Følgende innlegg stod på trykk i Romerikets Blad i dag, 15. april 2011:

277126355

Jeg ble tipset om det av @mortenrovik hvor han spurte om jeg (eller noen andre) ville kommentere det. Det vil jeg selvsagt.

La meg først parafrasere det som synes å være Monica O. Oseberg sitt kjerneargument:

Homeopati er kanskje placebo, men placebo er godt nok.

Dette er en fallitterklæring for hennes profesjon, men det er i det minste en ærlig innstilling.

Hun skriver i sitt innlegg:

Det finnes hundrevis av undersøkelser på verdensbasis med både positive og negative resultater på homeopati. De vanlige forskningsmetodene på farmasøytisk medisin blir ofte en ufullstendig metode for homeopati. Resultatene gir ikke et korrekt bilde av hele pasienten. En undersøker ett enkelt homeopatisk middel i behandlingen av en stor gruppe pasienter med samme medisinske diagnose, og måler resultatene. En utvidet forskningsmetodikk er nødvendig fremover, fordi homeopatiske medisiner foreskrives individuelt for hver pasient og er en helhetlig behandlingsform.

Dette er det vanliget mantraet fra homeopater. Hvis vitenskapelig metode ikke kan vise at homeopati virker, må det være vitenskapelig metode det er noe galt med, ikke homeopatien.

De fleste ser at dette er et håpløst standpunkt å innta. Det er såkalt special pleading, altså at man krever særbehandling med unntak i kravene som stilles til dokumentasjon for den hypotese man selv er tilhenger av. Homeopater nekter rett og slett å akseptere negative resultater, fordi de allerede har bestemt seg for at homeopati virker. Man kan spørre seg hvorfor de da i det hele tatt bryr seg om forskning og alltid roper på mer av dette hvis de kun vil akseptere positive resultater uansett.

Vitenskapelig forskning er grumsete

Hun har rett i at det er gjort mange studier som viser både negative og positive resultater. Slik fungerer forskningen. Den er grumsete, noe som ble svært tydeliggjort da Dr John Ioannidis publiserte sin mye siterte artikkel i 2005:

He chose to publish one paper, fittingly, in the online journal PLoS Medicine, which is committed to running any methodologically sound article without regard to how “interesting” the results may be. In the paper, Ioannidis laid out a detailed mathematical proof that, assuming modest levels of researcher bias, typically imperfect research techniques, and the well-known tendency to focus on exciting rather than highly plausible theories, researchers will come up with wrong findings most of the time. Simply put, if you’re attracted to ideas that have a good chance of being wrong, and if you’re motivated to prove them right, and if you have a little wiggle room in how you assemble the evidence, you’ll probably succeed in proving wrong theories right. His model predicted, in different fields of medical research, rates of wrongness roughly corresponding to the observed rates at which findings were later convincingly refuted: 80 percent of non-randomized studies (by far the most common type) turn out to be wrong, as do 25 percent of supposedly gold-standard randomized trials, and as much as 10 percent of the platinum-standard large randomized trials.

Så ja, det er ikke rart at man får mange positive studier selv for medisiner og behandlingsmetoder som ikke virker, både innen alternativ medisin og «skolemedisinen». Dette er årsaken til at vitenskapelig metode ikke bare baserer seg på at studiene i seg selv må være randomiserte, dobbeltblinde og ha en kontrollgruppe, men også at de replikeres flere ganger av uavhengige forskere med samme resultater. Først når dette er gjort, og resultatene er publiserte i fagfellevurderte tidsskrifter, kan man utføre metanalyser av de publiserte studiene for å se hva totalbildet av forskningen viser. Når mange nok utfører studier på det samme håper man at bias og metdologiske svakheter hos ulike forskere kansellerer hverandre slik at man står igjen med et mest mulig nøytralt, objektivt og korrekt resultat.

