Homeopati og placeboeffekt

PlaceboDe fleste har nok fått med seg Jørgen Skavlans debattinnlegg mot alternativ behandling i Aftenposten. I går kom lederen for Norske Homeopaters Landsforbund, Tirill Friid Fladeby, med et motsvar hvor hun bl.a. sier:

– Vi har masse forskning som viser at de som får homeopatsik behandling blir bedre, men vi kan fortsatt ikke si noe om hvorfor de blir friske. Vi kan ennå ikke forklare hvordan medisinen vår virker i organismen, sier Fladeby som viser til studer der opp mot 70 prosent av homeopati-brukerne opplever en bedring i sykdommen sin.

Dette gjør meg så ufattelig sint. Jeg klarer ikke å være det minste diplomatisk når det gjelder å kommentere slik ufattelig idioti.

For selvsagt vil et flertall av de som oppsøker homeopatisk behandling bedre. Selvsagt gjør de det! Det er dette vi kaller placeboeffekten. Studier som bare undersøker hvor mange som føler seg bedre, uten å sammenligne dette med en kontrollgruppe som får placebobehandling, vil selvsagt finne at en vesentlig andel av pasientene føler seg bedre.

La oss se litt på hvor stor placeboeffekten kan være. En artikkel publisert i The New York Times Magazine i 2000 sier en del om dette, og jeg referer her en del relevante utdrag:

Forty years ago, a young Seattle cardiologist named Leonard Cobb conducted a unique trial of a procedure then commonly used for angina, in which doctors made small incisions in the chest and tied knots in two arteries to try to increase blood flow to the heart. It was a popular technique — 90 percent of patients reported that it helped — but when Cobb compared it with placebo surgery in which he made incisions but did not tie off the arteries, the sham operations proved just as successful. The procedure, known as internal mammary ligation, was soon abandoned.

The truth is that the placebo effect is huge — anywhere between 35 and 75 percent of patients benefit from taking a dummy pill in studies of new drugs — so huge, in fact, that it should probably be put to conscious use in clinical practice, even if we do not entirely understand how it works. For centuries, Western medicine consisted of almost nothing but the placebo effect. The patient who got better after a bleeding — or a dose of fox lung, wood lice, tartar emetic or any of the other charming staples of the 19th-century pharmacopoeia — got better either in spite of them or because of their symbolic value. Such patients believed in the cure and in the authority of the bewigged gentlemen administering it, and the belief gave them hope and the hope helped make them well. There were exceptions — remedies, like quinine for malaria, the vaccine for smallpox and morphine for pain relief, that actually worked. But generally speaking, if all the drugs of the day «could be sunk to the bottom of the sea,» as Oliver Wendell Holmes observed in 1860, «it would be all the better for mankind — and all the worse for the fishes.»

In an influential article first published in 1955, the Harvard researcher Henry Beecher concluded that between 30 and 40 percent of any treated group would respond to a placebo. But studies since then have shown placebos working for certain conditions — pain, depression, some heart ailments, gastric ulcers and other stomach complaints — in closer to 50 or 60 percent of subjects, sometimes more. Indeed, it’s not unheard of for placebo effects to exceed those attributed to the active drug.

And strangely, the placebo effect is not limited to the subjective sensations of patients; some studies show actual physiological change as a result of sham treatments. Doctors in one study successfully eliminated warts by painting them with a brightly colored, inert dye and promising patients the warts would be gone when the color wore off. In a study of asthmatics, researchers found that they could produce dilation of the airways by simply telling people they were inhaling a bronchiodilator, even when they weren’t. Patients suffering pain after wisdom-tooth extraction got just as much relief from a fake application of ultrasound as from a real one, so long as both patient and therapist thought the machine was on. Fifty-two percent of the colitis patients treated with placebo in 11 different trials reported feeling better — and 50 percent of the inflamed intestines actually looked better when assessed with a sigmoidoscope.

