Skjermbilde 2016 01 24 13 20 54

Denne teksten skrev jeg flere dager før jeg skrev tilsvaret til Kjetil Rolness i forrige bloggpost. Det mer spontane tilsvaret fikk prioritet, fordi det ble så mye debatt om hans helgekommentar i sosiale medier, og jeg måtte komme med en respons. Men denne teksten du nå skal lese ble i all hovedsak forfattet først.

Derfor blir det noen gjentagelser, ettersom jeg brukte noen avsnitt fra denne bloggposten i den forrige teksten. Men jeg synes likevel denne bloggposten også er viktig, fordi den drøfter litt andre sider av saken enn hva den forrige gjorde.

Mens forrige bloggpost drøftet om forskjellene i voldtektsrisiko var knyttet til landbakgrunn, etnisitet, kultur eller religion, og konkluderte med at det er liten grunn til å vektlegge disse merkelappene, så handler denne bloggposten om realkonsekvensene av at virkeligheten nå en gang er som den er. Og ikke minst, hva jeg tror vi kan gjøre med det.


Å blogge til et stort publikum hvor folk har ulike fanesaker, bakgrunner og livssyn er krevende. Å anta at leserne allerede vet hva jeg mener om en sak, basert på det jeg har skrevet tidligere, er naivt, og her har jeg mang en gang tråkket feil.

Den tidligere bloggposten om «Den unorske voldtekten» handlet om hvordan vi så mye lettere reagerer på og fordømmer det ukjente. Vi legger mer vekt på farene ved det nye og fremmede, selv om det kanskje er et mindre problem i utstrekning enn det kjente og «kjære».

Og i forlengelsen av dette fenomenet kritiserte jeg de som er blinde for nettopp denne mekanismen og plutselig er blitt brennende engasjerte i kvinnesak nå som trusselen kommer utenfra heller enn fra våre egne.

Dessverre valgte en del å lese dette som at jeg hevdet at Norge og nordmenn var like ille som en del andre land og kulturer når det kommer til overgrep mot kvinner. Det skrev jeg ikke noe sted, og er langt fra det jeg mener.

Tvert imot har vi det usedvanlig bra i dette landet. Likestillingen, den kanskje viktigste faktoren for å redusere seksualisert vold mot kvinner, er blant de fremste i verden.

Norske kvinner er heldigvis vesentlig tryggere enn kvinner i mange andre land.

Frihet og solidaritet er ikke gratis

Det sentrale spørsmålet er da om norske kvinner vil bli mer utrygge som følge av en stor innvandring fra land hvor overgrep, voldtekt, kvinnesyn og likestilling har en helt karakter og størrelse enn her hjemme.

Svaret på det er nok dessverre, ja. Å slippe inn en stor mengde asylsøkere fra enkelte land vil føre til at flere norske kvinner (og menn) utsettes for overgrep og voldtekt.

Som drøftet i min forrige bloggpost, så er det vanskelig å vite størrelsesordenen på dette. Men innvandrere fra enkelte land er betydelig overrepresentert på statistikken for voldtekt.

Å identifisere risikogrupper, basert på blant annet på alle de forhold og faktorer jeg drøftet i forrige bloggpost, er helt sentrale for å jobbe systematisk mot at disse faktorene skal få gi grobunn til kriminell oppførsel. Heldigvis er dette kartlagt ganske grundig allerede, men frem til vi har klart å justere politikken i tråd med den kunnskap, vil vi se tilhørende kriminalitet både hos nordmenn uten og med innvandrerbakgrunn.

Dette skyldes i stor grad sosiodemografiske forhold, som jeg ikke skal gå så mye inn på her atter en gang. Det handler altså ikke primært om deres etnisitet, kultur eller religion. Men så lenge dette er mennesker som likevel lever i disse sosiodemografiske grupper, og med de utfordringer, bakgrunn og sosioøkonomiske status de har, vil voldtektene være en realitet.

Når slike sosiodemografiske grupper øker forholdsvis mye sammenlignet med øvrig befolkning, vil kriminaliteten som er knyttet til disse faktorene naturlig nok også øke tilsvarende.

Så ved å slippe inn flere asylsøkere, vil det koste oss noe. Både i penger og i trygghet.

