Skjermbilde 2011 09 07 kl 20 46 00I et foruminnlegg på nettsidene til Norsk Akademi for Naturmedisin skriver styreleder og foreleser ved NAN, homeopaten Andreas N. Bjørndal, følgende:

Kan homeopati hjelpe?
Det er i homeopatien flere midler som kan være aktuelle ved kronisk utmattelses syndrom (Chronic Fatigue Syndrom, CFS, myalgisk encefalopati, ME). Ett nytt middel som er verdt å fordype seg i når Carcinosinum synes å være indisert, men ikke virker er Johneinum.

Effekten av homeopati på kronisk utmattelses syndrom, kommer frem i en observasjonsstudie (8) der 6544 pasienter som kom til et homeopatisk sykehus ble fulgt opp over 6 år. En av de største gruppene var ME/CFS gruppen på 354 pasienter. På en skala fra -3 til +3 har vi 0% på -3, 1% på -2, 2 % på -1, altså kun 3% på minus siden. 25 % svarer ingen endring, mens 29% er +1, 25% er på +2 og 18% på +3, altså 72% opplever positiv bedring (8) Vi har også et positivt randomisert trippelblind studie (9, 10).

La oss begynne med slutten. Han henviser til to studier i siste setning. Den første av disse, en randomisert trippelblindet studie, kan leses her. Metoden i studien beskrives slik:

Using a triple-blind design (patient and homeopath blind to group assignment and data analyst blind to group until after initial analyses to reduce the possibility of bias due to data analyst), we randomly assigned patients to homeopathic medicine or identical placebo. One hundred and three patients meeting the Oxford criteria for CFS were recruited from two specialist hospital out patient departments. Patients had monthly consultations with a professional homeopath for 6 months. Main outcome measures were scores on the subscales of the Multidimensional Fatigue Inventory (MFI) and proportions of each group attaining clinically significant improvements on each subscale. Secondary outcome measures were the Fatigue Impact Scale (FIS) and the Functional Limitations Profile (FLP). Ninety-two patients completed treatment in the trial (47 homeopathic treatment, 45 placebo). Eighty-six patients returned fully or partially completed posttreatment outcome measures (41 homeopathic treatment group who completed treatment, 2 homeopathic treatment group who did not complete treatment, 38 placebo group who completed treatment, and 5 placebo group who did not complete treatment).

Det første problemet her er at hverken Bjørndal eller studiens forfattere skiller mellom CFS og ME. CFS, altså Chronic Fatigue Syndrome eller kronisk utmattelsessyndrom, er noe annet enn ME, og skal man teste behandlingsmetoder må man være ekstremt nøye på å ikke blande sammen ulike lidelser. Dette er et av problemene med bl.a. Lightning Process som heller ikke skiller mellom CFS og ME på noe vis, og dermed promoterer seg med å være en effektiv behandling mot ME, selv om de egentlig bare kan ha positiv effekt på CFS.

ME har nettopp fått nye definerte kriterier som du kan lese i sin helhet på norsk her (PDF) og som innledningsvis oppsummeres slik:

Myalgisk encefalomyelitt er en ervervet nevrologisk sykdom med komplekse, globale funksjonsforstyrrelser. Patologisk regulering av nevrologiske, immunologiske og endokrine systemer, sammen med svekket cellulær energimetabolisme og ionetransport, er fremtredende trekk. Selv om tegn og symptomer er dynamiske, interaktive og årsaksmessig forbundet, er kriteriene for enkelthets skyld gruppert i patofysiologiske områder.

En pasient vil tilfredsstille kriteriene for myalgisk encefalomyelitt dersom følgende symptomer foreligger: Anstrengelsesutløst nevroimmunologisk energisvikt (A), minst ett symptom fra tre kategorier av nevrologisk svekkelse (B), minst ett symptom fra tre kategorier som omfatter immunsystemet, mage-/tarmsystemet, urogenitalsystemet (C) og minst ett symptom fra svekkelser i energimetabolisme/ionetransport (D).

Selv om Bjørndal skriver om CFS/ME, så viser han til en studie på bare CFS, og som i tillegg har valgt å bruke de svært svake Oxford-kriteriene fra 1991 for å definere lidelsen. Disse kriteriene er gamle, er ubrukelige til å definere ME, og er diffuse selv i å definere CFS. Oxford-definisjonen av CFS inkluderer eksempelvis psykiske lidelser som depresjoner, angst og hyperventilering, og de utelukker heller ikke generell langvarig utmattelse som skyldes andre sykdommer. Studien sier altså ingenting om ME-syke, og sier egentlig lite om effekten på CFS også, da denne lidelsen i senere tid har fått strengere diagnosekriterier. Hvorfor en studie publisert i 2004 velger å bruke så gamle diagnosekriterier, heller enn for eksempel den mye bedre og strengere CDC-definisjonen fra 1994 eller de mest brukte kanadiske kriteriene fra 2003, er merkverdig, men sikkert svært praktisk for å få homeopati til å ta seg best mulig ut.

Det neste problemet er at studien slettes ikke viste noen spesielt god effekt av homeopati mot CFS. I konklusjonen heter det:

There is weak but equivocal evidence that the effects of homeopathic medicine are superior to placebo. Results also suggest that there may be nonspecific benefits from the homeopathic consultation. Further studies are needed to determine whether these differences hold in larger samples.

