Når kampen for «ytringsfrihet» fører til mindre ytringsfrihet

Last updated on 26. juli 2022

Takk for at du deler denne bloggposten!

Kjære ytringsfrihets-kriger,

Ytringsfrihet er viktig. Det er faktisk livsviktig. Uten ytringsfrihet har vi ingen frihet. Uten ytringsfrihet har vi ikke et fungerende demokrati.

Norge ligger øverst i verden på pressefrihet og blant topp ti i ytringsfrihet, og det er verdt å feire og passe på som et lite barn.

Men kampen for ytringsfrihet kan også misbrukes. I debatten om «lavgradig terrorisme», transpersoner, og Subjekt.no sitt redaksjonelle ansvar som har rast de siste ukene, er det fremsatt en del påstander som det er viktig å adressere.

Ytringsfrihet vs publiseringsrett

Danby Choi skrev for noen dager siden et tilsvar til min kritikk av Subjekt.no. Det var en interessant øvelse i å ikke ta til seg kritikk og å rasere stråmenn.

Subjekt-redaktøren er veldig opptatt av ytringsfrihet, noe han selvsagt skal være. Men retten til å få uttale seg i media eller å uttrykke seg på andre privateide plattformer er ikke beskyttet av ytringsfriheten. Det tror jeg også Choi er glad for, ellers ville det være umulig fungere som redaktør og fortsatt kunne sove om natten.

I en tidligere tekst fra 2019 hvor han redegjør for sin publisering av en transkritisk tekst ført i pennen av Tonje Gjevjon, skriver han:

I Subjekt verner vi sterkt om verdidebatten.

Jeg er helt enig i at Subjekt og pressen for øvrig skal bidra til verdidebatter, også om de kan virke sårende eller krenkende for enkelte. Men kritikken min har ikke handlet om dette. Det har ikke vært en generell kritikk av at transkritikere får komme til ordet, eller at noen vil drøfte koronapass eller andre smittevernstiltak.

Kritikken min har vært mye mer spesifikk og presis, med helt konkrete eksempler på hva som er problematisk. Dessverre velger Choi å hoppe over det meste av dette, for heller å rasere noen stråmenn.

Forsvaret mot kritikken min har i all hovedsak vært:

Jasså, du er mot ytringsfrihet?!? Hilsen Per Ytringsfrihetsfundamentalist

Men det er umulig å være ytringsfrihetsfundamentalist. Det faller på sin egen urimelighet.

Det er veldig mye som ikke publiseres i pressen. Jeg er sikker på at Choi har avvist mange debattinnlegg fordi de er for grove i formen. Han ville neppe ha publisert et rent rasistisk innlegg. Eller ren reklame under dekke av å være et debattinnlegg. Eller et innlegg som hevdet at alle kvinner er «horer» som er mindre intelligente enn menn. Eller et forsvar for å gjeninnføre slaveriet.

Jeg håper i hvert fall ikke det.

Så når argumentet til mange av Chois støttespillere er at dette handler om ytringsfrihet, så tar de selvsagt feil. Dette handler om hvor man legger listen for hva som skal publiseres, fordi noe havner i redaksjonens søppelkurv uansett, uten at det svekker hverken demokratiet eller ytringsfriheten.

Mike Masnick har skrevet godt om dette I artikkelen «Why Moderating Content Actually Does More To Support The Principles Of Free Speech»:

Would anyone argue that it is “against the principles of free speech” to filter spam? I would hope not.

But once you’ve admitted that it’s okay to filter spam, you’ve already admitted that content moderation is okay — you’re just haggling over how much and where to draw the lines.

And, really, the spam example is instructive in many ways. People recognize that if a website is overrun with spam, it’s actually detrimental for speech overall, because how can anyone communicate when all of the communication is interrupted or hard to find due to spam?

So moderating spam seems to quite clearly enable more free speech by making platforms for speech more usable. Without such moderation, the platforms would get less use and people would be less likely to be able to speak in the same manner.

Now let’s expand that circle out as well. There’s increasing evidence that when you have a totally freeform venue for free speech, it makes many people hold back and not join in. For all the talk of “cancel culture” that relies on claims that people are somehow “afraid” to speak their minds, they should maybe consider that the problem might not be cancel culture, but that some people don’t want to have to constantly debate their beliefs with every rando who challenges them.

Det er også verdt å lese Twitter-tråden til juristen Akiva Cohen, hvor det kanskje mest sentrale poenget hans er:

Why do I say there can’t be any such philosophical commitment distinct from the legal? Because once you’re talking about non-governmental consequences, you’re focused on *competing* speech and associations – any private boycott or deplatforming is just private also-free speech.

[…]

Want to have a debate about where society should appropriately set the line, how tolerant we should be of dissenting views and under what circumstances social consequences of various levels should be imposed for «bad» speech? Good, that’s an important fucking conversation.

