Er homeopatien kommet for å bli? Svar til Reidun Jakobsen.

Last updated on 25. mai 2011

I Homøopatisk Tidsskrift nr 3/2006 skriver homeopat og vaksinemotstander Reidun Jakobsen et slags forsvar for homeopatien. En leser gjorde meg oppmerksom på artikkelen, og jeg tenkte jeg ville skrive en kommentar til denne.

Jakobsen starter slik:

Gjennom hele sin 200 års historie har homøopatien blitt motarbeidet og kritisert av skolemedisinen.

Dette kalles vitenskap. En av grunnpillarene i vitenskapen er å utsette nye ideer for hard kritikk og testing. En ny medisinsk behandlingsmetode må alltid kritiseres fra faglig kompetente mennesker og forskermiljøer, gang på gang, fra ulike vinkler, og bare hvis metoden overlever den vitenskapelige kritikk og testing, kan den anses for å være effektiv.

Homeopati har riktignok også blitt utsatt for en slik vitenskapelig kritikk, slik seg hør og bør, men har ikke vist seg å ha den vitenskapelige tyngde som kreves for å overleve. Homeopatien har blitt testet i kliniske studier flere hundre ganger, og metaanalyser av disse studiene viser at homeopati riktignok er effektiv mot enkelte lidelser – men ikke mer effektiv enn placeboeffekten. Det er altså ikke den homeopatiske «medisin» som hjelper pasientene, men derimot den homeopatiske behandling med sin pasientsamtale og tilhørende ritualer.

Det er vanlig retorikk fra alternativsiden at de synes det er fryktelig sårende og vondt at deres foretrukne alternative behandlingsmetode blir utsatt for sånn dum testing og faglig kritikk, som om dette var noe forskere gjorde for å være slemme med dem. Men strengt tatt slipper nok alternativ behandling unna vesentlig lettere enn virkelig effektive behandlingsmetoder hvor det handler om store penger og mye prestisje – og kanskje en nobelpris om man virkelig har oppdaget noe nytt og spennende. I forskningens verden kan det være stygt, og bare om metodene overlever denne massive kritikk og testing fra ulike «forskningskonkurrenter», overlever metoden.

Jakobsen har nok likevel rett i at homeopati også har blitt motarbeidet utover bare vitenskapelig forskningskritikk. Årsaken til dette er at i tillegg til at homeopati ikke kan vise til noen effekt utover placebo i kontrollerte studier, så finnes heller ingen plausibel virkningsmekanisme.

Hvis homeopati skulle kunne virke, måtte store deler av vitenskapens grunnpillarer mest sannynlig måtte skrives om. Vi måtte finne en mekanisme som tillot vann å huske et stoff som ikke lenger finnes i vannet, og samtidig glemme alle de tusenvis av andre stoffer det har vært i kontakt med som ikke man ønsker effekten av. Vi måtte finne en måte å forklare at et stoff blir mer potent jo mindre det er av det. Vi måtte finne en måte å forklare at det å riste på en beholder med vann er nok til å trigge alle disse ukjente mekanismene. Man måtte finne en forklaring på hva i menneskets biologi som skulle tilsi at vannets hukommelse av et ikke-tilstedeværende stoff skulle påvirke vårt immunsystem eller legeme. Vi måtte finne ut hvorfor vår biologi skulle virke slik at ikke-tilstedeværelsen av et stoff som frembringer lignende symptomer skulle helbrede lidelser med de samme symptomene. Og så videre, og så videre. Sett i dette lys er det ikke så rart om homeopatien har blitt motarbeidet av mennesker som baserer sitt verdenssyn på rasjonell tenkning.

Til tross for det er den på sterk fremmarsj i store deler av verden.

Effektiviteten til en behandlingsmetode avgjøres ikke av popularitet eller demokratisk avstemning. Men i tillegg så synes det som om den «sterke fremmarsjen» i all hovedsak skjer i fattige land hvor kyniske homeopater kan utnytte desperate mennesker.

