ikke gir dødsstraff for homofil og lesbisk sex, hender det at familien eller lokalsamfunnet dreper folk som har hatt sex med noen av sitt eget kjønn.

Teori og praksis

Dette er de ti landene som Wikipedia hevder har dødsstraff, men i følge en 2017-rapport fra International Lesbian and Gay Association (ILGA) er det bare fire land som likevel praktiserer dødsstraff på nasjonalt nivå. Dette er Iran, Saudi Arabia, Yemen og Sudan.

I to land, Somalia og Nigeria, er det kun dødsstraff i enkelte regioner/stater, mens i to andre land, Irak og enkelte områder i Nord-Syria, hvor IS (Daesh) på det tidspunktet hadde kontroll, ble dødsstraff bare utført av lokale rettsinstanser eller ikke-statlige aktører (som f.eks. IS).

I fem andre land, Afghanistan, Pakistan, UAE, Qatar og Mauretania, er det i prinsippet dødsstraff, men det praktiseres ikke. Det var dog i 2017, og det er uvisst hva status er i Afghanistan i dag etter at Taliban igjen har overtatt makten.

Skjermbilde 2022 07 10 kl 20 19 44

Det er altså litt mer nyansert enn det Rolness presenterer, men uansett er grunnlaget for at homofili i prinsippet kan straffes med døden basert på strenge tolkninger av islam. Og kun islam.

Holdninger til homofili

Rolness skriver også:

I muslimske land mener rundt 90 prosent at samfunnet ikke bør akseptere homoseksualitet.

Her er dog kildebruken mer utdatert og tvilsom. Han viser til en rapport fra PEW Research, men den er fra 2013 og har begrenset med data fra muslimske land.

Av de landene i undersøkelsen med klar muslimsk religiøs dominans finner vi Tyrkia, Palestina, Egypt, Jordan, Tunisia, Malaysia, Indonesia og Pakistan.

I Senegal er det er stort flertall muslimer, men de har en veldig spesiell religiøs praksis som ikke minner om noen tradisjonell islam.

Nigeria har en befolkning hvor rundt halvparten er muslimer, og de holder stort sett til nord i landet. I sørlige deler er det primært kristne, og de utgjør andre halvdel av befolkningen. Men i Nigeria var det i 2013 bare 1% som aksepterte homofili, selv om rundt 50% av befolkningen er kristne, så det er jo verdt å ta med i beregningen.

Og her blir det fort grumsete, for det er mange variabler som påvirker dataene. Problemet er nemlig kanskje heller levestandard, mer enn religion alene:

Skjermbilde 2022 07 14 kl 21 39 34

Generelt sett ser vi en tydelig trend som viser at jo fattigere et land er, dess mindre aksept for homofili er det. Uavhengig av hvilken religion som dominerer i landet.

Men vi ser også at jo mer religiøst et land er, dess mindre aksept for homofili er det:

Skjermbilde 2022 07 14 kl 21 41 19

Og siden det er en korrelasjon mellom et lands rikdom og religiøsitet, er det kanskje en for simpel analyse å skylde på religion alene. Som jeg har skrevet mange ganger før er det sjelden religion i seg selv former en befolknings holdninger. Det er primært de politiske interesser som styrer hvordan religionen tolkes for å holde på makt og forskjeller i samfunnet.

Dette fremgår ganske klart da folk fra samme religion kan ha svært ulike tolkninger av religionen avhengig av hvor de befinner seg geografisk, og hvor rikt og demokratisk landet deres er.

Går vi tilbake til den opprinnelige 2013-undersøkelsen fra PEW som Rolness viser til, så har han rett i at det stort sett var over 90% av befolkningen i disse landene som mente at samfunnet ikke skulle akseptere homofili. Men PEW har nyere data enn dette.

