Kreftforbundet kom nylig med sitt kanskje mest patetiske fremstøt så langt. På sin Facebook-side skrev de i går:

Skjermbilde 2010-12-27 kl. 16.46.40.png

Samtidig lenket de til en PDF de hadde lagt ut på nettsidene sine. Her er et screenshot:

Skjermbilde 2010-12-27 kl. 17.52.56.png

Vi som har fulgt med på Kreftforbundets Facebook-side over en tid har ikke registrert noen slik fordømmelse av kreftsyke. Den eneste «fordømmelse» på siden er kritikk fra meg og andre rettet spesifikt mot Kreftforbundet selv. Kritikk som går på deres feilaktige gjengivelse av forskning og fakta, og deres konsekvente forvrengning av sannheten om blant annet bruk av cellegift i konvensjonell kreftbehandling.

Jeg har aldri sett noen kritisere kreftsyke selv. Jeg har ikke sett noen påstå at kreftsyke ikke skal ha rett til å velge selv. Så vidt jeg vet, og som jeg har blogget om tidligere, har kreftsyke all mulighet til å velge komplementær behandling etter eget ønske. De fleste leger er normalt positive til å la pasientene velge selv, så lenge de ikke velger bort effektiv behandling til fordel for udokumentert, eller dokumentert ineffektiv, behandling.

Det Kreftforbundet her gjør er å skyve kreftsyke foran seg, som falske ofre for en oppkonstruert problemstilling, for å skjerme seg selv mot fremtidig kritikk. De spiller på følelser og empatien for dødssyke mennesker i håp om å selv kunne fremstå som forkjempere for disse syke, når alt de egentlig gjør er å tråkke på dem og bruke dem som et middel i sin kamp for å spre livsfarlig desinformasjon som et ledd i å undergrave effektiv medisin.

Hva så med det de skriver i sitt flyveblad? Kreftforbundet elsker Otto Warburg, og bruker ham atter en gang i sin propaganda:

PET-skanning er den mest moderne metoden for kreftdiagnostisering i Norge. “Aftenposten skriver at et radioaktivt stoff sprøytes inn i blodet. Som oftest brukes radioaktivt druesukker, noe som gjør at stoffet vil konsentrere seg der celleaktiviteten er størst, nemlig i de områdene som trenger energi i form av sukker. Slik vil kreftceller og svulster fremtre på bildene”. I PET-skanning utnyttes kunnskapen fra Nobelprisvinner Otto Warburg. Han viste i 1924 at redusert oksygentilførsel til celler gir kreft. Oksygenmangelen erstattes med gjæring av sukker, dette karakteriserer kreftceller. På bildet vises hvordan Warburg “framprovoserte” kreft ved å ha celler i en redusert oksygen atmosfære. “Reduksert tilførsel av sukker gir derfor kreftcellene dårligere kår. De fleste “overlevere“ utnytter denne kunnskapen.

Det er korrekt at Warburg avdekket det faktum at kreftceller forbrenner mer glukose enn vanlige celler, og at de benytter seg av glykolyse i mye større grad enn vanlige celler. Dette betyr at de forbrenner anaerobt, altså «uten oksygen», i motsetning til friske celler som stort sett forbrenner «med oksygen». Kreftforbundet konkluderer dermed med at mangel på oksygen tvinger celler til å forbrenne anaerobt (noe som krever mye mer sukker enn ellers), og at friske celler på den måten blir til kreftceller.

Det de glemmer å nevne er at kreftceller benytter seg av glykolyse-basert forbrenning 200 ganger mer enn friske celler selv om det er rikelig med oksygen tilgjengelig. Den anaerobe forbrenningen er altså ikke det som skaper kreftceller, men derimot en egenskap ved kreftceller, en egenskap som er der uavhengig av oksygennivå. Kreftforbundet blander effekt med årsak.

En bedre forklaring enn hva jeg kan gi finnes her:

Warburg’s hypothesis stated that cancer growth was caused when cancer cells converted glucose into energy without using oxygen. Healthy cells make energy by converting pyruvate and oxygen. The pyruvate is oxidized within a healthy cell’s mitochondria, and Warburg theorized that since cancer cells don’t oxidize pyruvate, cancer must be considered a mitochondrial dysfunction.