En fersk undersøkelsen i Storbritannia viste at bare 7% av briter hadde tiltro til at homeopati var en effektiv behandlingsmetode. I Norge hadde bare 4.3% av befolkningen benyttet seg av homeopatisk behandling de siste 12 måneder, i følge en spørreundersøkelse NIFAB utførte i 2007. En tilsvarende undersøkelse utført av VIFAB i Danmark i 2005 viste at bare 1.1% hadde benyttet seg av homeopati de siste 12 måneder. Tallene for andre alternative behandlingsmetoder som akupunktur, massasje, bønn, refleksologi/soneterapi og osteopati er vesentlig høyere, så om popularitet skulle avgjøre effektspørsmålet vil homeopati ha svært dårlige tall å vise til.

Det som også slår meg er at i den grad homeopati blir mer populært, så blir også andre alternative behandlingsmetoder mer populære. Skal man ta de ulike behandlingsmetodene på alvor, så motsier de hverandre fullstendig hva gjelder årsak til sykdom og hvordan sykdommer skal behandles. Hvis popularitet er et mål på effektivitet, og motstridende behandlingsmetoder alle øker noenlunde parallellt i popularitet, må det være noe annet utenfor deres egne forklaringsmekanismer som faktisk gjør at folk velger disse. Dette kan være faktorer som økt tilgjengelighet, lavere pris, placeboeffekt, dårligere helsevesen (lengre ventetid etc), alternativindustriens aggressive markedsføring og så videre.

I den vestlige verden er altså homeopati ikke spesielt populært. Folk flest velger heller skolemedisinen fordi den i motsetning til homeopati faktisk virker. Det synes som om det stort sett bare er pasienter som ikke har funnet hjelp i skolemedisinen som velger å prøve ut homeopatisk medisin som en mulighet.

I den tredje verden er situasjonen en annen. Fattige land har naturlig nok ofte et ikke spesielt godt utbygget helsevesen, og effektiv medisin kan være dyr å benytte seg av, vanskelig å få tak i, og dermed kan alternative behandlere komme på banen for å tjene noen kroner på folks desperasjon. Å tilby sukkerpiller mot AIDS er sikkert gunstig for de som selger sukkerpillene, men mildt sagt svært uheldig for de som har AIDS. Homeopater invaderer også U-land for å tilby sin tullemedisin mot andre dødelige sykdommer som malaria, diaré, influensa og tuberkulose.

En gruppe bekymrede leger og forskere skrev i 2009 et brev til Verdens Helseorganisasjon (WHO) for å uttrykke sin bekymring over at homeopater gjorde det vanskelig for dem å gi effektiv behandling til syke mennesker. Brevet sa bl.a. følgende:

We are calling on the WHO to condemn the promotion of homeopathy for treating TB, infant diarrhoea, influenza, malaria and HIV. Homeopathy does not protect people from, or treat, these diseases. Those of us working with the most rural and impoverished people of the world already struggle to deliver the medical help that is needed. When homeopathy stands in place of effective treatment, lives are lost.

Many people in developing countries urgently need access to evidence-based medical information and to the most effective means of treating these dangerous diseases. The promotion of homeopathy as effective or cheaper makes this difficult task even harder. It puts lives at risk, undermines conventional medicine and spreads misinformation.

We are sure that you will recognise these dangers and ask that you issue a clear international communication condemning the promotion of homeopathy for treating TB, infant diarrhoea, influenza, malaria and HIV. We are sure, too, that you will recognise the urgency of our request, and look forward to your response.

Svaret fra WHO sa heldigvis at organisasjonen:

DOES NOT recommend the use of homeopathy for treating HIV, TB, malaria, influenza and infant diarrhoea

(Jeg har også gått gjennom den publiserte forskningen på homeopati mot akutt diaré hos barn, og den viste at det ikke var noe grunnlag for å anta at det finnes noen effekt.)

Den tidligere homeopaten og nå professor i alternativ medisin, Edzard Ernst, har nå også uttrykt bekymring over at WHO ser ut til å somle med arbeidet hvor de skal ta et endelig standpunkt til bruk av homeopati mot dødelige sykdommer i den tredje verden. Slike forsinkelser gjør at homeopatene inntil videre kan fortsette å lure syke mennesker i den tredje verden, og det koster menneskeliv.