But we can’t have *that* conversation, with all the nuance and consideration of tradeoffs and incentives and negative externalities and applications that it involves, if we’re stuck debating whether the very idea of social consequences for any speech is somehow immoral.

Det ser ut til at ytringsfrihetsfundamentalistene glemmer at å kritisere ytringer, eller å hevde at de ikke bør publiseres på spesifikke plattformer, også en del av ytringsfriheten.

Choi hevder selv å ikke være noen ytringsfrihetsfundmentalist, og dermed bør ideen om at det ikke finnes en debatterbar grense for hva som kan og bør publiseres legges død.

Pressens samfunnsoppdrag

Min kritikk handler enkelt og greit om enkelte typer ytringer som Subjekt og pressen for øvrig ikke burde publisere, eller hvor de bedriver falsk balanse eller tvert imot er totalt ubalanserte, og dermed har sviktet sitt samfunnsoppdrag – eller til og med brutt med Vær Varsom-plakaten (VVP).

Problemet er at pressen har en tendens til å alltid gjemme seg bak ytringsfrihetsargumentet, selv når de forsvarer seg mot kritikk som ikke handler om det. Da jeg i 2016 skrev boken «Håndbok i krisemaksimering» hvor jeg blant annet viste til Retrievers jevnlige undersøkelser om innvandreres representasjon og fremstilling i norske medier, opplevde jeg det samme.

En kjapp oppsummering: Medieanalysebyrået Retriever har blant annet funnet at mens innvandrere utgjør ca 15% av befolkningen, så brukes de bare som kilde i 2% av nyhetssaker. Dette tallet har ligget stabilt selv om innvandrerbefolkningen har økt, noe som betyr at det altså er en negativ trend.

Og hvis en nyhet har et problemperspektiv, altså en negativ vinkling, f.eks. om en kriminell handling, så opplyses det om personens landbakgrunn dobbelt så ofte som om saken har et ressursperspektiv, altså en positiv vinkling. Med andre ord: Handler saken om vold eller terror, er gjerningspersonen eksempelvis en «nordmann med somalisk bakgrunn». Handler den om en nordmann med somalisk bakgrunn som har hatt suksess som rapper eller fotballspiller, er det bare en «nordmann».

Da jeg løftet frem denne kritikken i boken min ble jeg invitert til debatt med NRK Nyheters reportasjeredaktør, og hans forsvar var i praksis det samme som Danby Choi: «Åja, så du vil at vi skal la være å skrive negativt om innvandrere?».

Han gikk så langt som å kalle boken min for farlig. NRKs representant hadde ikke lest boken min, men konkluderte likevel med at den argumenterte for at media skal knebles og ikke kunne omtale samfunnsproblemer knyttet til innvandring. Men det er på ingen som helst måte poenget.

Selvsagt skal man være åpen og ærlig om problemer knyttet til innvandring. Men det handler om å samtidig passe på at ikke innvandrere fremstilles som en «unormal» befolkningsgruppe som primært er kriminelle. Det handler om å sørge for at den norske innvandrerbefolkning like ofte som nordmenn uten innvandrerbakgrunn fremstilles som normale nordmenn som stort sett er som alle andre.

Kritikk mot overdrevent negativ vinkling eller overdreven problematisering av en minoritetsgruppe er ikke et ønske om knebling. Det er et ønske om likebehandling. Man skal ikke snakke mindre om problemer knyttet til innvandring, men derimot mer om alle andre også, ved å bruke dem som kilder i helt andre nyhetssaker på lik linje med nordmenn uten innvandrerbakgrunn.

Vitenskapelige faktafeil

I sitt tilsvar til meg trekker Danby Choi frem mine påstander om at Subjekt «gladelig publiserer kontrær feilinformasjon for å skape engasjement» og at «medier har alt å vinne på å slippe gjennom faktafeil som engasjerer». Han kontrer med følgende:

Men nei, medier slipper ikke «gladelig» til feilinformasjon for å skape engasjement.

Hvorfor ikke?

Fordi mediene tvert imot har alt å tape på å slippe gjennom «faktafeil som engasjerer».

Men la oss se på premissene for dette forsvaret:

  1. Vi vet at Subjekt ikke publiserer alle debattinnlegg de får tilsendt. Ergo gjør de en bevisst redaksjonell vurdering av hva som skal publiseres.
  2. Vi vet at Subjekt har publisert debattinnlegg med grove faktafeil som de lett kunne ha faktasjekket og silet bort.
  3. Vi vet at faktafeil ikke bidrar til en opplyst og informativ debatt. Tvert imot forstyrrer den debatten og gjør folk mindre opplyste.

Hvilken annen forklaring på å publisere disse debattinnleggene finnes da enn at Subjekt ser et vinningsmotiv i å publisere disse debattinnleggene? Hvilken annen forklaring finnes enn at de vet dette vil skape kontroverser, og det vil forhåpentligvis dukke opp noen motinnlegg i innboksen, noe som skaper gratis innhold og flere klikk-kroner?