Now that we know more about the genetics of cancer, we know that cancer is not a mitochondrial dysfunction, but is caused by genetic mutations, such as appear on the genes BRCA1 and BRCA2. It is true that healthy cells and cancer cells convert their food to energy in different ways, but that difference is an effect, and not a cause, of cancer.

Jeg har ikke klart å finne noen forskning som tyder på at redusert tilførsel av sukker gir kreftcellene dårligere kår. Derimot finnes det forskning som tyder på at kreftcellenes sukker-hunger kan utnyttes til å levere celledrepende stoffer rett til kreftcellene ved å binde det til sukker:

At Johns Hopkins University, a group of researchers looked at ways to fool cancer cells into growing more slowly and then eventually killing themselves. They studied abnormal glycosylation – how cancer cells put sugar and proteins together to sustain themselves. When these cells were given n-butyrate (a salt) with carbohydrates (contains sugar), cell proliferation slowed down. In order to feed the cancer a death-dealing drug, they produced a hybrid molecule made of a simple sugar and n-butyrate. Because the cancer cells absorbed the sugar readily, they soaked up this new molecule, which interfered with their ability to keep growing, and they died.

Other teams of scientists are working on drugs that will take advantage of cancer’s weakness for sugar. Some of these new drugs may be given along with chemotherapy, to make tumor cells more sensitive to chemo drugs. In Switzerland, scientists are using a sugar coating on «quantum dots» or nanocrystals of drugs that would travel to the liver only, avoiding other organs. It’s the sugar on those little doses that help the drugs target one particular part of the body, thereby reducing side effects and increasing the effects of the drugs.

Men, og det er her Kreftforbundet bommer så grovt, ingenting tyder på at man kan sulte kreftceller for sukker. Det eneste man oppnår er å hindre de friske cellene i å få nok energi. Sukker i kostholdet gir ikke kreft, selv om man selvsagt skal prøve å ha en balansert og sunn diett for å få i seg alle næringsstoffer man trenger og unngå ekstrem overvekt.

Kreftforbundet gjør stadig denne feilen hvor de tar en hypotese eller en løsrevet årsakssammenheng og putter det inn i en helt annen kontekst. «Hvis kreftceller forbrenner mer sukker enn vanlige celler, så må man vel kunne ta knekken på kreft ved å spise mindre sukker?» Slik resonnerer Kreftforbundet i all sin enkelhet. Men kreft består av over 100 ulike sykdommer, og ulike kreftsvulster oppfører seg på ulike måter, så selv om denne simplifiserte forståelsen av kreft skulle være korrekt for én krefttype ville den ikke kunne fungere som en generell anbefaling. Kreftforbundet tar altså ikke bare feil, de tar også feil feil.

Jeg har for øvrig skrevet med om Warburg (og andre alternative kreftbehandlinger) i min artikkelserie på FriTanke.no. Den aktuelle delen finner du her.

Kreftforbundet skriver videre:

Kreft ble reversert ved å øke oksygenreaksjonen til kreftceller ved Universitetene i Potsdam / Jena i 2005. Hvorfor er ingen politikere interessert i dette. Mange uhelbredelige kreftsyke overlever. Hvorfor er ikke politikerne interessert i dette? Er det ikke i samfunnets interesse at kreftsyke selv tar ansvar?

Hvis denne påstanden om reversering av kreft var sann ville det være oppsiktsvekkende. Jeg har søkt og søkt på nettet uten å finne noe som underbygger Kreftforbundet sin påstand. Jeg har også bedt Kreftforbundet om referanser, men har ikke ennå fått svar. Når/hvis dette dukker opp, skal jeg nok skrive mer om det.