Resultatene i all hovedsak ikke statistisk signifikante, og de var i tillegg svake og tvetydige. Det som likevel er verdt å merke seg er at resultatene tydet på at alle hadde en viss effekt av behandlingen («nonspecific benefits»), enten de fikk «ekte homeopatisk medisin» eller placebo. Dette er fordi alle pasientene gjennomgikk månedlige konsultasjoner med homeopat i et halvt år, og har man pasienter som sliter med ulike psykiske lidelser og former for utmattelse («møtt veggen») og lar dem få prate med en dyktig behandler over tid, så er det ikke rart at en del av dem føler seg bedre. I tillegg vil man forvente at denne type uspesifiserte utmattelseslidelser også vil kunne gå over av seg selv etter en stund.

Men så viser Bjørndal til en systematisk gjennomgang av forskningen på ulike behandlingsmetoder for CFS som er publisert av Clinical Evidence, og ser vi på deres konklusjoner så ser de slik ut:

Skjermbilde 2011 09 07 kl 20 10 09

Viser denne at homeopati er effektivt mot CFS/ME? Nei. Homeopati er her klassifisert som å ha «ukjent effekt», og det er basert kun på den ene studien de fant på homeopati mot CFS, nettopp den jeg har skrevet om ovenfor. Så mens Bjørndal mener denne studien viser at homeopati er effektivt mot CFS, så sier altså denne analysen at den ikke gir noen sikre svar.

La oss se litt mer spesifikt på hva Clinical Evidence sier om denne studien. Om homeopati sin effekt på «fatigue», altså utmattelse, skriver de:

Compared with placebo: We don’t know whether homeopathy is more effective at improving measures of fatigue (low-quality evidence).

Og om «functional status», altså funksjonsbedring og aktivitetsnivå hos de syke:

Compared with placebo: Homeopathy seems no more effective at improving activity (assessed using the Multidimensional Fatigue Inventory reduced activity subscale) at 6 months (moderate-quality evidence).

Og om «overall improvement», altså den totale bedring:

Compared with placebo: Homeopathy seems no more effective at improving overall symptoms of chronic fatigue at 6 months (moderate-quality evidence).

Analysen identifiserte også en annen studie fra 1996 som ikke viste noen effekt av homeopati mot CFS, men denne har de ikke omtalt noe nærmere, og jeg har ikke funnet den på nett.

La oss så gå tilbake til den første studien (PDF) han bruker litt mer tekst på å beskrive. Her skriver Bjørndal at 72% opplevde positiv bedring ved bruk av homeopati mot CFS/ME.

Vel, denne studien er heller ikke uten problemer. For det første er det ikke sagt noe om hvordan man har definert CFS/ME. Hvilke kriterier er brukt for å si at en pasient lider av CFS/ME? Ingen vet. Det kan være like diffuse og svake kriterier som i den andre studien, altså inkludere alt fra depresjoner til sykdomsrelatert utmattelse, uten noen nevroimmunologiske markører.

Det andre problemet er enda mer alvorlig. Studien har ingen kontrollgruppe. Det eneste denne studien viser er at pasienter opplever en forbedring ved å gå til behandling, altså snakke med en homeopat gjentatte ganger. No shit. Dette kalles placeboeffekt, og hele poenget med å gjennomføre kontrollerte studier er å finne en effekt utover placeboeffekten. Dermed blir en slik studie som dette fullstendig meningsløs og sier overhodet ingenting om homeopatisk medisin.

Studien sier heller ikke noe om hvor mange ganger pasientene besøkte homeopat, bare at de gikk der gjentatte ganger. Studien varte i 6 år, så pasientene kan ha fått behandling i årevis for alt vi vet. Pasientene vurderte effekten subjektivt ved hver konsultasjon, altså om de selv følte de hadde blitt bedre eller verre, og den siste vurdering gitt av pasienten var den som ble brukt i studien. Et problem med dette er at hvis en pasient opplever forbedring så vil de gjerne fortsette å oppsøke homeopaten, men straks de føler seg dårligere (utmattet) eller føler at behandlingen ikke hjelper vil de kanskje slutte. Dermed vil en naturlig svingning i sykdomsforløpet føre til at den effektvurdering man tar med i studien er den siste som ble avgitt før pasienten sluttet å gå til homeopaten, altså en vurdering som kanskje er rett før pasienten igjen «gikk i grøfta». Uten å på forhånd spesifisere hvor mange konsultasjoner hver pasient skal ha og over hvor lang tid, blir altså disse tallene svært villedende.

Som vi ser er Andreas N. Bjørndal ute og villeder sine pasienter og sine lesere atter en gang. Han er ekspert i å gjengi negative studier som om de viser at homeopati har effekt, og dette har han økonomiske interesser i ettersom han eier aksjer i holdingselskapet Aleph-Tau AS som igjen er hovedaksjonær i Norsk Akademi for Naturmedisin. Bjørndal kjemper en desperat kamp for å forsøke å overbevise eksisterende og potensielle nye kunder om at homeopati er effektiv behandling, slik at han kan selge dem konsultasjoner og sukkerpiller, men må gang på gang se seg slått av objektiv vitenskapelig forskning. Det er rått parti.