Claustrophobia 2

Jeg er 40 år gammel. Snart 41. Jeg kom sent i gang med det meste. Hadde hverken kjæreste eller sex før jeg var 20 år. Smakte ikke alkohol eller tobakk før et par-tre år etter det. Klarte aldri å engasjere meg nok til å gjennomføre en skikkelig utdannelse.

Men jeg har rukket å være samboer i en del år, vært gift en kort periode, skilt meg, og fått verdens beste datter. Jeg har startet et par firmaer, gitt ut bok, skrevet over 1,2 millioner ord i bloggen min, har gode venner, har ivaretatt gode relasjoner til mine ekser, og har det egentlig veldig, veldig bra.

Det kom likevel ikke av seg selv. Før bodde jeg nemlig i feil rom. Det måtte jeg rive, og bygge et nytt. Mitt eget rom. Et rom som passet meg.

Da jeg bodde på Tonstad, hvor jeg vokste opp, var jeg engasjert i mye forskjellig. Jeg har alltid jobbet med musikk. Ledet kor, spilt i band og undervist i musikkskole. Jeg har jobbet med drama og teater, vært kommunal fritidsklubbleder, og vært initiativtaker til og leder av mange arrangementer og forestillinger. Jeg var aktiv i lokalpolitikk, drev (og driver) eget firma, bidro i lokal nærings- og eiendomsutvikling, og hadde generelt sett alltid mange jern i ilden.

Jeg likte alt dette. Det var spennende, lærerikt og inspirerende å engasjere meg i så mye, men det gjorde meg samtidig til en slave for omgivelsene. Det var alltid noen å stå til ansvar for. Noen andres krav jeg måtte innfri. Så mange hensyn å ta.

Sammen med min datters mor bygde jeg hus, kjøpte bil, hadde en liten dachshund og var rimelig godt etablert. Fremtiden var staket ut, og jeg følte meg egentlig tilfreds med tingenes tilstand.

Så raknet forholdet. Hun flyttet hjem til Kristiansand sammen med vår datter, og jeg flyttet kort tid senere til Oslo.

Det var en stor avgjørelse å ta, men det var en riktig avgjørelse. Etter å ha vært pådriver og deltaker i mange aktiviteter helt siden ungdomsskolealder, kuttet jeg ut nesten alt av forpliktelser. Jeg solgte hus og bil, og kvittet meg dermed med all gjeld. Jeg falt naturlig ut av alle aktiviteter knyttet til hjemkommunen.

I Oslo startet jeg et nytt liv hvor jeg for første gang bare hadde meg selv og mine personlige interesser å dyrke: Firmaet mitt, skriveprosjekter og min datter.

Endelig var jeg min egen sjef. I mitt eget rom. Et rom som passet meg.

Her i Oslo leier jeg en leilighet på Tøyen. Ja, jeg leier. Nesten alle jeg sier det til synes det virker som galskap. Hva, vil du ikke heller kjøpe? Det er jo mye mer fornuftig!

Tja. Det kommer an på hva man prioriterer. Eierskap betyr at jeg må tenke på maling, reparasjoner, gjeld, møbler, kjøp og salg. Jeg vil ikke eie. I hvert fall ikke før jeg en dag slår meg til ro med en ny samboer. Akkurat nå har jeg det veldig bra, rett og slett fordi jeg ikke eier noe stort og forpliktende. Det gir meg frihet. Og frihet vil for meg alltid være viktigere enn eiendom.

Frihet.

Jeg vet ikke hva som har gitt meg en slik aversjon mot for mange unødvendige forpliktelser. Kanskje er det en slags PTSD etter all svette, alle tårer og alle bekymringer fra å eie og drive et firma med flere ansatte, et par tusen kunder, og enormt med ansvar på egne skuldre.

Kanskje er det en reaksjon på at jeg alltid har drevet med ting for andre helt siden jeg var ung.

Kanskje er det rett og slett det at jeg endelig har funnet meg selv.

Men jeg føler jeg har gått i motsatt retning av de fleste på min alder. De samler på mer og mer. Kjøper større hus. Kjøper hytte og båt. Får flere barn. Hund og tre katter. Gjelden deres vokser. Og når gjeld og forpliktelser vokser, minsker friheten.

Frihet.

Det høres kanskje nesten litt buddhistisk ut, men jeg mener at eiendeler gjør deg til en slave. Jeg knytter meg veldig lite til ting. Da jeg flyttet ut av huset solgte jeg mye av inventaret til familie. Mye ga jeg bort gratis. Småting som kjøkkenutstyr, bøker, stjerneteleskop og annet utstyr, har jeg lagret i kjelleren til mine foreldre. Da jeg flyttet til Oslo ville jeg ha med meg minst mulig.