Så vi kan altså anta at et sted fra rundt 30% til 75% av pasienter vil rapportere at de føler seg bedre etter å ha mottatt ineffektiv eller falsk behandling. Sett i det lyset er det ikke spesielt rart at en hel del folk som oppsøker homeopatisk behandling føler at det virker for dem. Hadde de ikke gjort det hadde ikke homeopati eksistert som behandlingsform i dag.

Vi vet at det å få behandling gir en effekt i seg selv, uavhengig av om behandlingsformen har en reell klinisk effekt. Dette er også dokumentert i studier relatert til homeopati. En ganske fersk studie konkluderte med at det var den homeopatiske konsultasjonen, ikke «medisinen», som ga positiv effekt i en studie på pasienter med leddgikt:

In a study published in the journal Rheumatology, the researchers found that arthritis patients significantly benefited when they received homeopathy alongside conventional treatment over a period of 6 months, but this improvement was due to homeopathy’s consultation process and not its remedies.

«Although previous trials have shown homeopathy may help patients with rheumatoid arthritis, this is the first time that we have scientific evidence that these benefits are specifically due to its unique consultation process,» comments lead author Dr. Sarah Brien, a senior research fellow in complementary medicine at the University of Southampton.

Artikkelen fra NY Times sier også noe om dette:

In fact, there is hard data to support the notion that the emotional alliance between a doctor and patient is itself a therapeutic force — that a compassionate and optimistic physician can be, as one writer puts it, a walking placebo, that words can be physically comforting. In 1987, a British doctor named K.B. Thomas tried a little experiment on 200 patients in his own practice who came to see him feeling under the weather, but with no abnormal physical signs. Thomas gave one group of patients a definite diagnosis and told them they’d be better in a few days. He told the other that he couldn’t be sure what was the matter with them and so couldn’t say when their symptoms would clear up. Two weeks later, 64 percent of the patients who received an encouraging consultation had gotten better, compared with 39 percent in the other group.

In a study on postoperative pain conducted at Massachusetts General Hospital, half of the patients were randomly chosen to be visited by the anesthetist the night before surgery and treated, poor dears, in a brusque, offhand manner. «My name is so-and-so,» the doctor would say. «Tomorrow I’m going to give you anesthesia. Don’t worry; everything is going to be all right,» and then off he’d go. The same anesthetist visited the other group of patients and this time put on a warm and sympathetic face, holding their hands as he sat on their beds, telling them exactly what to expect in the way of postop pain and assuring them that pain relief would be available. Those in the second group ended up requiring only half the amount of painkilling medication and were discharged an average of 2.6 days earlier.

Fladeby klarer også å lire av seg følgende svada:

Hun mener kritikken mot manglende forskning er urettferdig, ettersom det er bevilget langt mindre penger til forskning på alternativ medisin, enn til skolemedisin.

Jassåja? I 2009 avsluttet The National Center for Complementary and Alternative Medicine i USA en tiårig forskningsperiode på alternative behandlingsformer, og etter å ha brukt hele 2.5 milliarder dollar, altså rundt 17 milliarder kroner, var resultatet at de ikke fant noe som hadde reell effekt:

Echinacea for colds. Ginkgo biloba for memory. Glucosamine and chondroitin for arthritis. Black cohosh for menopausal hot flashes. Saw palmetto for prostate problems. Shark cartilage for cancer. All proved no better than dummy pills in big studies funded by the National Center for Complementary and Alternative Medicine. The lone exception: ginger capsules may help chemotherapy nausea.
As for therapies, acupuncture has been shown to help certain conditions, and yoga, massage, meditation and other relaxation methods may relieve symptoms like pain, anxiety and fatigue.

Nyere studier viser at akupunktur sannsynligvis ikke har noen effekt utover placebo det heller.

En studie utført i 2007 viste at amerikanere bruker rundt 3 milliarder dollar på homeopati, altså omkring 20 milliarder kroner. Totalt brukte amerikanere rundt 34 milliarder dollar, eller over 200 milliarder kroner i året på alternativ behandling.