Premiss 1 trenger jeg ikke dokumentere. Det sier seg selv. Premiss 2 må derimot dokumenteres. Det har jeg allerede gjort i tidligere innlegg, men la oss gi noen eksempler på nytt.

Høsten 2021 valgte Subjekt å publisere en artikkel skrevet av sin egen spaltist, Pål-Henrik Hagen, hvor det argumenteres for at Afrika har klart seg bra under pandemien, basert på dødstall som kun inkluderte data frem til april 2020. Altså knapt de 2-3 første månedene av pandemien, en periode hvor SARS-CoV-2 fortsatt ikke hadde rukket å bre om seg i Afrika i særlig grad. Data som heller ikke tar for seg den massive og godt dokumenterte underrapporteringen av smittetilfeller og dødsfall i Afrika. Er ikke det å regne som faktafeil?

I denne teksten kunne vi også lese påstanden om at vaksinering øker risikoen for nye mutasjoner av SARS-CoV-2, selv om dette var tilbakevist av et nesten samlet fagmiljø lenge før hans artikkel ble publisert. Spaltisten hevdet også at vitamin D beskytter mot covid-19, selv om det ikke fantes noen solide data som tydet på det, og i senere tid også er tilbakevist. Bare et par eksempler som representerer toppen av isfjellet.

Vel, kanskje vi ikke kan forvente at redaksjonen skal vite at dette er feil. OK. Men når jeg da faktasjekker disse påstandene og viser at de er feil, med solide kildehenvisninger, hvorfor fortsetter Subjekt med å la spaltisten sin komme med en oppfølgingsartikkel hvor han får fortsette å spy ut disse faktafeilene? Og legger i samme slengen til noen nye, som at covid-vaksinene ikke har noe viktig effekt etter kort tid, noe som vi vet er feil. Effekten mot smitte synker over tid, men beskyttelsen mot alvorlig sykdom og død er fortsatt svært høy.

Spaltisten fortsetter med å sitere selektivt og misvisende fra utvalgte studier, og unnlater å nevne store, gode studier som taler mot hans hypoteser. Å sitere tendensiøst og å misbruke dårlig statistikk er likestilt med faktafeil.

Her velger altså Subjekt, i strid med den beste kunnskap på feltet som de er blitt gjort oppmerksomme på, å la sin egen betalte spaltist fremme vitenskapelige faktafeil.

I Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 kan vi lese:

Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.

Denne kontrollen har sviktet helt hos Subjekt i flere innlegg.

Vi kan også se til hva daværende leder i Norsk presseforbund, Per Edgar Kokkvold, uttalte til Fri Tanke i 2011:

– Det er et brudd på Vær Varsom-plakaten hvis mediene ukritisk viderebringer påstander som er i strid med vitenskapen.

Og videre:

– Hvis vitenskapelige funn peker helt klart i en retning, så har pressen et ansvar for å formidle dette. Hvis mediene for eksempel framstiller det som om evolusjonslæren og kreasjonisme er to likeverdige syn, så blir det problematisk med hensyn til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2. Et syn som er godt vitenskapelig dokumentert er utvilsomt mer korrekt enn påstander som ikke er dokumentert, sier Kokkvold.

Førsteamansuensis Odd Raaum, som har gitt ut flere bøker om presseetikk og har undervist i emnet ved journalistutdanningen i Oslo i mange år, sier også:

– Når Vær varsom-plakaten sier at opplysninger skal være korrekte, så er det vitenskapen som må legges til grunn. Generelt er det i strid med presseetikken å formidle likestilling mellom partene i en diskusjon hvis all vitenskap støtter den ene siden.

Problemet er at Subjekt lett kan gjemme seg bak ideen om at disse faktafeilene ikke har blitt skrevet av avisen selv i nyhetssaker, men er del av meningsytringer på debattsidene. Det er i så fall en billig unnskyldning når Subjekt i så stor grad baserer seg nettopp på denne type debatter, bruker egne betalte spaltister til å fremme slike faktafeil, og uansett har et redaksjonelt ansvar for hva som fremsettes også i disse debattspaltene.

Flere faktafeil om vaksiner

Jeg kan vise til flere eksempler. Psykologspesialist Silje Schevig har tidligere blitt publisert i Subjekt med påstander som er rene antivaksine-argumenter, og som er blitt tilbakevist utallige ganger av eksperter på feltet. Som kilder brukte hun anti-vaksine grupper som FLCCC, og argumenterer dermed for bruk av uvirksomme behandlingsmetoder som hydroksyklorokin og ivermectin. Som vi vet ikke har noen betydningsfull effekt i behandling eller forebygging av covid-19.