Jakobsen skriver videre:

Det homøopatiske prinsipp om at likt skal kurere likt er et gammelt prinsipp i medisinens historie. Hippokrates og Paracelsus fremsatte begge denne teorien for 2 500 og 1 500 år siden. Samuel Hahnemann gjenoppdaget likhetsprinsippet og satte det i system, nemlig homøopatien som vi kjenner i dag.

Først må det påpekes at Paracelsus ble født i 1493. At han skulle ha fremsatt teorien om «likt kurerer likt» tusen år før sin egen fødsel, er heller lite trolig. For øvrig baserte Paracelsus sin medisin på at all sykdom skyldtes ubalanse i kroppens fire væsker: slim, gul galle, svart galle og blod – noe også Hippokrates baserte sin medisinske tenkning på for 2500 år siden. Paracelsus jaktet også på «De vises stein» for å kunne kurere all sykdom, og kanskje finne evig liv i samme slengen. Hans ide om at likt kurerer likt førte også til at han heller enn potensielt effektiv plantemedisin anbefalte å gi pasienter giftige kjemikalier som kvikksølv, arsenikk, antimon og annet skummelt.

Ettersom Jakobsen synes å mene at «de gamle er eldst», vil hun da også anbefale å behandle pasienter med giftige kjemikalier, samt hevde at sykdom egentlig skyldes ubalanse i våre fire væsker? Eller kan det hende at vitenskapen har kommet seg videre siden Paracelsus sin tid og at gammeldags tenkning ikke er bevis for solid vitenskap, men som regel heller utdatert kunnskap?

Hele argumentet er også basert på to logiske tankefeil, nemlig argument fra autoriteter og argument fra tradisjon. Reidun Jakobsens argumenter er altså blottet for innhold. Det er bare tom retorikk basert på logiske tankefeil.

Hva annet enn nettopp likhetsprinsippet er det som gjelder når man innen dagens medisin anvender amfetamin i behandlingen av hyperaktive? Som kjent gir amfetamin en hyperaktiv adferd hos ”friske” brukere.

Jakobsens sammenligning av amfetaminbruk i behandling av hyperaktivitet (ADHD) og homeopati, virker mildt sagt søkt. Amfetamin brukes mot hyperaktivitet fordi det synes å motvirke en kjemisk ubalanse i hjernen som skyldes en genetisk feil. Dette er et helt spesielt tilfelle hvor et kjemisk stoff blokkerer en mekanisme i hjernen som minner om effekten av stoffet i seg selv, og kan selvsagt ikke ekstrapoleres til at «likt kurerer likt» for alle typer lidelser og sykdommer. Dette er også litt av problemet med alternativ behandling, nemlig at de så ofte har en ide om at alle sykdommer skyldes én årsak (parasitter, surt blod, ubalanse i chi, subluksasjoner i ryggraden etc), og at det derfor også finnes én kur for alt. Men kroppen og verden er så mye mer kompleks enn det. Selv en sykdom som kreft er egentlig over hundre ulike sykdommer med ulike årsaker og ulike behandlingsmetoder. Selv om «likt kurerer likt» skulle fungere som prinsipp for én sykdom, er det ingenting annet enn intellektuell latskap og ønsketenkning som skulle tilsi at det vil fungere for alle sykdommer.

Så kommer løgnene som perler på en snor:

Mange av dagens medisiner virker nettopp ut fra dette fenomenet, og minst tre av disse, (digitalis, nitroglyserin og gull), ble anvendt av homøopater lenge før de ble tatt i bruk av skolemedisinen.

Jakobsen påstår at digitalis (Digoxin) ble brukt av homeopater lenge før skolemedisinen tok det i bruk. Homeopater er kjent for å konstruere sine egne fakta i mangel av vitenskapelig dokumentasjon, så også her. Digitalis ble nemlig først beskrevet brukt av en engelsk lege i 1785, og har siden den gang vært brukt i «skolemedisinen». Homeopati ble ikke diktet opp av Hahnemann før over ti år senere.

