Hva er alternativ medisin?

Jeg fikk en kommentar på en tidligere bloggpost om fjernhealing av kreft som jeg tenkte å svare på her som en egen bloggpost (bedre sent enn aldri).

Astarte spør:

Jeg har et (oppriktig) spørsmål… Når slutter en alternativ terapi å være alternativ? Akupunktur/-pressur er vel en mer eller mindre alminnelig godtatt behandlingsform i dag (i samfunnet i hvert fall, og mener også at staten støtter denne type behandling), men den er jo fremdeles definert som alternativ. Jeg føler av og til at graden av kritikk/krav til alternativ terapi øker jo mindre sosialt akseptert den er (som jo vil være naturlig :) ).

Jeg har blitt stilt dette spørsmålet før, i en litt annen variant. En bekjent på Facebook mente at alternativ medisin er medisin som ikke virker. Hvis den virker kalles den tross alt «medisin». Så hvorfor er da eksempelvis urtemedisin fortsatt sett på som alternativ når den beviselig har aktive virkestoffer med effekt?

Mine tanker omkring dette går som følger: Alternativ medisin inkluderer alt fra homeopati til urtemedisin, men disse representerer også to ytterpunkter innen dette feltet.

Homeopati er en behandlingsmetode som det etterhvert finnes veldig god dokumentasjon for at ikke har noen effekt utover placebo, men i tillegg også mangler noen som helst akseptabel virkningsmekanisme. Det er ikke bare det at homeopatiske medikamenter beviselig ikke virker, men det finnes heller ingen naturlig mekanisme som tilsier at det kan virke. Å selge folk rent vann eller sukkerpiller og hevde at «vannet har hukommelse» er bare tull, så dette må anses som en kommersialisert form for «magi».

På den annen side har vi altså urtemedisin. En stor del av vanlig medisin kommer fra planteriket. I USA regner man med at rundt 70% av alle nye medisiner utviklet de siste 25 år har sitt utspring i planteriket. Selv stoffer som alternative behandlere synes høres veldig unaturlige og skumle ut og gjerne anbefaler sine kunder å unngå, f.eks. cellegift mot kreftsvulster, har et naturlig utgangspunkt i planteriket.

Så hvorfor kaller man da urtemedisin for alternativt? Urtemedisin i sin rene form, altså i form av rå plantedeler, ekstrakter eller tørt pulver, vil riktignok i blant kunne ha en reell effekt på ulike lidelser. Likevel kaller vi det alternativ medisin fordi den ikke har gjennomgått de strenge vitenskapelige tester som vi krever av vanlig medisin. Man har ikke isolert de aktive stoffene og fjernet ofte tusenvis av potensielt farlige stoffer i planten. Man vet ikke noe om dosering – hva er virkningsfullt og hva er farlig? Man vet ikke nøyaktig hvilke lidelser det er nyttig for. Man har ikke kartlagt bivirkninger. I tillegg selges slik urtemedisin ofte under dårlig eller ingen kontroll, og kan derfor inneholder andre uheldige stoffer, f.eks. tungmetaller eller aktive medisinske ingredienser som ikke er oppgitt på innholdsfortegnelsen.

En amerikansk undersøkelse fant tungmetaller og/eller arsenikk i 20% av ayurvedisk urtemedisin fra India. Kjøper du urtemedisin i helsekostbutikker skal kontrollen være god, men bestiller du direkte fra utlandet via internett, er risikoen høy for at urtemedisinen er forurenset med farlige stoffer.

Urtemedisin er altså i noen tilfeller medisin med reell effekt, men det aller meste har intet vitenskapelig grunnlag for å si at det virker som lovet, og selv det som virker har det ikke gjennomgått den strenge kvalitetskontroll og testing som kreves av medisin. Derfor må urtemedisin anses som alternativ medisin. De delene av urtemedisinen som har fått en dokumentert effekt, er i dag en del av den farmasøytiske medisin i foredlet form – fordi de virker og er trygge.