Vitenskapelige «sannheter» endrer seg over tid, men de går som regel alltid mot en bedre og bedre begrunnet sannhet, og jo flere studier og analyser som er gjort, jo mindre sjanse er det for at den rådende sannhet skal veltes av senere studier. Det er der vi er med homeopati i dag. Mengden av studier som er gjort peker mot et negativt resultat. Man finner ikke en gang en liten effekt. Effekten skiller seg ikke fra placeboeffekt overhodet. Når man kombinerer dette med at det heller ikke eksisterer noen teoretisk biologisk eller kjemisk modell som skulle tilsi at homeopati fungerer, kan man med uhyre stor grad av sikkerhet konkludere med at det heller ikke gjør det.

Homeopater er notoriske til å plukke frem enkeltstudier som viser positive resultater, ofte små og upubliserte studier uten kontrollgrupper, men disse sier oss overhodet ingenting. Når man derimot analyserer mengden av studier som er gjort på homeopati, viser alle metaanalyser at effekten av homeopati ikke er annerledes enn placeboeffekt. Vi så nylig et eksempel på dette når det gjelder homeopati og astma, som jeg blogget om her. Jeg har også gjennomgått homeopati og metaanalyser i denne artikkelen på FriTanke.no.

Individualisert homeopatisk behandling

Oseberg sier så at man må utføre en helt annen type forskning på homeopatisk behandling fordi preparatene der foreskrives individuelt. Det homeopaten her overser er det faktum at det er utført flere undersøkelser av nettopp individualisert behandling, og med samme negative effekt.

Et eksempel er en ganske fersk studie på bruk av homeopatisk behandling av reumatisk artritt hvor pasientene ble delt inn i fem grupper. Tre av gruppene fikk homeopatisk behandling som inkluderte konsultasjon med en homeopatisk behandler. Av disse tre gruppene fikk en gruppe individualisert homeopati, en gruppe fikk standard homeopati, og så var det en placebogruppe. De to siste gruppene fikk ingen konsultasjon med homeopatisk behandler, og var delt inn i en gruppe som fikk standard homeopatisk behandling og en gruppe som fikk placebobehandling. Resultatet viste ingen forskjell på de ulike gruppene med hensyn til hvilken type homeopatisk behandling de fikk (vanlig eller individualisert) eller om de bare fikk placebomedisin. Studien tydet derimot på at det å få en konsultasjon hadde en positiv effekt i seg selv.

Det er for øvrig slettes ikke vanskelig å ta hensyn til individualisert homeopatisk behandling innenfor rammeverket av vitenskapelig metode. En måte å gjøre det på er slik: Pasienter henvises til konsultasjon hos en homeopat som undersøker pasienten slik han eller hun ellers ville gjort i sitt vanlige virke som homeopat. Homeopaten forskriver deretter et homeopatisk preparat skreddersydd til akkurat denne pasienten, skriver dette på en lapp eller inn i et datasystem som leses av en annen blindet administrator i studien (som altså ikke har noen kontakt med homeopaten eller pasienten). Ved hjelp av en randomisert metode («kaste mynt/kron») velges det da om pasienten skal få preparatet som ble foreskrevet av homeopaten, eller om pasienten skal få vann/sukkerpiller, altså «narremedisin». Etter at pasienten har gjennomført sin behandlingskur får vedkommende en ny konsultasjon med homeopaten som da skal vurdere om pasienten har blitt bedre. Homeopaten er da selvsagt fortsatt uvitende om pasienten faktisk har fått ekte homeopatisk preparat eller narrepiller. Utfallet av en slik studie vil vise om homeopatisk behandling har klinisk effekt utover placebo selv når den er individualisert.

Hvis dette er så viktig for homeopatene må man også spørre seg hvorfor de selv ikke tar initiativ til å gjennomføre slike studier. Det er de som sitter på bevisbyrden, og de har definitivt de økonomiske midlene til å gjøre det. Men nei, de sitter heller i tiår etter tiår og klager på mangelen av slike studier, og fortsetter gledelig å ta betalt for sin udokumenterte behandlingsmetode.