En pris det er verdt å betale

Men så var det dette med å akseptere at vi i blant må bli våte på bena for å redde et druknende barn.

Negative konsekvenser ved solidaritet, er uunngåelig. Det betyr også at enhver avveining mellom nasjonal trygghet og internasjonal solidaritet, har et balansepunkt hvor kostnadene blir for store sammenlignet med fordelene.

Hvor og når man når dette punktet, er en politisk prioritering. Men når menneskeliv og global stabilitet er en del av regnestykket, bør prisen vi er villige til å betale ligge svært høyt.

Solidaritet og åpenhet vil alltid koste samfunnet noe, men det har også en verdi i seg selv. Og det som kan ha en negativ effekt på lokalt nivå, kan likevel ha en positiv effekt sett i et større bilde. Et bilde vi til syvende og sist selv er en del av, uansett hvor hardt vi lukker øynene for virkeligheten utenfor landets grenser.

Det som føles som trygghet i dag, er kanskje ingen trygghet i morgen, når det er vi selv som banker på naboens dør.

Vi er nødt til å tenke langsiktig, solidarisk og globalt.

* Les også: Jeg flytter fra dette jævla landet

Det koster penger og trygghet å tilby en stor gruppe mennesker asyl, men vi anerkjenner likevel at det ikke er noe vi kan si nei til, fordi det har globale og humanistiske ringvirkninger vi er villige til å betale noe for.

En dag kan, og vil, det nemlig være oss selv som trenger den hjelpen. Asylinstituttet er således stor grad bygget på en egoistisk illusjon av altruisme.

Den store verden – og islam

Rapporter fra både WHO («Understanding and addressing violence against women») og FN («WHY DO SOME MEN USE VIOLENCE AND HOW CAN WE PREVENT IT?») er nedslående lesning. Statistikk for overgrep mot kvinner i en rekke ikke-vestlige land er forferdelig å se:

Skjermbilde 2016 01 24 12 52 35

Dette er en type rapporter som i stor grad deles av de som ser med stor bekymring på innvandringen, og som gjerne også mener at problemet har sitt utspring i religion, da primært islam.

Men hva ser vi når vi leser disse rapportene? Jo, de er ganske klare på at det som fører til denne høye andelen voldtekter er de mer underliggende faktorer, som dårlig oppvekst med mishandling som barn, eller at man har sett kvinner bli mishandlet da man selv var barn. Det handler om depresjon og mye stress på jobb.

Det handler om at seksualisert vold i for liten grad blir slått ned på av rettssystemet. Det handler om et maskulinisert samfunn hvor menn mener de har rett på sex. Det handler om rus og alkoholmisbruk. Det handler om fattigdom og sosioøkonomisk status. Det handler om manglende likestilling.

Man kan argumentere at mye av dette også springer ut av religion, men ettersom store deler av menn fra samme religion ikke voldtar og ikke har et kvinnefiendtlig syn, noe nevnte rapporter også har dokumentert, er det meningsløst å peke på islam isolert som en forklaring.

Disse holdningene og statistikkene varierer også sterkt mellom ulike land som har samme religion. Ergo er det andre underliggende faktorer som til syvende og sist er avgjørende, selv om religion alltid vil påvirke disse i en vekselvirkning.

Derfor blir fokuset på islam unyttig om vi virkelig ønsker å gjøre noe med problemet seksualisert vold mot kvinner.

* Les også: Noen tanker omkring Oslo-politiets voldtektsrapport fra 2007

Å sette merkelapper kan bidra til å identifisere hvordan vi bør iverksette arbeid for å løse problemer, men problemene i seg selv er aldri isolert til en religion. Det er primært de samme faktorer som driver Ola til voldtekt, som Ahmed. Men fordi disse utløsende faktorene opptrer i mindre skala i rike, stabile og likestilte Norge enn i et fattig, udemokratisk muslimsk land, er også voldtektsproblemet mindre.

Løsningene er likevel i stor grad de samme. Uavhengig av religion, landbakgrunn og kultur. Så la oss fokusere på dem, heller enn på merkelapper.