I en tilsvarende undersøkelse i 2019 var det fortsatt nedslående tall, men likevel bedre enn bare seks år tidligere. Da hadde aksept for homofili økt fra 2% av befolkningen til 9% av befolkningen i Tunisia. I Tyrkia var den økt fra 9% til hele 25%. I Indonesia fra 3% til 9%. I Nigeria fra 1% til 7%. I Libanon var aksepten derimot sunket fra 18% til 13%.

De andre muslimske landene fra undersøkelsen i 2013 er dessverre ikke med i 2017, så det er vanskelig å sammenligne trenden hos alle.

Som vi så er halve befolkningen i Nigeria kristne, men likevel har de en svært lav aksept for homofili. Tilsvarende kan vi se i et hovedsakelig kristens land som Kenya hvor bare 1% aksepterte homofili i 2002, og bare 14% aksepterte det i 2019. Der utgjør muslimer bare 11% av befolkningen. Men felles for landene er at de er fattige.

Kristne vs muslimske land

Et annet viktig moment som Rolness hopper elegant bukk over er at av alle de 71 land i verden hvor homofili er forbudt, har 49% av dem muslimsk majoritet, det vil si 35 land. Men 44% av dem, altså 31 land, har kristen majoritet.

Så mens dødsstraff for homofili bare finnes i muslimske land (eller i lokale regioner av landene), så er det omtrent like mange kristne som muslimske land som forbyr homofili.

Likevel ser vi ikke Rolness problematisere kristendom på samme vis ved å peke til statlige lover. Innbyggerne i disse kristne landene har nok derimot en noe mer positiv holdning til homofili enn i de muslimske landene, selv om det er forbudt ved lov i landet.

For ordens skyld er det fortsatt 13 stater i USA hvor sodomi fortsatt er ulovlig i følge straffeloven, men hvor lovene ikke praktiseres da de er i strid med grunnloven. (Enn så lenge…)

En annen forskjell på kristne og muslimske land er at flere kristne land og land med annen religiøs majoritet som hinduisme eller buddhisme har de siste årene fjernet forbud mot homofili. Ingen muslimske land har gjort det samme i nyere tid.

Det går likevel fort fremover i noen muslimske land. I 2020 sa nesten halvparten av Tyrkias innbyggere at LGBTQ-folk burde ha samme rettigheter som andre. Det var en økning på hele ni prosentpoeng fra bare et år tidligere!

Holdninger til muslimer i ikke-muslimske land

Men så kommer vi over på det som kanskje er mer relevant for debatten om synet på homofili hos muslimer, nemlig hva muslimer som bor i ikke-muslimske land mener.

I den anledning skriver Rolness:

Holdningene blant muslimer i Europa er mer liberale, men i 2005 ble 500 britiske muslimer spurt om de syntes homoseksuelle handlinger var moralsk akseptable. Ikke én svarte ja. Ti år senere støttet over halvparten kriminalisering av homofili i England (mot 5 prosent av hele befolkningen).

Her viser han først til en undersøkelse fra 2009 (ikke 2005 som han skriver), men det er altså 13 år siden, og må i aller høyeste grad kunne kalles cherry-picking av data med den hensikt å bygge et poeng.

I samme artikkel kan man eksempelvis lese at 35% av franske muslimer aksepterte «homofile handlinger». Det er en større andel enn i enkelte andre europeiske land som ikke har noen stor muslimsk befolkning. Og når innvandrede muslimers holdninger til homofili varierer så mye fra land til land, så burde det pirre en sosiologs nysgjerrighet noe mer enn å bare si «religion har skylda!».

Og i andre spørsmål, som f.eks. følelse av tilknytning til Storbritannia, scoret muslimer mye lavere enn ikke-muslimer. Men i undersøkelsen han viser til etterpå, fra 2016, scorer muslimer høyere enn ikke-muslimer. Det burde vært et signal om at denne undersøkelsen kanskje er et statistisk avvik. Eller bare foreldet og irrelevant fordi holdninger endrer seg fortere enn Rolness klarer å snu seg.

