Jeg har nettopp lest gjennom Anders Behring Breiviks forklaringer fra dagens utspørring i rettssalen. Referatene i nettavisene har utelatt alle de grusomme detaljer fra de enkelte drapene, noe som kanskje er riktig ovenfor de som er direkte berørt, men har man en noenlunde velutviklet fantasi og empati er det nok lite der som kunne sjokkere i særlig grad.

Slik opplever hvertfall jeg det, fordi jeg føler jeg allerede har vært på Utøya. Det er hvertfall slik hodet mitt fungerer. I dagene etter 22. juli var jeg på Utøya om og om igjen, inni hodet mitt, i en slags virtual reality. Jeg forestilte meg gang på gang hvordan det måtte ha vært å være en av de livredde menneskene som gjemte seg og flyktet fra Breivik, og levde meg inn i situasjonen så godt jeg kunne, eller så godt jeg ikke kunne la være. Det gjør jeg automatisk når jeg hører om en tragedie, enten det er en bilulykke eller jeg tenker på hendelser som 9/11. Når jeg lukker øynene går jeg rett inn i scenen, og opplever det som skjedde i en slags førstepersonsperspektiv.

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det. Kanskje det skyldes en morbid nysgjerrighet? Kanskje det er en forsvarsmekanisme? En desperat trang etter å forstå? Kanskje det handler om empati og behovet for å sette seg inn i hvordan andre har opplevd eller opplever en situasjon? Jeg vet ikke hvorfor, men jeg gjør det, og det kan være veldig ubehagelig. Kanskje det er noe av de samme mekanismene såkalte «synske» har, bare at de ikke klarer å være kritiske til seg selv og dermed faktisk tror at det de ser er virkelighet, en form for «remote viewing». Det er selvsagt bare fantasi, og det kan aldri måle seg med virkelighetens redselsfulle opplevelser, men det oppleves likevel både sterkt og vondt.

Dermed undrer jeg meg litt over de som reagerer så voldsomt på dagens referater. Som nesten ikke klarer å lese det. Som blir helt ødelagte av å høre gjengivelsene av Breiviks grusomme drapstokt. Kommer dette virkelig som noe nytt på dem? Har ikke også de gått gjennom alt dette i hodet sitt så mange ganger allerede at dette oppleves som gammelt nytt? Som noe man på mange måter er litt ferdige med allerede? Selv om referatene er sensurerte har jeg vanskelig for å tro at den usensurerte versjonen er verre enn det jeg allerede har tenkt og visualisert mange ganger. Er jeg fucked up på noe vis siden hodet mitt fungerer slik? Har alle det slik, eller er det mange som aldri har gått inn i Utøya og «opplevd det» slik jeg har gjort? Har det noe med evne til fantasi, kreativitet, empati, eller andre faktorer å gjøre? Jeg vet ikke, og jeg hører gjerne fra andre i kommentarfeltet om dere har det på samme måte som meg.

Det leder meg over på en tekst jeg skrev 27. juli, etter å ha gjennomgått disse tankene og visualiseringene om og om igjen hver gang jeg lukket øynene i dagene etter terroraksjonene. En tekst jeg først la ut i bloggen, men som jeg deretter sendte inn til Dagbladet i håp om å få på trykk. Dengang var det Marte Michelet som svarte meg, og hun ønsket å sette teksten på trykk om jeg forkortet den litt. På det tidspunktet visste jeg ikke hvor direkte berørt hun selv var av hendelsene 22. juli, og sett i det lys blir det ekstra sterkt at hun likte teksten min, og valgte å trykke den i Dagbladet 8. august 2011.

Originalteksten med tittelen «Bryggen Norge» kan du lese her, og den er både mer «grafisk» og noe lenger enn den litt amputerte og «sensurerte» versjonen som kom på trykk, men jeg legger også ut Dagbladet-versjonen for de som vil lese den igjen. Jeg håper denne teksten atter en gang kan bidra til at de vonde bilder og tanker den pågående rettsaken skaper i hodene våre også kan omformes til noe fruktbart og nyttig. Det hjalp hvertfall meg å få skrevet bildene litt ut av meg, og jeg håper det også kan hjelpe noen andre i disse dager.