Skjermbilde 2016 01 24 kl 13 27 32

Kompleksitet og løsninger

Ingen av de nevnte rapportene fra WHO og FN sier altså at dette handler om én isolert faktor som religion, men derimot om et komplekst samspill mellom mange ulike faktorer.

Derfor vil man ikke kunne bekjempe problemet ved å f.eks. kun redusere rusmisbruk eller minske arbeidsledigheten. Man må jobbe systematisk med problemet fra barndommen og oppover, både med informasjon om sex og kropp, med ruspolitikk, med psykiatri, med holdningsskapende arbeid, med likestilling, med utjevning av forskjeller i levestandard og mer.

Eller som FN-rapporten sier det:

Overall, the study findings support existing theories on how underlying gender inequalities and power imbalance between women and men are the foundational causes of violence against women. The findings go further to show how men’s use of violence against women is also associated with a complex interplay of factors at the individual, relationship, community and greater society levels. These factors cannot be understood in isolation and should be understood as existing within a broader environment of pervasive gender inequality. Consequently, simply stopping one factor—such as alcohol abuse—will not end violence against women.

I WHO-rapporten skriver de også om hvordan man best kan bekjempe overgrep og voldtekt av kvinner, og understreker at det synes å være mer effektivt å jobbe med dette fra et folkehelseperspektiv enn via rettssystemet:

While approaches in the past to sexual violence have largely focused on the criminal justice system, there is a general movement towards a public health approach, which recognizes that violence is not the result of any single factor but is caused by multiple risk factors that interact at individual, relationship and community/societal levels. Thus, addressing sexual violence requires cooperation from diverse sectors, including health, education, welfare and criminal justice. The public health approach aims to extend care and safety to entire populations and focuses primarily on prevention, while ensuring that people who experience violence have access to appropriate services and support.

Det er altså mange krefter som må dra sammen. Løsningen er kompleks, men risikofaktorene kjenner vi, og disse kan vi gjøre noe med når flyktninger ankommer landet – og i årene som følger.

Hva betyr dette for Norge?

Hva betyr dette for norske kvinner? Det jeg leser ut av disse rapportene fra WHO og FN er at mange av faktorene som fører til overgrep og voldtekt av kvinner i stor grad mangler, eller er mindre, i Norge. Heldigvis.

Vi har mindre sosioøknomisk ulikhet og mer trygghet og stabilitet. Vi har færre klasseskiller, ytringsfrihet og et stabilt demokrati hvor alle har en stemme. Vi kan dermed ikke anta at de samme trender vi ser hos menn i disse landene direkte overføres til Norge hvis de bosetter seg her. Til det mangler flere av faktorene som legger til rette for slik oppførsel.

* Les også: Så la oss lytte til kvinnene

Likevel er flere av disse farlige holdningene noe som podes inn fra barndommen av, og de forsvinner ikke i det flyktninger passerer norskegrensen.

Det vil ta tid for flyktningne å tilpasse seg norske forhold, men basert på de årsaksmekanismene som både WHO og FN peker på, må vi kunne anta at kommende generasjoner innvandrerbarn født i Norge, som ikke lider under fattigdom, som får samme seksualundervisning som andre norske barn, som er mindre utsatt for alkoholmisbruk, og som ser en annen holdning til kvinner rundt seg i sin oppvekst, vil være likere norske menn uten innvandrerbakgrunn når de vokser opp.

Norsk kriminalitetsstatistikk viser også dette i praksis.

Men det ligger et stykke frem i tid for bølgen av flyktninger som nå kommer til Norge for beskyttelse. I mellomtiden vil det være stadig nye førstegenerasjonsinnvandrere som ikke har gjennomgått den sosialiseringen og tilpasning som senere generasjoner av innvandrere vil ha. Noen få av disse vil bli et problem for det norske samfunn.

Hva gjør vi med dem?

Ser vi på disse masseovergrepene som er blitt mye omtalt de siste uker, samt det relativt nye fenomenet med gruppevoldtekter, har disse et klart utspring i dårlig integrering (gjerne på grunn av kort botid i landet) og lav sosioøkonomisk status. Det er unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar, og uten tilhørighet.