Deretter viser han altså til en undersøkelse utført for Channel 4 i Storbritannia i 2016.
Jeg skrev om denne saken tilbake i 2018, og påpekte at selv om disse tallene var nedslående, så var det andre data fra samme undersøkelse som måtte tas med i vurderingen.

Vi så blant annet at hele 86% av britiske muslimer følte en sterk tilhørighet til landet, noe som faktisk var en større andel enn hos ikke-muslimer. De aller fleste britiske muslimer følte også at landet var et bra sted å bo, og at de ville integreres i det aller mest av britisk livsstil.

Og rundt halvparten av britiske muslimer mente følgelig at homofili skulle være lovlig. Av de som mener et skal være ulovlig så er det gjerne et uttrykk for et religiøst synspunkt, samtidig som de aller fleste muslimer mener at folk skal få leve sitt liv som de vil, ikke bli diskriminert, og vil følge britiske lover. Dette faktum forsvinner ofte i slike undersøkelser fordi spørsmålsformuleringen ikke åpner for slike nyanser.

Det er et stort problem at slike undersøkelser ofte gjennomføres på en utilfredsstillende måte. Jeg viet mye plass i boken min «Håndbok i krisemaksimering» (2016) til en tilsvarende undersøkelse utført av Survation for The Sun som hevdet at «1 av 5 britiske muslimer støtter terror/jihad».

Når man så nærmere på studien fant man at de kun hadde spurt folk med «muslimlignende etternavn» i områder med høy tetthet av muslimer. Og at spørsmålet ikke handlet om hverken terror eller jihad, men derimot om de følte sympati med «unge menn som dro fra Storbritannia for å slå seg sammen med krigere i Syria».

På toppen av det hele var ikke forskjellen så veldig stor fra holdningene til ikke-muslimer. Men det nevnte ikke The Sun, og kort tid senere måtte de gå ut og beklage at artikkelen hadde vært «grovt villedende».

Det samme ser vi med undersøkelsen Rolness viser til. Den viser ikke nødvendigvis den reelle variasjonen hos muslimer i Storbritannia. Det er sannsynlig at man finner mer konservative holdninger i muslim-tette områder i de store byene, hvor det altså per definisjon har vært lavere grad av integrering og man finner nettopp de som ønsker å bo med andre muslimer, enn man gjør hos alle de muslimer som har valgt å bosette seg andre steder i landet. De er nok ofte mer liberale, men de inkluderes ikke i undersøkelsene. Da får man et misvisende inntrykk av muslimer generelt.

Unge muslimer i Storbritannia aksepterer homofili i større grad enn eldre, så det er åpenbart at disse holdningene vil bedres i løpet av de neste årene. Og vi skal heller ikke lenger tilbake enn til 1993 da en tilsvarende undersøkelse fant at 50% av alle innbyggere i Storbritannia mente at sex mellom to av samme kjønn alltid var galt.

I tillegg viser undersøkelser at hos kristne briter er aksepten for «homofile handlinger» nesten like lav som hos muslimer. Nesten 40% av kristne, katolikker utelatt, mente i 2013 at det alltid, eller nesten alltid, var galt.

Skjermbilde 2022 07 14 kl 22 24 34

Andre land og andre religioner

Og da er vi over i det mest interessante, nemlig det Rolness ikke vil snakke om. Han kunne jo valgt å trekke frem andre data enn bare et par små, og ikke spesielt gode, studier fra Storbritannia for å illustrere muslimers holdninger til homofili.

Ser vi på USA er eksempelvis muslimer like positive til homofili som kristne protestanter, og vesentlig større andel muslimer er positive til homofili enn hvite, evangeliske kristne. Unge muslimer i USA er mer positive til homofile enn de eldre, og andelen som er blitt positive har økt med hele 25% på bare ti år.

Rolness avfeier likevel kristne med følgende formulering:

Derfor gir det lite mening å putte homofobi fra den kristne ytrehøyresiden i bås med den islamske varianten. Den første er marginal i majoritetskulturen. Den andre er mainstream i store innvandrergrupper.