BryggaNorge Dagbladet 080811

(Klikk på bildet for stor versjon.)

  • Dette var godt å lese. Nei, du er slett ikke den enste som tenker slik. Aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt «Hvor ville jeg ha gjemt meg?»

  • Ina

    Så godt å lese, nei.. du er ikke alene om å tenke slik, og kjenner meg igjen i det Eli sier «hvor ville jeg gjemt meg»

  • Er vi ikke alle litt «fucked up»?
    Du er ikke den eneste ihvertfall.

  • Ida

    Jeg har tenkt akkurat de samme tankene. Godt å vite at jeg ikke er alene om det.

  • Rita Hansen

    Godt skrevet, igjen… Creed!

    Kunne tenkt meg en «dele» knapp for Facebook.

  • Takk.

    I bunnen av hver bloggpost er det deleknapper for Facebook, Twitter, LinkedIn, Google+ og Reddit. For å dele på FB trenger du bare klikke på «Liker», så skal den automatisk bli delt…

  • Rita Hansen

    Jeg gjorde det, trykte liker altså :)) Men måtte dele «manuelt». Uansett ikke noe stort problem da.  

  • Veronica

    Jeg har også sett Utøya i bilder, nesten som en film i hodet mitt, og det føltes skrekkinngytende.
    Hvis du er fucked up, så ser det ut til at det er flere av oss som er det. Jeg mener at enkelte personer har evnen til å være mer empatisk og forståelsesfull enn andre, og prøver å kjenne litt på hva disse menneskene må ha følt, er umulig å begripe det om man ikke var der selvsagt, men enkelte føler allikavel på det mer enn andre. Er mange som ikke har den evnen, veldig mange etter min erfaring. Jeg vil heller besitte den evnen å føle litt mer, enn å være kald og kynisk.

    Ellers så liker jeg at du påpeker disse menneskene som ikke klarer å lese om rettsaken nå, vi har hatt god tid til å bearbeide dette, og vi har ikke kunnet unngå å høre om 22 Juli og ABB i snart ett år nå. Det er kanskje på tide å se fremover, vi bør ikke glemme denne hendelsen, men er heller ikke sunt å dvele ved det etter min mening. Ønsker også andre pårørende som mister sine nærmeste pågrunn av blind vold f.eks får lik behandling, at de også får dekket begravelse, slettet lån fra lånekassen osv. Bør være rettferdig, men slik er det en gang ikke. 

  • Solveig

    Jeg ser for meg folka. Jeg kjenner dem igjen fra bildene, lærer navnene, husker litt om hvem de var. Forestiller meg hvordan de må ha vært mens de levde. Etter hvert har det begynt å føles som om jeg har mistet dem, selv om jeg ikke kjente dem. Noen ganger ser jeg for meg at de har dødsangst, men stort sett har jeg fantasert opp utrolige redningsaksjoner. 

    Selv om det jeg har lest av logger fra rettsaken stort sett ikke gjør slikt inntrykk som personene selv, er det enkelte detaljer som gjør det verre. Stort sett leser jeg ikke disse detaljene fordi det ikke føles nødvendig for å forstå hovedtrekkene ved hva som har hendt, så jeg prioriterer å lese om de døde og hvordan de forskjellige etterlatte prøver å håndtere det hele. Jeg har egentlig ikke håndtert dette på noen sunn måte. 
    Det blir ikke stadig mer bearbeidet og ferdig, det kommer i stedet nærmere, fordi jeg i utgangspunktet har fokusert på hvem de var i live og brukt innlevelsen på dét. Jeg hører stadig mer om syttisju individuelle mennesker, de blir litt mer levende for hver dag.