Astarte fortsetter:

Hvis vi tar akupunktur som utgangspunkt er det veldig mange mennesker daglig som blir hjulpet av denne metoden. Uten tvil. Selv om jeg aldri har forsøkt det selv, har jeg mange bekjente som får det bedre ved å gå til akupunktur. Om det er en faktisk virkning eller palcebo er egentlig ikke så viktig fro meg, da det mennesket føler seg bedre. Og det er jo derfor de gikk dit i utgangspunktet? Det er i hvert fall derfor jeg går til legen når jeg har hatt hodepine lenge. Og legen kan jo faktisk ikke sjekke om jeg har hodepine, hun må tro på at jeg sier at jeg har vondt i hodet og be meg om å kjøpe Ibux. Jeg tar Ibux og så føler jeg meg bedre. Her er jeg faktisk litt fan av placebo – for begge måtene ville jo fjernet hodepinen min, men med Ibux kan jeg risikere å få magetrøbbel i tillegg hvis jeg tar mange nok.

Akupunktur virker ikke utover placebo. Det vet vi etterhvert med ganske stor grad av sikkerhet. I beste fall kan det kanskje ha en svak smertestillende effekt, men den er ikke stor nok til at det skulle være noen grunn til å velge dyr nålestikking fremfor en billig pille som virker bedre.

Likevel er mange pasienter fornøyde. De mener det virket for dem. Og det gjorde det helt sikkert også, men det dreier seg da om placeboeffekt, ikke effekt gjennom manipulering av (ikke-eksisterende) «chi» i (ikke-eksisterende) meridianers krysningspunkter.

En relativt ny studie undersøkte i hvilken grad akupunktørens oppførsel påvirket utfallet, med interessante resultater. En gruppe ble behandlet av en akupunktør som var veldig positiv til behandlingen og fortalte pasienten at de hadde hatt stor suksess med denne behandlingen tidligere. En annen gruppe fikk en akupunktør som var mer nøytral og sa at behandlingen kanskje ville virke, men kanskje ikke.

Førstnevnte gruppe rapporterte en siginifikant høyere grad av smertestillende effekt fra behandlingen de hadde mottatt, noe som tyder på at behandleren selv legger grunnlaget for mye av placeoeffekten gjennom sin oppførsel og grad av entusiasme.

Studier hvor man har stukket pasienter med tannpirkere heller enn akupunkturnåler, studier hvor nålene stikkes i tilfeldig punkter, studier hvor nålene ikke stikkes dypt nok, har alle vist at pasientene opplever samme effekt som med ekte akupunktur.

Akupunktur skiller seg likevel vesentlig fra homeopati, fordi med akupunktur er det ikke helt usannsynlig at det skulle kunne ha en effekt. Man stikker tross alt nåler i pasientene, og det kan frigi smertestillende endorfiner eller adenosin som kan ha en positiv effekt på smerteopplevelse. Homeopati er derimot ren «magi» ettersom man gir pasienten piller uten noen aktiv ingrediens. Felles for begge er altså likevel at man har en konsultasjon med en (forhåpentligvis) empatisk behandler, og noen ritualer som kan gi pasienten følelse av å bli tatt på alvor, bli lyttet til, og økt mestringsfølelse med den tilhørende stressreduksjon og alle psykologiske og fysiologiske effekter det har på kroppen.

At akupunktur blir mer og mer akseptert innen helsevesenet er altså litt bakvendt ettersom nyere og bedre studier stadig viser at akupunktur ikke har den positive effekt som man tidligere mente å kunne vise, og som selv skeptikerne var relativt åpne for kunne være der.

Er det ett fett om det er placebo eller ikke så lenge pasienten opplever at det virker? Det er ingen tvil om at placebo har en viktig plass i behandling av mennesker. Problemet er at ved å selge placeboeffekt pakket inn i mystiske forklaringer, undergraver man den vitenskapelige metode, man fratar pasienten retten til å foreta kvalifiserte valg, og man drar ofte med seg en hel del potensielt farlige tankesett som vaksinefrykt og et generelt overnaturlig og overtroisk forhold til hvordan natur og kropp fungerer.