Forskerne bak WHO-rapporten oppsummerer til National Geographic:

Gang rape is associated more with poverty. There’s been quite interesting research to argue that men come together in gangs and then get involved in a whole range of violence and antisocial activities as a way of trying to assert their masculinity, to make themselves feel like strong and powerful men. The conditions of poverty that they live in prevent them from having access to more traditional manifestations of manhood, such as being a provider. Their energies get directed rather into demonstrating sexual success with women, demonstrating dominance and control over women, and fighting with other men.

Det gir oss en pekepinn på hvor skoen trykker, og hva vi kan gjøre for å motarbeide disse grusomhetene.

Integrering og arbeid

Det er heldigvis en del faktorer som likevel trer i kraft i det de passerer norskegrensen, rett og slett fordi vi har en annen levestandard og stabilitet. Men for å maksimere den «oppdragende effekten» av vårt i stor grad likestilte samfunn, er en god integrering helt fundamentalt.

Innvandrere må ut i jobb. De må inn i et nettverk av nordmenn og ikke ende opp årevis i asylmottak eller bosettes i «ghettoer» hvor de kun omgås sine egne. De må se at overgrep mot kvinner blir slått hardt ned på av rettssystemet.

Jeg tror det er lite uenighet om dette, men da blir det desto mer absurd når en del av de mest innvandringskritiske, som plutselig bekymrer seg veldig over kvinners trygghet, gjerne også er de som vil frata våre nye landsmenn sosiale rettigheter og stønader.

Introduksjonsstønad, introduksjonsprogram, pensjon og trygderettigheter – som i noen tilfeller er fordelaktige for asylsøkere sammenlignet med de som er oppvokst i landet, er til alles beste. Det skaper mindre forskjeller, og det er helt sentralt for å redusere risiko for kriminalitet av ulike former.

Jeg skrev om dette i bloggposten «Om Rolness, flyktninger, kostnader, velferdssamfunnet og sånt», hvor jeg viser til data fra andre land som er tydelige på at det beste vi kan gjøre for å få positiv økonomisk avkastning på flyktningsstrømmen og redusere problemer med kriminalitet, er å tilrettelegge for at asylsøkere skal komme raskt ut i jobb og bli en integrert del av samfunnet.

* Les også: Om no-go-soner, svenske voldtektstall og oppdiktede kilder

Vi må prioritere å pøse mer penger inn i systemet slik at asylsøknader behandles raskere, vi må våge å satse på boliger og utdanning som er dyrt på kort sikt, men som vil føre til økonomisk gevinst og mindre problemer på lengre sikt.

Vi må i det hele tatt være mindre redde for at noen skal få opphold på feil grunnlag eller ha «urettferdige fordeler», og heller tilrettelegge for å gjøre disse til produktive deltakere i det norske samfunn.

Det vinner alle på.

Konklusjon

Vi kommer til å se mer overgrep og voldtekter som følge av høy innvandring. Det har vi ganske gode data for å slå fast. Men det er samtidig viktig å ikke overdrive dette.

Det blir ikke kaotiske tilstander. Norge vil fortsatt være et av verdens kanskje beste og tryggeste land å bo i. Kvinner kan fortsatt gå trygt gjennom gatene i Oslo. Den største risiko for voldtekt man har, vil fortsatt være å drikke seg full på en hjemmefest.

Risikoøkningen vil være statistisk sett reell, men av liten betydning for den jevne nordmann. Det er likevel en risikoøkning noen vil lide under, og som vi må jobbe målrettet for å dempe, eller til og med reversere, om mulig. Vi vet i stor grad hva som må gjøres. Det som mangler er ofte viljen.

Så lenge folk er fantastisk opphengt i merkelapper som etnisitet, kultur og religion, vil vi få gjort lite for løse problemet. Det er først når vi våger å kikke bak disse merkelappene, innrømme hvorfor enkelte grupper har flere individer med slike merkelapper enn øvrig befolkning (det de innvandringskritiske ofte så misforstått kaller «tåkelegging»), at vi kan begynne å jobbe konstruktivt.

Så lenge vi velger å fokusere på de overfladiske identifikatorer som landsopprinnelse og religion, vil vi skape en gruppetenkning, fremmedgjøring, og motstand mot effektiv integrering.

Ironisk og tragisk nok er det nettopp disse elementene som legger til rette for en overgrepskultur.