Jeg ønsker å være 100% meg selv i mitt private liv. Alltid. Kompromissløst. Gjennomsiktig. Ingen falsk fasade. Ingen Gunnar 1, Gunnar 2 og Gunnar 3. Jeg vil være mest mulig den samme Gunnar uansett hvor jeg er og hvem jeg er med. Når jeg en gang forhåpentligvis er gammel nok til å være mett av dage, vil jeg kunne se tilbake og føle at folk visste hvem Gunnar var. Den samme Gunnar som jeg kjenner, skal andre kjenne. Så langt det lar seg gjøre. På godt og vondt.
Men det er ikke enkelt. Og jeg lykkes aldri så fullstendig som jeg skulle ønske. Men jeg er bevisst på det og jobber med det hver dag. Jobber med å være meg selv. Fullt og helt.
Først og fremst må jeg tørre å vise meg selv hvem jeg er. Å innrømme mine egne lyster og behov ovenfor meg selv. Være komfortabel med at det er dette jeg vil, og det skal jeg ikke skamme meg over. Dette er mitt liv. Dette er hva jeg trenger for å bli lykkelig. Er det dumt? Kanskje. Er det pinlig? Kanskje. Er det noe helt annet enn det jeg skulle ønske jeg trengte? Kanskje. Men det er meg. Heller enn å plage meg selv over å ikke være den jeg skulle ønske jeg var, er jeg heller den jeg er. Heller enn å mislykkes hver dag i å skamme meg over at jeg ikke er den personen jeg burde ha vært, er jeg heller den jeg er. Uten skam. Uten nederlag. Uten sorg. Det føles så mye bedre, og er tross alt det eneste jeg kan være. Den eneste måten å bli lykkelig på er ved å passe inn i sin egen form.
Den andre utfordringen er å være seg selv ovenfor andre. Det er rart at det å være seg selv skal være slik en kamp. Man skulle tro at det enkleste man kunne gjøre i livet var å være den man er, heller enn å måtte spille en annen. Men slik er det merkelig nok ikke. Rart. Man må kjempe for å tørre å være seg selv. Kjempe for å ikke ta den enkle utvei med å fremstå som den man tror folk vil at man skal være. Men den kampen er verdt å ta. Jeg opplever hver dag at det er når jeg er mest mulig ekte, ærlig, direkte og åpen om mine lyster, behov, feil og mangler, at jeg får mest positive tilbakemeldinger. Det er når folk ser den skrale, usikre, dølle, barnslige, sexfikserte, nerdete, håpløse Gunnar at folk sier: Du er kuul. Jeg digger deg. Fordi du er deg, og ingen andre.
Alle andre er det flere enn nok av. Det finnes nesten 7 milliarder av andre. Kan du tenke deg noe mindre interessant enn å være alle andre? Det mest interessante prosjekt man kan ta på seg i dette livet, er å ikke være alle andre, men å være seg selv.
Vi er så redde for hva folk skal tro om oss. At folk skal se ned på oss fordi vi ikke er det perfekte mennesket vi ønsker å fremstå som. Men det rare er at vi alle er likere enn vi tror. Det er så mange der ute som har tenkt de samme tanker som deg, hvorenn syke, perverse og patetiske, at noen vil kjenne seg igjen i det du har å dele. Og det setter folk pris på, for plutselig er det noen der ute som er lik dem. Som har de samme sår, sprekker og løse skruer.
Det er lett å bli likt når man er den man tror andre vil at man skal være. Men man blir først elsket når man er seg selv.
Tror jeg.
Jeg ønsker å leve livet mitt mest mulig uten filter. Og tro meg - det føles helt fantastisk når man lykkes! Hver gang jeg klarer å lirke en ny, liten sprekk i fasaden min slik at lyset slipper inn og folk kan se hvem som gjemmer seg bak her i mørket, føles det som en seier.
Der så de litt av meg. Den ekte meg. Åh det føles deilig! Her er jeg! Dette er meg. Liker du det du ser?
