MeganKanka.jpgJan Arild Ellingsen (Frp) foreslår nå å innføre «Megan’s Law» i Norge. Denne loven ble innført i noen amerikanske stater i 1990 og handler om at myndighetene skal gjøre tilgjengelig offentlige registre som viser hvor ferdigsonede seksuelle overgripere bor og oppholder seg. I tillegg kan den også inkludere varsling til naboer hvor disse ferdigsonede menneskene bosetter seg.

Stortingsrepresentanten er heller ikke nådig når det gjelder hvordan man skal behandle personer som er dømt for pedofili.

– Risikoen for gjentakende kriminalitet av denne handlingen er så stor at vi burde få et dobbelt sikkerhetsnett. Naboer bør få beskjed om at det er pedofile i nabolaget. Hensynet til de uskyldige må i slike tilfeller veies adskillig sterkere enn hensynet til de kriminelle, hevder Ellingsen.

Samtidig er det viktig å følge opp alle folk som har begått kriminelle handlinger.

Er risikoen for gjentakelse av seksuelle overgrep stor? Egentlig ikke. Studier fra USA viser at gjentakelsesprosenten er lavere for seksuelle overgripere enn for andre kriminelle. Den studien som stort sett siteres i denne sammenheng, er det amerikanske justisdepartementets undersøkelse fra 2003 som sier:

Sex offenders were less likely than non-sex offenders to be rearrested for any offense –– 43 percent of sex offenders versus 68 percent of non-sex offenders.

Når det gjelder spesifikt de som hadde forgrepet seg på barn, var tilbakefallsprosenten 3,3 innen 3 år:

Of the almost 9,700 sex offenders released in 1994, nearly 4,300 were identified as child molesters. An estimated 3.3 percent of the 4,300 released child molesters were rearrested for another sex crime against a child within 3 years.

At de bor nær skoler og barnehager har heller ingen innvirkning på risikoen for at de forgriper seg på nytt.

Ordinære voldtektsforbrytere har vesentlig høyere tilbakefallsprosent, så hvis målet var å beskytte den øvrige befolkning ville det gi mer mening å varsle naboer om disse heller enn de som har forgrepet seg mot barn.

Studier viser også at de som har gjennomgått et behandlingsopplegg har svært mye lavere gjentakelsesprosent enn de som kun har sittet i fengsel. Om dette betyr at behandlingen virker, eller om de som aksepterer å være med i et behandlingsopplegg uansett ville hatt lavere sjanse for å gjenta et overgrep vet vi ikke, men det er hvertfall et viktig moment å se på.

Ellingsen bruker begrepet «personer dømt for pedofili«. Jeg er litt usikker på hva han legger i dette. Mener han «personer dømt for seksuelle overgrep mot barn«, eller mener han «personer dømt for seksuelle overgrep mot barn og som også har fått diagnosen pedofil«?

Mennesker som forgriper seg på barn kan nemlig deles i to grupper: De som er pedofile og de som ikke er det. Weiss argumenterer for at selv om et behandlingsopplegg kan ha god effekt på ikke-pedofile overgripere som har forgrepet seg på barn, så vil det ha dårligere effekt på de som faktisk er pedofile. Ikke-pedofile overgripere er ofte mennesker som selv har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn, og i ekstreme stress-situasjoner eller under påvirkning av alkohol kan de finne på å forgripe seg mot et barn i familien eller nær omgangskrets. Slike mennesker kan rehabiliteres, mener juristen Katie J. Weiss som har skrevet en fin artikkel om problemene med Megan’s Law. De vil måtte gjennomgå terapi hvor de må bruke mye tid på å bearbeide de opplevelser de selv har hatt og forstå hva som skjedde, slik at de kan forstå hvorfor de selv har forgrepet seg på andre barn. Etter et slikt behandlingsopplegg vil de som regel ikke gjenta sine overgrep – men en lov som Megan’s Law kan likevel være det som dytter dem over kanten:

Here is what happens to the typical defendant convicted of first-time child molestation. The defendant is sentenced and put into prison, usually for three to eight years. Then the neighborhood is notified that a convicted molester, when released, is among them, and they should «hide the kids.»

Rehabilitation is nonexistent. The individual comes out of prison with all his demons intact. He is dumped into a society that is specifically told to hate him and shun him. He has no life skills. None of the issues of the past molestation has been addressed.

The next time he is in a stressful situation or abuses alcohol or drugs, it is likely he will offend. Being placed in a hostile neighborhood could be just enough to put him over the edge. This behavior is largely avoidable with proper rehabilitation.

Out of self-interest, society should invest money in rehabilitation for sex offenders, rather than pass laws designed to create such a hostile environment that once they are released from prison, they have little chance of ever becoming productive members of society. If we rehabilitate these offenders, we and our children can all sleep safely in our neighborhoods and avoid the hysteria that Megan’s Law engenders.

Megan’s Law kan altså virke mot sin hensikt med denne type tidligere overgripere. Det vil bare gjøre vondt verre å utsette dem for mistenkeliggjøring og stress som hindrer dem fra å bli en del av samfunnet igjen.

