Skjermbilde 2012 05 15 kl 19 59 14

På nettsidene til Magasinet Visjon ble det i går publisert en artikkel skrevet av Jon Mannsåker, sivilingeniør og tidligere leder av Norsk Parapsykologisk Selskap. Artikkelen har tittelen «Hva vet vi om healing?» og presenteres slik:

Da mediedebatten omkring Snåsamannen stormet, viste det seg at det er lite kunnskap i Norge om hva som faktisk er blitt forsket på om healing. Det finnes vitenskapelig forskning på området, fastslår artikkelforfatter Jon Mannsåker.

Og det har han helt rett i. Det finnes vitterlig vitenskapelig forskning på området. Det store spørsmålet er hva denne forskningen viser. Det høres så pinlig logisk ut, men det er sjokkerende mange som tror at så lenge det «finnes forskning», så er noe bevist å være sant…

Vel, heldigvis har Mannsåker tatt på seg jobben med å gi oss et kjapt sammendrag av skriveriene til en annen fyr, Daniel Benor, som har gitt ut en bok hvor han har gått gjennom det som finnes av (positiv) forskning på healing. Konklusjonen til både Benor og Mannsåker er at healing uten tvil er en realitet, og at vestlig medisin nå må erkjenne dette faktum.

Forskning på healing

La oss da se litt på bevisene Mannsåker mener finnes der ute i forskningslitteraturen. Mens Benor har samlet hele 191 (såkalte) studier i sin bok, nevner Mannsåker naturlig nok bare et fåtall av disse i sin artikkel, men vi må vel anta at det er de beste eksemplene boken har å komme med. Det blir spennende å se hva denne beste forskningen på healing viser oss.

Mannsåker starter sin gjennomgang med å påpeke at mye studier er gjort på cellenivå, og hevder så følgende:

For å unngå placeboeffekten har man forsøkt direkte mental påvirkning av lavere organismer som neppe kan suggereres.

Dette er en klassisk feilslutning fra alternative. Ja, celler og helt enkle organismer kan ikke oppleve en placeboeffekt (selv om både dyr og babyer kan), men de som gjennomfører studien kan likevel påvirkes av ulike psykologiske effekter.

Hvis man eksempelvis forsøker å heale en cellekultur for deretter å la en forsker telle antall døde celler manuelt under et mikroskop, så er det klart at hvis ikke studien er tilstrekkelig blindet vil denne telleprosessen kunne påvirkes av om forskeren vet hva han teller og hva slags resultat som er ønsket. Det har vi sett i alt fra den famøse homeopatistudien av Jacques Benveniste til den engelske studien med healing av plantefrø som jeg blogget om for noen år siden.

Ergo vil det bare være nyttig å bruke celler som mottakere av healing hvis hele prosessen er fullstendig blindet i alle ledd. Det skal vi se at sjelden er tilfelle i de nevnte studier, noe som gjør dem fullstendig verdiløse.

Mannsåker oppgir ingen kildehenvisninger i sin artikkel, og flere av studiene er bare omtalt helt generelt, uten å oppgi hverken navn på forskere eller hvor den er publisert. Da jeg på mitt sedvanlig nerdete vis fant ut jeg ville gå gjennom denne såkalte forskningen for å sjekke om Mannsåker har rett i sine påstander og sin konklusjon, var det derfor usedvanlig vanskelig å finne de studiene eller hendelsene han viser til. Men etter å ha googlet så hele internett glødet i mange timer tror jeg at jeg har funnet nesten alle de omtalte studiene, og her følger en oppsummering av disse.

Healing av celler?

Hans første eksempel er dette:

Den engelske healeren Matthew Manning, som har vært i Norge flere ganger, har stilt seg til rådighet for mange vitenskapelige forsøk. I ett skulle han påvirke blodplater hos friske mennesker, og han lyktes i å påvirke enzymet monoaminooxydase (MOA) i ønsket retning, både til øket og minsket aktivitet (sannsynligheten for at resultatet var slump var mindre enn 0,1 promille).

Den nevnte studien er nesten 30 år gammel, så vidt jeg kan forstå, og er ikke å oppdrive i noen lett tilgjengelig form på internett i dag. Studien «A psychokinetic effect on neurotransmitter metabolism: Alterations in the degradative enzyme monoamine oxidase.» av G. Rein ble publisert i Research in Parapsychology i 1985. Merk deg navnet på journalen.

