Norges situasjonsbetingede reaksjon

Det norske folk kan ikke få elsket seg selv nok i disse dagene etter terroraksjonen 22. juli. Vi elsker hvordan vi har reagert med et budskap om kjærlighet heller enn hat. Hvordan vi har kvelt hevntankene og dyrket frem ideen om omsorg, frihet og åpenhet. Det er selvsagt en god ting, og jeg er glad og stolt av at det norske folk har reagert som det har i denne triste tiden, men det aner meg at dette er særdeles situasjonsbetinget.

Vi hever oss over USA sin reaksjon etter 9/11 og føler at det norske folk er laget av et helt annet materiale enn disse hatefulle amerikanerne. Vi ser ned på deres rop om hevn og deres fremdyrking av hat etter angrepene på World Trade Center og Pentagon. Slik oppfører ikke gode nordmenn seg må vite! Men jeg tror vi skal være forsiktige med å slå oss på brystet og erklære oss moralsk overlegne. Vår reaksjon har vokst frem fra en viten om at gjerningsmannen var en enkeltperson og han nå sitter i fengsel. Da er det lett å være rause og fulle av kjærlighet, fordi det er tross alt ingen nytte i å rope etter hevn mot en mann som staten allerede er i ferd med å hevne seg på for oss.

Hadde terroristen derimot vært på frifot ennå, vært tilknyttet en organisasjon eller gruppering, eller vært en av flere medvirkende hvorav flere eller alle ennå var på frifot, så tror jeg tonen hadde vært en helt annen. Hvis Al Qaida stod bak ville vi neppe gått i gatene med roser og hevet oss over tanker om hat og hevn. Ikke bare fordi det da ville vært en trussel øremerket «islam» og dermed ville gitt næring til en brutal islam- og innvandringsfrykt som finnes altfor utbredt i befolkningen, men fordi trusselen da ennå hadde eksistert «der ute». Som en reell trussel. Mot deg og meg. Når vi fortsatt føler oss truet vil hat og hevntanker være emosjonelt fruktbare. Når vi derimot føler at trusselen er knust, kveles også hatet.

Jeg frykter at et Norge post-22/7 hvor en politisk eller religiøs gruppe stod bak terroraksjonen ville vært et Norge uten rosefylte gater og uten de rause kjærlighetserklæringer. Vi hadde nok møtt trusselen som et sivilisert samfunn, med oppfordringer om fokus på ofrene heller enn gjerningsmennene, med opprop om fred heller enn hevn, og med en Stoltenberg og Stang som sa de rette tingene. Men vi hadde vært redde. Og redsel får frem mye skumlere og irrasjonelle følelser i oss enn de som den enslige og fengslede 22/7-terroristen har vekket i våre hjerter, bankende hjerter uten frykt for en navngitt terrorgruppering der ute et sted.

Vi kan tillate oss å reagere som vi gjør fordi det ikke finnes noen der ute å søke hevn mot, ingen vi trenger å beskytte oss mot, ingen på frifot som hatet kan bygge en mur for å verne oss mot. Vi er så uendelig rause og fulle av kjærlighet fordi trusselen nå er låst inne bak mur og stål.

Det er ikke spesielt mye å elske oss selv for.