Men hva med de som faktisk er pedofile? Weiss skriver:

The pedophile is incapable of controlling his urges. His sexual cravings are fixed on children, and his desires and fantasies center on the abuse of children.

These people can be helped, but only if they really want to be rehabilitated. The problem is that most pedophiles are beyond understanding the inappropriateness of their desires, and they believe they do not need help. The most effective treatment for the pedophile who wants to be rehabilitated is impulse-control therapy. Through therapy of this type, the individual learns to keep a tight grip on his emotions and fantasies. He must live in a controlled environment and not be allowed access to children. He must live in an activity-filled life and not allow his fixation on children to overwhelm him.

The reality, however, is that most pedophiles cannot be helped. They live in a fantasy world way beyond an expert’s ability to reach them.

Hun sier at Megan’s Law kanskje er på sin plass for de som virkelig er pedofile, fordi de kanskje ikke kan hjelpes i samme grad. Men rettsvesenet må uansett differensiere mellom disse to typer overgripere.

Men hvis et opplegg som Ellingsen etterlyser skal innføres må vi i det minste være sikre på at det har en faktisk effekt. Dessverre tyder studier på at effekten er ikke-eksisterende, og at kostnadene med å gjennomføre det ikke kan forsvares:

A federally funded study on Megan’s Law in New Jersey has found that it does not deter first-time sex offenders or help prevent convicted sex offenders from re-offending.

The study is one of a limited number nationwide to empirically examine the impact of sex-offender registration and notification laws such as Megan’s Law, which now can be found in every state.

The study’s authors found that while sexual-offense rates have trended downward in New Jersey since 1994, the decrease cannot be attributed to Megan’s Law. They also found that Megan’s Law has had no significant effect on the length of time before a sex offender’s first rearrest, the type of first-time sexual offense or re-offense, or on the overall number of victims involved in sexual offenses.

Studien bekrefter også det Weiss skriver i sin artikkel:

Philip Witt, a psychologist and the co-principal investigator of the study, said Megan’s Law can «cut both ways.»

On the one hand, some people may take better precautions to protect their children if they know there is a sex offender in the neighborhood. On the other hand, such laws can stigmatize sex offenders, placing them under greater stress, which can contribute to repeat offenses.

«In the end, both could happen and it’s a wash, and the result is there’s no change in the rate,» Witt said.

Tilsvarende studier er gjort for New York og Arkansas, med like nedslående resultater. Når opplegget koster flere millioner dollar i utgifter, hovedsakelig til å lønne den ekstra bemanning som må til for å gjennomføre tiltakene, virker det hele som meningsløs symbolpolitikk. Enda et tiltak som skal få oss til å føle oss tryggere, men som egentlig ikke er annet enn et pengesluk. Et tilsvarende eksempel er bruken av overvåkingskameraer.

Et annet problem med Megan’s Law er at den i stor grad baserer seg på en hysterisk myte om at de som forgriper seg på barn er skumle, fremmede pedofile som gjemmer seg i buskene og drar barn inn i bilen på vei hjem fra skolen. Vel, sånt skjer også dessverre, men heldigvis uhyre sjelden. Brorparten av «pedofile overgrep» skjer av noen i nær familie eller omgangskrets. Derfor vil en lov som Megan’s Law ha liten effekt, fordi den i hovedsak beskytter mot en type overgrep som skjer svært sjelden.

Studier viser også at barn i fattige familier med en inntekt lavere enn $15.000 er 24 ganger mer utsatt for å bli offer for et seksuelt overgrep, enn barn i familier med inntekt på $30.000 eller mer. Årsaken til dette er at fattige familier ofte bor trangt og har flere stressfaktorer som kan få noen til å «tippe over» og utføre et overgrep mot et familiemedlem. Det viktigste tiltak for å begrense seksuelle overgrep er altså å sørge for å heve levestandarden til de fattigste blant oss.

Den kanskje verste effekten med Megan’s Law er at mange av de som dømmes for seksuelle overgrep mot barn slettes ikke utgjør noen fare for samfunnet. Dette er kanskje verre i USA enn her i landet, men også her er vårt lovverk på grensen til absurd hva gjelder seksuallovgivning. Hvis en mann på 18 år har gjensidig frivillig sex med sin kjæreste på 14 år, så kan han straffes med fengsel. I tillegg får han da dette på rullebladet sitt for resten av livet, noe som allerede i dag vil gjøre det umulig for ham å få jobb som f.eks. lærer eller rolle som trener for barne- og ungdomsidretter. Hvis han da i tillegg skulle bli utsatt for den psykologiske terror som en Megan’s Law ville påføre ham, vil det være et rent statlig overgrep hvor man ødelegger livet til en person som strengt tatt aldri har påført noe annet menneske skade.

Konklusjonen er altså at en lov som Frp nå foreslår beviselig ikke har noen effekt, vil koste samfunnet mange millioner kroner og atpåtil kan bidra til å hindre rehabilitering av ferdigsonede ikke-pedofile seksuelle overgripere. Et dårlig forslag med andre ord.