Jeg liker ikke å samle på gamle bilder, gamle skolebøker og ting som handler om fortiden. Fortiden finnes ikke. Det er bare et anker som hindrer fremgang. Jeg har hatt et fantastisk barndom og et godt liv, men blir likevel alltid trist å tenke på fortiden. Den er ikke viktig for meg. Å dvele ved det som var, spesielt om det knyttes til ting, er meningsløst.

Jeg har skapt meg et rom som jeg passer inn i. Og det er så ufattelig sentralt for å være lykkelig. Det er umulig å finne lykken hvis man hele tiden prøver å fylle et rom som ikke er formet slik man selv ønsker det. Et rom skapt av andre. Et rom formet av samfunnets forventninger, sosialt press, og tidligere målsetninger.

Dessverre er det alt for mange som strever med å fylle et slikt rom, og da vil de alltid føle seg utilstrekkelige. De vil aldri klare det. Og heller enn å leve i misnøye fordi man ikke klarer å fylle det rommet, burde de bygge om rommet. Endre fasong. Dra det litt inn her og dytte det litt ut der. Forme det slik at det passer til deres egne ønsker, behov, muligheter og størrelse.

Rommet kan endre seg over tid. Det skal og bør det. Men det må passe deg her og nå, akkurat slik du er. Ellers så vil du alltid ha det litt vondt.

Det er ikke nødvendigvis enkelt. Det vil ofte kreve at man brenner noen broer og kutter noen sikringstau. Men når jeg hører venner klage over at huset må males, at en av de to bilene må repareres igjen, at de ikke har råd til ferie fordi det er så dyrt med tre barn, at sexlivet har stagnert, at plenen må klippes igjen, at de ikke kan dra bort fordi ingen kan passe hunden, og at sjefen er en dritt, så lever de i feil rom.

Da lever de i et rom formet av et samfunn som har lært oss til å tro at vi må ha et hus, at vi må ha en hytte, at vi har rett til å få så mange barn vi selv ønsker, at partneren vil få det grusomt om forholdet går dukken, at barna vil få livet sitt ødelagt om de ikke har to foreldre som bor under samme tak, og at plenen alltid må være nyklippet.

Eller de lever i et rom formet av fortidens drømmer heller enn nåtidens realiteter.

For noen er det et fint rom. Et rom som passer. For mange er det ikke det. Men det krever mot å innrømme at man bor i feil rom. At rommet er for stort. Eller for lite. At rommet buler litt her nede og har litt for lav takhøyde. At man rett og slett ikke fyller rommet slik man føler man burde.

Det er ikke deg det er noe galt med. Det er rommet. Men rommet endrer ikke fasong med mindre du selv former det.

Hvis det er sånn et hekkan å male huset, vaske tre etasjer og klippe plenen, så kan det hende at du ikke trenger et hus. Kanskje tar det huset litt for mye plass i rommet ditt. Kanskje burde du selge det og kjøpe – eller leie – en leilighet. Kanskje nærmere jobben. Eller nærmere skolen. Da trenger du kanskje ikke to biler heller. Og hvis du kvitter det med alle de unødvendige tingene dine, tingene som lenker deg til fortiden, trenger du ikke så mange kvadratmeter heller.

Og hvorfor har du den hagen hvis du så ofte ser på det som et slit? Er det verdt det? Tror du barna dine har mest igjen for å ha en lykkelig mor eller far med tid til dem, eller en hage å leke i? Det finnes andre gressplener der ute. Den må ikke ligge på din eiendom hvis det forringer din livskvalitet. Drit i at en stor hage var drømmen din for ti år siden. Du lever nå, fortiden finnes ikke, og er du ikke tilfreds, må du gjøre noe med det.

Og hvis det er så dyrt å ha tre barn… hvorfor fikk du da tre barn? Hva får folk til å tro at de skal ha rett til tre barn når de inderlig godt vet at de ikke har rett på den dyreste Mercedesen? Det er samme sak. Det koster å ha barn. Det gir deg mindre frihet. Det burde man kanskje tenkt på før man presset ut et tredje og fjerde barn i en rosenrød fantasi om at dette er viktig for livsgleden? Barn er ingen menneskerett. Men å ha tid og råd til å ta vare på de barna man har, er et minstekrav.

Og hvis du ikke kan dra bort i helgene fordi hunden eller de to kattene trenger tilsyn, og du synes det er et slit å hele tiden vaske kattetiss og fjerne hundebæsj fra stueteppet, hvorfor har du de dyrene? Klart det er koselig med kjæledyr, men du må ikke ha dem. De binder deg. De tar bort frihet. De hemmer deg, selv om de også gir deg glede.

Fytterakkern så lei jeg er av folk som klager over hvor utrolig slitsom hverdagen er, samtidig som de insisterer på å ha ni barn, fjorten kjæledyr, sjuetasjers hus og tretten kott fulle av unødvendige ting. Pluss den overfylte kjelleren som skulle vært ryddet.

