Bekjennelse fra en stygg andunge

I fjor sommer (august 2008) hadde jeg et ekstra festivalpass til Øyafestivalen som jeg ville gi bort, så jeg annonserte på Underskog at den jenta som var flinkest til å smiske ville få billetten. Jeg kåret fort en vinner, og avtalte at jeg skulle møte henne i bakgården på et utested i Oslo for å gi henne festivalpasset.

Da jeg ankom kikket jeg meg rundt i folkemengden, og der stod hun, en av de vakreste skapninger jeg noensinne har sett. Hun hadde kunstig farget metallisk dyprødt langt hår, et modellpent ansikt, høy og slank og med en alternativ klesstil jeg elsker. Jeg gikk bort til henne, sa hvem jeg var og ga henne billetten. Hun takket og spurte om jeg skulle se bandet som skulle spille på en liten scene i bakgården, og jeg sa at joda, det kunne sikkert være interessant. Som takk for billetten sa hun at hun i det minste ville spandere en øl på meg, noe jeg takket ja til (selv om jeg egentlig sjelden drikker øl), og fulgte etter henne til bardisken. Da jeg fikk ølen av henne snudde jeg meg og gikk frem mot scenen for å se bandet. Og for å slippe henne fri.

Slippe henne fri. Fra meg.

Jeg syntes så synd på henne at jeg i ren sympati forlot henne så hun skulle slippe å måtte forholde seg mer til meg. Denne nydelige jenta som selvsagt ikke ville ha noe med et beist som meg å gjøre. Jeg ville ikke at hun som en ren høflighetsforpliktelse skulle måtte snakke og stå med meg, stakkars henne. Det er klart hun ikke ønsket det. Så jeg slapp henne fri.

Jeg ble stående til ølen var drukket opp, så gikk jeg.

Sånn har jeg tenkt i mange år. Ja, i hele mitt voksne liv faktisk. Jeg har vært sikker på at det er umulig for en jente å kunne falle for meg. Å kunne se noe vakkert i meg. Joda, jeg har alltid følt at jeg hadde mye å komme med, mye å gi, et godt hode og et godt hjerte. Det tenker vel alle om seg selv. Rent overlevelsesinstinkt. Men jeg er feit og ikke særlig attraktiv, og så er jeg sær og rar og klumsete og nerdete og sosialt handicappet og… ja det finnes uendelig mange grunner til å ikke ville like meg.

Men så har ting forandret seg. Det siste halve året har mye snudd. For første gang i mine 35 leveår har jeg fått høre en jente si: «Du er fin.» eller «Du er jammen meg en kjekk mann.» Ikke bare en gang, men mange ganger. Og ikke bare fra en jente, men flere. Og tro det eller ei, men jeg har også fått høre gjentatte ganger at jeg er sexy. Sexy? Meg? Ja, faktisk. Og dette fra jenter som jeg selv synes er helt ufattelig vakre. Way out of my league, liksom.

Det har en effekt. Det har en vanvittig effekt.

Jeg var sent ute med det meste. Jeg var en ukysset jomfru til jeg var 20 år. Frem til den alderen hadde jeg ikke gjort annet enn å gi vennskapelige klemmer til jenter. Aldri kysset eller holdt en jente i hånden. Aldri vært sammen med noen. Og det stod ikke på lysten. Jeg har alltid vært jentegal og synes kvinner er de vakreste skapninger det går an å hvile øynene på. Jeg elsker alt ved kvinnen, og fantaserte daglig om å få kysse en jente eller kjenne på et kvinnebryst fra jeg kom i puberteten til jeg endelig fikk gjøre det i en alder av 20 år. Og jeg fantaserer vel strengt tatt om det daglig fortsatt, fordi den lysten mettes aldri. Men mer enn det å ha fysisk nærkontakt med en jente, savnet jeg det å bli begjært. Det å vite at en jente ville ha meg. Det at hun syntes jeg var attraktiv. Sånn umiddelbart. Ikke etter å ha kjent meg i lang tid, men med en gang. Fordi hun rett og slett syntes jeg var fin.

