Dryppet

Fikk nettopp en kommentar på en av mine lengre tekster på dikt.no. Det var en liten novelle jeg hadde glemt vekk, og det var litt spesielt å lese den igjen uten å huske hva den handlet om eller hva som ville skje. Ikke ofte man får muligheten til å lese sin egen tekst med en fremmeds øyne, men det fikk jeg altså gjøre nå.

Jeg husket også historien bak novellen. Den ble skrevet tilbake i 1995-96 eller deromkring. Jeg satt på hybelen til en kamerat som fortsatt gikk på videregående, og han skulle levere en stil påfølgende dag. Han spurte om jeg ville skrive noe for ham, og selv om det strider mot mine prinsipper fant jeg det så pass utfordrende å skulle skrive en novelle på kommando i løpet av så kort tid, at jeg ikke klarte å dy meg for å ryke løs på oppgaven. I løpet av et par timer hadde jeg skrevet følgende triste historie:

Dryppet

Et drypp. Plopp. Drypp. Plopp. Dryyypp. Blopp. Hun lot øynene gli nedover overarmene. De små, nesten usynlige, lyse hårene stod i stram givakt som Hitlers …