I en tidligere bloggpost forsøkte jeg å forklare hvorfor plantemedisin må anses som alternativ medisin, selv om planter ofte inneholder stoffer som har en dokumentert medisinsk effekt. Les gjerne hele den bloggposten, men her er et lite utdrag:

På den annen side har vi altså urtemedisin. En stor del av vanlig medisin kommer fra planteriket. I USA regner man med at rundt 70% av alle nye medisiner utviklet de siste 25 år har sitt utspring i planteriket. Selv stoffer som alternative behandlere synes høres veldig unaturlige og skumle ut og gjerne anbefaler sine kunder å unngå, f.eks. cellegift mot kreftsvulster, har et naturlig utgangspunkt i planteriket.

Så hvorfor kaller man da urtemedisin for alternativt? Urtemedisin i sin rene form, altså i form av rå plantedeler, ekstrakter eller tørt pulver, vil riktignok i blant kunne ha en reell effekt på ulike lidelser. Likevel kaller vi det alternativ medisin fordi den ikke har gjennomgått de strenge vitenskapelige tester som vi krever av vanlig medisin. Man har ikke isolert de aktive stoffene og fjernet ofte tusenvis av potensielt farlige stoffer i planten. Man vet ikke noe om dosering – hva er virkningsfullt og hva er farlig? Man vet ikke nøyaktig hvilke lidelser det er nyttig for. Man har ikke kartlagt bivirkninger. I tillegg selges slik urtemedisin ofte under dårlig eller ingen kontroll, og kan derfor inneholder andre uheldige stoffer, f.eks. tungmetaller eller aktive medisinske ingredienser som ikke er oppgitt på innholdsfortegnelsen.

[…]

Urtemedisin er altså i noen tilfeller medisin med reell effekt, men det aller meste har intet vitenskapelig grunnlag for å si at det virker som lovet, og selv det som virker har det ikke gjennomgått den strenge kvalitetskontroll og testing som kreves av medisin. Derfor må urtemedisin anses som alternativ medisin. De delene av urtemedisinen som har fått en dokumentert effekt, er i dag en del av den farmasøytiske medisin i foredlet form – fordi de virker og er trygge.

I dag dukket det opp en sak på nrk.no som er et godt eksempel på dette:

Skjermbilde 2012 07 07 kl 17 14 38

Overlege ved barneavdelingen sykehuset i Vestfold, Rønnaug Solberg, sier følgende:

– Planten revebjelle har et stoff brukes i hjertemedisin. Når man tar det rett fra planten, så er det ikke et renstilt produkt som når man kjøper det på et apotek, sånn at det er flere komponenter som kan påvirke de bivirkningene barna har fått. Barna har EKG-forandringer, noe som betyr forandringer i hjerterytmen. Det er det man frykter ved en overdosering av dette stoffet, forteller overlegen til NRK.

Nettopp. På Wikipedia-siden til planten revebjelle kan man lese dette:

Plantens blader inneholder stoffer som virker stimulerende på hjertet, men bladene har ikke vært noe særlig i bruk i folkemedisinen, trolig fordi innholdet av aktive substanser varierer mye og overdosering med dødelig utgang kan fort bli resultatet. Renframstilte innholdsstoffer fra revebjelle eller beslekta arter brukes til mange typer hjertemedisin.

Planten er altså giftig, og kan selv i små doser være dødelig. Forgiftninger med revebjelle oppstår raskt, og medfører forstyrrelser i hjerterytmen. Spesielt barn kan være utsatt, for å ta på blomsten og slikke etterpå kan være nok til forgiftning. Barn som viser symptomer, må snarest bringes til sykehus for nødvendig behandling.

Det latinske navnet på revebjelle er Digitalis purpurea, og da kan du kanskje tenke det hva slags hjertemedisin planten inneholder. Hjertemedisinen digitalis har vært kjent lenge, og på Store Norske Leksikon kan vi lese følgende:

Legemiddel fremstilt av bladene fra planten Digitalis purpurea (revebjelle), tidligere mye brukt ved hjertesvikt og hjerteflimmer. De aktive stoffene kalles digitalis-glykosider eller hjerte-glykosider. […] Rensede digitalisglykosider, først og fremst digitoksin og digoksin, brukes fortsatt i behandlingen av hjertesvikt og atrieflimmer.

