Etter å ha sett NRK Folkeopplysningens episode om kjernekraft fikk jeg lyst til å dele et utdrag fra min siste bok, «Håndbok i krisemaksimering» (Spartacus forlag, 2016). Her peker jeg på mye av de samme poengene som Folkeopplysningen gjorde, og synes det er så pass viktig og interessant at det er verdt å gjenta.

Utdrag fra bokens kapittel om «Risiko» som innledes med drøfting av selvkjørende biler, før det fortsetter med dette:


Det er flere årsaker til at mennesker har en «irrasjonell» risikoopplevelse. Én viktig faktor i hvordan vi opplever risiko handler om grad av egenkontroll. På starten av 60-tallet oppstod nye utfordringer knyttet til forurensing og energiproduksjon. Samfunnet trengte bedre og renere metoder for å skaffe energi, og en av de rene alternativene var atomkraft. Men folk fryktet denne teknologien. Selv om vitenskapsmenn forsøkte å forklare folk at atomkraft var mye tryggere enn alternativer som for eksempel kullkraft, var folk svært skeptiske. I 1969 publiserte ingeniøren Chauncey Starr en artikkel med tittelen «Social benefit versus technological risk» hvor han forsøkte å analysere hva som påvirket folks risikoopplevelse. Hans kanskje viktigste funn var at vi opplever risiko som mer akseptabel hvis vi føler vi har kontroll over utfallet selv. Starr hevdet at folk lett aksepterte risiko fra eksempelvis bilkjøring, hvor de følte de hadde kontrollen selv, men i mye mindre grad ville akseptere risikoen fra et atomkraftverk, hvor de følte at de ikke kunne påvirke sikkerheten, selv om førstnevnte risiko var tusen ganger større. Overført til mitt innledende eksempel, ville nok Starr funnet at folk stolte mer på en bil de kjørte selv, men med høyere risiko, enn en førerløs bil som beviselig var tryggere, men hvor de selv ikke kunne føle samme grad av kontroll.

Mye av den tidlige forskningen på frykt og risiko la likevel til grunn at så lenge folk hadde korrekt informasjon, ville de kunne foreta veloverveide vurderinger av risiko. Hvis man bare ga folk vitenskapelige fakta og korrekt statistikk, ville folk forstå og forholde seg rasjonelt til risiko. En mengde forskning har i senere tid vist at dette er feil. Vi er ikke så rasjonelle vesener.

Hau030andbok i krisemaksimering WEB e1474389339744 fullPsykologene Daniel Kahneman og Amos Tversky har forsket mye på risikoopplevelse, og har identifisert flere faktorer som gjør at vi ofte vurderer risiko feil. Eksempler på dette kan være banale ting som at farer vi lett kan visualisere, eller tenke oss til, oppleves mer skremmende enn farer vi ikke så lett klarer å se for oss. Vi kan eksempelvis lett se for oss å bli voldtatt på gaten, det skaper levende bilder i oss, men de individuelle og personlige konsekvensene av fremtidig global oppvarming er mer diffust. En annen faktor er at vi har en tendens til å plassere ulike hendelser i grupper eller kategorier basert på likheter. Men ved å gjøre det vil ofte ulike hendelser rangeres som like farlige bare fordi de utad ligner på hverandre, selv om risikoen ved disse hendelsene kan være svært ulik. For eksempel tenker vi gjerne på plantevernmidler brukt i matproduksjon som en felles kategori av gift. Sprøytemidler er per definisjon farlig, tenker vi. Derfor skaper enhver rapport om funn av sprøytemidler i mat stor frykt, selv om sprøytemidlet som er funnet kanskje er tusen ganger mindre giftig enn de sprøytemidler vi har lest om tidligere som formet vårt fryktbilde av disse stoffene. Tilsvarende vil vi ofte også vurdere risiko basert på noe vi kjenner til fra før, og bruke det som utgangspunkt for å vurdere risikoen ved noe fremmed som minner om samme sak, uten at vi egentlig justerer kraftig nok for de faktiske ulikhetene.