Det største problemet med Osebergs argument om individualisert behandling er likevel dette: Homeopatiske preparater selges over disk i apoteker! Hvis homeopati kun fungerer gjennom individualisert behandling, med homeopatiske preparater skreddersydd til den enkelte pasient, hvorfor krever ikke da homeopater at denne type salg stoppes? De er jo, ut fra egen argumentasjon, fullstendig enig med oss skeptikere i at slike homeopatiske preparater ikke virker, og ikke kan virke. Hvis homepatisk hyllevare virker, vil man altså nødvendigvis kunne måle dette gjennom helt standariserte kliniske studier på lik linje med vanlig «farmasøytisk medisin».

Har du sett noen homeopater klage på salg av homeopatiske preparater i apoteker? Ikke jeg heller. Det er en grov selvmotsigelse.

En meningsløs studie

Homeopat Oseberg henviser deretter til en studie utført ved Bristol Homeopati Universitetessykehus i England hvor 6500 pasienter ble fulgt opp med 23.000 konsultasjoner over seks år og hvor en stor del av pasientene følte seg bedre etter behandlingen.

Studien kan du lese her (PDF), og abstractet sier følgende:

Objective: The aim of this study was to assess health changes seen in routine homeopathic care for patients with a wide range of chronic conditions who were referred to a hospital outpatient department.

Design: This was an observational study of 6544 consecutive follow-up patients during a 6-year period.

Setting: Hospital outpatient unit within an acute National Health Service (NHS) Teaching Trust in the United Kingdom.

Participants: Every patient attending the hospital outpatient unit for a follow-up appointment over the study period was included, commencing with their first follow-up attendance.

Main outcome measure: Outcomes were based on scores on a 7-point Likert-type scale at the end of the consultation and were assessed as overall outcomes compared to the initial baseline assessments.

Results: A total of 6544 consecutive follow-up patients were given outcome scores. Of the patients 70.7% reported positive health changes, with 50.7% recording their improvement as better or much better.

Conclusions: Homeopathic intervention offered positive health changes to a substantial proportion of a large cohort of patients with a wide range of chronic diseases. Additional observational research, including studies using different designs, is necessary for further research development in homeopathy.

Hva forteller denne studien oss? Nøyaktig null. Absolutt ingenting. Det eneste de her har undersøkt er placeboeffekt, fordi de har ingen kontrollgruppe. Det man kan lese ut av studien er at over tid føler rundt 70-80% av folk med ulike lidelser seg bedre selv uten effektiv behandling. Men dette vet vi fra før. De fleste lidelser går over av seg selv, eller har symptomer som varierer over tid. Lidelsene som ble undersøkt i studien var i stor grad hodepine, migrene, menopause-plager, kronisk utslitthet, irritabel tarm og depresjon – lidelser som alle har store svingninger i symptomintensitet eller som naturlig går over etter en tid. Mange av disse er også lidelser som man kan anta responderer godt på placeboeffekt og/eller endringer i livsstil som ofte følger med slike konsultasjoner.

For konsultasjonene her er nemlig sentrale. Det at folk med ulike lidelser går til behandling de har forventninger til vil i seg selv gi en effekt, en såkalt placeborespons. Her får man altså den kombinerte effekten av at de fleste lidelser går over av seg selv eller varierer i intensitet over tid, at man gjennomfører ulike livsstilsendringer bevisst eller ubevisst i forbindelse med at man ønsker å bli frisk (og dermed har oppsøkt behandling), at man får en samtale med en sympatisk behandler som kan trigge stressreduksjon og psykologiske endringer, i tillegg til placeboeffekten av det å gå til behandling man har tro på.

