Rapport fra Kritisk Masse

På oppdrag fra Fri Tanke har jeg skrevet et par artikler om skepsiskonferansen Kritisk Masse som ble avholdt på Chateu Neuf i Oslo i helga. Disse finner du her:

Savner journalistikk på forskningsprosessen

Bedre med litt overtro enn med undertro

Jeg har også skrevet et lengre referat fra helgens foredrag,og for de som ikke var til stede kan kanskje dette gi en liten smakebit av hva vi heldige deltagere fikk oppleve:


Kritisk Masse

Det er hardt å være skeptiker. Ikke bare må man kjempe tilsynelatende håpløse kamper mot fanebærere av irrasjonalitet som gjennomsyrer debattforum og blogger, eller norske kjendisers opplevelser med det uforklarlige (hvertfall for dem selv), men man skal også holde seg våken og oppvakt gjennom et fjortentimers program fylt av noen av de skarpeste og mest kunnskapsrike mennesker Norge kan vise til.

Kritisk Masse sparket i gang lørdagen med en videohilsen fra selveste Sue Blackmore som kort fortalte om hennes egen 30 år lange ferd fra troende parapsykolog til skeptiker gjennom ustoppelig nysgjerrighet og rigid forskning på området. En hyggelig start på dagen.

Professor i astrofysikk ved Universitetet i Oslo, Øystein Elgarøy, innledet deretter foredragsmaratonet med et foredrag om hvorfor «Big Bang er best». Hva var vel mer naturlig enn å begynne med det ultimate begynnelsen? Og selv om ideen om et Big Bang som starten på vårt univers og tilværelse høres ut som en vill ide kokt sammen av en høy science-fiction-forfatter, passet Elgarøy på å vise oss at teorien nå er behørlig dokumentert med et vidt spekter av uavhengige faktorer som alle peker mot samme konklusjon. Vi er alle laget av stjernestøv.

Vi er også bygget av gener, og direktør i Bioteknologinemda og professor i genteknologi Sissel Rogne serverte oss en velsmakende frokost bestående av myter og fakta om gener. En interessant innføring i genenes rolle i vår utvikling og helse.

Forskningsjournalist Bjørn Vassnes gjorde sin andre opptreden i konferansen med et foredrag om «Engelenes makt – hvorfor vi fremdeles er overtroiske». Her viste han flere eksempler fra evolusjon, psykologi og biologi som viser hvorfor vi mennesker er naturlig overtroiske.

Bedre mer litt overtro enn med undetro?

Vassnes sin påstand om at overtro har vært en evolusjonsmessig overlevelsesfordel er ikke vanskelig å svelge. Hvis en av våre forfedre så noe som lignet på en slange var det bedre å anta det var en slange en gang for mye, og føle seg litt teit, heller enn en gang for lite, og kanskje dø en smertefull død. Hjernens hyperaktive mønstergjenkjenning kan lede oss til å se bilder og sammenhenger hvor ingen slike egentlig finnes, men dette har likevel vært en god ting for menneskets overlevelse, og den tilhørende hang til overtro er kanskje en pris det er verdt å betale for disse nedarvede egenskapene.

– Vi er alle litt overtroiske. Hvem ville ikke føle en viss ærefrykt over å ta på John Lennons piano? Eller føle ubehag ved å sove i et hus hvor noen er blitt myrdet? Og hvor ofte har vi ikke alle følt at noen stirrer på oss, selv om det er helt umulig at vi kan sanse dette?

Overtro finnes også utenfor de vanlige ideene om spøkelser og kommunikasjon med døde.

– En av tre organmottakere hevder de har fått noe av organgiverens psyke, hevdet Vassnes, og redegjorde for hvordan forskning har vist at mengden dopamin i hjernen påvirker i hvilken grad vi er undertroiske eller overtroiske.

Kan vi motarbeide overtro? Noe kan gjøres, men vi er født overtroiske med et dualistisk syn på mennesket, hevdet foredragsholderen.

– Barn har et intuitivt skille mellom kropp og sjel. Vi har vanskelig for å forstå at en person er borte selv om kroppen er det, og det gir grunnlag for troen på et liv etter døden.

Vassnes mente likevel at vi kunne arbeide for å endre på dette, og at dette først og fremst må skje i skolen.