Hun hevder at uvaksinerte i mindre grad smittes enn vaksinerte, og lenker fascinerende nok til kilder som sier at dataene ikke demonstrerer dette. Det er altså en ren faktafeil, og en farlig sådan ettersom det formidler en påstand om at det tryggeste valget er å ikke vaksinere seg mot covid-19. Hun hevder også en Lancet-studie som viste at hydroksyklorokin var fabrikkert og trukket tilbake, noe som bare er en halvsannhet, men nevner ikke at minst en tredjedel av positive studier for ivermectin har vært falsifiserte.

Choi har møtt kritikk for dette tidligere, blant annet av biolog Einar Vaagland. Likevel hevder redaktøren nå at de aldri publiserer faktafeil for å skape debatt, selv om det å slippe til Schevigs faktafeil førte til en lang rekke motinnlegg og dermed gratis innhold for avisen.

Lite bekrefter vel poenget mitt bedre om at pressen gladelig slipper til faktafeil fordi det «booster engagement». Det klinger nok søtt i kassa for Subjekt, men skader faktisk samfunnet. For husk at valutaen i «the marketplace of ideas» ikke er sannhet, men oppmerksomhet.

Choi sitt forsvar er i praksis det samme som Schevig, nemlig at «forskere er uenige med hverandre», derfor finnes ingen sannheter. Ja, det vil alltid være en viss grad av vitenskapelig uenighet, men det er sjeldent 50/50. Eller engang 70/30. Det er ofte en overveldende konsensus for en konklusjon, og så finnes det noen få som er uenige.

I Covid-debatten har vi som regel sett at disse som er uenige med faglig konsensus gjerne finansieres av antivitenskapelige grupper eller høyreekstreme krefter med sin egen antivaksineagenda og dermed vanskelig kan brukes som seriøse kilder.

Så ja, forskere er uenige med hverandre, men stort sett er denne uenigheten betydelig mindre enn hva pressen fremstiller det som. Og nettopp det er skadelig. Disse vitenskapelige spørsmålene avgjøres ikke i avisers debattspalter av folk uten nødvendig vitenskapelige kompetanse innen det spesifikke fagfelt som debatteres. De avgjøres gjennom faglige debatter og forskning som granskes gjennom vitenskapelige metoder i faglige fora.

Når man derimot velger å løfte frem påstander om at covid-vaksiner er farlige og ikke virker, noe som er helt i strid med hva vi har svært god vitenskapelig evidens for, så er ikke det lenger en debatt som er sunn å fronte i avisene. Fordi historien har vist oss at når media bidrar til å skape mistillit og tvil rundt livreddende vaksiner, så er det faktisk dødelig.

Det gjelder også, og kanskje spesielt, i debatten om covid-vaksiner.

Skjermbilde 2022 07 25 kl 20 39 32

Om å våge å ta debatten

Redaktøren skriver videre at Subjekt vil «kjempe for meningsminoriteters rett og viktige rolle i å utfordre den behagelige konsensusen», og at jeg visstnok er motstander av at aviser skal våge å si noe som ikke er mainstream.

Det er så mye feil med dette at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Men la oss ta det siste først.

Påstanden om at det å kritisere publisering av vitenskapelige faktafeil er det samme som å være konform eller ikke tørre å være uenig med myndighetene, er pinlig svakt. Det er nemlig det samme argumentet jeg har møtt i snart tyve år når jeg har kritisert antivitenskapelige påstander rundt mobilstråling, sprøytemidler, rusmidler, homeopati, Snåsamannen og mye annet.

Heller enn å faktisk kunne argumentere ut fra vitenskap at egne påstander er riktige, for eksempel av utrulling av 5G-nettet vil «føre til massedød i Norge» fra 2020 og utover – noe som faktisk ble hevdet, så er påstanden at «Tjomlid tør ikke være uenig med myndighetene». Heller enn å faktisk vise til evidens for egne påstander, møtes kritikk med at jeg er «autoritetstro» og ikke tør vike fra «Det Offentlige Narrativet».

Men har man fulgt bloggen min bittelitt ville man sett at jeg har argumentert mot «myndighetene» både i saker om ruspolitikk, hvor jeg argumenterte for legalisering allerede for over tretten år siden, i saker om sprøytemidler, GMO, tilsetningsstoffer i mat, seksualpolitikk, innvandringspolitikk osv. Jeg var en av de første som kritiserte myndighetenes Smittestopp-app gjennom en serie YouTube-videoer, jeg var kritisk til munnbind-anbefaling før dataene viste at det virket, har vært skeptisk til nødvendigheten av covid-vaksinering av små barn, og kritisk til utstrakt bruk av boosterdoser i rike land når lavinntektsland trenger grunnvaksinering i stor skala.

Å hevde at jeg alltid er «på lag med myndighetene» er absurd hvis man faktisk har lest litt i bloggen min. Men når det kommer til vitenskapelige helsespørsmål er ofte myndighetene på riktig side av vitenskapen. De baserer seg på grundig gjennomgang av forskning og råd fra fagpersoner. At jeg «tilfeldigvis» er enig med dem i de råd og anbefalinger de har kommet med i spørsmål rundt f.eks. mobilstråling eller vaksiner, er fordi jeg ser at de er på linje med vitenskapelig konsensus.