Jeg er likevel erfaren nok i å debattere med Kreftforbundet til at jeg allerede nå kan forutsi hva de henviser til. Det er mest sannsynlig in-vitro-studier, altså studier på kreftceller i laboratorieforsøk. Forsøket har muligens vist, sannsynligvis i en ublindet og ikke-replikert studie, en effekt på kreftceller som det ikke finnes noen praktisk anvendelse av. Studien er kanskje interessant i at den kan ha lært oss noe om kreftceller (selv om jeg tviler på det), men har neppe noen som helst praktisk anvendelse per i dag. Det er derfor fullstendig meningsløst av Kreftforbundet å rette en finger mot politikere for at de skal vise interesse for dette, og enda mer meningsløst at Kreftforbundet skal bruke en slik hypotese til å utlede kostholdsråd som ikke har noen som helst reell sammenheng med studien annet enn gjennom vagt relaterte definisjoner.

For kort tid siden skrev også Kreftforbundet følgende:

Skjermbilde 2010-12-27 kl. 16.47.23.png

Dette er tull. Og det er livsfarlig tull. Jeg har skrevet mer om Kreftforbundets cellegift-aversjon på FriTanke.no:

Og hva med påstanden om at ”Cellegift er unntatt kravet til test mot placebo eller narremedisin”? Dette er et vanlig argument fra alternativtilhengerne, men baserer seg på en fordreining av sannheten. Årsaken til at cellegift ikke testes mot placebo dreier seg om forskningsetikk, ikke penger og maktmisbruk.

Helsinki-deklarasjonen ble utformet i 1964 og oppdateres kontinuerlig. Denne deklarasjonen retter seg mot forskning på friske og syke mennesker og inneholder viktige punkter som krav om informert samtykke, og at det forskningsetiske ansvar alltid hviler på forskeren. Selv om pasienten gir sitt informerte samtykke, kan ikke det forsvare uetisk forskning. Helsinkideklarasjonen slår også fast at vitenskapens og samfunnets behov for ny kunnskap aldri kan forsvare at forskningssubjektet utsettes for unødig (og ufrivillig) ubehag og risiko.

I år 2000 ble deklarasjonen revidert, og det ble stilt krav om at ny behandling alltid skal utprøves mot det beste som finnes av etablert behandling. Unntakene er i tilfeller hvor det ikke allerede finnes dokumentert effektive behandlingsmetoder. Konsekvensen av dette er at placebo bare kan brukes unntaksvis.

Cellegift er ikke sjekket mot placebo fordi det er uetisk å gi livstruende syke mennesker narremedisin. De skal alle ha den beste Det burde tilgjengelige behandling. Kreftforbundet burde være ærlige nok til å ikke forvrenge dette til å bli et konspiratorisk argument.

Med dette i bakhodet forstår vi bedre hvorfor cellegift vanskelig kan testes mot placebo. Det vil være uetisk å la en gruppe kreftsyke pasienter få narremedisin eller ingen behandling så lenge det allerede finnes cellegifter som kan gjøre dem friskere.

Studier må derfor teste ny cellegift mot allerede etablerte cellegifter, ikke mot placebo. Dette er ikke spesielt for cellegift, slik Kreftforbundet hevder, men for all behandling når pasienten kan komme negativt ut hvis han/hun fratas etablert behandling i forskningsøyemed.

Kliniske studier med placebogruppe kan altså brukes når man tester for eksempel kosttilskudd eller medisiner for mindre alvorlige sykdommer, men det stiller likevel særskilte krav til informert samtykke fra pasienten. Placebo kan ikke brukes når forskningssubjektet kan lide skade av ikke å få eksisterende effektiv behandling, slik tilfellet er med kreft. Kreftforbundet burde være informerte og ærlige nok til å ikke forvrenge denne forskningsetiske virkelighet til å bli et konspiratorisk argument.

Cellegift testes altså ikke mot placebo fordi det ville være uetisk. Helsinkideklarasjonen sier tydelig at dette ikke er forskningsetisk akseptabelt. Cellegift kan kun testes mot den behandling som er best til enhver tid, altså andre cellegifter.

Det må også understrekes at cellegift betyr mye for overlevelse og har gjort flere typer kreft mulige å kurere, bl.a. barneleukemi, hvor de fleste i dag blir helt friske takket være cellegift. Cellegift brukes ofte også i kombinasjonsbehandling, hvor effekten er betraktelig bedre enn cellegift alene på en del krefttyper. I senere tid har man også utviklet mer målrettede typer cellegift som i større grad angriper kreftcellene heller enn alle kroppens hurtigdelende celler. Det nevner heller ikke Kreftforbundet.