– Å bli realist eller skeptiker krever hardt arbeid og mye tid. Dess mer media preges av kjendiseri og irrasjonalitet, dess viktigere blir skolens rolle. I dag lærer vi ikke å bruke empiri, forstå statistikk og hvordan hjernen vår fungerer.

Foredragsholderen syn på dagens tilstand i Norge ble best illustrert av et maleri med tittelen «Når fornuften sover, kommer monstrene frem».

Bibelkoden og kiropraktorenes hevn

Så var det tid for headliner Simon Singh, partikkelfysiker, forfatter og vitenskapsjournalist, og i senere tid også posterboy for den skeptiske lille manns kamp mot en mektig alternativbransje.

Etter en innledning om bibelkoden og hvordan mennesket lett kan se mønstre i det tilfeldige1, fikk vi en fascinerende kronologisk gjennomgang av hans kamp mot British Chiropractic Association som saksøkte ham for en kritisk artikkel han skrev om kiropraktikk i The Guardian i 2008.

Den britiske injurielovgivningen er absurd og skummel. Hvis noen finner på å saksøke en skribent, enten det er en profesjonell journalist eller amatørblogger, må skribenten bevise sin uskyld, heller enn motsatt. Og det er ikke bare engelskmenn som må passe seg.

– Husk at dette også kan ramme deg! Skriver du noe i en norsk blogg som leses av noen i England, kan du dras inn for britisk rett, verdens dyreste rettsystem, hvor du nesten ikke har mulighet til å vinne frem.

Dette er en alvorlig sak som kveler ytringsfriheten i England og til en viss grad også resten av verden som indirekte påvirkes av det engelske lovverket. Simon Singh reklamerte iherdig for nettsiden libelreform.org hvor han oppfordret alle til å signere et opprop for å vise sin støtte.

Oppfordringen er herved viderebrakt.

Kunnskapsfri sone?

Etter lunsjpausen fikk vi enda en hyggelig overraskelse. Selveste Richard Wiseman deltok live via Skype og svarte på spørsmål fra arrangør og medkonferansier Marit Simonsen, såvel som fra salen. At noen av svarene ble kanalisert gjennom en apekattbamse gjorde ikke underholdningsverdien mindre.

Før psykologiprofessoren koblet fra videooverføringen ba han en i salen rope ut en fritt valgt kortverdi. – The Jack of Spades, ble ropt ut, og Wiseman pekte på en konvolutt merket «PREDICTION» som hadde stått på en hylle bak ham under hele seansen. Han hentet konvolutten, åpnet den, og gjett hvilket kort som lå der? Vel, i blant tror man det ikke før man ser det. Ut av konvolutten plukket Wiseman ut et kort av nettopp verdien sparknekt, og viste at konvolutten ellers var tom. Her har åpenbart Snåsamannen noen nye triks å lære.

Konferansens tour de force var nok biologiprofessor Kristian Gundersen som med opplysende illustrasjoner og knivskarpe argumenter formelig dissekerte både Snåsamannen, NIFAB/NAFKAM og medias opplysningsrolle, med kirurgisk presisjon.

Og professoren farer ikke med tomme ord. Han har nylig utfordret Snåsamannen til å bevise sine synske evner ved å se et skjult kort under kontrollerte omstendigheter. Klarer Joralf Gjerstad dette vil Gundersen donere 100.000 kroner til Marthe & Joralfs hjelpefond for funksjonshemmede.

Man trenger neppe være synsk for å forstå at Gjerstad ikke vil stille opp på en slik test, og om han så gjorde ville nok Gundersens penger likevel ikke stå i umiddelbar fare for å bli offer for en elektronisk transaksjon.

Vitenskapens kjeltringer

En av konferansens store styrker var at den med få unntak fokuserte mer på hvor fantastisk mye vi vet om verden vi lever i, og hvor fantastiske metoder vi har for å skille viten fra vås, heller enn å peke finger på «alternativtullinger» og kritisere dem. Skeptiker-skeptikerne i salen, og de var lydhørt til stede, ble nok skuffet over å oppleve hvor lite selvhøytidelige og selvforherligende skeptikerne fremstod. Det ble også rettet mye kritikk mot egne rekker, både mot legemiddelindustrien og en snikpatologisering av samfunnet, og høgskolelektor i naturvitenskap Erik Tunstad presenterte en serie eksempler på forskningsjuks.