Hva med sexlivet da? Den manglende kjærligheten? Hvordan ordner man det? Vel, kanskje du lever med feil partner. Den største kilden til ulykke i denne verden tror jeg er ideen om at man mislykkes om man ikke får et forhold til å vare livet ut. Det er en fryktelig ødeleggende vrangforestilling. Men vi har alle kjent på den.

Som singel og datende i mange år, har jeg møtt utallige kvinner med samme historie. Enten de nylig har gått ut av et forhold som var dødt alt for lenge, eller de er i et vaklende forhold som de prøver å holde i live med kunstig åndedrett. Ting er ikke bra, men det er et fryktelig nederlag å gjøre det slutt. Man har feilet. Man fikk det ikke til. For en skam!

Herregud, mann. Herregud, kvinne. Ta dere sammen! Det er ikke slik det fungerer. Du har ett liv. Nyt det. Hvis du ikke har det bra med din partner, og dere har prøvd å snakke dere gjennom det, så gjør det slutt. Ta den vonde avgjørelsen. Ta den vonde praten. Ta vare på hverandre. For begges skyld. For barnas skyld, ikke minst. To lykkelige foreldre under ulike tak er uendelig mye bedre enn to ulykkelige foreldre under samme.

Lever du kun for andre, lever du ikke for noen.

Men ideen om det livslange forholdet er også en vegg i dette rommet som du ikke har bygget selv. Det er Samfunnet som snekret den veggen. Eller Religion. Eller var det kanskje Sosiale Forventninger som kom med spikere og hammer? Det var i hvert fall ikke du. Så kanskje den burde rives ned den også?

Å bli i et forhold man ikke er lykkelig i, er usympatisk overfor partneren. Fordi en partner vil heller aldri kunne oppnå lykke så lenge de er sammen med noen som ikke selv er lykkelig. Dermed frarøver man også dem muligheten til å forme sitt eget rom.

Jeg sier som komikeren Louis C.K. at livet har aldri vært så bra som etter at jeg skilte meg. Det er det beste som har skjedd meg! Og det kan jeg si på tross av at jeg har verdens beste eks-kone.

Vi er kjempegode venner og har aldri hatt noen konflikter av alvorlig art. Fra den dagen vi gjorde det slutt var vi enige om å ta vare på hverandre uansett hva som skjedde. Vi har en datter som er kjempefornøyd med tilværelsen fordi hun har to fornøyde foreldre som elsker henne, uansett hvilken by hun er i. Forholdet vårt var en vegg som måtte rives, og takk og lov for at min eks så det før meg. For det er jeg henne evig takknemlig.

Du må forme ditt eget rom. Og du må forme det selv. Men mange føler at det er umulig.

De er fastlåst i et forhold, i en jobb, og de må jo ha hus og hage til barna. Men veldig ofte er man ikke så fastlåst som man tror. Det er bare at vinduene i rommet er alt for små. Man har mistet perspektivet.

Det som virker helt umulig, er ofte, ja kanskje alltid, helt mulig. Det krever bare en dose initiativ, innsats og at man er villig til å ofre noe kjent og kjært for å få noe bedre. Det er det alltid verdt.

Hvis det er ting i livet ditt du ikke er fornøyd med, tenk over om det skyldes at rommet ditt har feil fasong. Tenk over om problemet er at du forsøker å fylle et rom du ikke selv har formet. Tenk over hva som mangler eller tar for stor plass i dette rommet ditt, og om du kan gjøre noe med det.

Det er ikke alt man kan gjøre noe med. Sykdom, for eksempel. Men kanskje nettopp som syk kan det hende at rommet må bygges om. Slik at syke deg passer i det rommet som friske deg tidligere passet i. Det finnes ikke noe one size fits all, og du er ikke den samme som du var i går.

Jeg er veldig stolt over at jeg har klart å forme mitt eget rom. Jeg eier ingenting av stor verdi, jeg har ingen gjeld, jeg har god økonomi, jeg har ett barn, og mitt ansvar er begrenset til de områdene jeg selv velger. Det gir meg økonomi og frihet til å gi min datter og meg selv det beste av opplevelser og tid.

Ikke minst gir det meg trygghet og overskudd til å bry meg om andre. Til å være der for andre som trenger meg. Fordi det er plass til det i rommet mitt nå. Jeg har den plassen de selv mangler i sitt eget trange rom. Der kan jeg slippe dem inn litt når de trenger det.

Alt er ikke perfekt. Firmaet krever mye, og i blant må jeg jobbe når jeg heller skulle vært med datter. Jeg skulle gjerne skrevet en bok til, blogget og reist mer, men jeg har ikke tid. Likevel vet jeg at det er mitt problem. Det er jeg som må forme rommet mitt til å passe et liv med mer skriving hvis jeg ønsker det. Det er mitt ansvar. Mitt valg. Jeg må prioritere, og kan ikke klage over tilværelsens tilstand hvis jeg selv velger å bo i feil rom.