Ved å la forsøkspersoner gjennomføre ulike eksperimenter knyttet til gambling, har psykologene også avdekket interessante tendenser som at vi aksepterer lite risiko når det dreier seg om å vinne noe. Vi foretrekker altså en lav gevinst med stor sikkerhet for å vinne, heller enn en større gevinst hvor risikoen for å ende opp med ingenting er høyere. På den andre siden tolerer vi stor risiko hvis vi kan håpe på å ikke tape noe, heller enn å akseptere et sikrere, men mindre, tap.

Til slutt kommer det kanskje viktigste: Vi foretrekker det som er helt sikkert, fremfor det som er mindre sikkert, selv om endringen i risiko er lik. Et godt eksempel på dette er vaksiner, et tema jeg kommer tilbake til senere. Ulike forsøk viser at vi foretrekker tanken på en vaksine som reduserer risikoen for en sykdom fra 10 prosent til 0 prosent, fremfor en vaksine som reduserer risikoen fra 20 prosent til 10 prosent. Vaksinens effekt er i begge tilfeller lik, og den gir samme grad av økt beskyttelse mot sykdommen. Likevel føles en vaksine som reduserer risikoen til null mye bedre enn alternativet. Det betyr også at enhver risiko som er større enn null, oppleves som likere enn alle gradsforskjeller over null. Hvis risikoen for noe er eliminert, føler vi oss trygge. Men om risikoen derimot er 5 prosent eller 50 prosent, er gjerne av mindre betydning. Økningen fra null risiko til noe risiko oppleves som mye større enn fra noe risiko til mye større risiko, selv om spranget er betydelig høyere enn fra null til noe.

Det er altså mange ulike faktorer som gjør at vår «intuitive» vurdering av risiko feiler. Interessant nok viser forskning at eksperter og fagpersoner ikke er bedre til å vurdere risiko enn det «vanlige folk» er. Den store forskjellen er bare at ekspertene er sikrere i sin sak enn det andre er, selv om risikovurderingen ikke er noe mer korrekt.

Mens Starr mente at vi ville akseptere mye større risiko hvis vi følte at vi selv hadde kontroll over utfallet, har senere forskning av blant annet Paul Slovic vist at denne effekten kanskje er mindre enn hva Starr trodde. Starr overså nemlig psykologiske mekanismer som at hvis vi føler en aktivitet gir oss stor gevinst, aksepterer vi også mer risiko. Hvis vi får stor glede av en aktivitet eller et produkt, tolererer vi også mer risiko fra aktiviteten eller produktet. Det er ikke uten grunn at folk fortsatt hopper i fallskjerm eller driver med basehopp, selv om mer enn én av hundre førstegangshoppere i fallskjerm skades og noe mindre enn én per 100 000 hopp fører til dødsfall. For ikke snakke om at rundt en av seksti basehoppere dør av sporten. Ja, og så var det dette med ubeskyttet sex da. Det er høy risiko, men mange føler at det er verdt det.

Det som til syvende og sist avgjør hvordan vi opplever risiko er nettopp vår subjektive opplevelse av risiko, ikke hvor stor risikoen objektivt sett er i forhold til noe annet. Vår opplevelse av risiko påvirkes derfor primært av tre faktorer:

1) I hvilken grad vi forstår risikoen.
2) I hvilken grad det frembringer en følelse av frykt.
3) Antall mennesker som utsettes for risiko.

Disse tre faktorene gjør at vi gjerne opplever risiko som mindre hvis det fremstår som fjernt for oss.

