Skjermbilde 2011 12 04 kl 23 10 32
Norsk Akademi for Naturmedisin (NAN) gjør et stor nummer ut av sveitsiske myndigheter har stått bak en rapport som hevder at homeopati er effektiv behandling:

Skjermbilde 2011 12 04 kl 22 06 58

Først må det påpekes at denne rapporten ble gitt ut i 2006 og er altså ikke spesielt ny. Det nye er at de rundt 300 sidene nå er oversatt og gitt ut på engelsk. Men selv etter å ha eksistert i over 5 år er det lite hurlumhei omkring en så tilsynelatende oppsiktsvekkende konklusjon. Jeg lurer på hvorfor.

Vel, svaret er kanskje ganske lett å besvare. Her en en beskrivelse av rapporten (min utheving):

The 2006 HTA report on homeopathy was commissioned by the Federal Social Insurance Office (FSIO) within the context of an overall evaluation of Complementary and Alternative Medicines (CAMs). It was written by a team of German speaking academics and edited by G Bornhöft & F Matthiessen of Witten/Herdecke University in Germany.

Interestingly, the HTA methodology, unlike meta-analyses and systematic reports such as the Cochrane Collaboration, does not just ask the question of effectiveness of a particular intervention, it also addresses the questions of effectiveness of a therapy in everyday use (i.e. real world effectiveness), how it is used, its safety and its cost-effectiveness.

This report, amounting to 300-plus pages, exhaustively reviews the scientific literature in homeopathy. It summarises 22 reviews, 20 of which show positive results for homeopathy. Four of these showed strong evidence that homeopathy, as a system of medicine, is efficacious. It also finds strong supporting evidence for the homeopathic treatment of allergies and upper-respiratory tract infections.

Merk deg det jeg har uthevet. Det er helt sentralt, fordi homeopati kan evalueres på to måter:

  1. Har det en effekt å motta homeopatisk behandling?
  2. Har homeopatisk medisin en effekt?

Svaret på det første spørsmålet er et betinget «ja». Det å få homeopatisk behandling kan ha en effekt på en hel rekke lidelser, fordi homeopatisk behandling inkluderer en eller flere konsultasjoner med en homeopat som gjennomfører et såkalt homeopatisk intervju med pasienten. I dette møtet mellom en behandler som er imøtekommende, empatisk, lyttende, nysgjerrig og som forteller hva som er galt og at det vil bli bedre, og en pasient, vil det skje en hel rekke psykologiske og tilhørende biologiske endringer hos en del pasienter. Dette kalles placeboeffekt. Gjennom å oppleve å bli hørt, å føle håp og trygghet, vil man blant annet redusere stress i en bekymret kropp. Gjennom å gi piller og ulike råd om livsstilsendringer, noen gode, andre meningsløse, gir man også pasienten en følelse av mestring. De får noen verktøy å bruke for å ta grep om sin tilværelse.

Summen av alt dette kan føre til positiv helseeffekt, spesielt på lidelser som påvirkes av placeboeffekt og stress: hodepine, brystsmerter, høyt blodtrykk, fordøyelsesproblemer, eksem/psoriasis, infertilitet, allergier og mer. Stress kan også påvirke immunforsvaret, så man kan være mindre utsatt for blant annet luftveisinfeksjoner hvis man har et lavere stressnivå. Kroppen reparerer også seg selv fortere når man er mindre stresset, noe som kan påvirke for eksempel sårskader.

Svaret er likevel betinget, fordi det er bare noen sykdommer og plager som påvirkes direkte av stress og placeboeffekt. Man kurerer ikke kreft eller lungebetennelse gjennom placeboeffekt og stressreduksjon alene, og den effekt det har på andre sykdommer er svært tilfeldig og moderat. Placeboeffekten er nemlig ingen pålitelig effekt. Den avhenger blant annet av pasientens tidligere erfaringer, og mange andre faktorer som vi vanskelig kan forutse eller kontrollere. Placeboeffekten kan virke en dag og ikke neste, den kan virke på Ola men ikke Kari, den kan virke i Oslo men ikke i Berlin. Den er i stor grad avhengig av kultur- og erfaringsbaserte forventninger, og man kan aldri basere behandling på placeboeffekt alene. Den er i beste fall en gunstig bonuseffekt til effektiv behandling, men ikke noe mer.

Svaret på det andre spørsmålet er et ubetinget «nei». Homeopatisk «medisin» (i ordets videste forstand) er sukkerpiller, destillert vann eller alkohol som ikke inneholder noe aktivt stoff, og som i uttallige kontrollerte studier har vist seg å ikke ha noen som helst terapeutisk effekt.

I den sveitsiske rapporten henviser forskerne bl.a. til en metaanalyse av forskningen på homeopati som ble publisert i The Lancet i 2005 og som ble omtalt i lederen som «The end of homeopathy«. I denne metaanalysen fokuserte man på randomiserte, kontrollerte studier (RCT) som i sin natur forsøker å eliminere placeboeffekten ved å alltid teste mot en kontrollgruppe som får placebo heller enn homeopatisk medisin. Hensikten var å finne ut om homeopatiens prinsipper og medisiner altså har en effekt i seg selv, og om denne er større enn placeboeffekt alene. I Lancet-studien sammenlignet man 110 homeopatistudier med 110 tilsvarende studier på «skolemedisin», og konklusjonen ble at mens effekten er stor og tydelig i studiene på skolemedisin, så er effekten liten i studiene på homeopati, så liten at man ikke kan skille det fra placeboeffekt.

