Vår kristne kulturarv

Samfunnet er i forandring. De siste 50 årene har antallet selverklærte kristne i dette landet sunket dramatisk. Kristne organisasjoner og politiske partier skjelver i buksene og kjemper en desperat kamp for å beholde sitt klamme, stramme grep om folkets moraloppfatning. I enhver debatt som toucher innpå tema som bryter med den gammeldagse kristne oppfatning av rett og galt, f.eks. forskning på stamceller, revidering av religonsfaget i grunnskolen, kjønnsnøytral ekteskapslov eller homofiles rettigheter og status i samfunnet, så kommer de kristne trekkende med sin gamle klisje: «Det er viktig å videreføre vår kristne kulturarv.«

En ting er at kristne kommer med slik svada. Verre er det at så mange ikke-kristne kjøper denne ideen og selv presterer å hevde at «jeg er riktignok ikke kristen selv, men jeg ser verdien i å ivareta vår kristne kulturarv«.

Hva mener disse menneskene med «den kristne kulturarv«? Jo, med dette menes alle gode verdier og god etikk i samfunnet, som om kristne har monopol på dette eller i det hele tatt er årsaken til det. Den kristne kulturarv innbefatter altså konsepter som «alle skal være snille med hverandre«, «gjør mot din neste det du vil at din neste skal gjøre mot deg«, «du skal ikke drepe/stjele/lyve» og så videre. Men har disse konseptene egentlig sitt utspring fra kristendommen? Nei, selvsagt ikke. Å hevde noe slikt ville være å utvise en grov og kvalmende arroganse ovenfor andre kulturer og religioner. Alle disse ideene er universelle og finnes i de aller fleste religioner og livssyn. Det er prinsipper som evolusjon har hardkodet inn i oss mennesker som rene overlevelsesmekanismer kulturelt og biologisk.

Så hva er da så spesielt med den kristne kulturarv? Hva innebærer det av positive elementer som ikke også er nedfelt i vår grunnlov og sekulære samfunnsstruktur? Jeg tør påstå at svaret er enkelt: Ingenting.

Derimot finnes det svært mye dritt i den kristne kulturarv som vi skal være glade for at vi stort sett har lagt bak oss. La oss hoppe fort over tvangsinnføringen av kristendommen i dette landet, med vold og drap i sine fotspor, så vel som den etterfølgende brenning og tortur av påståtte hekser og trollmenn. Disse eksemplene ligger så langt bak i tid at moderne kristne ikke lenger vil bli identifisert med denne praksis, selv om det åpenbart ble gjort med Bibelen som alibi. Nøyaktig den samme Bibelen som kristne har i dag. I følge kristne er Guds ord det eneste som aldri forandrer seg, og det som står i Bibelen er visstnok utvetydig. Likevel endrer altså kristne sin religiøse praksis over tid. Rare greier.

I nyere tid har vi bl.a. slaveriet. Så sent som i 1863 ble det amerikanske slaveriet et tema på Det Teologiske Fakultuet i Oslo, og det var vanskelig for prestene å ta full avstand fra dette ettersom norske prester i USA få år tidligere hadde uttalt at «det efter Guds Ord i og for sig ikke er synd at holde slaver«. Nei, det er korrekt. Bibelen tar aldri avstand fra slaveriet. Selv ikke Jesus tar noensinne et oppgjør mot slaveriet, tvert i mot omtaler han det som en naturlig del av samfunnet. Først etter den amerikanske borgerkrigen våget norske prester seg frempå med et standpunkt mot slaveri.

Vårt moderne demokrati har vi også på tross av kristendommen. Mot slutten av 1800-tallet advarte nemlig samtlige norske biskoper og en hel del kristne ledere mot innføring av parlamentarismen i dette landet. I samme periode forsvarte også Kirken dødsstraff.

Vår norske, kristne historie er også formørket av forsøk på å kristne/fornorske samer og tatere. Kirken har en lang tradisjon med å trakassere og underkue minoriteter. De som ikke er like gode som alle oss andre. En annen skitten flekk på vår kristne kulturarv er «Jødeparagrafen» i Grunnloven, og da «jesuitt- og sigøynerparagrafen» ble fjernet så sent som i 1956 stemte Krf sin stortingsgruppe samlet i mot. Er ikke kristendommen flott dere? Er dette den kulturarv vi ønsker å identifisere oss med i dag?

