En mor går i kausalitetsfellen

Et av de vanligste argumentene mot vaksiner som MMR-vaksinen eller Pandemrix er den klassiske post hoc ergo propter hoc-fellen. Det betyr at man observerer at A skjer før B, og dermed slutter seg til at A forårsaket B. Det er svært sjelden tilfelle, men hjernen vår er formet gjennom evolusjon til å se slike sammenhenger og mønstre, også der hvor de ikke egentlig er.

Noen typiske eksempler:

En gravid søster vaksineres med Pandemrix, og spontanaborterer dagen etterpå. Da må vel vaksinen være årsak til spontanaborten? Ikke sant? (Nei. Spontanaborter skjer hele tiden, både før og etter, med og uten vaksiner. At noen spontanaborter sammenfaller tidsmessig med en vaksine er statistisk sett forventet og helt naturlig. Folkehelseinstituttet har gjennomført en studie som viser at Pandemrix faktisk beskyttet mot spontanaborter hos gravide som ellers kunne fått svineinfluensa og økt risiko for spontanabort og dødfødsler.)

Eller en tenåring i 1993 vaksineres mot hjernehinnebetennelse, og tre uker senere begynner hun å føle seg dårlig og får til slutt diagnosen ME. Da må vel vaksinen ha forårsaket dette, ikke sant? (Nei. Folkehelseinstituttet gjennomførte i 2008 en studie som undersøkte om det var noen sammenheng mellom meningokokkvaksinen og ME. De fant at det var like mange som hadde fått ME hos de som hadde fått enten placebosprøyte eller som ikke var vaksinerte, som i gruppen som hadde fått ekte vaksine.)

Eller nabobarnet vaksineres med MMR-vaksinen, og begynner deretter å plages med astmaanfall. Da må vaksinen har forårsaket astmaen, ikke sant? (Nei. MMR-vaksinen har vist seg å være svært trygg og uten alvorlige og permamente bivirkninger.)

Eller kusinen din får vaksine mot HPV og samme kveld dør hun. Kan noe annet enn vaksinen forklare dette? Det må vel være vaksinen sin skyld, ikke sant? (Nei. Ingen dødsfall er så langt knyttet til HPV-vaksinen på tross av at det er gitt flere titalls millioner doser på verdensbasis.)

Det er uhyre sjelden at vaksiner gir slike alvorlige og varige bivirkninger, og de vaksiner som brukes i Norge er testet og vist å være svært trygge og effektive.

Men det er lett å gå i kausalitetsfellen, og jeg kom i dag over et typisk tilfelle av dette i en bloggpost fra 2009. Her er det en mor som skriver om sine vurderinger rundt det å gi sin datter MMR-vaksinen eller ei. Moren er heldigvis ikke kritisk til vaksiner generelt, og datteren har fått de andre barnevaksinene, men akkurat MMR-vaksinen er hun usikker på. Heldigvis har hun skjønt at Wakefield-saken var en bløff, men likevel har hun hørt alle disse anekdotene om barn som har blitt syke etter å ha fått vaksinen, og da begynner hun å tvile:

Men det finnes andre ting. Faktisk ganske mange, når man begynner å grave litt og høre på forskjellige foreldres historier. Det finnes nok av dem på internet. Og ja, kanskje det er massehysteri og en viss påvirkningsfaktor ute og går, en slags heksejakt på vaksineprogrammet – men det er nok til at jeg som mor blir dypt urolig.

Det fortelles om feberanfall så høye at barnet (eller den voksne) fikk hjerneskade.

Om regresjon i utviklingen, og om utviklingshemninger som “plutselig” oppstod etter en vaksine.

Om atopisk eksem, om astma og ikke minst om leddsmerter.

Og jeg tenker “nei”.

Så hun velger å vente med å vaksinere barnet sitt til det er blitt litt eldre. Et særdeles dårlig valg spør du meg, et valg basert på «magefølelse» heller enn vitenskapelig dokumentasjon, og et valg som utsetter datteren hennes for en helt unødvendige risiko.

Men det interessante er å lese siste avsnitt i bloggposten, fordi der dukker det opp et viktig poeng. Hun skriver:

Gutfeelingen til mamma hadde rett – man skal som kjent ikke vaksinere barn før de er 100% friske, og senere den samme kvelden begynte hun å hoste akkurat slik hennes lille venninne gjorde for en ukes tid siden. Det kunne fort vekk blitt litt mye for den lille kroppen med både en hard brysthoste og tre halvdøde virus i kroppen samtidig.

Det var riktig å la være.

Men hva om hun hadde latt barnet få MMR-vaksinen denne dagen? Tro om hun ikke da hadde gått i den samme post hoc ergo propter hoc-fellen som alle de andre historiene hun selv lyttet til? Ville hun ikke da selv ha sagt at fordi datteren fikk vaksinen, så ble hun syk samme kveld med hard brysthoste?

Merkelig nok synes det ikke som om hun ser dette paradokset selv. Barnet ble ikke vaksinert, men ble sykt samme kveld. Det glemmer hun nok etter noen uker. Men hadde barnet fått vaksinen og blitt sykt, ville hun garantert husket denne harde brysthosten og kanskje lagt skylden på vaksinen. A skjedde før B, og da må A ha forårsaket B. Spesielt når det ville ha bekreftet hennes gryende usikkerhet, og føyd seg inn i et mønster hun allerede hadde begynt å se fra andre tilsvarende anekdoter.

Og hvis hun hadde blogget om det, hadde hun føyd seg inn i rekken av anekdotiske bevis for vaksinens skadelighet som hun selv lyttet til og tok sitt valg på grunnlag av. En ond sirkel.

Fascinerende.