Svaret er overraskende ofte ja. Folk liker det de ser. Ikke alle, men de som betyr noe for deg. De som ikke liker det trenger du uansett ikke i livet ditt. Glem dem. Du liker neppe dem heller. Det kan ta tid å overbevise seg selv om at folk faktisk vil like å se den ekte deg. For meg tok det kanskje 30 år. Det tok mange utleverende bloggposter. Mange ubehagelig private tweets. Mange fortrolige samtaler med kjente og ukjente. Men det er verdt det. Jeg har sett det nå. Folk liker meg. Hvertfall noen. Og tro meg - noen er mer enn nok. Det er en seier. Mer enn det kan du aldri håpe på.
Min store musikalske helt Nik Kershaw har skrevet en sang om Billy. Billy tilpasser seg alltid sine omgivelser. Han er én mann når han er med vennene sine, en annen når han er med dama si. Nik Kershaw beskriver denne klisjén av en mistilpasset mann så perfekt. Dualiteten mellom det han så gjerne ønsker å være, og det han fremstår som for å tilfredsstille sine omgivelser og oppfylle forventingene til folk rundt seg. Spesielt fra kjæresten sin. På bekostning av seg selv. Sitt ekte selv. Den ekte Billy.
Billy er aldri fullstendig seg selv, noe sted. Heller enn å finne seg selv, sin indre Billy, prøver han å passe inn i en form av det han tror han forventes å være. En mann slik han har lest om i ukebladene og sett på TV. Men innerst inne har han helt andre ønsker og behov. Og alt dette gjør ham dypt ulykkelig. Selv om han selvsagt aldri viser den ulykkelige Billy til verden.
Jeg kjenner en del Billyer. Menn som aldri fullt ut tør være den de egentlig er, men først og fremst prøver å være den de tror andre forventer at de skal være. Det synes jeg er trist. Man har bare ett liv å leve. Vi har alle en forpliktelse til å være oss selv 100%. Det skylder vi både oss selv og våre omgivelser.
Les teksten (nedenfor). Lytt til sangen. Videoen har litt dårlig lyd og det er live-opptak, men du finner den også på Spotify, iTunes (albumversjon) eller den nyinnspilte akustiske versjonen fra hans nyeste album (iTunes).
Billy is a new man, he does the best he can
to figure out what it's about
and what the hell he's meant to be.
He does the right thing when expected,
nuff respect, once in a while he likes
a smoke and a joke, just as long as it's P.C.
And he thinks that he cries at the movies
'cos he's in touch with his feminine side.
Sally wants a proud man.
Sally wants a proud man.
Sally wants a proud man.
But she's taken all his pride.
Billy is a new man, at least when she's around,
a model father or if needed,
he'll be mother for the day.
He watches "Men Behaving Badly"
though he'll gladly switch it off if she's offended
he'll pretend it wasn't funny anyway.
He's got one face he keeps for his woman
and one for when he's out with the guys.
Sally wants a true man.
Sally wants a true man.
Sally wants a true man.
But he's living out a lie.
Better go and find an analyst, or something.
Time for sorting out his head.
Better go and find a book to read about it.
Just like his daddy never did.
[SOLO]
And he reads Marie Claire at the Doctors just
in case there is something he should know.
Sally wants a free man.
Sally wants a free man.
Sally wants a free man.
But she will not let him go.
Billy is confused, he feels abusive and abused.
He's got his one hand on an olive branch
the other on his crotch.
He drives a sensible coupe, he thinks Oasis are OK,
he drinks non alcoholic lager
though he'd rather have a scotch.
And he tries very hard to be happy
but there's a few little things in the way.
Billy wants a good girl
and a bad girl and a blonde girl,
and a brunette or a Bond girl
and a house maid and a teas maid
and a Frenchmaid, yes a sex aid,
and a Goddess and a confidante,
a wet nurse and an agony aunt,
a lover, mother, baby sitter,
a young girl with a pretty face
and smart but not too smart
to love an arsehole, yeah, an arsehole,
Billy wants to be an arsehole,
singin'
Billy wants it all now.
Billy wants it all now.
Billy wants it all now.
But he's too ashamed to say.
Sally wants a Superman.
Sally wants a Superman.
Sally wants a Superman.
She hasn't got a chance.