Kreftforbundet ynder også å gjengi et tall for effektiviteten til cellegift på rundt 2%, men nevner ikke at alle krefttyper da er tatt med i beregningen. Vi vet at cellegift ikke er spesielt effektivt på en del krefttyper som eksempelvis bukspyttkjertelkreft, lungekreft, tarmkreft og magekreft, og disse vil derfor trekke ned effekt-prosenten om de tas med i statistikken. Men cellegift er effektivt mot hurtigvoksende svulster som blant annet brystsvulster, eggstokksvulster, blæresvulster og svulster i hode og halsregionen. I tillegg kommer som nevnt ulike kreftformer som rammer barn.

Det er også merkverdig at Kreftforbundet er «kritiske til dagens brystkreftbehandling» med tanke på bruk av cellegift, når man i de aller fleste tilfeller fjerner svulster i brystet gjennom kirurgiske inngrep. Cellegift og strålebehandling blir i all hovedsak brukt i etterkant for å redusere risikoen for tilbakefall ved å sørge for at alle kreftceller elimineres, men i 80% av tilfellene er egentlig operasjonen nok.

Cellegift gis altså som tilleggsbehandling, ikke som primærbehandling mot brystkreft, så Kreftforbundets bekymring virker svært uinformert og merkelig.

Overlevelsesraten for brystkreft har økt kraftig de siste 30 år. Mens 52% av kvinner diagnostisert med brystkreft i 1971-75 kunne forvente å være i live fem år senere, var tallet for 2001-06 hele 82%. Ti-års overlevelsesraten har økt fra 41% til 73% i samme periode. (Tall hentet fra Storbrittannia.)

En studie omtalt i Tidsskriftet for den norske legeforening viser at bruk av cellegift sammen med strålebehandling reduserte tilbakefallsraten til en tredjedel sammenlignet med strålebehandling alene.

Bruk av tilleggsbehandling som stråling og cellegift øker også muligheten for en kvinne til å bevare sitt bryst gjennom å kun fjerne svulsten og litt av vevet rundt, heller enn å skjære bort hele brystet. Det psykologiske aspektet ved å kunne bevare sitt naturlige bryst gjennom bruk av tilleggsbehandling er en faktor som Kreftforbundet åpenbart ikke synes er spesielt viktig selv om de hevder å være på «pasientens side». Merkelig.

Kreftforbundet sprer altså notorisk uriktig informasjon om cellegift og forskningsresultater. Man kan lure på hvorfor, men får vel en del av svaret i en kommentar de skrev til meg på Facebook:

Meta-analyser vil sjelden kunne gi noe konkluderende såfremst det ikke er studier som tilfredstiller krav til kommersialisering av substansen. En må derfor se på enkeltstudier, uavhengige reproduserbare observasjoner, og oppsøke miljøer som har omfattende kliniske erfaringer med gitte substans/tilnærming. Gjør en dette vil en ofte finne kurative løsninger uavhengig av aggressivitet og utbredelse.

Det hele bunner ut i om man er problematiserende, eller aktivt problemløsende av natur.

Men vitenskapen skal være problematiserende, fordi det sjelden finnes enkle løsninger. Erfaring viser at nesten alle kurer mot kreft som virker lovende i laboratoriet sjelden har noen slik virkning i menneskekroppen. De behandlingsmetodene vi i dag har, har vi nettopp fordi de har vist seg å være best. De metodene Kreftforbundet promoterer er i all hovedsak metoder som er forkastet, ikke fordi de har vært effektive men kommersielt uinteressante (en påstand som faller på sin egen urimelighet), men fordi de rett og slett ikke har vært effektive nok sammenlignet med eksisterende behandlingsmetoder.

Kreftforbundet farer altså med patetisk uthenging av kreftsyke for å beskytte seg selv, i tillegg til at de bevisst sprer uriktig informasjon.