I en tidligere bloggpost forsøkte jeg å forklare hvorfor plantemedisin må anses som alternativ medisin, selv om planter ofte inneholder stoffer som har en dokumentert medisinsk effekt. Les gjerne hele den bloggposten, men her er et lite utdrag:

På den annen side har vi altså urtemedisin. En stor del av vanlig medisin kommer fra planteriket. I USA regner man med at rundt 70% av alle nye medisiner utviklet de siste 25 år har sitt utspring i planteriket. Selv stoffer som alternative behandlere synes høres veldig unaturlige og skumle ut og gjerne anbefaler sine kunder å unngå, f.eks. cellegift mot kreftsvulster, har et naturlig utgangspunkt i planteriket.

Så hvorfor kaller man da urtemedisin for alternativt? Urtemedisin i sin rene form, altså i form av rå plantedeler, ekstrakter eller tørt pulver, vil riktignok i blant kunne ha en reell effekt på ulike lidelser. Likevel kaller vi det alternativ medisin fordi den ikke har gjennomgått de strenge vitenskapelige tester som vi krever av vanlig medisin. Man har ikke isolert de aktive stoffene og fjernet ofte tusenvis av potensielt farlige stoffer i planten. Man vet ikke noe om dosering – hva er virkningsfullt og hva er farlig? Man vet ikke nøyaktig hvilke lidelser det er nyttig for. Man har ikke kartlagt bivirkninger. I tillegg selges slik urtemedisin ofte under dårlig eller ingen kontroll, og kan derfor inneholder andre uheldige stoffer, f.eks. tungmetaller eller aktive medisinske ingredienser som ikke er oppgitt på innholdsfortegnelsen.

[…]

Urtemedisin er altså i noen tilfeller medisin med reell effekt, men det aller meste har intet vitenskapelig grunnlag for å si at det virker som lovet, og selv det som virker har det ikke gjennomgått den strenge kvalitetskontroll og testing som kreves av medisin. Derfor må urtemedisin anses som alternativ medisin. De delene av urtemedisinen som har fått en dokumentert effekt, er i dag en del av den farmasøytiske medisin i foredlet form – fordi de virker og er trygge.

I dag dukket det opp en sak på nrk.no som er et godt eksempel på dette:

Skjermbilde 2012 07 07 kl 17 14 38

Overlege ved barneavdelingen sykehuset i Vestfold, Rønnaug Solberg, sier følgende:

– Planten revebjelle har et stoff brukes i hjertemedisin. Når man tar det rett fra planten, så er det ikke et renstilt produkt som når man kjøper det på et apotek, sånn at det er flere komponenter som kan påvirke de bivirkningene barna har fått. Barna har EKG-forandringer, noe som betyr forandringer i hjerterytmen. Det er det man frykter ved en overdosering av dette stoffet, forteller overlegen til NRK.

Nettopp. På Wikipedia-siden til planten revebjelle kan man lese dette:

Plantens blader inneholder stoffer som virker stimulerende på hjertet, men bladene har ikke vært noe særlig i bruk i folkemedisinen, trolig fordi innholdet av aktive substanser varierer mye og overdosering med dødelig utgang kan fort bli resultatet. Renframstilte innholdsstoffer fra revebjelle eller beslekta arter brukes til mange typer hjertemedisin.

Planten er altså giftig, og kan selv i små doser være dødelig. Forgiftninger med revebjelle oppstår raskt, og medfører forstyrrelser i hjerterytmen. Spesielt barn kan være utsatt, for å ta på blomsten og slikke etterpå kan være nok til forgiftning. Barn som viser symptomer, må snarest bringes til sykehus for nødvendig behandling.

Det latinske navnet på revebjelle er Digitalis purpurea, og da kan du kanskje tenke det hva slags hjertemedisin planten inneholder. Hjertemedisinen digitalis har vært kjent lenge, og på Store Norske Leksikon kan vi lese følgende:

Legemiddel fremstilt av bladene fra planten Digitalis purpurea (revebjelle), tidligere mye brukt ved hjertesvikt og hjerteflimmer. De aktive stoffene kalles digitalis-glykosider eller hjerte-glykosider. […] Rensede digitalisglykosider, først og fremst digitoksin og digoksin, brukes fortsatt i behandlingen av hjertesvikt og atrieflimmer.

I terapeutiske doser øker digitalis hjertets kontraksjonskraft og senker hjertefrekvensen. Virkningen er knyttet til en lett hemning av kalium-natriumpumpen i cellemembranene og er felles for de ulike digitalisglykosidene. De vanligste bivirkningene av digitalis (kvalme, svimmelhet og synsforstyrrelser) er også knyttet til hemning av kalium-natriumpumpen, og digitalis har derfor lav terapeutisk bredde, dvs. at forskjellen mellom den dosen som gir de ønskede virkningene på hjertet og doser som gir uakseptable bivirkninger, er liten. Behandling med digitalis bør derfor overvåkes nøye, f.eks. ved å kontrollere konsentrasjonen i blodprøver. De ulike glykosidene har forskjellig metabolisme.

Revebjelle fungerer altså som et godt eksempel på hva som skiller «plantemedisin» fra «skolemedisin». De aktive stoffene i planten har en medisinsk effekt, men å innta planten som medisin direkte vil være svært farlig, fordi man ikke har isolert de stoffene man ønsker effekten fra, og man har ingen måte å regulere doseringene. Hvis derimot de aktive stoffene trekkes ut av planten slik at de kan tilføres pasienten uten å få med mange andre stoffer som gir uønskede bivirkninger, og gis i en form hvor man kan regulere doseringen svært presist, så er det plutselig skolemedisin.

Det er altså ikke noe kategorisk skille mellom plantemedisin og skolemedisin, slik mange ønsker å fremstille det. Det er ikke slik at stoffet inntatt direkte fra planten er «naturlig» og derfor trygt, mens i skolemedisinen er medisinen «kjemisk» og farlig. Tvert i mot. I sin naturlige form kan disse stoffene ofte være farlige, eller virke mye dårligere enn i sin foredlede form. Stoffene er de samme, men kontrollen og tryggheten i den skolemedisinske varianten er i en helt annen liga enn i den alternativmedisinske varianten.

Derfor må vi anse plantemedisin som «alternativ medisin», ikke fordi den ikke nødvendigvis har noen dokumentert effekt, men fordi den ikke tilfredsstiller de krav til sikkerhet og kunnskap om effekt og bivirkninger som kreves av «skolemedisin».