Et eksempel som omfatter mange av disse effektene i ett, er nettopp det som stimulerte til Starrs analyser på slutten av 60-tallet: kjernekraft. Vi frykter kjernekraft. Hvorfor? På grunn av Tsjernobyl-ulykken, i hvert fall om jeg skal se til min egen generasjon. Tsjernobyl er noe mange av oss opplevde. Heldigvis på god nok avstand til at vi ikke tok direkte skade av det, men vi merket noe til de indirekte effektene. På gården jeg vokste opp i på Sørlandet måtte vi i lang tid «nedfôre» sauene med spesielt fôr for å motvirke radioaktivitet sauene kunne ha fått i seg etter sommerbeitingen på heia. I noen deler av landet fortsatte dette til langt ut på 2000-tallet. Vi leste også om katastrofen i avisene da det skjedde. Vi så det på TV og hørte om det på radioen. Vi levde i frykt, fordi ingen visste helt hva som ville skje og hvor farlig det radioaktive nedfallet var. På toppen av det hele har vi alle sett videoer og bilder av atomsoppskyer fra prøvesprengninger av atom- og hydrogenbomber, og bilder fra et utbrent Hiroshima og Nagasaki. Det er altså enkelt for oss å visualisere en kjernefysisk katastrofe.

I tillegg plasserer vi kanskje en atombombe i samme «risikokategori» som en ulykke i en atomreaktor, og tenker da at faren er omtrent den samme. Vi kjenner til de vanvittige konsekvensene av en atombombe, hvor hundretusener av mennesker kan dø i løpet av kort tid, og overfører gjerne dette bildet til et kjernefysisk uhell, uten at vi egentlig er i stand til å justere risikoen kraftig nok for å ta høyde for at det strengt tatt er to svært ulike type hendelser. De psykologiske effektene Kahneman og Tversky beskriver, gjør seg altså gjeldende. Ergo opplever vi at atomkraft medfører svært stor risiko, men i realiteten er atomkraft den formen for energiproduksjon som ser ut til å være desidert tryggest.

Det er gjort mange analyser av dette, med ganske varierende tall, men relativt sett konkluderer de fleste analyser med det samme. Det som tar mest liv er uten tvil kullkraftverk. Per milliard kWh produsert, tar kullkraft et sted mellom 2,8 og 32,7 menneskeliv. Atomkraft tar et sted mellom 0,2 og 1,2 menneskeliv. Da er de ni tusen dødsfall fra Tsjernobyl tatt med. Betydelig sikrere altså. Vannkraft tar fra 1,0 til 54,7 menneskeliv, litt avhengig av om man inkluderer en serie katastrofale dambrudd i Kina i 1975 som tok over 230 000 menneskeliv eller ikke, og naturgass tar fra 0,3 til 1,6 menneskeliv. En studie publisert i 2013 fant at hvis alt fossilt brensel var blitt erstattet av kjernekraft, ville man i perioden 1971 til 2009 ha spart 1,8 millioner menneskeliv globalt. I Europa alene ville vi spart 670 000 menneskeliv. I 2013 estimerte man for øvrig at 23 000 mennesker døde som konsekvens av kullforurensing i Europa alene.

En relativt ny studie fra Royal College of Physicians regnet seg til at det i Storbritannia dør 40 000 mennesker hvert år på grunn av forurensing fra fossile energiformer, noe som koster dem hele 20 milliarder britiske pund årlig. Biler og kraftverk står for det meste av denne forurensingen. En amerikansk studie fant at forurensing koster USA hele 131 milliarder dollar i året i samfunnsmessige utgifter, primært helserelaterte kostnader. Det meste av denne forurensingen kommer fra kraftproduksjon. Hvis man regner med dødsfall knyttet til klimaendringer i kjølvannet av økte CO2-utslipp og global oppvarming, har en analyse knyttet fossile energiformer til hele 5 millioner dødsfall årlig, mer enn de samlede dødsfall fra kriger, drap og trafikkulykker globalt.