Resultatmålingene i studien var en kombinasjon av subjektive vurderinger gjort av behandlerne selv, så vel som selvrapportering/spørreskjema utført av pasientene. Dette er en svært dårlig måte å vurdere effekten av behandling på da det vil være ekstremt følsomt for behandlers og pasientens, som tross alt må antas å ha en tro på homeopati da de har valgt en slik behandlingsform frivillig i utgangspunktet, subjektive bias, altså forutinntatthet.

Ingen kontrollgruppe. Ingen randomisering. Ingen blinding. Ingen objektiv standard for målinger. En fullstendig meningsløs studie som bare forteller oss at folk flest som regel opplever å bli bedre, enten kortvarig eller permanent, helt uten behandling, og at gjennom konsultasjoner med en sympatisk og overbevisende behandler vil denne effekten forsterkes.

Homeopati i Cuba

Homeopat Oseberg fortsetter med å hylle Cubas helsevesen som hun mener er et av verdens beste og hvor homeopati er en del av det offentlige helsevesenet. Dette er også et velkjent argument fra homeopater, men bør nok tas med en stor klype salt. Selv om Cubas helsevesen ofte fremstilles som et glansbilde, er det mye som tyder på at det egentlig er et falskt bilde som presenteres.

NRK.no hadde nylig en sak på dette:

Det siste innen medisinsk teknologi og helsepersonell 24 timer i døgnet, er ifølge cubanske myndigheter årsaken til at landet er på linje med verdens fremste I-land på barnedødelighetsstatistikken.

Men cubanske leger som har flyktet fra landet, kaller tallene regelrett juks. De forteller om en annen virkelighet bak fasaden.

– De lave barnedødelighetstallene er en løgn, iscenesatt av Fidel Castros propagandaapparat. Både innenfor og utenfor landet har det vært viktig å glorifisere det cubanske helsevesenet, for å vise at man har klart å oppnå revolusjonens mål.

– Ingenting sier mer om dette enn lav barnedødelighet, sier legen Amauris Samartino.

Han er en av Norges få politiske flyktninger fra den sosialistiske øystaten.

– Mange cubanske sykehus har verken laken, mat eller medisiner til pasientene. Mat og sengetøy må pasienten selv medbringe. Gravide følges ikke opp på sykehus, men på poliklinikker som mangler alt.

– Hvordan kan de da komme så godt ut på statistikken? spør Samartino og svarer selv:

– Å forfalske statistikken, det er ren rutine for helsepersonell.

Helsevesenet i Cuba er neppe mye å rope hurra for. Men samtidig er det nettopp dette som gjør at homeopati vil være et naturlig valg for et helsevesen som ikke har råd til effektive medisiner. Homeopatiske preparater er rimelige og enkle å distribuere, og hvis man lar være å sammenligne med kontrollgrupper vil man selvsagt se gode resultater hvor de fleste føler seg bedre av slik behandling, akkurat som i den britiske studien. Folk flest blir bedre av seg selv, og det finnes mange andre faktorer i det å oppsøke et sykehus eller en lege som kan gi bedringer helt uavhengig av det homeopatiske preparatet.

At billige homeopatiske preparater som ikke har noen effekt (og dermed heller ingen bivirkninger) benyttes mye i et fattig helsevesen som har behov for å tilby sine pasienter noe når de ikke har råd til effektiv medisin, sier mer om myndighetene i landet enn det gjør om effekten av homeopatiske preprater.

Men Oseberg fortsetter mer konkret:

Forskningsinstituttet Finlay kom i 2008 med en forskningsrapport på forebyggende bruk av homeopatisk medisin ved leptosspirosebakterien. Landet opplever hvert år en alvorlig epidemi under orkan- og flomtiden. Hele 2.4 millioner mennesker ble behandlet og antall infeksjoner gikk ned med 84 prosent.

Det høres umiddelbart ganske imponerende ut. Men som vi er vant til når det gjelder «dokumentasjon» fra homeopater, er dette selvsagt en grov forvrengning av sannheten.