Det ville være absurd om jeg skulle heve meg over dette og være uenig bare for å være kontrær. Sånt overlater jeg til Subjekt sine skribenter.

Choi velger i sitt tilsvar å overse nesten alle de konkrete eksemplene jeg gir, og avfeier alt med at det er konspirasjonsteorier, men velger å helle trekke frem koronapass som eksempel på et felt hvor vi trenger debatt. Det er ganske ironisk, fordi jeg har også uttrykt meg skeptisk til verdien av koronapass, og sagt at det ikke bør innføres i noen utstrakt grad i Norge. Og jeg har heller ikke kritisert Subjekt for å ha løftet frem denne debatten. Dermed blir det rart at Choi vier dette plass i teksten sin. Ren stråmannsargumentasjon.

Jeg er helt enig med hans argumentasjon rundt koronapass. Det er noe som krever en offentlig debatt, fordi det i stor grad er et verdispørsmål – i tillegg til å selvsagt være et vitenskapelig spørsmål. Det samme er debatten om «sosialisme vs markedsliberalisme», som Choi også av en eller annen merkelig grunn trekker frem i teksten sin. Vi er helt enige i at det er fryktelig mye som skal debatteres.

Men noen spørsmål er av rent vitenskapelig art, for eksempel om covid-vaksiner dreper store antall friske mennesker, en påstand Schevig mener må frem i lyset, og disse avgjøres ikke demokratisk i avisers debattspalter.

Legitimering av skjulte motiver

Men det er ikke bare de direkte faktafeilene som er et problem. Og det er her jeg tror Choi kanskje er mest naiv. Dette handler også om et ansvar for å ikke bygge en plattform eller bidra til å legitimere folk som sprer feilinformasjon om livsviktige temaer.

Nylig publiserte Subjekt atter en tekst fra psykologspesialist Silje Schevig. Denne teksten handler om media sitt ansvar for å ikke krisemaksimere når vi rammes av helsetrusler som en pandemi. I seg selv er denne teksten innafor. Jeg er ikke enig i hennes betraktninger, men en slik debatt er legitim og kan være viktig.

Men Schevig er ingen nøytral debattant innen temaet pandemi og vaksiner. På Twitter har hun servert påstander som at det har vært en økning i dødsfall blant unge nordmenn etter at vaksinering mot covid startet. Underforstått: Kanskje covid-vaksinene dreper unge? Da jeg ba om dokumentasjon på dette viste det seg at påstanden hennes var helt feil. Det var ingen økning i dødsfall hos unge nordmenn. Men hun korrigerte aldri seg selv eller beklaget feilinformasjonen.

Hun har fortsatt med å dele og spre påstander om at mRNA-vaksiner er farlige, selv om dette selvsagt var basert på statistisk juks av eldste antivaxx-sort. Eller at FDAs godkjenning av Pfizer-vaksine for små barn var korrupt, noe som også var basert på kunnskapsløshet og faktafeil fra en person som tidligere har hevdet at covid-vaksiner gir folk covid-19. Hun velger å fremstille det som om vaksinedødsfall er utelatt fra det norske dødsårsaksregisteret, selv om det er feil – noe jeg forklarer i en tidligere podkastepisode.

Det var bare noen eksempler fra hennes twitterfeed de siste ukene. Det er fryktelig mye mer å ta av.

På toppen av det hele promoterer hun sin fars blogg, som er fullspekket med fornekting av global oppvarming og antivaksinebudskap. Det er ingen tvil om at Schevig ikke bare er en «kritiker», men en fullblods vitenskapsfornekter.

Selv når tekstene som publiseres i seg selv ikke inneholder rene faktafeil, så er det viktig å se på hva slags agenda skribenten har. Når Schevig sprer om seg med farlige faktafeil om vaksiner også på andre arenaer enn i Subjekt, eller en annen skribent promoterer et antisemittisk og rasistisk miljø, eller en skribent Subjekt gjentatte ganger har publisert tekster fra bedriver potensielt straffbar hetsing av transpersoner, så har Subjekt et ansvar for å ikke bidra til å legitimere deres stemme i debatten.

Det finnes nok av mer saklige og kunnskapsfulle folk som kan føre disse debattene. Fordi det er ikke nødvendigvis temaene det er noe feil med, det er de antivitenskapelige eller hatefulle ideene som implisitt promoteres i samme slengen som er uheldige.

Det er pinlig at Subjekt lar seg lure av tidenes eldste triks i slike debatter, nemlig å publisere tekster som «akkurat er innafor», for dermed å bygge popularitet rundt en figur som bruker andre kanaler til å se hva de virkelig mener. Ting som er «langt uttafor».