Skjermbilde 2012 05 15 kl 00 05 55

En av de få stedene jeg finner noe om denne studien er nettopp i en bok av Daniel Benor, og det er igjen bare en omtale av studien. Det er derfor vanskelig å kunne kontrollere metodologien for å se hvor godt gjennomført studien er, selv om Benor hevder at målingene ble gjort blindet, altså at de som sjekket cellene ikke visste om de målte på de healede blodcellene eller kontroll-cellene som ikke var blitt healet.

Det er likevel alltid viktig å huske på mantraet om at påstander som er spektakulære krever tilsvarende spektakulær dokumentasjon for å kunne bevises, og en fantastisk påstand om at healing kan påvirke blodceller bevises ikke av en liten enkeltstudie som ikke er replikert eller publisert i noe anerkjent vitenskapelig tidsskrift. Det er vesentlig mye mer sannsynlig at det har vært svakheter ved randomisering, blinding, eller andre faktorer som kan ha påvirket resultatet, enn at Manning har slike fantastiske evner. Og det har nå gått 30 år uten at disse evnene er blitt verifisert i bedre studier. Det sier vel det meste…

I et annet forsøk med en annen forsker påvirket han kreftceller i plastflasker. Etter 20 min. healing var det 200-1200 % flere døde kreftceller enn normalt.

Studien «INHIBITING CANCER CELL GROWTH, by Spiritual Healer, M. Manning» ble publisert i Journal of the American Society for Psychical Research tilbake i 1979. Heller ikke denne finner jeg noe mer informasjon om, og de samme innvendinger gjelder her som i forrige studie.

I den anledning kan jeg nevne den norske healeren Terje Aasjord som også hevder å ha healet kreftceller med fantastiske resultater i en pilotstudie for et par år siden (eller mer), noe jeg blogget om i 2010. Her hevdet han å ha vært i kontakt med NAFKAM for å forske mer på dette, noe jeg fikk bekreftet av NAFKAMs leder Vinjar Fønnebø at stemte, men uten at de klarte å komme til enighet om hvordan denne forskningen skulle foregå. Aasjord hevdet så at amerikanske forskere hadde vist sin interesse, men vi har altså ennå ikke hørt noe mer om dette på tross av at resultatene visstnok var så ekstraordinære at forskerne var helt sjokkerte.

Det aner meg at man som vanlig fant et positivt (ønsket) resultat i en pilotstudie, som nettopp er en pilotstudie fordi man på det stadiet ennå ikke har innført skikkelige kontroller og dermed ofte får positive resultater som forsvinner når man gjentar studien med mer rigide kontroller.

Det er altså relativt vanlig og lett å få positive resultater i små pilotstudier. Det er først når disse gjentas i større skala og med bedre kontroller, helst av uavhengige forskere, at man skiller klinten fra hveten og ser om det faktisk er en reell effekt der. Merkelig nok kommer aldri disse studiene på healing så langt…

Ubetinget kjærlighet

Mannsåker fortsetter:

Healeren og legen Leonard Laskow lyktes i flere andre forsøk å redusere veksten av kreftceller med 15-40 %.

Denne studien fant jeg på nett, men den ser ikke ut til å være publisert i noe tidsskrift, bare presentert på en konferanse for likesinnede.

Det første jeg merker meg er at det atter en gang er Glen Rein som står bak studien. Rein ser ut til å være en fyr som stort sett driver med parapsykologisk forskning når han ikke holder foredrag om hvordan musikk kan påvirke vårt DNA og lage permanente molekylstrukturer i vann, eller selger utstyr som beskytter oss fra den skumle strålingen fra mobiltelefoner. Rein er åpenbart ikke den mest nøytrale og vitenskapelig troverdige forsker vi kan støtte oss til.

Studien hevder å vise at healeren Laskow påvirket kreftceller ved å gjennom meditasjon innta en kontinuerlig tilstand av ubetinget kjærlighet som fikk ham til å resonnere med kreftcellene. Et lite utdrag fra studien:

Skjermbilde 2012 05 15 kl 21 01 06

Ved å heale cellene med disse ulike intensjonene kunne de oppnå ulike resultater. Å ha som intensjon at cellene skulle gå tilbake til sin naturlige tilstand (punkt 1) ga 39% effekt, men å la Guds vilje manifistere seg (punkt 3) var bare halvparten så effektivt. (Ta den, Snåsamannen!) Ubetinget kjærlighet (punkt 4) hadde visst ingen effekt som intensjon alene, men gjennomstrømmet som nevnt hele forsøket uansett…

I tillegg til å ha ulike intensjoner kunne også healeren visualisere ulike bilder, for eksempel døde eller levende celler, og kombinasjonen av intensjon og bilder ga ulike effekter på cellene. Visstnok.