Så var det kvinnene da. Kristendommen har alltid jobbet for å undertrykke kvinnen, i tråd med visse tolkninger av Paulus’ formaninger. Selv i dag er ikke kvinnelige prester spiselig for mange kristne ledere. Enda mindre spiselig er homofile. En videreføring av vår kristne kulturarv vil effektivt sørge for at denne minoriteten alltid vil forbli en diskriminert gruppe. Nesten ingen menigheter vil gi en praktiserende homofil en ledende stilling, og mange kristne passer på å holde trykket opp i sin offentlige fordømmelse av homofili, bare for å være helt sikker på at disse synderne med destinasjonsadresse Helvete aldri skal tro de er like gode som oss andre.

Til slutt har vi et annet av mine kampsaker: den kristne moral- og sedelighetslære. Dette er årsaken til å så uendelig mye lidelse i vårt samfunn. Alt fra stigmatiserende og ødeleggende betegnelser som «uekte barn», til sensur av stor kunst og litteratur, har vært med på å ødelegge mennesker og samfunnsliv. Den kristne kulturarv har ført med seg en nesten altoppslukende redsel for seksualitet, og har påført en hel nasjon en irrasjonell frykt for peniser, onani og åpenhet om seksuelle følelser og praksis. Det kristne synet på seksualitet tillater ingen gråsoner. Personer med en seksualitet som ikke passer inn i den kakeformen som Bibelen har gitt oss må få vite at de vil havne på et sted med evig tortur. («Men Gud elsker oss alle.»)

Den kristne kulturarv er ikke noe å samle på. Den inneholder ingen positive elementer som ikke allerede finnes i oss mennesker og vårt mangfold av ulike livssyn fra før. Derimot drar den med seg uhyre mye gammelt søppel fra en mørketid som vi burde ha lagt bak oss for minst 100 år siden, men som kristendommen dessverre klarer å videreføre fra generasjon til generasjon gjennom et regime av frykt og irrasjonell indoktrinering av unge sinn.

Mennesker er gode av natur. Det er vi av historiske og genetiske årsaker nødt til å være. Gener som ikke ga seg utslag i en evne og vilje til å ta vare på andre ville fort bli kastet ut av dansen av helt naturlige overlevelsesårsaker. Vi trenger ikke religion til å fortelle oss hvordan vi skal oppføre oss. De gode egenskapene vil spire og gro og leve videre uten ideen om en hevngjerrig gud som fundament. Derimot sørger denne gudsideen for at svært mye negativt grums får leve videre, på tross av vår naturlige trang til å forkaste slike vrangforestillinger.

La oss slutte å bruke begrepet «den kristne kulturarv» som om det var noe positivt. La oss legge begrepet dødt, og heller fokusere på å gjøre Norge til et best mulig land å bo i for flest mulig, uavhengig av livssyn. Vår kristne kulturarv er en bremsekloss som hindrer oss fra å nå dette målet.

Ideen om den kristne kulturarv som noe positivt stammer fra det kristne propagandapparatet som har en unik evne til å få folk til å glemme alt det negative og sørge for at alle positive hendelser døpes om til å være kristne fenomen uansett egentlig årsak. Michael Shermer sa nylig i et foredrag at om noen tiår vil homofili være allment akseptert og ikke lenger noe stridsspørsmål. Da vil garantert kristne passe på å ta æren for dette og skrive om historien slik at fremtidens generasjoner skal få indoktrinert at det var på grunn av kristendommen at homofile endelig ble akseptert og fikk samme rettigheter som andre mennesker. Jeg tror Shermer har rett. Slik vil det bli, på samme måte som kristne i dag tar æren for at slaveriet ble nedkjempet i USA, selv om kristne i lang tid før dette var aktive støttespillere og sørget for at slaveriet fikk blomstre.

I et moderne, demokratisk samfunn hvor alle skal ha samme rettigheter er det viktig at ideer som «den kristne kulturarv» legges bak oss. De kristne vil av naturlige årsaker fortsette å videreføre dette begrepet som sitt verbale sverd mot enhver form for endring i samfunnet. Derfor er det desto viktigere at vi ikke-religiøse ikke lar dem trekke dette våpenet uten motstand. Og enda viktigere er det at vi aldri faller for fristelsen til å legitimere uttrykket selv. La oss alle være ansvarlige etterfølgere og frasi oss retten til denne vulgære arven slik at den en gang for alle kan gå i graven med våre umoralske, kristne forfedre.