Jeg er som nevnt lite opptatt av ting. Ting gjør deg til en slave. Min ideelle tilværelse er å bare ha en MacBook og en iPhone. Vite at jeg kan reise og være fri, men ha et verktøy til å skrive og kommunisere med. Uttrykke meg. Holde kontakten.

Det er egentlig alt jeg trenger.

Og kjæreste da. Det eneste jeg virkelig savner i livet, er en kjæreste. Men det håper jeg kommer. Det er særdeles god plass til henne i rommet mitt.

  • kaiserzose

    Spot on, nyttige ord i en til tider totalt meningsløs verden.
    Go surfin..

  • Thomas Klæbo

    Kloke ord som vanlig Tjomlid!

  • laysee

    !!! Nå skriver du jo om ting som betyr noe :-)

    Ikke vær engstelig for at bloggere ender opp med å skrive om seg selv, det er forskjell på smerte og sminke.

    Men som blogger må du økonomisere, ikke for mye hver gang. Du må ha noe nytt neste gang. Bli heller litt ved et tema, frihetsbegrepet tåler noen runder.

    Kjærlighet, savn, ensomhet, lengsel. Facebooklykke, cupcakes, trykk liker på feriebildene.

    Dikteren har mer visdom enn Dawson.

  • Roger Klemp

    Ja her var det mange selvopptatte tanker!

  • LasseRon

    Rart hvordan alle som preker om materialisme og galskapen i å eie mer og mer likevel hver eneste gang på presisere for alle andre at de også har hatt det en gang, eller har alle muligheter til å få det dersom de vil. Det hadde vært så mye mer troverdig hadde han ikke måttet dele sin vellykkede uavhengighet med alle andre.

  • racer

    knall fint! greit skrevet og jeg skal for en gang skyld ikke lage noe rabalder som jeg pleier…:)

  • Per Knutsen

    Folk som er gjeldfri, dyrker sin egen mat, har selvforsynt elektrisitet på eiendommen vil i fremtiden bli sett på som anarkister av kapitalkreftene som til syvende å sist styrer oss. Frihet kan defineres på flere måter. Økonomisk frihet for den vanlige mann defineres av de multinasjonale korporasjonene og sentralbankene som tap av kontroll. Har alltid synes at kapitalismen har vært det beste alternativet men slik den har utviklet seg til å bli i dag er fjernt fra hvordan den var designet til å fungere. Det som vokser mest i dagens kapitalisme er gjeld, materialisme og egoisme. Fasisme og tyrrani er nermere enn vi tror hvis vi ikke kollektivt begynner å forandre livsverdiene våres.

  • Eivind Trana

    Gunnar! Been there, done that. Folk/venner mente jeg var sinnsyk da jeg kjøpte min første datamaskin i 1978. Jeg lærte meg selv til å bli programmerer. Universitetet i Bergen forsto ikke hva Personal Computer betydde. Så jeg gikk min egen vei. Da jeg ble syk (alvorlig tinnitus) solgte jeg firmaet mitt (unisea.no) til mine ansatte og dro rundt i verden. Eier ingenting, men er far til en liten gutt, Eivind Alexander (5) og trives med det. Greit, minimalistisk og herlig :)

  • Egil Gartland

    Litt trist lesning om en mann som forsøker å overbevise seg selv og andre om at har har det helt strålende, men innerst inne vet det er en bløff.

  • Eivind Trana

    Hvorfor må du være så forbannet negativ? Drittlei av pissure/alt-er-feil/alle-andre-har-skylden folk

  • Lars Olsen

    Nesten like trist som han som måtte kommentere her nede.

  • laysee

    Mennesket lever som det tenker – alene.

    -Joseph Conrad

  • denallerv

    Eide for kort tid siden 1 gammel bruksbil, En halvgammel sportsbil, 3 gamle motorsykler, og en gammel henger, ett gammelt hus. Katt og en kone(Hun eier altså og meg). Så det ble litt mye greier. For mye å holde i orden.

    Nå har jeg fjernet gammel henger, og 2 gamle motorsykler. Gammel bruksbil skal byttes ut med ny bil.
    Da har jeg passelig med ting. For selv om noen ting krever litt tid, så er det få ting som slår å grille på nyoljet terasse, se utover en velstelt hage. Og vite at i garasjen så står det 2 leketøy(der minst et om gangen virker), klar for poseringstur på kaien :-).
    Katten tar min søster seg av, når vi reiser på tur så den begrenser ikke noe frihet..
    Så ja rommet må passe, og for at det skal passe så må en være bevist om hva en ønsker, og jobbe mot det målet. Vet en ikke hva en ønsker, så skal det trosss alt mye til, at en kommer dit på ren flaks..

    PS! Viktig og å være litt egoistisk. Passer en på, å ta vare på seg selv, så har ialfall noen det bra!