I terapeutiske doser øker digitalis hjertets kontraksjonskraft og senker hjertefrekvensen. Virkningen er knyttet til en lett hemning av kalium-natriumpumpen i cellemembranene og er felles for de ulike digitalisglykosidene. De vanligste bivirkningene av digitalis (kvalme, svimmelhet og synsforstyrrelser) er også knyttet til hemning av kalium-natriumpumpen, og digitalis har derfor lav terapeutisk bredde, dvs. at forskjellen mellom den dosen som gir de ønskede virkningene på hjertet og doser som gir uakseptable bivirkninger, er liten. Behandling med digitalis bør derfor overvåkes nøye, f.eks. ved å kontrollere konsentrasjonen i blodprøver. De ulike glykosidene har forskjellig metabolisme.

Revebjelle fungerer altså som et godt eksempel på hva som skiller «plantemedisin» fra «skolemedisin». De aktive stoffene i planten har en medisinsk effekt, men å innta planten som medisin direkte vil være svært farlig, fordi man ikke har isolert de stoffene man ønsker effekten fra, og man har ingen måte å regulere doseringene. Hvis derimot de aktive stoffene trekkes ut av planten slik at de kan tilføres pasienten uten å få med mange andre stoffer som gir uønskede bivirkninger, og gis i en form hvor man kan regulere doseringen svært presist, så er det plutselig skolemedisin.

Det er altså ikke noe kategorisk skille mellom plantemedisin og skolemedisin, slik mange ønsker å fremstille det. Det er ikke slik at stoffet inntatt direkte fra planten er «naturlig» og derfor trygt, mens i skolemedisinen er medisinen «kjemisk» og farlig. Tvert i mot. I sin naturlige form kan disse stoffene ofte være farlige, eller virke mye dårligere enn i sin foredlede form. Stoffene er de samme, men kontrollen og tryggheten i den skolemedisinske varianten er i en helt annen liga enn i den alternativmedisinske varianten.

Derfor må vi anse plantemedisin som «alternativ medisin», ikke fordi den ikke nødvendigvis har noen dokumentert effekt, men fordi den ikke tilfredsstiller de krav til sikkerhet og kunnskap om effekt og bivirkninger som kreves av «skolemedisin».

  • Dette var litt bomskudd. Apotekene har i århundrer solgt urter og preparat som består av plantedeler. Problemet som du tar opp har så langt mulig vært løst gjennom STANDARDISERING av styrke på preparatene gjennom kontroll med fremstillingsmetode og i noen tilfeller potens-tester. Disse metodene er standardisert i de ulike «farmakopeene» – vi har feks både en nordisk og norsk, som grunnlag for denne gesjeften. Så å kalle dette «alternativt» basert på preparat er ikke rett. Du kan heller bruke skillet «foreskrevet av lege/fremstilt av farmasøyt» kontra fritt omsatt og konsumert. Resultatet av din argumentasjon blir noenlun de den samme, men altså mer korrekt. Ellers, god helg videre!

  • Takk for presisering, men i Norge er det bare et fåtall naturlegemidler, og dokumentasjonen på effekten av disse er for det meste svak. Ergo vil jeg kalle det alternativ medisin, selv om det finnes enkelte unntak.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Naturlegemiddel

    At det selges via apotek betyr tross alt ikke at det er dokumentert effektivt, noe som eksemplifiseres godt av at man også får homeopatiske remedier på apoteker.

    Så ja, du har rett i at vi også kan få standariserte naturlegemidler som vel ligger litt i gråsonen mellom skolemedisin og alternativ medisin, fordi mens de selges med garanti om trygghet, så er ikke dokumentasjonen på effekt særlig god (som regel). Det jeg likevel fokuserer på er det store flertall av stoffer fra planter som brukes i skolemedisinen enten i sin naturlige, men isolerte, form, eller i en syntetisk variant.

  • Det er meningsløst å sammenligne med medisinsk praksis flere hundre år tilbake. For flere hundre år siden trodde man ikke på at sterile forhold var en fin ting på operasjonsstuene, og legene gikk mellom lik og levende pasienter.