Det er en grunn til at folk som Richard Dawkins ikke vil debattere kreasjonister. Ikke fordi de er redde for å tape debatten, men fordi at ved å stille i en slik debatt så vil de gi inntrykk av at kreasjonisten er en legitim debattant med legitime meninger. Noe de ikke er. Selv om kreasjonisten taper debatten, har de alt å vinne på å ha stått på samme scene som Dawkins.

Schevig, Gjevjon og Brendberg har på samme måte alt å vinne på å bli publisert i en norsk avis, selv om de motsies senere i motinnlegg. Og Subjekt har alt å vinne på å fronte disse figurene fordi det skaper engasjement og gratis innhold for avisen.

Husk også at selv om Choi og andre ønsker å fremstille dette som at jeg forsøker å kneble noen, eller ikke vil tillate at folk skal si noe negativt om vaksiner eller transpersoner, så er det selvsagt feil. Jeg har aldri, og ville aldri, sagt at slike ytringer skulle være forbudt eller straffbare. De må gjerne spre desinformasjonen sin i egne kanaler, men pressen har et særskilt ansvar for å ikke bidra til å spre dette videre.

I VVP 2.3 står det:

Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.

Her svikter Subjekt når de ikke er tydelige nettopp på hva som faktisk ligger bak enkelte av de tekstene som settes på trykk. Når Hans Olav Brendberg synes å være Holocaustfornekter, Gjevjon har bedrevet grov trakassering av transpersoner, og Schevig sprer vaksineløgner, så er det mindre relevant om det de skriver i Subjekt akkurat er «innafor».

De bruker Subjekt til å skape oppmerksomhet rundt seg selv og sine forkvaklede ideer.

Legitimering av hatytringer

Subjekt ønsker å verne om verdidebattene, og det er jeg som sagt helt enig i. Det er reell vitenskapelig uenighet om for eksempel transkvinners fysiske og konkurransemessige fordeler i kvinneidrett. Og det er langt fra noen konsensus for hva som er beste behandling av barn med kjønnsinkongruens. Det er ikke nødvendigvis et problem at Subjekt løfter frem denne type debatter, selv om det selvsagt avhenger av argumentasjon og ordbruk.

Men når argumentet derimot er at transpersoner er perverse sjarlataner, er vi ikke lenger over i en saklig debatt, men derimot det som kan klassifiseres som en slags «kjønnsrasisme». Og da er vi vel over i premiss 3 som jeg skrev om innledningsvis.

Tonje Gjevjon skrev nylig følgende i Subjekt:

Selv mener jeg ethvert mannfolk som hevder å være lesbisk, er noe annet enn det han utgir seg for å være. Og at hans beveggrunner for å fremstille seg som lesbisk er lugubre. Det samme mener jeg om voksne karer som identifiserer seg som kvinner, og som for enhver pris skal inn i kvinnegarderoben der de risikerer å møte unge jenter.

Man kan ikke møte voksne menn som hevder å være lesbiske, som likeverdige om de gang på gang vrir seg unna med å ta offerrollen som altfor sårbare og true med selvmord. Og det er kanskje der Ellingsen har gått «feil». Hun har sett på Jentoft som likeverdig debattant i en rolle som skulle bety at han er profesjonell og representant for lesbiske.

Å bevisst feilkjønne en navngitt transkvinne og å nekte for at lesbiske transkvinner eksisterer, de er med andre ord bare menn med overgrepsintensjoner eller pyskisk syke, er ikke akseptabelt i debatten.

Choi mener at dette må folk tåle, men må transpersoner virkelig det? Husk at dette er ikke generelle ytringer om transpersoner, men påstander rettet mot en navngitt person. Og det er påstander som er i strid med den beste vitenskap på feltet: Kjønnsinkongruens finnes.

Å harselere med at transpersoner har høyere grad av selvmordstanker og psykiske plager, er også under enhver kritikk. Dette er ikke bare moralsk forkastelig, men det er også faktafeil å hevde at dette bare er «unnskyldninger for å slippe kritikk» ettersom det er veldokumentert i forskningslitteraturen.

Choi må sikkert forsvare seg med at dette var et tilsvar til en tekst han selv hadde skrevet hvor han kritiserte Gjevjon og co, og derfor måtte den publiseres. Men det viser jo nettopp konsekvensen av å slippe til denne type debattanter uten noen skikkelig bakgrunnssjekk.

Og det viser også hvordan nettopp «moderate ytringer» etterhvert eskalerer til «hatytringer» når man først har snekret et podium for disse personene.

Dette har vi også forskning på. Studier har vist at når folk eksponeres for denne type ytringer, så fører det til en legitimering og dermed også flere hatytringer og hatkriminalitet. Vi har også konkrete, empiriske data fra USA hvor vi så en betydelig økning i hatkriminalitet etter at Trump hadde holdt samlinger og taler hvor han stigmatiserte ulike minoriteter i befolkningen.