  • Jan Johansen

    En subtil kontaktannonse! Vil kanskje funke, mange jenter hopper lett på når smarte/sleipe/stakkarslige gutter spiller ut sympekortet: «-Jeg er ikke som alle disse andre materialistiske vinnertypene, jeg er fri og åndelig» (aka en blakk, husløs, deprimert, ensom taper).

  • Tenker du aldri over hvordan du lever ditt eget liv? Er det selvopptatt eller reflektert?

  • Jenny Olsen

    Riktig, riktig, men farlig, farlig.
    For hvor er man når man rydder opp på den måten.
    Og enda viktigere, HVEM er man.
    Og hva gjør man om man ikke liker den personen man finner etter ryddingen?
    ;)

  • Eva Marie S. Aamodt

    Kjempebra skrevet :-) starte på en ny epoke gjør livet bra. Livet er oppdelt i forskjellige sykluser. Og om det ikke blir som planlagt, kan man alltids starte på nytt igjen :-)

  • LasseRon

    Nå nå nå… Han påpeker igjen og igjen at han har eget firma med flere ansatte.

  • Tja, du får sjekke skattelistene om du tror jeg tjener så dårlig ;-) Jeg er definitivt ikke åndelig, og har aldri sagt at jeg ikke er materialistisk. Jeg er gadget-freak og elsker teknologi. Jeg ønsker bare ikke å samle skrot eller eie store verdier som bil og eiendom fordi det medfører så mye forpliktelser og ansvar som jeg ikke ønsker i livet mitt nå. Det er nok av ansvar med å være pappa, være daglig leder i et IT-selskap, forfatter og foredragsholder som reiser land og strand rundt.

    Kan være lurt å lese og forstå hva du snakker om før du kommenterer ;-)

  • Per Knutsen

    Er du ny ansatt i tankepolitiet? Hva du er drittlei av eller definerer som positivt eller negativt høres ut som et personlig problem spør du meg. Kanskje du kunne jobbet med å forandre ytringsfriheten til kun å gjelde ytringer som du definerer som positive og som du ikke er drittlei av. Lykke til. Skal i hvertfall ha snakketøyet i orden for å få den loset gjennom stortinget og samtidig bli oppfattet som positiv. Alt er feil og alle handre har skylden pålegger du meg etter å ha lest det jeg har skrevet. Alt er slettes ikke feil men på vei i feil retnig. At alle andre har skylden er vel antagelig så feil som det er mulig å få blitt. Ca 0.3% av jordens befolkning er etter min mening skyld i den onde spiralen verden er inne i. For at du skal skjønne dette må du nok utvide horisonten din fra å stå å grille på nyoljet terasse, se utover en velstelt hage. Og vite at i garasjen så står det 2 leketøy(der minst et om gangen virker), klar for poseringstur på kaien for å kunstig opphøye selvbildet ditt.
    Et lite paradox på slutten som jeg vil du skal definere som positivt eller negativt. Norge er verdens beste land å bo i, men vi har verdens høyeste selvmordsrate. Kanskje vi bare burde utelatt nyheten om selvmordsraten siden den er negativ.

  • Kenth Olsen

    Jeg tror jeg forstår hva du mener og jeg tror også at alt for mange menn går inn i og blir i vanskelige forhold rett og slett fordi de har problemer med å skaffe seg sex. Men det snakker man selvfølgelig ikke om, og det er greit nok. Vil også nevne at jeg ikke tror det gjelder bloggeren her for han er leder og har stor kontaktflate derfor kan han bygge sitt eget rom. Han er fri nok til å forlate rommet når han trenger å hente noe utenfor.

  • RedSonja

    Hva får deg til å tro at det er en bløff? Må man ha hytte på fjellet, to biler, 2,5 barn og noen millioner i gjeld for å være lykkelig?

    Kanskje du ble litt trist fordi du innså at Tjomlid har rett.

  • torstian1

    Ja dette var egoisme på et nytt plan, må nok være beredt til å bygge om rommet ditt om du vil ta hensyn til en partner ;-) Kjenner en del mennesker, gjerne skilte over 40, som legger seg til denne typen tankebaner. Om det ikke går for lang tid før en partner kommer inn, går det greit, men får disse tankene festet seg….. da sliter du…. Tror ikke denne egofrihet fungerer i lengden – for noen.

  • Egil Gartland

    Lykkelig er et stort ord. Og påvirkes ikke av formuen. Mao man blir ikke mere lykkelig om formuen er liten heller. Men, når man føler behov for å rasjonalisere sine valg gjennom et overfladisk forsvarsskriv virker det patetisk.

  • Eivind Trana

    Ditt svar, nesten en halv roman, betegner vel seg selv. Hersketeknikk er det eneste jeg kommer på. Men, jeg ler (i betydningen: rister av latter). Ditt motinnlegg er kreativt, men utrolig latterlig!