    Jeg vil påstå at det ikke er noe i veien med bloggposten, da den beskriver forholdene slik de er i dag.

  • gregersn

    En ganske trist ting med denne saken, som er litt mer personrettet i Tønsbergs Blad:
    http://tb.no/nyheter/barn-til-sykehus-etter-a-spist-plantenektar-1.7435925

    Først blir det sagt:
    «Det hele begynte torsdag, da kvinnens to døtre på ti og tolv år sugde ut
    nektar fra en revebjelle. Kvinnen, som er veldig glad i naturen, så
    ikke noe problem med dette. Særlig ikke da hun slo opp i et oppslagsverk
    og så at nektar fra revebjeller er ufarlig.»

    Og så senere kommer:
    «– Det var skrekkelig, og jeg ble dypt sjokkert, sier moren, som
    nå klandrer seg selv for å ha stolt på en bok, og ikke sitt instinkt.»

    Hun vil altså ikke lenger stole på bøker, fordi én bok inneholdt feil. Men heller gå for sitt instinkt. MEN, i første omgang så hun jo heller ikke noe problem med det som ble gjort, så samme utfall hadde jo skjedd om hun hadde fulgt instinktet sitt.

  • Osloianer

    Hei, hei, hei! Dette er farlig nære stråmannsargumentasjon! Slik jeg leser dette har du plukket ut et tilfelle, og forventer at vi uten videre skal mene at eksemplet ditt er universelt. Dette må du virkelig gå dypere i.

    Jeg kan komme med moteksempler: Vi kan spise svisker mot forstoppelse, marihuana demper bivirkningene til en cellegift-kur etc. Dette er remedier som er dokumenterte effektive gjennom publiserte studier. Det er ikke «alternativ medisin», det er effektiv behandling.

  • Jeg er usikker på hvilken bloggpost du har lest, men hele poenget i bloggposten er jo nettopp at det finnes mye plantemedisin som virker, men først når de er testet i kliniske RCTer går de fra å være alternativ medisin til «skolemedisin». Det finnes noen planter som har medisinsk effekt direkte, såkalte naturlegemidler, men det aller mest må foredles før man oppnår ønsket effekt og trygghet.

    Ja, marihuana kan kanskje ha en kvalmedempende effekt, og svisker hjelper mot forstoppelse, men det er ikke slått fast basert på anekdotiske bevis, men derimot, som du påpeker, gjennom kliniske studier. Derfor faller de inn i den lille gruppen plantemedisin som kan ha en medisinsk effekt i sin mer eller mindre naturlige form.

  • anne marie hovgaard

    En annen viktig forskjell mellom på den ene siden revebjelle og på den andre siden marihuana og svisker er at en overdose av de aktive stoffene i den første er noe man kan dø av, mens med de to siste risikerer man ikke så mye mer enn hhv. en rus og løs mage/luftsmerter… dermed er det ikke så blånøye med doseringen. Som typisk er et problem med «naturlige» legemidler, siden mengden virkestoff kan variere en god del.

  • Osloianer

    Du ordlegger deg ikke presist nå, synes jeg. At marihuana «kan kan kanskje ha en kvalmedempende effekt» stemmer ikke. Marihuana har en demonstrert kvalmedempende effekt. Det samme gjelder svisker. Det er ikke noen usikkerhet involvert. Dog, det finnes mer effektive laksativer enn svisker om man har den store forstoppelsen.

    Men altså, du avsluttet artikkelen med:

    > Derfor må vi anse plantemedisin som «alternativ medisin», ikke fordi
    den ikke nødvendigvis har noen dokumentert effekt, men fordi den ikke
    tilfredsstiller de krav til sikkerhet og kunnskap om effekt og
    bivirkninger som kreves av «skolemedisin».

    Og det var dette og at du kun brukte et eksempel jeg reagerer på. Dette er for forenklende for min smak, og vil neppe overbevise folk som ikke er enige med oss. Det er betydelig overlap mellom settene «alternativ medisin» og «plantemedisin», men settene er ikke identiske. Jeg frykter (feil) folk gjennomskuer slike snarveier.

    Det hadde forresten vært interessant å samle en oversikt over plantemedisin med dokumentert effekt – dog med disclaimers om at man uansett bør gå til legen om lidelsene er alvorlige.