La meg minne på at bare rundt 4% av nordmenn er muslimer, eller rundt 200.000 personer. Samtidig har pinsebevegelsen rundt 50.000 medlemmer, det er over 10.000 metodister, rundt 12.000 baptister, i tillegg til andre frikirkelige miljøer med noen titusener medlemmer. Totalt er det rundt 370.000 kristne i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke.

Dermed er det usikkert i hvilken grad det faktisk er færre «konservative kristne» enn muslimer i Norge. Uansett er det å avfeie disse som en «marginal gruppe» å bagatellisere kun for argumentets skyld.

Jeg er selv oppvokst på et lite sted med mange pinsevenner, og vet at synet på homofili hos dem gjerne kan oppsummeres med at de «kan behandles med psykiatrisk behandling, livslang medisinering og helbredelse ved bønn», som en nabo av meg forklarte det.

Det er også merkelig å si at en liten andel av en stor majoritet er mindre problematisk enn en stor andel av en liten minoritet. Man må tross alt se på andelen av befolkningen totalt, og selv om vi ikke har klare tall på dette så er neppe forskjellen på de to gruppene så stor som Rolness vil ha det til.

Et annet moment Rolness ignorerer er at det er sterke anti-homofile holdninger i mange ikke-muslimske land. Som jeg tidligere nevnte er det nesten like mange kristne som muslimske land hvor homofili er forbudt. Men ser vi spesifikt på Europa så finner vi også her flere land hvor et betydelig flertall mener at homofili er galt.

4wst2ngg54a91

I følge en EU-studie utført i 2019 mente bare 25% av innbyggerne i Latvia at homofili er greit. I Litauen bare 35%. I Slovakia og Romania mener bare 29% at det er greit, og i Bulgaria bare 20%.

I Polen er det bare 49% som synes at homofili er OK, men dette utgjør den største innvandrergruppen til Norge. Det er nesten like mange polakker og latviere i Norge som innvandrere fra alle muslimske land kombinert. Hvorfor ser ikke Rolness på det som et like stort problem?

Norske muslimer

Hva så med muslimer spesifikt i Norge? Om disse skriver Rolness:

Det lille vi har av norske tall er heller ikke oppløftende. I en FAFO-undersøkelse fra 2016 sier 67 prosent av ungdom fra Pakistan og 58 prosent fra Somalia (de to største ikke-vestlige innvandringslandene) at foreldrene synes homofili «aldri er ok». Om lag 40 prosent av de unge deler holdningen. Og 25 prosent av de norskfødte. Men bare 3 prosent med norske foreldre er negative. Så noen har en vei å gå.

Rolness viser her til en FAFO-rapport fra 2017. I en nyere rapport fra 2021 finner vi allerede en bedring, samt noen interessante nyanser.

I 2021 svarte «bare» 30,5% av norske ungdommer med pakistansk bakgrunn at homofili aldri var ok. En nedgang på hele 11% på bare fire år. Men hele 72% av pakistanske ungdommer i Pakistan mener det samme. Så holdningene til ungdommer med innvandrerbakgrunn i Norge er dramatisk mye bedre enn hos ungdommer i opphavslandet.

Det samme ser vi hos ungdommer med marokkansk bakgrunn. Hele 89,6% av ungdommer i Marokko mener homofili alltid er galt, mens «bare» 33,3% av ungdommer med bakgrunn fra Marokko i Norge mener det samme. Det er også en nedgang på hele 9%. Vi finner også en nedgang hos ungdommer med bakgrunn fra øvrige muslimske land i undersøkelsen. Holdningene endrer seg altså raskt.

Undersøkelsen finner også, ikke overraskende, at botid betyr mye. Jo lenger muslimer har bodd i Norge, dess mer positive er de til homofili.

La oss for øvrig heller ikke glemme at vi ikke skal lenger tilbake enn til 2008 da Frp og Krf stemte mot ekteskapsloven som sikrer rettet til kjønnsnøytrale ekteskap i Norge. Heldigvis har det gått fremover også for dem.