  • Comrade Pootie

    Når man skriver ned noen tanker man har gjort seg rundt seg selv og eget liv har det gjerne en tendens til å bli sentrert rundt en selv.

  • Hege

    Frihet. Du fremsetter det som et ubetinget gode, og umiddelbart høres også frihet forlokkende ut, men skeptikeren i meg protesterer. Frihet er også frihet til å fylle livet med tomhet. Frihet til lediggang. Frihet oppleves kanskje som et knapphetsgode i visse epoker av livet, men jeg vet at den kommer i rikt monn senere. Når barna har flyttet ut, når vi kun må forsørge oss selv, når hagen føles for stor, når ektefellen stikker. Vi kommer alle til et punkt der vi må fylle livet med andre ting enn det vi har hatt der tidligere, men et tomt liv er ikke et godt liv, det må fylles enten det er med vedlikehold av materielle goder, tre barn, reiser, bøker eller et firma, men det er ofte ikke så bra å fylle det med for mye av bare deg selv. Da har den store tomhetsfølelsen lett for å komme snikende. Bloggposten din gjorde meg i alle fall bevisst på hvor takknemlig jeg er for rommet jeg har nå og alle små og store som bebor det. Vet samtidig at denne tiden følges av en ny epoke. Mitt største ønske for den, er at jeg kan ta den ferien med mannen min og at vi ikke har slitt hverandre ut. Det kommer til å være en sorg dersom vi ikke finner glede hos hverandre lenger da, du kan la være å se deg tilbake, brenne alle album og gamle ultralydbilder av det dere har skapt sammen, men ingen er historieløse, og et brudd med egen identitet er smertefullt for alle. Det høres ikke ut som at du har hatt et identitetsbrudd eller en krise. Kanskje du aldri rakk å bygge deg helt bort fra den du var før du giftet deg. Kanskje du hele tiden lengtet tilbake.

  • NoMoreHeroes

    Kjenner personlig altfor mange som lever i forhold som ikke fungerer, og som ikke har fungert på flere år/tiår. Noe mer idiotisk enn det skal man lete lenge etter. Men det har selvsagt sine forklaringer. Barn, økonomi, anseelse og redsel for å være alene er kanskje noen av hovedårsakene. Her vil jeg dra frem anseelse og redsel for å være alene. For sannheten er at mange foretrekker et forhold som ikke fungerer når alternativet er å være alene. De som bor alene er på bunnen av samfunnet både økonomisk og sosialt, man er liksom helt utenfor. Om man da ikke har et liv som artikkelforfatteren her har da, som lever et såkalt «vellykket» liv med barn og god jobb osv. For i det virkelige liv er det svært få som har det sånn.
    Så til alle som lever i elendige forhold, kom dere ut av det ASAP. Å leve alene er faktisk veldig greit, ja det kan faktisk være minst like greit som det å være to. For det er ikke noe galt med det, det er bare det at samfunnet ikke er laget for aleneboende. Rett og slett.

  • Svein Ernst Gerhardsen

    Jeg har ikke hørt på maken til syting!

  • Eivind Trana

    Jeg må le litt. I VG i dag kan man lese artikkelen «Lev enklere – få et bedre liv». Men da må man faktisk betale for å lese mer. Her hos deg, Gunnar, kan lese alt UTEN å betale noe. Sier mye om kynismen til betalingsmurer som VG.

  • Jon Harald

    Feige voksne velger denne løsningen. Skikkelige voksne oppfører seg som voksne og løser problemet før det går utover barna.

  • NoMoreHeroes

    Haha, her er tydeligvis en som har gjort alt rett i livet.

  • Christian

    Spot on mister! Kjenner meg godt igjen…

  • Interessant og godt innlegg som samsvarer med mye av det jeg selv har tenkt etterhvert som tiden har gått og jeg er blitt eldre (kjører et minimalismeprosjekt selv, bl.a.).

    Lyder også fornuftig med tanke på samtalen du og jeg hadde forleden. Det virker enda mer åpenbart for meg etter dette at det vi snakket om da, er noe du bør satse på. Ser frem til fortsettelsen! :)

  • thomashenden

    Ingen grunn til å være misunnelig på det som kan tolkes som en «kontaktannonse», det var fint skrevet, og bare hyggelig dersom det fører til noe bra for to mennesker i framtida.

  • Per Knutsen

    Ser du slettet ene kommentaren din som en del av svaret mitt var basert på. Kanskje svaret mitt traff litt hardere enn du hadde forventet og at det er derfor du rister.