Atomkraft er etter alle målestokker vesentlig tryggere, både med tanke på ulykker og konsekvenser knyttet til forurensing og klima. Men det er vanskeligere for oss å visualisere den samlede effekten av en serier enkeltstående dødsfall fra astma og hjertesykdom som springer ut av forurensing, eller dødsfall fra ekstremvær og sykdomsepidemier knyttet til global oppvarming, enn det er å se for oss den mer umiddelbare effekten av en atomulykke. Mediedekning og populærkulturens fremstillinger av kjernekraftens farer gjør også at det fremstår som farligere. Vi ser sjelden filmatiseringer av dødsfall knyttet til kullkraftverk, og når mange tusen mennesker i Kina dør på grunn av ulykker eller forurensing får ikke det samme mediedekning som en atomulykke gjør.

Tenk bare på Fukushima-ulykken i 2011. Den fylte avisforsidene og nyhetssendinger i lengre tid, og NRK meldte blant annet i mars 2015 at «Tusen Fukushima-evakuerte døde i fjor – fire år etter katastrofen.» Her kunne vi videre lese:

11. mars 2011 er en dato japanerne ikke glemmer. Et jordskjelv utløste en tsunami. Deretter smeltet den ene reaktorkjernen ved Fukushima-anlegget. Over 18.000 mennesker mistet livet.

Det får det til å høres ut som at tusenvis av mennesker døde i en kjernefysisk katastrofe. Sannheten er at antall mennesker døde av radioaktiv stråling fra reaktornedsmeltingene i Fukushima var null. Forsker ved Frisch-senteret, Simen Gaure, påpekte denne misvisende nyhetsformidlingen i en kronikk i Aftenposten, hvor han skrev:

Men det var jo ikke sånn. Den helt store katastrofen var tidenes største jordskjelv og tsunami i Japan. De tusen evakuerte døde som følge av sykdommer som kan knyttes til evakueringsforholdene, ikke av stråleskader. Dette er gamle folk som slett ikke har det lett med midlertidige boliger og kummerlige forhold.

De 18.000 døde ble drept av jordskjelvet og tsunamien, og ulykker under den påfølgende evakueringen, samt manglende medisinsk hjelp på grunn av knuste og oversvømmede sykehus. Ingen er så vidt man vet døde av stråleskader ennå, og man forventer knapt noen slike dødsfall på lengre sikt. Man får antagelig en svak eller ubetydelig økning i krefttilfeller over tid, mange krefttyper som er lette å behandle.

Det er lett å tro at atomkraft er farlig. Media har fortalt oss det. Men i realiteten er det den tryggeste form for kraftproduksjon vi har, og kanskje en helt nødvendig løsning for å ha en sjanse til å unngå de verste konsekvensene av den klimakatastrofen vi er i ferd med å påføre oss selv. Problemet er at de færreste av oss har nok kunnskap om og forståelse av den relative risikoen mellom atomkraft og andre typer kraftproduksjon til å vurdere konsekvensene av dette valget på en korrekt måte. Som blant annet Slovic påpekte, er det ikke nok å ha korrekt informasjon. Vi kan gjenta fakta om trygghet ved atomkraft sammenlignet med andre energiformer til vi blir blå i ansiktet, men likevel vil folk føle at atomkraft er mye verre. En del av årsaken til dette er nettopp hvordan media og populærkulturen former vårt verdensbilde og vår risikoopplevelse.


Tallene for antall døde som følge av Tsjernobyl-ulykken varierer mye, noe Folkeopplysningen også nevnte. I boken brukte jeg tallet 9000 døde, et tall som kanskje også er svært overdrevet. Jeg vil anbefale å lese redaksjonen i Folkeopplysningens svar på kritikk fra Greenpeace her, og til slutt å se følgende tyveminutters TED-talk fra en som tidligere var kritisk til atomkraft til å ha blitt overbevist om at det er en nødvendig faktor for å redde menneskeheten fra for store klimaendringer.

PS: Ønsker du å bestille et signert eksemplar av «Håndbok i krisemaksimering» (eller min forrige bok, «Placebodefekten«) – send meg en mail!