Når uhelbredelige kreftsyke velger å gå til eksempelvis Dr Stanislaw Burzynski i Texas, USA, for å motta hans alternative behandling mot kreft, så forklarer de naturlig nok dette med ulike suksesshistorier knyttet til hans behandling. I det siste har mange håpefulle pekt til den unge britiske kvinnen Laura som via sitt Hope for Laura Fund samler inn penger til å kunne videreføre behandlingen hos Burzynski. De siste rapportene fra hennes nettside viser at hjernesvulsten har krympet med 56%. Det er selvsagt svært gledelig, og jeg krysse fingrene for at dette går bra for henne.

Skjermbilde 2012 01 25 kl 16 56 17

Laura ble diagnostisert med en aggressiv krefttype i hjernen i desember 2010. Det er ikke mulig å operere bort svulsten, men hun fikk strålebehandling og cellegift i våren 2011. Cellegiftkuren ble avbrutt tidlig grunnet en allergisk reaksjon, og siste strålebehandling var 1. juli 2011. Deretter reiste hun sammen med sin mann til Houston for å få behandling hos Burzynski. Nå, et halvt år etter, har altså svulsten blitt mindre. Det viser vel at Burzynskis behandling virker?

Det er dessverre ikke så enkelt. Strålebehandling gir nemlig ikke nødvendigvis synlige resultater med en gang. Strålingen dreper kreftceller, men det tar tid før disse døde cellen brytes ned og får svulsten til å reduseres. I tillegg fører strålingen ofte til en hevelse eller betennelse i vevet, noe som også gjør at det tar tid før en reduksjon blir synlig. Ofte kan det ta flere uker eller måneder fra strålebehandlingen avsluttes til man ser noen reduksjon i svulsten.

Og dette er nøkkelen til Burzynski sin suksess. Han har ikke lov til å tilby behandling til kreftsyke, men kan derimot ta kreftsyke som ikke kan få annen livreddende konvensjonell behandling inn i sine kliniske studier. (Noe de fascinerende nok må betale ham for, selv om det burde vært motsatt.) Så når kreftsyke som er i ferd med å dø har fått sin konvensjonelle kreftbehandling og legene ikke lenger kan gjøre noe mer, er de som regel raske til å oppsøke Burzynski fordi de har liten tid igjen. Det haster, forståelig nok. Og hva skjer så? Jo, Burzynski starter sin behandling, en behandling som han etter 30 år ennå ikke har klart å produsere noen data som tyder på at faktisk virker, og svulsten blir etter noen uker eller måneder mindre. Fantastisk! Behandlingen virker!

Eller kanskje ikke. Kanskje det man ser rett og slett er den forsinkede effekten av den konvensjonelle behandlingen, stråling eller cellegift, som pasienten fikk før han eller hun mottok Burzynski sin behandling.

Det finnes flere dokumenterte eksempler på at dette har skjedd i Burzynski sitt tilfelle. Eksperter har sett på scanninger av hjernen og konkludert med at det som ser ut som en svulst bare er en hevelse eller betennelse etter strålebehandlingen pasienten har fått, en betennelse som vil gå over av seg selv med tiden. Men Burzynski, som ikke har noen kompetanse til å vurdere slike bilder, kaller det en kreftsvulst, starter sin behandling, og når «svulsten» krymper bruker han det som «bevis» for at behandlingen hans virker.

Dette ser man også i Laura sitt tilfelle. Det gikk rundt 2-3 måneder før hennes svulst begynte å krympe, og etter det har den gradvis blitt mindre og mindre. Men skyldes dette strålebehandlingen, eller antineoplastonene til Burzynski?

Det er en ganske så vanlig årsak til at mange tror alternativ behandling mot kreft virker. De aller fleste av pasientene i disse mirakelhistoriene har mottatt konvensjonell behandling kort tid før de forsøker den alternative behandling. Den alternative behandlingen kan være ulike ting som vitaminkurer, helbredende oljer, B17/laetrile, vitamin C, healing eller Burzynskis antineoplastoner. Når de da ser at svulsten blir mindre, får selvsagt den alternative behandlingen æren for dette, selv om det de egentlig ser er en forsinket effekt av den konvensjonelle behandlingen de mottok tidligere.

I tillegg kommer selvsagt den positive følelsen disse pasientene får gjennom å føle at de tar kontroll over sin egen behandling, den positiv opplevelsen med hyggelige og empatiske behandlere i trivelig omgivelser (noe helt annet enn sterile sykehuskorridorer), og ofte en forvrengt virkelighetsoppfatning hvor de anser seg som friskere enn de egentlig er blant annet på grunn av økt følelse av mestring. Og ettersom dette som regel er pasienter med uhelbredelig kreft vil de etter noen måneder eller år til slutt dø av kreften likevel.

Et annet problem er at disse mirakelhistoriene som blant annet Kreftsiden.no og andre alternativister bruker som «bevis» for sine gode råd nesten alltid handler om syke som hevder å være «kurert» bare uker eller måneder etter å ha startet en alternativ behandling. Men det er ikke slik vi måler effekten av kreftbehandling. Den måles som regel i overlevelse etter 5 år. Krefttypen Laura har er alvorlig, og bare rundt 4% lever etter 5 år. I Storbritannina diagnostiseres rundt 50 personer hvert år med denne krefttypen. Men det betyr at i Storbritannina alene vil to av pasientene kunne være i live 5 år etter diagnosen. Hvis Laura er en av disse heldige 4% og lever om 4-5 år, så vil kanskje Burzynski sin behandling få æren for dette, selv om det er forventet rent statistisk at noen vil overleve «overraskende» lenge, med eller uten Burzynski.

Burzynskis behandling er også svært dyr. På Laura sine nettsider skriver de at behandling hos Burzynski vil koste dem GBP 90.000 i året og gjerne måtte opprettholdes i 2-4 år. Altså er prisen rundt en million kroner i året, og total kostnad kan bli opp mot 4 millioner. Om dette er med eller uten reise og opphold vet jeg ikke, men prisen er uansett hårreisende. Selvsagt kan man ikke sette noen prislapp på livet, men likevel må man ha en form for rasjonell avveining mellom kostnad og sannsynligheten for at tjenesten man kjøper faktisk har noen effekt… Slik status er nå med det totale fravær av dokumentasjon på at Burzynski sin behandling virker, er dette mest sannsynlig å kaste penger ut av vinduet. Dessverre.

Så neste gang du hører om noen som er blitt «mirakuløst helbredet» av en alternativ behandler skal du huske at det man ofte ser er den forsinkede effekten av konvensjonell behandling. Men vi mennesker er slik at vi ønsker å kontrollere våre egne liv og ta æren for egne valg, så har man tatt en avgjørelse om å oppsøke for eksempel Burzynski i strid med hva legene anbefaler, vil det være naturlig at hans behandling også feilaktig får æren for den kortsiktige effekt man ser. Det føles best slik. Men dessverre redder det ingen liv.