  • ojojoj, her må man nok lytte mer enn man leser tekst. Vi får vel tillegge dette den mening at denne skal føles

  • Indre frihet skaper man selv. Peace of mind

  • Som så lite opptatt av klokka som det kan få blitt, men så opptatt av tid at jeg har «studert» Lys, regner jeg tid i epoker. Det er en tid for alt, ny epoke ny tid

  • snupijenta

    SÅ SANT. Jeg har kjempet i noen år nå, for å INNSE og AKSEPTERE at jeg må endre på rommet mitt. Jeg var som du, full av virkelyst og med tusen prosjekter i sving, men jeg traff veggen med ett smell, og nå er jeg redusert til nesten ingenting. Dermed må rommet mitt endres på, og det er der jeg er nå. Det er en prosess, noen ganger vanskelig, andre ganger en lettelse. Jeg vet ikke helt hvordan det blir til slutt, men samtidig er det jo heller ikke meningen at rommet skal være konstant, -jeg er i konstant endring hele tiden. Rommet mitt er bygget av FLEXI-vegger..:) (fleksible vegger)

  • Kommer det 10.000 syrere til Norge kan jeg love dere en ny tid dere aldri har kunnet forestille dere. Da går vi rett i fella. Vi er i en Åndskrig.

    http://www.vg.no/nyheter/meninger/flyktningkatastrofen-i-middelhavet/empati-uten-empati/a/23457630/?fb_comment_id=684960694942715_685150464923738&comment_id=685150464923738&offset=0&total_comments=91

  • NoMoreHeroes

    Ta dere en bolle begge to:-)

  • krscue

    Jeg tror nok Gunnar forstår at et selskap må tjene penger.
    Hvis det er kynisme, og noe galt, ville vi ikke hatt en eneste arbeidsplass utover det offentlige.

  • krscue

    Et selskap med 1.2m i lønnsugifter kan vel kanskje ha «flere ansatte», men det må i tilfelle være en svært lav verdi av «flere». Hadde kanskje vært mer riktig å si to eller tre, færre bokstaver er det også.

    Det sagt skal han ha all ære for å drive sitt eget selskap.

  • I mitt forrige selskap hadde vi større omsetning og flere ansatte (tror vi var 5-6 på det meste), men i nåværende selskap ønsker jeg å holde det relativt smått. Vi er tre faste ansatte, to i full stilling og en i 80%, samt at vi nå også leier inn en ekstra i 20% stilling. I tillegg har jeg mitt eget enkelpersonforetak.

    I firmaet er vi også mer opptatt av stor fleksibilitet og frihet i arbeidstiden, enn å ha høyest mulig lønn. Frihet har en stor verdi for oss alle, og det bytter vi gladelig i noe lavere lønn enn det fleste har i IT-bransjen. Ergo gjenspeiler også ansettelsessituasjonen mitt mantra om at frihet er viktigere enn store verdier.

  • Kristianne Ervik

    Veldig fint om bindinger. Men bortsett fra barn, som man har en reell forpliktelse til, må man ikke ta vare på alt rundt omkring seg. Det krever et valg. Jeg vil ha hus, men hagen min er så dårlig vedlikeholdt at det krever stamina å stå for den. Men ikke f**n om jeg skal bruke den lille tida mi på luking i bedene for det.

  • krscue

    Jeg er selv den største tilhenger av frihet og ikke-vold.
    En naturlig konsekvens av det er motstand mot velferdsstaten og dens innblanding i nærmest alle områder av menneskers liv.

  • HegeB

    Kunne ikke vært mer enig. For 4 år siden forlot jeg min ektemann til fordel for drømmejobben i Funcom og flyttet til Canada med én koffert og et par inlines. Gadd ikke krangle om hvem som skulle ha hva og lot ham beholde både bil og hus.

    Det var en så stor befrielse at nå gleder jeg meg voldsomt til å flytte hjem igjen, for det betyr en ny runde med å kvitte meg med alt annen enn laptop og noen få plagg.

  • petra

    oi,tok en rask titt etter intervju på p2,dette var da særdeles laaaangt og uinteressant……

  • Stiigen

    Veldig bra skrevet :) Jeg har tatt alle disse valgene selv,og gått en annen vei enn absolutt alle jeg kjenner. Jeg er 32, leier en leilighet,har ikke bil, har god økonomi,veldig få ting, og har nylig(siste uken) kommet meg ut av et 10 år langt forhold som var uten romantikk. Kanskje jeg hadde forlatt det forholdet mye før hvis jeg hadde fått denne inspirasjonen. Forholdet endte med at kjæresten min var utro.Det var utrolig vondt, men min egen feil for å ha holdt det gående i åresvis etter at det burde vært slutt. Nå føler jeg en storm av positiv energi for å bli et bedre menneske på alle mulig måter. Jeg skal gå ut i verden som en bulldoser,treffe flere damer,trene hardere,bli sterkere fysisk,mentalt og sosialt. Det som holdt på å knekke meg har gitt meg et pågangsmot som jeg aldri har opplevd før, føles ut som øynene mine er åpnet,som om jeg nettopp har hatt en nær-døden opplevelse eller noe.