(Senere studier viser at digitalis ikke ser ut til å forlenge levealderen til hjertepasienter, men har en liten positiv effekt i å gi bedre livskvalitet. Medikamentet er derfor ikke i så utstrakt bruk nå som bedre alternativer har kommet på markedet.)

Nitroglyserin ble aktivt tatt i bruk av en lege i 1878 mot hjertekrampe, 32 år etter at det først ble oppdaget, men det var riktignok en homeopat som først tenkte på å bruke dette eksplosive stoffet som medisin. Ideen dukket opp da en kjemiker i 1849 sa at hvis man smakte på stoffet fikk man hodepine. Homeopaten Constantin Hering tenkte som så at hvis likt kurerer likt, så må vel nitroglysering kunne brukes mot hodepine. Noen få år senere begynte noen leger å forske på bruken av nitroglyserin innen medisin, men det var altså ikke før i 1878 at stoffet ble tatt i bruk mot hjertekrampe – og på det tidspunktet var det ingen homeopater som benyttet nitroglyserin til dette formål – nettopp fordi prinsippet «likt kurerer likt» ikke passer for denne bruken. Igjen forvrenger altså Jakobsen historien.

Gull har vært brukt i medisinen i lang tid, hvertfall fra Paracelsus sin tid, og dermed lenge før homeopatien ble diktet opp. Bruken har stort sett vært mot lidelser og sykdommer hvor det ikke finnes noen dokumentert effekt av gull som medisin, og det brukes i dag først og fremst mot revmatisk artritt. Innen homeopatien brukes det mest mot psykologiske lidelser, selvsagt fullstendig uten noe vitenskapelig grunnlag eller dokumentasjon. (Men hvem blir vel ikke litt gladere av gull?)

Likhetsprinsippet opptrer oftere innen skolemedisinen enn brukerne kjenner til. De har bare ingen forklaring selv på hvorfor og hvordan det virker.

Her skulle jeg gjerne hatt eksempler, for jeg vet ikke hva hun sikter til. Det synes som om homeopatene er litt lemfeldige med hva de mener likhetsprinsippet går ut på. Innen homeopatien handler det primært om symptomer. Et stoff som gir et spesielt symptom kan altså i følge homeopatien brukes til å kurere sykdommer som har de samme symptomer. Jeg kjenner ikke til noen tilfeller innen «skolemedisinen» som baserer seg på dette prinsipp. Men andre ganger inkluderer også homeopatene ideen om isopati, altså at en fortynnet dose av det stoffet som forårsaker en sykdom eller lidelse, kan helbrede den samme sykdommen eller lidelsen. Dette er mer på linje med skolemedisinsk tenkning, for eksempel med tanke på vaksiner. Den store ulikheten er likevel at mens skolemedisinen benytter seg av en liten eller ufarliggjort dose av det sykdomsfrekallende stoffet, så inneholder homeopatisk medisin ingenting av dette stoffet. Det er en ganske fundamental forskjell.

Jakobsen skriver videre:

En av de tidligste utfordringene homøopatien besto med glans var da Hahnemann behandlet Napoleons slagne hær, som vendte hjem fra østfronten i 1813 befengt med tyfus. Tyfus, en sykdom som spredte seg via lus, hadde en dødelighet på 30 %. Av de 180 tilfeller Hahnemann behandlet mistet han kun to stykker.

Under den store koleraepidemien i 1831 var dødsprosenten på mellom 40 og 80 % blant de syke. Hos de som ble behandlet med homøopati var dødeligheten på under 7 %. Et tidligere forbud mot bruk av homøopati i Østerrike ble opphevet som følge av de fabelaktige resultatene homøopatien oppviste under denne epidemien.

Også i Amerika fikk homøopatien en stor tilhengerskare takket være fremragende resultater nettopp under epidemiske forhold. Da sørstatene ble herjet av gul feber i 1878 lå dødeligheten blant de som fikk homøopatisk behandling på 1/3 av det som gjaldt for de øvrige smittede. Spanskesyken, som herjet etter første verdenskrig, og som drepte mellom 20-40 millioner mennesker verden over var nok en utfordring hvor homøopatenes resultater langt overgikk de allopatiske legene.