Når en alternativ behandlingsmetode synes å virke på grunn av placeboeffekten, vil ofte dette medføre en feilaktig tro på at behandlingen i seg selv virker, og da kan dette fort overføres til at behandlingen også virker på sykdommer og lidelser som placeboeffekten overhode ikke kan påvirke, f.eks. kreft eller malaria.

Placeboeffekten bør dyrkes så godt som mulig, og leger bør finne måter hvor de kan høste fruktene av dette på best mulig måte. Men placeboeffekten er ingen kur for sykdommer, og det er bokstavelig talt livsfarlig å forlede pasienter til å tro at den behandling man gir virker, bare fordi pasienten opplever en bedring gjennom placeboeffekten.

Det store spørsmålet er likevel – kan vi ivareta en like stor placeboeffekt selv uten mystikken, ritualene og falske lovnader? Leger kan helt klart utnytte mye placeboeffekt bare gjennom god samtale, empati og selvsikkerhet. Men hvis pasienten hadde fått en enda større effekt ved at de også ga dem innholdsløse sukkerpiller eller lærte dem «helbredende bankemønstre» legen påstod manipulerte et usynlig tankefelt rundt kroppen, ville det være greit? Kan vi lyve til pasienten for at de skal bli bedre?

Det er et komplisert spørsmål med mange grader og nyanser. Jeg har ikke svaret, men det viktige er å ikke overdrive placeboeffektens virkninger på kroppen slik at det blir brukt til å tilby behandling for sykdommer det ikke kan virke mot.

Hvis loven sier

I markedsføringssammenheng vil det som hovedregel ikke være adgang til å innta eller gjengi uttalelser, anbefalinger eller konklusjoner fra fagtidsskrifter, forskningsinstitusjoner, forskningsprosjekter eller andre kilder som omhandler behandleren eller den enkelte behandlingsform.

– og det å referere til et forskningsprosjekt på en egen hjemmeside er å anse som markedsføring, når/hvordan kan man da bli “godkjent” av kritikerne? Er man mer troverdig som alternativ terapeut hvis man ikke sier noe om vitenskapelige forsøk (sett at man viser til dokumentasjon)? Slipper man unna denne loven hvis man blogger i stedet for å ha en tradisjonell hjemmeside?

Jeg synes jo det ville vært en god idé at alternative behandlinger kunne lenket åpent til eventuelle forskningsprosjekter de har vært med i (man kan jo sende en e-mail og be om å få det tilsendt), men det virker jo som loven ikke tar hensyn til “internett” på en slik måte. Jeg tolker loven litt som at man ikke har lov til å være åpen om forskingen FØR man er godkjent av et eller annet organ (orker ikke å sjekke hvilket).

Hvis man kan bruke nettet til å dele informasjon/dokumentasjon om slike ting, synes jeg man burde få gjøre det – det åpner jo bare for at “vi alle” kan ta en kritisk gjennomgang av det de påstår. Loven burde kanskje heller krevd at slike påstander som herren over har på hjemmesiden sin skal begrunnes med en henvisning til forskning foretatt under kontrollerte forhold? Og så får heller terapeutene ha en eller annen form for pengene-tilbake-garanti hvis man ikke blir bedre i løpet av x antall timer eller noe.

Dette er et godt poeng som kan virke noe paradoksalt. Problemet her er at 99,9% av forbrukerne vil ikke være i stand til å skille gode studier fra dårlige studier. De færreste vet hvordan man skal forholde seg til forskning. Ikke bare i forhold til å vurdere om en enkeltstudie holder mål, men også det faktum at en enkeltstudie i seg selv ikke sier noe som helst konklusivt om det som undersøkes.