Leptospirose er en bakterie som bæres av rotter og andre gnagere. Sykdommen som bakterien gir kan føre til hjernehinnebetennelse, ekstrem utmattelse, hørselstap, luftveisproblemer, leversvikt og andre alvorlige problemer. Bakterien smitter som regel gjennom urinen til gnagerne eller andre dyr som bærer bakterien, og etter orkan og flom vil dyrene skylles ut av kloakken og infisere drikkevannet slik at mange mennesker blir smittet.

Så hvor er denne studien publisert? BMJ? Lancet? Nature? Nei, *host*, i tidsskriftet Homeopathy. Say no more. Dette tidsskriftet er notorisk kjent for å akseptere alle mulige slags ville teorier og dårlig forskning, og er ikke ansett som et seriøst fagtidsskrift.

Studien er av ekstremt dårlig metodologisk kvalitet med grove feil som manglende kontroller, manglende randomisering, manglende beskrivelse av metodologi, og dårlige data stort sett basert på spekulasjoner. Du kan lese en grundig gjennomgang av studien her. Nylig ble en oppdatert versjon av studien publisert, også i Homeopathy, og vitenskapsbloggeren Orac plukker den fra hverandre i denne artikkelen.

Det må også påpekes at metoden brukt i studien som Oseberg nevner strengt tatt ikke en gang er homeopati, men isopati. (Se en forklaring på forskjellen på disse i denne bloggposten.)

Noen av problemene i studien oppsummeres slik av Orac:

Moreover, Cuban officials were undertaking other interventions to try to decrease the rate of leptospirosis infections, including real vaccination of high risk workers (such as sewage workers and others exposed to contaminated water), campaigns to eradicate rat populations that carry the bacteria, and public education efforts. Even if these efforts weren’t in effect, given the wide variation in leptospirosis infection incidence from year to year, you can’t assume that your intervention was responsible, particularly given that there was no control group and no attempt to estimate what the baseline endemic incidence of leptospirosis is other than to assume that the last three or four years are representative of long term trends.

Og siterer deretter en annen skribent som fremstiller det slik:

So, is there evidence that the homeopathic experiment worked? Of course not. Accounts from the conference suggest that there were merely 10 infections per month and no deaths. Can this be attributed to homeopathy or the other health measure in effect? We will not know until a paper is published. But here is my prediction: it will basically say, we dished out the magic water and brandy, we saw a small amount of infection, we concluded it woz the homeopathy wot did it. No control groups. No baseline. Just assertion.

Oseberg henviser altså til en studie som ikke er publisert i noe fagfellevurdert tidsskrift, er basert kun på spekulasjoner om årsak og virkning, og har grove metodologiske mangler.

Hun avslutter leserinnlegget sitt slik:

Ta din undersøkende, åpne og kritiske sans til hjelpe og vurder selv om dette kan være kun placeboeffekt, eller er forskning på effekten av homeopatisk behandling.

Problemet med denne påstanden er at hun forutsetter at nevnte studie er metodologisk rigid og at et positivt resultat derfor enten må skyldes placeboeffekt (noe hun implisitt mener det selvsagt ikke kan være) eller bevis for homeopatiens kliniske effekt. Men studien er altså uhyre svak og viser ikke en gang noen sammenheng mellom den homeopatiske behandling og effekten som ble målt, en effekt som både er tvilsom i seg selv og som kan forklares på helt andre måter (les nevnte artikler jeg har lenket til).

Så ja, jeg har tatt min undersøkende, åpne og kritiske sans og vurdert både denne studien såvel som alle Osebergs øvrige argumenter, og konkluderer atter en gang med at dokumentasjonen for homeopatiens kliniske effekter fortsatt er fullstendig fraværende, og at homeopatenes argumentasjon både er uredelig og baserer seg på et banalt og misforstått syn på vitenskapelig forskning.