En slik fremgangsmåte mener da den sveitsiske studien er lite hensiktsmessig, fordi de heller ville se på hvordan homeopatisk behandling oppleves i «den virkelige verden» heller enn om de homeopatiske medikamentene egentlig virker isolert sett.

Dette er velkjent taktikk fra homeopater. Leder for Norske Homeopaters Landsforbund (NHL), Tirill Friid Fladeby, kom tidligere i år med et utspill til Aftenposten hvor hun viste til studier hvor opp mot 70 prosent av homeopatibrukerne opplever en bedring i sykdommen sin. Slike tall finner homeopatene ved hjelp av spørreundersøkelser fra for eksempel britiske homeopatiske sykehus hvor man har forsøkt å kartlegge hvor mange av pasientene som mente at behandlingen hjalp dem. Ikke overraskende følte mange at effekten var positiv. Årsakene til dette er mange. Det ene kan være den direkte effekten av samtaler med en homeopat, som beskrevet ovenfor, men i tillegg er det mange andre faktorer som også spiller inn:

  • Regresjon mot gjennomsnittet: Man oppsøker som regel behandling når man er på sitt verste, og da vil man etter en tid bli bedre uansett. Dette tolkes ofte som om det var behandlingen som hjalp, selv om den ikke trengte å ha noe med saken å gjøre i det hele tatt. Er man i sykdommens verste fase, kan det bare gå en vei – man blir bedre.
  • Post hoc ergo propter hoc: De fleste langvarige lidelser går i svingninger eller går til slutt over av seg selv. Kroppen vår er fantastisk til å reparere seg selv og klarer seg veldig ofte fint uten noen inngripen utenfra, hvis ikke hadde ikke Homo sapiens eksistert i dag. Hvis man da prøver en eller flere behandlingsformer, og så plutselig blir bedre, så vil man anta at den siste behandlingen (eller den man har mest tro på eller har lyst at skal ha virket, kanskje den man betalte mest for) var det som gjorde at man ble bedre. Vi ser årsakssammenhenger der slike ofte ikke er.
  • Ikke-nøytrale svar: Ingen liker å bli lurt, så hvis man oppsøker en alternativ behandler så vil man gjerne forsvare sitt valg, spesielt om det koster penger. I en spørreundersøkelse vil man da gjerne svare noe mer positivt om behandlingens effekt enn det som kanskje sant er. De som blir spurt er heller ikke et tilfeldig utvalg av befolkningen, og pasienter med størst tro på homeopati vil oppleve størst effekt av homeopati, så disse resultatene kan derfor ikke generaliseres til hele befolkningen. Det er et av problemene med å kartlegge behandlingsmetoder gjennom spørreundersøkelser heller enn i kontrollerte studier.
  • Endret opplevelse av sykdom: Selv om man føler seg bedre, er det ikke sikkert at man faktisk er bedre. Studier har vist at folk som tar ineffektive medikamenter mot forkjølelse rapporterer at de er friske mye tidligere enn andre, selv om objektive målinger viser at de fortsatt er like syke som de andre. En annen studie viste hvordan astmasyke rapporterte en stor effekt av placebo, selv om objektive målinger av lungekapasiteten viste at den ikke hadde noen faktisk effekt. Så når man mottar homeopatisk behandling vil garantert mange rapportere at de føler seg bedre, selv om de ikke faktisk er bedre.

(For en grundigere gjennomgang av alle disse måtene vi kan «lure oss selv» anbefaler jeg at du ser mitt foredrag om dette temaet her.)

I den sveitsiske studien har man altså i praksis valgt å kartlegge hvor fornøyde pasientene selv er med å motta homeopatisk behandling, ikke om homeopatisk «medisin» faktisk virker. De har altså gjort en analyse av hvor stor placeboeffekt homeopatisk behandling har, noe som forteller oss nøyaktig null om spørsmålet: Virker homeopati?

Det interessante er at rektor ved NAN, Andreas N Bjørndal, i paneldebatten på Litteraturhuset 2. mai 2011 egentlig innrømmet akkurat det samme (fra ca 1:41 i videoen). Når han ble presset litt innrømmet han at kanskje medikamentene i seg selv ikke egentlig har noen effekt, men at det homeopatiske intervjuet er veldig spesielt og åpenbart hjelper pasienter mot enkelte lidelser gjennom blant annet placeboeffekt. Der er vi ikke helt uenige, men han burde da også gå til det neste skritt å innrømme at homeopatiens teoretiske grunnlag da også er falsifisert og innrømme at det handler om stressreduksjon, mestringsteknikker og nettopp placeboeffekt, ikke noen mystisk terapeutisk effekt gjennom «manipulering av de dypereliggende energinivåene i kroppen», slik homeopatiens prinsipper hevder.

Bjørndal fremstiller seg selv som en nysgjerrig realist med stor respekt for det medisinske fag og for forskning. Likevel går han altså ut og slår fast at homeopati virker, i strid med summen av god forskning, og promoterer en rapport som i praksis bare kartlegger placeboeffekt. Det er ganske beskrivende for troverdigheten og redeligheten til denne mannen og hans utdanningsinstitusjon NAN.