Husk at denne fjernhealeren jeg omtaler i bloggposten mener å kunne påvirke alvorlige sykdommer bare ved å tenke på en pasient som befinner seg et annet sted på kloden. Jeg tror vi med enormt høy grad av sikkerhet kan si at denne evnen har han ikke, men han har likevel en pilotstudie som han viser til hele tiden. Denne pilotstudien er ikke publisert, så ingen kan vurdere innholdet i den. Jeg har bedt om å få se den, men uten hell. Studien er kun utført på celler i et laboratorium, sannsynligvis med utilstrekkelig blinding og randomisering. Det er en enkeltstudie, og en pilotstudie, og disse har nesten per definisjon ikke den nødvendige grad av rigide kontroller til å kunne avgjøre annet enn om det er interessant å forske videre på fenomenet eller ikke.

Likevel bruker denne fjernhealeren sin studie i markedsføringen av egne «evner», noe som ikke er lovlig. Og det bør heller ikke være lovlig, for de aller fleste potensielle kunder vil kunne la seg forlede av påstanden om en vitenskapelig studie som viser effekt av healing på kreftceller. I det øyeblikk hans healende evner har gjennomgått den vitenskapelige testing som kreves for å kunne vite om det har en reell effekt eller ikke, vil mange ha vunnet nobelpriser, og hans behandling vil tas inn som en del av skolemedisinen og ikke lenger anses som alternativ.

Vi ser det samme med VitaePro som i starten av sin markedsføring hevdet å ha over 100 vitenskapelige studier som viste positiv effekt av noen av virkestoffene, bl.a. astaxanthin og lutein. Jeg gjennomgikk mange av disse og oppdaget at ikke en eneste av studiene var på selve produktet VitaePro, ikke en eneste av studiene var gjort på mennesker, ingen av studiene konkluderte med noen effekt men var derimot i hovedsak pilotstudier gjort i laboratorier for å se om det kunne være en effekt å forske videre på. Og selv om det vises en effekt i laboratoriemus eller cellekulturer, så er spranget uhyre langt til å konkludere med en effekt i menneskekroppen. Store metaanalyser i senere tid har vist at antioksidanter inntatt som piller/kapsler ikke har noen gunstig helseeffekt.

Med andre ord viser ikke de 100 vitenskapelige studiene til VitaePro dokumentasjon for at deres produkt virker, selv om listen over studier kunne gi dette inntrykk. De ble derfor pålagt å ta bort referansene til disse studiene.

Dette handler tross alt om å beskytte forbrukere mot falsk markedsføring og lureri. Hvis et kosttilskudd eller en form for alternativ medisin viser seg å ha reell helseeffekt, ja så må det også reguleres og kan da ikke lenger selges fritt. Straks det er påvist effekt og det har gjennomgått alle de kliniske studier som kreves for å avdekke riktige doseringer og eventuelle bivirkninger, kan medikamentet tilbys gjennom de rette kanaler. Frem til det skjer må man anta at produktet ikke har den påståtte helseeffekt, og ved å henvise til studier i markedsføringen vil man villede forbrukeren.

Dessverre er det alt for dårlig kontroll med dette i dag, og de fleste alternative behandlere bryter disse retningslinjene og lurer dermed forbrukerne til å tro at deres behandlingsform har et vitenskapelig dokumentert fundament som det altså per definisjon ikke har.

Husk også at dette ikke er unikt for alternativ behandling. Det er mye, mye strengere innenfor «skolemedisinen». Det er overhodet ikke lov å selge utestede medikamenter med henvisning til pilotstudier som viser at det «virker». Man må ha rigid forskning bak et medikament, noe som ofte krever i snitt ti år med forskning og milliarder av kroner, før man kan starte med noe markedsføring og salg. Reglene er altså ikke laget for å «diskriminere» alternativbehandlere, men derimot for å prøve å regulere denne bransjen slik at de fortsatt kan tilby sin behandling uten at de misbruker det vitenskapelige kvalitetsstempel til sin fordel ved å ta snarveier som effektiv medisin ikke tar.

Jeg håper dette var svar på en del vanlige spørsmål, og har du kommentarer eller innvendinger står kommentarfeltet åpent.