I Norge er vi enda verre. I 2007 ble det estimert at vi brukte rundt 6 milliarder kroner i året på alternativ behandling, og da er ikke de over 2 milliarder som brukes på kosttilskudd tatt med. I tillegg kommer all uregistrert handel som skjer over internett i utenlandske nettbutikker eller gjennom andre kanaler.

Så spørsmålet til den patetisk sytende Fladeby må da bli: Tatt i betraktning den enorme omsetning alternativbransjen har, hvorfor kanaliseres ikke noe av dette inn i forskning for å vise oss skeptikere en gang for alle at behandlingsformene fungerer? Hvorfor klager alternativbransjen, som tjener seg søkkrike på salg av produkter og behandlingsformer de ikke trenger å dokumentere noen effekt av, i tiår etter tiår på at de ikke blir forsket nok på? Sannheten er den, kjære Fladeby, at det er forsket forferdelig mye på alternativ behandling, og kanskje spesielt homeopati. Og resultatet av de beste studiene viser at det ikke har noen effekt utover placebo.

Merk deg det, Fladeby: Utover placebo. Det er nøkkelordene, fordi selvsagt vil en stor andel føle seg bedre etter å ha oppsøkt en homeopat. Ja, i følge deg selv, hele 70 prosent. Men dette har ingenting med de homeopatiske pillene å gjøre. Det har derimot alt å gjøre med selve konsultasjonen og de psykologiske effektene knyttet til det å gå til en behandler man tror på, og som tror på deg. Dette vet vi ganske mye om. Dette burde du også vite mye om. Det er din jobb. Det er ditt fagområde. Det er du som skal være eksperten på disse studiene. Det er du som skal være eksperten på hvordan kroppen responderer på homeopatisk behandling. Likevel viser enhver uttalelse du kommer med at du forstår mindre om dette enn en gjennomsnittlig fjortenåring som har skumlest en Wikipedia-artikkel om placeboeffekten og homeopati. Men innerst inne tror jeg du vet hva forskningen viser, og du sover neppe særlig godt om nettene.

Fladeby prøver seg også på den vanlige unnamanøveren når hun sier:

Vi har masse forskning som viser at de som får homeopatsik behandling blir bedre, men vi kan fortsatt ikke si noe om hvorfor de blir friske.

Men Fladeby, ingen har bedt deg om å forklare hvordan homeopatisk medisin virker. Det eneste vi krever er å se dokumentasjon på at den virker. All god forskning så langt viser at effekten ikke eksisterer. Joda, Fladeby kan sikkert plukke frem enkeltstudier som viser at homeopatisk medisin har en effekt. Problemet er bare at når man går systematisk gjennom mengden av studier på homeopati ser man et tydelig mønster: Jo mer metodologisk rigid en studie er, jo mindre effekt viser studien at homeopati har. Dette er er rødt flagg som man ikke kan unngå å merke seg. Den positive effekten av homeopati er bare til stede når man er slepphendt med metodologien og kontrollene rundt studien. Ser man på bare de beste og største studiene, ser man ikke bedre effekt hos pasienter som mottar homeopatiske sukkerpiller sammenlignet med de som mottar vanlige sukkerpiller.

Heldigvis er noen alternativtilhengere ærligere enn andre. Erik Solum, redaktør av bladet Visjon som utgis av Alternativt Nettverk, sier det som vel må kunne kalles tidenes innrømmelse når Aftenposten snakker med ham:

Han forklarer at mye alternativ behandling setter igang de samme prosesser som aktiveres av placebo-effekten.

– Man vekker menneskets selvhelbredende effekt, forklarer han.

Spørsmålet mitt til Solum blir da: Hvordan i all verden kan du da skille effekten av alternativ behandling fra nettopp placeboeffekt? Er ikke dette en direkte innrømmelse av at alternativ behandling ikke er noe mer enn placeboeffekt?