Rolness har likevel rett i at holdningene til homofili blant muslimske ungdommer i Norge er verre enn vi skulle ønske, men samtidig mener det store flertallet at homofili faktisk er greit. Og det ser ut til å bli stadig flere som mener det.

Konklusjon

Kjetil Rolness peker på et viktig poeng, nemlig at muslimer utmerker seg i å være på etterskudd i å modernisere synet sitt på homofili. Men det er påfallende at han som vanlig misbruker statistikk og cherry-picker de studier som passer hans syn, heller enn å vise et mer nyansert bilde, og sette det inn i en større kontekst.

I debatten om islam overser Rolness alltid at dette handler svært mye om sted og tid. Som vi har sett er muslimer i mange land mer positive til homofili enn konservative kristne, og i land som USA kan man ikke hevde at konservative kristne på ytre-høyreside er en marginal gruppe. Likevel unnlater han å nevne disse tallene, kanskje fordi de svekker hans argument. Homofili er også forbudt i nesten like mange kristne som muslimske land, uten at Rolness nevner det.

Unge er mer positive til homofili enn eldre muslimer. I tillegg har vi sett at holdningene til homofili har bedret seg en hel del på bare få år, og at vi ikke skal mange år tilbake før vi så de samme negative holdningene til homofili hos kristne eller hos de mest verdi-konservative norske politiske partiene.

Holdninger til homofili henger mye sammen med lovene i landet muslimer bor i, så når homofili ikke lenger forbys, blir også innbyggernes holdning til homofili gradvis mer positiv. Noe som igjen viser at dette er mer komplekst enn å bare peke på religion isolert sett.

I tillegg til selve religionen spiller altså både lover, økonomi og geografi inn i folks holdninger. Det vises vel tydeligst i hvordan holdningene til homofili er betydelig bedre hos muslimer som har innvandret til vestlige land, enn muslimer i muslimske land.

Men holdninger til homofili er også svært problematisk i mange europeiske land, inkludert land som Norge har mange innvandrere fra. Ergo blir det litt merkelig, dog ikke overraskende, at Rolness velger seg ut kun islam når han først skal problematisere innvandreres holdninger til homofili. Islam skal selvsagt ikke oversees, men det er påfallende at Rolness ikke nevner den lave aksepten for homofili i mange andre land som ikke har muslimsk majoritet.

Som vanlig klarer Rolness å bruke enhver tragedie til å svartmale innvandrere fra ikke-vestlige land, som dette tross alt handler om. Han har rett i at homofiendtlige holdninger i islam skal problematiseres og kritiseres, men når han eksplisitt velger å formulere seg på en måte som får homofobi i alle andre kontekster enn islam til å fremstå som bagatellmessige, stikk i strid med fakta, så avslører det en noe grumsete agenda som det er verdt å peke på atter en gang.

Det er synd at Aftenposten velger å gi tvilsomme nettsteder som Resett og Document konkurranse i å spre unyanserte og tidvis feilaktige påstander rundt muslimske innvandrere i Norge. Spesielt i en kontekst hvor det å motarbeide eksisterende stigma mot minoritetsgrupper burde være selve poenget.

* Les også: Tilsvar til Rolness sin kritikk av denne bloggposten

Fant du noe feil i bloggposten? Gi meg gjerne beskjed via kontaktskjemaet eller kommentarfeltet nedenfor, så vil jeg korrigere feilen. Husk at du må spesifisere hva som er feil/upresist og hvorfor, helst med god dokumentasjon hvis relevant.


Vil du booke meg til foredrag om kritisk tenkning, vitenskapsformidling, sosiale medier eller annet? Ta en kikk på hva jeg kan tilby, mine tidligere oppdrag, og bookinginformasjon her!


Likte du dette? I så fall kan du støtte mitt arbeid ved å bli patron på patreon.com/tjomlid for å få tilgang til mer ekslusivt innhold og hjelpe meg til å produsere mer av det jeg brenner for!


Takk for at du deler denne bloggposten!