Å publisere retorikk som angriper minoriteter, medfører et stort ansvar.

Ubegrenset ytringsfrihet gir mindre reell ytringsfrihet

Hvis Choi trekker frem ytringsfrihets-argumentet igjen, så glemmer han at ubegrenset ytringsfrihet ikke fører til mer ytringsfrihet for alle. De som rammes av denne type stigmatisering, hat, eller forsøk på diskreditering i kraft av hva og hvem de er som person (kvinne, overgrepsutsatt kvinne, homofil, transperson, innvandrer, muslim, overvektig etc), gjør at slike personer gjerne ikke deltar i debattene mer.

Skulle han et øyeblikk være i tvil om det er sant, kan han bare telle antall transkritiske innlegg publisert i sin egen avis versus antall innlegg skrevet av faktiske transpersoner. Det er langt mellom sistnevnte tekster.

En tilnærmet fundamentalistisk holdning til ytringsfrihet fører til mindre ytringsfrihet, fordi de stemmene som «bare må tåle det», gjør ofte ikke det, og vegrer seg for å delta i videre debatt. Og det de må tåle er ikke litt «uskyldig erting», men drapstrusler, grov mobbing, og utstrakt hets.

Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm skrev selv i Subjekt i fjor:

For få uker siden hadde jeg et møte med foreningen Fri om det harde debattklimaet transpersoner utsettes for. Likevel ble jeg sjokkert over formen på det som utspant seg i kommentarfeltet vårt.

Vi måtte slette flere uttalelser. Sidene våre kan ikke være et arnested for transhat.

Det betyr ikke at vi sensurerer ulike meninger.

Jeg holder ytringsfriheten høyt, og tror debatt drar oss fremover.

Men vi må være saklige. Vi er ikke tjent med sjikane, hets og hat.

Meningsmangfold er viktig, men ingen skal trues til taushet, uansett hvor man står i debatten.

Jentoft har i praksis blitt eksludert fra transdebatten grunnet en så omfattende hetskampanje at hun – i hvert fall periodevis – ikke orker det. På Facebook skriver hun:

Men samtidig ble en anmeldt fjær å bli til fem fengselfugler. En anmeldelse ble til fake news og dro verden rundt. En protest for hun jeg har anmeldt og mot meg, mot politiet og mot transpersoner, ble avholdt i Berlin. Jeg har fått stygge meldinger og omtaler fra tilnærmet alle verdenshjørner.

Jeg har sett folk på internett uttrykke flere ønsker om at jeg burde skytes. Jeg har fått hets og nedsettende kommentarer jeg har måtte bruke Google Translate for å forstå. Jeg har sett folk si at fordi jeg anmeldte noen, så skal de være enda jævligere mot transpersoner fremover.

Det har dukket opp transfobiske klistremerker utenfor bostedet mitt, til tross for at det ikke er et sted folk frekventerer.

Et slags «vi vet hvor du bor».

Det er noe konstant, og det har gått konstant siden før «nyheten» om anmeldelsen brøt 17. Mai(og egentlige i årevis før det også). På toppen av det har jeg en jobb jeg elsker og en familie jeg elsker høyere, samt noen hobbyer jeg ser på av og til, siden det ikke er tid til å gjøre noe med dem.

Dere vil snakke om chilling effect? Prøv en dag som trans så er du gjennomfrossen, din løkrull.

Er dette virkelig noe Jentoft «bare må tåle», slik Choi skriver til sitt forsvar for å ha bidratt til å promotere de som har vært mest aktive i å spre konspirasjonsteorier og hat rundt transpersoner?

Nei, det er ikke det. I sin naivitet glemmer også Choi at denne type hatprat også brukes eksplisitt for å stilne motdebattanter. På samme måte som vold brukes som terror for å skape frykt, gjør hatytringer det. Derav min tidligere påstand om at dette kan karakteriseres som lavgradig terrorisme.

Å ikke begrense hatefulle ytringer er å spille med på en planlagt taktikk om å stilne andres ytringer.

Jentoft skriver videre:

Til Danby, Vebjørn og Kjetil: De moralske kompassene deres peker rett ned i en utedo. Dere tre står i hovedsak ansvarlig for enormt mye av den driten jeg har fått(på norsk), og for mye av det jeg kommer til å få fremover også. Ikke at jeg tror dere er kapable til å bry dere.