Det største problemet med denne type argumenter er at de baserer seg på tall som det ikke finnes noe grunnlag for å kunne sammenligne direkte. Det er for mange variabler som kan påvirke disse utfallene, og det er derfor effektiv medisin må baserer seg på replikerte, randomiserte, kontrollerte studier for å eliminere uønskede og ukjente faktorer som kan påvirke resultatet.

Det vi vet er at frem til første del av nittenhundretallet var «skolemedisinen» i stor grad placeboeffekt, og de behandlingsmetoder som ble utført av leger var ofte direkte farlige for pasientene, for eksempel årelating. Hygiene stod heller ikke i høysetet, og dermed var dødstallene i vanlige sykehus svært høye ettersom man ikke kjente til sykdomsfremkallende mikrorganismer og hvordan disse smittet mellom mennesker. Homeopatiens grunnlegger Hahnemann hadde likevel én nyttig ide når det gjaldt å behandle syke mennesker, og det var at renslighet var viktig. Renslighet og fokus på hygiene reduserte (kanskje utilsiktet) smitte og infeksjoner hos de homeopatiske behandlerne.

Når man da sammenligner dødsraten hos pasienter i et skittent sykehus hvor de ble påført årelating og andre til dels drastiske inngrep uten dokumentert effekt, og dødsraten hos pasienter i et rent sykehus hvor de ble behandlet med ufarlige (men også uvirksomme) sukkerpiller, så er det ikke så rart at homeopatisk behandling kom positivt ut. Det betyr likevel ikke at homeopatisk behandling fungerte, bare at ingen behandling i rene omgivelser var bedre for pasientene enn farlig behandling i skitne omgivelser.

I de 150-200 år som er gått siden disse eksemplene Jakobsen trekker frem, har skolemedisinen begynt å basere seg på kontrollerte studier for å finne ut om en behandlingsmetode faktisk virker (og dermed forkastet bl.a. årelating), hygienefokus og kjennskap til bakterier og virus som sykdomsfremkallende. Det gjør at skolemedisinen nå har rast fra homeopatien som effektiv behandling, fordi den nå kombinerer rensligheten fra homeopatien med medisiner og behandlingsmetoder som faktisk har en klinisk effekt.

Det er for øvrig påfallende at Jakobsen må bruke sammenlignende eksempler fra en tid hvor skolemedisinen var ineffektiv og farlig for å «bevise» at homeopati virker…

Andre faktorer som kan påvirke denne type historiske tall er for eksempel ulikheter i pasientgruppene. Kanskje de som fikk homeopatisk behandling var annerledes enn de andre? Kanskje de var rikere og hadde bedre helse i utgangspunktet? Kanskje de var mindre kritisk syke? Kanskje de fikk bedre mat, renere vann og fikk tilbringe mer tid på sykehuset? Dette vet vi ikke, og dermed kan ikke slike tall sammenlignes direkte.

Homøopatien var spesielt populær blant de med høy utdannelse og de øvre klasser i samfunnet. Kanskje kunne historien ha blitt annerledes dersom John D. Rockefeller, en sterk forkjemper for homøopatien, hadde fått gitt sine donasjoner til homøopatien slik han ønsket. Han instruerte sin finansielle rådgiver, Frederick Gates, om å støtte homøopatien, men Gates var fullstendig betatt av skolemedisinen og etterfulgte aldri sin sjefs instrukser. Tapet av pengestøtten var tragisk siden Rockefeller donerte mellom $ 300-$400 millioner tidlig på 1900 tallet. Mesteparten av pengene endte opp hos skolemedisinske institusjoner.

Homeopatien, en multimilliardindustri, har hatt 100 år på seg siden den gang til å bevise sin kliniske effekt i kontrollerte studier. Det har den ikke klart. Dette handler ikke om finansiering. Det handler om ærlig vitenskapelig metode hvor homeopatien har nøyaktig de samme muligheter til å vise effekt som andre behandlingsmetoder, men likevel har feilet fullstendig.