Alle mine venner fikk høre det av jenter. På festivaler. På fester. I hverdagen. De hadde alltid jenter som var på knærne etter dem. Men aldri meg. Jeg opplevde aldri at en jente ville ha meg. Jeg fikk aldri komplimenter. Ingen rykter om jenter som var hemmelig tiltrukket av meg. Bare alle de andre. År etter år med denne erfaringen hjelper ikke på selvtilliten.

Vel, det fantes et par unntak. Frem til jeg fylte 35 år hadde jeg vært i to lange forhold. Ja, det var faktisk også de eneste forhold jeg hadde vært i. Og de to jentene fortalte meg riktignok at jeg var fin. Men de teller liksom ikke. Når man har vært sammen en god stund, så ser de meg i lyset av mitt indre. Og jeg blir fin av den grunn. Ikke fordi jeg egentlig er fin, eller fordi de er sprø nok til å faktisk synes jeg er fin, men fordi de allerede er glade i meg. Og det gjelds ikke. Det å høre at man er fin fra noen man bare har hatt kontakt med kort tid, eller som bare har sett bilder av meg, er noe helt annet. Det er et ekte kompliment.

Misforstå meg rett. De jenter jeg har vært sammen med har uten unntak vært fantastiske. Jeg har vært verdens heldigste mann som har fått lov til å bli elsket av så nydelige jenter. Og når jeg sier at deres komplimenter ikke teller, så er det mitt hode det er noe galt med, ikke dem. De har bare vært gode og ærlige med meg. De har ment det de sa. Men jeg har ikke vært i stand til å akseptere det, fordi jeg har ikke vært moden nok til å tro på dem. Og det er ikke lett å være i et forhold hvor man er elsket når man ikke selv helt tror at de egentlig mener det. Og det kan ikke ha vært lett for dem å ville elske meg, når jeg ikke selv trodde jeg var elskbar.

Jeg var altså i et par lange forhold nesten uten noe avbrudd mellom, og først i en alder av nesten 34 år ble jeg atter single. Og jeg følte meg verdiløs. Styggere og mindre attraktiv enn noensinne.

Men det har gått et år, og ting har altså endret seg. Ganske plutselig.

Hvorfor? Er 35 år en magisk alder? Har jeg forandret meg? Har utseendet mitt endret seg uforklarlig over natten? Har min personlighet endret seg? Jeg vet ikke. Kanskje jeg bare ikke har turt å stille meg i situasjoner hvor jenter har fått mulighet til å fortelle meg at de synes jeg er vakker. Fordi jeg har vært så redd for å bli ydmyket. Redd for å sette dem i en situasjon hvor de må lyve for å ikke såre meg. Og sånt merker man. Kanskje jeg har vært for flink til å spøke vekk sånne tema før jenter fikk muligheten til å uttale seg om det.

Eller kanskje jeg har funnet meg selv? Funnet den ekte meg? Jeg er fortsatt overvektig. Har ikke endret kroppsvekt de siste 15 år. Men jeg har etterhvert blitt fullstendig komfortabel med det. Og jeg opplever til og med at de vakreste av jenter sier at de synes jeg er sexy rett og slett fordi jeg har den kroppen jeg har, og at de ikke ville jeg skulle vært slankere. Mage er et must, sier de. Bamsen min. Tenk det du. Det hadde jeg aldri trodd for et år siden. Hadde jeg bare visst at noen jenter tenkte slik da jeg var yngre…

Men det føles godt. Det føles så uendelig godt. Etter 35 år føler jeg meg endelig verdt noe. Endelig kan jeg se på en vakker jente og tenke at hun kanskje ikke ser på meg som en hundedritt som helst burde vært vasket bort fra gata. Men at jeg derimot faktisk har alle muligheter til å få henne. Jeg, som alle andre.

Ja, jeg føler faktisk at den jenta som en dag får meg, er heldig.

Nå gjelder det bare å finne henne…