De ting dere har både skrevet selv, og tillatt folk i kommentarfeltene deres å skrive, om transpersoner, om meg, er langt forbi enhver mulig anstendighet. Dere bidrar aktivt til å forhindre ytringsfrihet, både fra meg og fra andre transpersoner, som helt ærlig er livredde dere og sånne som dere. Jeg tror ikke dere forstår vekten av ordene deres på de som følger dere…

Terror og frihet

I Dagsavisen kommer Choi med atter et forsvar for å legitimere farlige ideologier:

Du får ikke mer ytringsfrihet av å gi mindre ytringsfrihet, for eksempel ved at Sian ikke får ytre seg. Du får faktisk mindre, for ytringsfriheten er ikke din eller min, men vår. Får du mindre ytringsfrihet, så gjelder det alle. Men det er også sånn at Senter for ekstremismeforskning har forsket på dette, og i land med flere høyreradikale partier, er det lavere sannsynlighet for høyreekstrem vold, nettopp fordi ytringsfriheten fungerer som en ventil, og at folk ikke opplever terror som den nærmeste utveien for å få utløp for ideene sine.

Det han ikke sier er at dette selvsagt også fører til mer høyreradikal politikk. Og da kommer vi til det spørsmålet som er krevende for mange, nemlig å velge mellom mest mulig frihet eller mest mulig trygghet.

Hvis vi hadde større aksept for høyreekstreme ytringer og politikk ville vi kanskje skapt en «ventil» som gjorde at risikoen for høyreekstrem terror ville synke. Men samtidig ville vi kanskje mistet rettigheter som likekjønnede ekteskap, praktisering av homofil sex, fri praktisering av islam som religion, en human flyktningepolitikk, og så videre.

Ja, kanskje det ville være bittelita mindre sjanse for at en homofil mann med innvandrerbakgrunn ville bli drept av en høyreekstrem terrorist, men samtidig måtte kanskje denne mannen ha forblitt lidende i sitt hjemland som han hadde flyktet fra grunnet forfølgelse av homofile, og kanskje han ville blitt nektet å gifte seg med mannen han elsket her i Norge. Ja, kanskje han til og med ville risikere å få politiet på døra fordi noen hadde observert at han var intim med en annen mann og mistenkte «sodomi».

Dette er ikke veldig hypotetisk. Det er bare å se hva de mest konservative og høyrevridde politikerne i USA nå ønsker å fjerne friheten til etter at Roe vs Wade falt.

Høyreradikal politikk er følgelig svært verdikonservativ. Og sjelden veldig glad i nettopp ytringsfrihet. Choi mener SIAN bør få uttrykke seg fritt, men glemmer at SIAN vil forby praktisering av islam i Norge, på samme måte som AfD i Tyskland i stor grad vil det. Når vi også har sett at i et land som Polen som nå er dominert av kristenkonservative og nasjonalkonservative krefter, så er homofili forbudt i store deler av landet.

Hvis ikke det er et konkret eksempel på at hans påstand om at «mer ytringsfrihet ikke gir mindre ytringsfrihet», så vet ikke jeg hva som må til for at Choi skal forstå greia. Personlig vil jeg heller ha den sjeldne risikoen for høyreekstrem terror, enn å bo i et land hvor høyreekstremes politikk faktisk innskrenker minoriteters rettigheter i hverdagen.

Konklusjon

Danby Choi tar dessverre ikke denne debatten på alvor. Han gjemmer seg bak et lettvint argument om ytringsfrihet, men som jeg har vist fører denne misforståtte ideen om at ytringsfrihet betyr publiseringsrett både til en reell innskrenkning av ytringsfriheten, mindre frihet, reell helsefare, og potensielt mer hatkriminalitet.

Selvsagt skal man kunne kritisere Pride. Selvsagt skal man kunne drøfte mange aspekter ved trans. Selvsagt skal man kunne diskutere verdispørsmål og ideer. Men det finnes noen grenser hvor vitenskapen er så klar at en uinformert debatt i aviser er meningsløs og skadelig. Det finnes noen personer som er så hatefulle i sine ytringer utenfor avisspaltene at de ikke må legitimeres som samfunnsdebattanter i avisspaltene.

Alt dette tilhører unntakene. Å ta hensyn og lytte til velbegrunnet kritikk vil ikke innskrenke Subjekts purbliseringsfrihet annet enn marginalt. Og det ville ikke innskrenke ytringsfriheten til noen overhodet. Fordi vi snakker ikke om hva som skal være lov å ytre, men derimot om hva en redaktør bør publisere.

Det er to veldig ulike ting, og det er på tide at Danby Choi også forstår den forskjellen.

Fant du noe feil i bloggposten? Gi meg gjerne beskjed via kontaktskjemaet eller kommentarfeltet nedenfor, så vil jeg korrigere feilen. Husk at du må spesifisere hva som er feil/upresist og hvorfor, helst med god dokumentasjon hvis relevant.


Vil du booke meg til foredrag om kritisk tenkning, vitenskapsformidling, sosiale medier eller annet? Ta en kikk på hva jeg kan tilby, mine tidligere oppdrag, og bookinginformasjon her!


Likte du dette? I så fall kan du støtte mitt arbeid ved å bli patron på patreon.com/tjomlid for å få tilgang til mer ekslusivt innhold og hjelpe meg til å produsere mer av det jeg brenner for!


Takk for at du deler denne bloggposten!