Scenen i storsalen på Chateu Neuf ligner ingen hoppbakke, men Tunstad ga tydelig uttrykk for at Gundersens rolle som Wirkola gjorde at han plutselig fikk kalde føtter når han skulle presentere sitt foredrag. Vi så likevel ingen Eddie The Eagle på scenen, for Tunstad leverte et hardtslående budskap om at forskere tross alt bare er vanlige mennesker, og det finnes skurker også blant dem.

Men er det så farlig? Nei, mente Tunstad.

– Juks i forskning er ikke så veldig farlig, fordi det går først og fremst ut over jukseren selv. Når det jukses i forskningen er det alltid på noe som ikke er veldig feil, fordi da ville det bli avslørt for lett. Noe som er nesten riktig blir vanskeligere oppdaget, og har dermed også mindre alvorlige konsekvenser for vitenskapen.

Tunstad gjentok også et av de mest glitrende argumenter mot ideen om at telepati er et reellt fenomen:

– Tenk hvor store fordeler det ville gi et individ om det kunne kommunisere med andre med tankene uten at omverdenen visste om det? Hvis tankeoverføring var reellt ville det blitt selektert for gjennom evolusjon og vært tydelig til stede hos mennesker i dag, heller enn å bare være forbeholdt noen få som ikke kan bruke det og ikke vil vise evnene frem.

Konspirasjonsteorier og feminisme

De siste foredragene ble levert av vår lokale Skepsis-guru og religionshistoriker Asbjørn Dyrendal og skepchick Rebecca Watson, kjent fra blant annet den populære podcasten «Skeptics Guide to the Universe». Dyrendal tok oss på en safari gjennom den konspiratoriske verden, som han delte opp i ulike typer som enkle hendelsekonspirasjoner (9/11, Dianas død), systemkonspirasjoner (Big Pharma) og de altomfattende superkonspirasjonene (Illuminati, David Ickes reptilovermennesker).

– Vi tror ikke på enkle forklaringer. Når Lady Diana dør i en bilulykke kan vi ikke akseptere at det å kjøre i 140 km/t i en svingete tunnel med over to i promille kan være farlig. Nei, det må skyldes noe helt annet enn et uhell. En konspirasjon!

I følge Dyrendal skyldes konspirasjontenking ofte at mennesket har et behov for orden og kontroll.

– Vi liker ikke det tilfeldige og ukontrollerbare, og søker derfor etter mønster og underliggende årsaker for å finne mening og system i tilværelsen.

Rebecca Watson avsluttet med sitt budskap om at skeptisisme er en viktig del av feminisme, med eksempler fra kjønnslemlestelse til undertrykkende seksualpolitikk.

Rap, flammegitarer og britisk stand-up

Etter en middagspause ble kvelden avrundet med tunge beats og rappende harselering med alt fra Nyhetsspeilet til prinsesse Märtha levert av gruppen Evig Poesi, et fantastisk underholdende vitenshow med flammer, røyk og smell fra Andreas «Vitenwahl» Wahl, før den britiske komikeren Iszy Lawrence fikk publikum til å skrattle med sin nydelige stand-up-forestilling.

I følge arrangørene var det nesten 200 personer innenfor dørene på lørdagen, et solid besøkstall sammenlignet med konferansene i Las Vegas og London som trekker rundt det femdobbelte, men som henvender seg til et mange ganger større publikum. Likevel skulle man alltid ønsket at flere viste sin støtte og interesse for et slikt arrangement, men kanskje flere dukker opp neste år?

Søndagen trakk omtrent halvparten så mange folk som dagen før, og bestod av en serie lynkurs i alt fra moderne vikingmyter, kryptozoologi, evolusjon, svake mennesker, placeboeffekt, kvantemekanikk og mer. En kollektiv hyllest til menneskehetens kunnskap presentert av dyktige og engasjerende foredragsholdere. Om bare alle skoledager hadde vært som denne.

Denne helgen som var viet vitenskapsformidling og kritisk tenking var absolutt en imponerende prestasjon fra arrangørenes side. Samlingen av kunnskapsrike foredragsholdere, en nesten feilfri gjennomføring, og hyggelige stemning gjorde Kritisk Masse til en opplevelse som må gjentas til neste år. Og da kommer vel også du?