  • Merethe

    Beklager, men jeg må si at svarene dine virker helt tatt ut av ingenting. Hvar er det egentlig du snakker om? Hvem snakker du med? (Ikke svar er du snill.)

  • Aina

    Mitt rom var også trangt Mr. Tjomlid. Veldig trangt. Jeg visste at jeg måtte ut av det rommet, men ikke hvordan. Jeg visste at det var JEG som måtte gjøre endringen, men jeg visste ikke hvordan. Rommet mitt kvalte meg sakte og sikkert, og jeg så hvordan. Heldigvis kom jeg meg ut av det trange rommet ved en tilfeldighet – eller flaks – eller skjebne – eller whatever. Jeg vet ikke helt hvordan. Men i likhet med deg, så har jeg gjort meg noen erfaringer. Reflektert litt over krav og forventninger. Brent noen gamle bruer. Jeg har så uendelig mye å være glad for. DET er mitt nye fokus. Slutt på sutring og jammer. Og jeg vet hvordan.

  • Bjørn Remseth

    Jeg får vel bidra med litt herskerteknikk selv da: Jeg synes dere er veldig søte alle sammen. Søttsmil: :-)

  • Stine Marie Holme

    For meg er det mer frihet i å eie selv da det blir dyrere å leie, jeg kan reise bort hvor jeg vil for så å komme tilbake å ha et sted å bo, å være ansatt gjør at jeg får større frihet til å planlegge ferie samtidig som jeg selv i stor grad velger min egen arbeidstid, tingene jeg har rundt meg gjør meg glad – enten det er bordet jeg arvet fra mormor eller brusmaskinen jeg ofte bruker istedenfor å legge igjen pengene i butikken… Når du skriver om alle de som klager på livet sitt i «fengsel», enten det er i forhold, som kjæledyreier eller som foreldre til alt for mange barn….hvor er de? Jeg møter de i hvert fall sjelden.
    Selv er de mest sutrete jeg kjenner de som må betale rådyr leie i hovedstaden, ikke prioriterte familien sin mens de kunne – ja, de som tilsynelatende tror at de ikke har forpliktelser…..

  • Det handler nok mye om hvor i livet man er. Jeg har vært der før, og som jeg skriver kommer det nok en dag hvis jeg får lyst til å etablere meg mer fast igjen. Men da blir det nok på ganske andre premisser, et mer selvvalgt og bevisst forhold til avgjørelsen, enn det var sist.

    Med tanke på alle mailer og kommentarer, og de over 2600 som har delt bloggposten, er jeg nok ikke alene om å ha møtt slike folk, og kjent på problemstillingen.

  • Magnus Rasmussen

    tja det er nok mange som velger en løsning der de lever på en løgn resten av livet.

  • havfruen

    Enig i det meste, bortsett fra at fortiden ikke finnes. Det er fortiden som gjør oss til hva vi er, og tidligere opplevelser og avgjørelser påvirker de valgene vi tar nå. Men det innrømmer du jo også, når du påpeker at det gjør det trist å tenke på fortiden. Minner også om et lite visdomsord fra Kris Kristofferson : ‘freedom’s just another word, for nothing left to lose’. Frihet smaker mye bedre (tror jeg…) når man fortsatt har noe å tape, men føler seg fri allikevel!

  • Magnus Rasmussen

    Enig. Mange får stort hus, barn, hund, TV, snøfreser og bil og tar seg lange dyre ferier på de mest populære stedene fordi de tror at det er det som forventes av deg. Baserer livet sitt på de forventningene som omverden gir en uten å tenke på sine egne behov og begrensninger. Jeg har inntrykk av at mange lever av å lage fasader (for å fortsette hus-analogien til Gunnar). De kjøper dyre ting og viser de fram til sine venner som 1. tror at tingene er kjøpt, eller 2. får vite at de er kjøpt med kredittkortet, hvilket gjør at vennene med større sannsynlighet vil begynne å kjøpe på kreditt de også. Tenk at gjeld har blitt et statussymbol… Det vel Gunnar sier, er at det er dine egne forventninger til ditt eget liv som teller, ikke hva andre mener at du bør gjøre med livet ditt. I tillegg er det viktig å ha et realistisk forhold til personlig økonomi og tidsbruk. Hvis jeg hadde klart å følge Gunnar sine råd, så hadde nok ting vært mye bedre. Jeg vet nemlig ikke hvordan rommet mitt bør se ut.

  • Dorthe

    Fint, og i tråd med Susan Cains kampanje om «quiet revolution». Sier også mye om hvordan introverte ofte blir presset inn i det ekstroverte samfunnsidealet. I denne bloggposten din opplever jeg også at du har mye av det samme budskapet som Märtha Louise, http://tara.no/livsstil/prinsesse-martha-louise-om-a-finne-sin-vei
    Det er ikke snakk om fysiske engler eller fysiske rom men menneskers ulikhet og om å finne tilbake til selvet. Til ettertanke! ?