Selvsagt etterlyser Solum også mer forskning på alternativ medisinsk behandling. Hvorfor? Jo, fordi dette er den eneste legitime måte disse sjarlatanene kan fortsette sin kyniske virksomhet. Ved å hele tiden etterlyse mer forskning gir man inntrykk av at man er opptatt av hva vitenskapelig forskning viser, noe disse menneskene selvsagt ikke er. Hadde de brydd seg katta om vitenskapelig forskning hadde de tatt innover seg den mengde med forskning som allerede finnes og konkludert med at det de driver med ikke er annet enn ritualisert, kommersialisert placeboeffekt.

Jeg skriver denne bloggposten i sinne, fordi det er så provoserende å lese artikkel etter artikkel hvor disse menneskene, disse lederne for en multimilliardbransje, gjentar de samme klisjeene gang på gang i forsvar for sitt eget salg av virkningsløse remedier og behandlingsformer. Disse lederne er nødt til å vite bedre enn det de gir uttrykk for. Fladeby kan virkelig ikke være så kunnskapsløs at hun ikke forstår noe om placeboeffekten og den betydelige rolle den spiller i de tallene hun serverer journalistene. Men hun spiller den rollen hun er gitt for å forsvare en pengemaskin hun er satt til å være salgssjef for.

I samme utpust gir hun noen stikk til oss skeptikere som tør å stille spørsmål ved at disse menneskene selger produkter som beviselig ikke har noen effekt. Det er ganske frekt.

– Det er som regel skeptikerne som kommer med kritikk av oss. Dette er en gruppe som jobber bevisst for å bryte ned alternativ medisin generelt og homeopati spesielt. De har medlemmer fra både forskermiljø, helsevesen og media og bruker sin stemme til å få frem sitt budskap.

Fordi som vi vet er det å ha høyt utdannede representanter fra fagmiljøer en uting når man skal mene noe om saker som er direkte knyttet til de samme fagområdene. Det er klart det er ufint av oss skeptikere å kunne noe om det vi snakker om. Det er klart det er ufint av oss skeptikere å bruke vår stemme til å påpeke den svindel Fladeby er hovedtalskvinne for. Det er klart at det må være sårt når vi skeptikere gang på gang kommer med vår pekefinger og sier at homeopati er det ingenting i.

Men det er altså den harde sannhet. All den effekt Fladeby og Solum ser av sin alternative behandling, er placeboeffekt. Mange tiår med forskning har vist oss dette.

Å selge virkningsløs medisin som et skalkeskjul for å kunne høste kommersiell gevinst av en naturlig psykologisk effekt er uetisk. Forskning viser også at leger og helsepersonell i aller høyeste grad burde utnytte placeboeffekten mer i sin daglige praksis, gjennom å utnytte de mellommenneskelige kvaliteter som trigger stressreduksjon, trygghet og håp hos pasienter. Psykologiske effekter som kan øke kroppens naturlige selvhelbredende mekanismer. Men i det øyeblikk de samtidig gir pasienten en virkningsløs sukkerpille og krever 1200 kroner for behandlingen, har de brutt en grense. Denne grensen bryter alle homeopater hver eneste dag. Det gjør meg forbanna.

Fant du noe feil i bloggposten? Gi meg gjerne beskjed via kontaktskjemaet eller kommentarfeltet nedenfor, så vil jeg korrigere feilen. Husk at du må spesifisere hva som er feil/upresist og hvorfor, helst med god dokumentasjon hvis relevant.

Vil du booke meg til foredrag om kritisk tenkning, vitenskapsformidling, sosiale medier eller annet? Ta en kikk på hva jeg kan tilby, mine tidligere oppdrag, og bookinginformasjon her!

Likte du dette? I så fall kan du støtte mitt arbeid ved å bli patron på patreon.com/tjomlid for å få tilgang til mer ekslusivt innhold og hjelpe meg til å produsere mer av det jeg brenner for!