I dag praktiseres homøopati i hvert eneste industrialiserte land. Mer enn 10 000 tyske og franske leger praktiserer det og 30 % av franskmenn bruker homøopatiske medisiner. Dette dekkes nå av trygdesystemet. I England finnes flere homøopatiske sykehus hvor behandlingen dekkes av det offentlige. I India nyter homøopatien stor respekt og landet har mange skoler og homøopatiske sykehus. Homøopatene kan skrive ut dødsattester og har lik lønn og ansiennitet som legene.

Tilbake til argumentet fra popularitet som synes å være det eneste homeopatene har å gripe til når kliniske studier viser at homeopati ikke fungerer utover placebo. Dette handler som tidligere nevnt om faktorer som ikke handler om effekt, men derimot om tilgjengelighet og markedsføring, samt en reaksjon mot et kanskje overeffektivisert helsevesen på pasientenes bekostning. Placeboeffekten er også en viktig faktor, og det er ikke urimelig at noen leger tyr til homeopati nettopp for å utnytte denne effekten der skolemedisinsk behandling ikke strekker til. Det betyr likevel ikke at homeopati virker, bare at metoden er effektiv i å trigge placebomekanismene i kroppen. Det betyr også at leger er lyttende og empatiske mennesker som gir pasientene det de vil ha, så lenge det ikke tror at det skader dem.

Når barn og dyr blir friske av disse medisinene kan man ikke skylde på placeboeffekten. Hva nå enn skolemedisinen velger å mene om den saken.

Joda Jakobsen, selvsagt kan man skylde på placeboeffekten også når det gjelder barn og dyr. Det er minst to årsaker til dette. Det ene handler om klassisk betinging, ofte eksemplifisert gjennom forsøket kalt «Pavlovs hunder». Hvis et barn eller dyr assosierer en person eller spesielle omgivelser med noe positivt, for eksempel mer oppmerksomhet fra omsorgspersoner, mer ro, eller at de har blitt friske tidligere, så vil de samme personer eller omgivelser trigge en placeboeffekt (forventningseffekt) hos barnet eller dyret. Man må ikke ha en bevisst forståelse, tro eller bevisst forventning om effekt for at placeboeffekten skal gjøre seg gjeldende.

Det andre viktige poenget er at barn og dyr ikke kan fortelle selv om de er bedre, og da er det nettopp voksne mennesker som gjør denne vurderingen. Når studiene ikke er blindet vil disse være forutinntatte i sin subjektive vurdering. En hesteeier som har tilkalt homeopat til dyret sitt vil selv vurdere om hesten føler seg bedre ettersom hesten ikke kan fortelle dette selv. Ettersom hesteeieren åpenbart har tro på sin homeopat, og gjennom behandlingsopplegget behandler hesten bedre enn ellers gjennom mer stell og oppmerksomhet, vil homeopatien oppleves å virke. Det kan skje enten gjennom en faktisk placeboeffekt hos dyret, eller gjennom en forutinntatt vurdering hos den troende hesteeier som skal vurdere om dyret er blitt friskere. I studier hvor man bruker objektive målekriterier for å vurdere effekt i en blindet setting, finner man at homeopati ikke har noen klinisk effekt hos barn og dyr utover placeboeffekten, se f.eks. diaréstudiene jeg har nevnt tidligere.

Reidun Jakobsen har nok rett i at homeopatien er kommet for å bli. Det er ikke fordi den er klinisk effektiv som behandlingsmetode, men derimot at den gir enkelte mennesker noe de søker. Den fyller et behov som gjerne går langt utover de medisinske behov. Det handler om å ville ha et alternativ til «mainstream medisin», samt ta kontroll over egen helse ved å merkelig nok velge bort de fagpersonene som er mest kompetente til å ta ansvar for nettopp dette. Homeopatene er også flinke til å skape et kommersielt marked for sin egen industri gjennom falsk propaganda og en systematisk undergraving av effektiv medisin, noe vi ser i utspill som denne artikkelen fra Jakobsen. Kombinerer man alt dette med noen menneskers generelle aversjon mot helsevesenet, hvitkledde leger og autoriteter, vil det alltid være en liten nisje for homeopatien i befolkningen uansett hvor ineffektiv den er.