Skjermbilde 2012 06 15 kl 15 01 39

For en måneds tid siden blogget jeg om en sak hvor svensken Simon Lundström var dømt til straff for besittelse av barneporno. Denne barnepornoen var såkalt manga, altså japanske tegneserier, som Lundström jobbet med å oversette til svensk. Han ble dømt i både tingretten og «lagmannsretten» i Sverige, og mistet også jobben som en konsekvens av dommen.

Lundström hevdet at disse tegneseriene var beskyttet av ytringsfriheten, og fikk støtte for dette synet av både den svenske PEN-klubben, Forfatterforbundet og Journalistforbundet. Saken gikk til høyesterett for å avklares, og det er gledelig å kunne registrere at han der ble frikjent i dag!

I domen konstateras att teckningarna i och för sig får anses pornografiska och att de föreställer barn. Men det rör sig om fantasifigurer som inte kan misstas för verkliga barn. En kriminalisering av innehav av teckningarna skulle därför gå utöver vad som är nödvändigt med hänsyn till det ändamål som har föranlett den begränsning i yttrandefriheten och informationsfriheten som straffbestämmelsen innebär (den s.k. proportionalitetsprincipen). Enligt en tolkning av straffbestämmelsen i överensstämmelse med regeringsformen ogillas därför åtalet.

Svensk høyesterett er altså enige i at disse tegningene er så «urealistiske» at de ikke kan forveksles med ekte barn, og dermed må tegningene anses som beskyttet av ytringsfriheten. Ett av de 39 bildene ble likevel definert som barneporno av høyesterett fordi det visstnok var «virkelighetstro», men Lundström ble likevel ikke straffet for besittelse av denne ene tegningen.

Det er etter mitt syn en viktig og gledelig dom, men jeg synes ikke den går langt nok. Prinsippet om at tegningene ikke kan være virkelighetstro er for meg merkelig og irrelevant. Hva om tegningene var realistiske? Er det likevel slik at man skal straffe folk for tanker og lyster som ikke leves ut i praksis? I tegninger, malerier og datagenererte bilder så finnes ikke noe barn som er utnyttet eller misbrukt i fremstillingen. Likevel blir dette regnet som straffbar barnepornografi her til lands. Det betyr i praksis at vi begrepsmessig likestiller det at en talentfull person sitter på et rom alene og tegner et realistisk pornografisk bilde av et barn, og at en person som tar bilder mens han fysisk forgriper seg på et barn. For meg er det like absurd som å sikte regissøren av en James Bond film for overlagt drap fordi fiktive mord er en del av filmen han har laget.

Jeg stusser også på hva man legger i begrepet «virkelighetstro». I andre saker har jeg sett at dette ikke handler om at tegningene er så realistiske at de kan forveksles med fotografier, noe som så godt som aldri vil være tilfelle. Det handler derimot om at tegningene for eksemple har så urealistiske proporsjoner på kroppsdeler, f.eks. absurd store øyne eller rare hodefasonger, at man ikke kan anta de skal være avbildninger av vanlige mennesker, men derimot av fantasifigurer. Det er altså bare hvis tegningene kan anses som en visualisering av at en ekte person har sex med et barn at de er straffbare, selv om tegningene kan være enkle strektegninger som selvsagt ingen kan tro er ekte bilder. Det viser bare enda tydeligere at vi her snakker om å straffe folk for de tanker de kan ha, ikke om det faktisk kan antas å være noe offer i saken.

Det er flott at Lundström endelig er frikjent, og det er flott at man nå prinsipielt har slått fast at tegneserier ikke kan klassifiseres som barneporno i Sverige (så lenge tegningene ikke er virkelighetstro), men det er synd at man fortsatt fastholder på en straffelov som gjør det mulig å straffe folk for deres tanker og lyster uten at det finnes noen offer, ikke en gang indirekte, i deres passive handling.