Rein raljerer i vei om alle mekanismene han mener er årsaken til disse observerte effektene, men det hele er bare en lang forsvarstale for noe han åpenbart har viet sitt liv til å forsvare og «bevise». Ser vi på studien med de samme kritiske briller som vi må bruke på all forskning, ser vi at den ikke inneholder noen som helst form for selvkritikk eller diskusjon av egen metodologi, slik en god studie alltid bør. Rein nevner ingen svakheter ved studien, ingenting som bør testes på nytt, ingenting som kunne vært gjort annerledes, ingen alternative forklaringsmodeller til sine egne mystiske forklaringer.

Han beskriver heller ikke noen form for randomisering eller blinding, ei heller hvordan ulike analyser ble gjennomført. Plassen brukes heller til esoteriske ideer om at DNA fungerer som små antenner som kan motta tankebølger og påvirkes gjennom kjærlighet, og annet tilsvarende svada. Han bruker altså mer plass på å forklare effekten enn han gjør på å dokumentere at effekten faktisk er der. Dette er søppel i fra ende til annen.

Neste studie:

En forsker i Pennsylvania lot 60 studenter, uten tidligere påviste healingevner, påvirke E-colibakterier til både øket og minsket vekst, etter intensjon, med klart statistisk positivt resultat.

Atter en studie som ikke er publisert i noe anerkjent vitenskapelig tidsskrift, men derimot i det britiske «Journal of the Society for Psychical Research». Host.

Det er vanskelig å si noe om en slik studie som jeg finner så lite informasjon om, men vi kan for moro skyld sammenligne det med en studie som faktisk er publisert i et anerkjent vitenskapelig tidsskrift, nemlig British Journal of Cancer. Her testet de også healing på kreftceller i laboratoriet, men resultatet var fullstendig negativt. Ingen effekt ble oppdaget.

Man må undre seg hvorfor Benor og Mannsåker velger å fokusere på 20-30 år gamle studier som aldri er publisert i noe anerkjente tidsskrifter, og glatt overser nyere forskning som faktisk er publisert og gjennomført på skikkelig vis. Tør jeg være så frekk at jeg antyder forklaringen kan være at den solide forskningen ikke viser de resultater de helst ønsker?

Somebodys watching you…

Mannsåker skriver videre:

Forsøk med mental påvirkning og ved bare å stirre, ved tilfeldige intervaller, viser at man kan påvirke hudmotstanden (elektrodermisk aktivitet) til en annen sensorisk isolert person selv om han/hun ikke er seg det bevisst. Sammenfattende analyse av tilsammen 30 slike forsøk har gitt veldig klare positive resultater.

Denne analysen kan leses her, og å si at den gir veldig klare positive resultater er å legge all kritisk sans til side. Det er en gjennomgang av 30 forsøk som har testet en hel rekke ulike fenomener, alt fra å se om folk kan føle når de blir kikket på, til ulike former å påvirke andre mennesker gjennom «tankekraft». Alle studiene er små, som regel bare utført på en håndfull personer. I analysen drøftes ikke blinding, randomisering eller metodologi på noe vis, så det er vanskelig å vite hvor gode studiene faktisk er.

En vesentlig del av studiene har resultater som ikke er statistisk signifikante. Likevel gjør studiens forfattere det trikset at de enkelt og greit multipliserer p-verdien til en hel rekke dårlige studier, for så å ende opp med en ekstremt lav p-verdi (.0000007). Det gir inntrykk av at disse resultatene i sum er svært statistisk signifikante og på ingen som helst måte kan skyldes tilfeldigheter. Problemet er at om man gjør en metaanalyse av en hel mengde søppeldata, så får man bare søppel ut som resultat også.

Det er interessant å se at studiens forfattere helt kategorisk avviser at det kan finnes andre forklaringer for de påståtte positive resultatene enn at de må skyldes parapsykologiske fenomener. I diskusjonsdelen, som burde være viet selvkritikk og forslag til videre studier, får vi istedenfor en tirade av utslitte argumenter om «trangsynt vitenskap» som motarbeider deres forskning. Det er alltid et dårlig tegn når forskerne inntar en offerrolle og går til angrep heller enn å kunne forsvare egne data.

Forskning utført av skeptikeren og psykologen Richard Wiseman er også tatt med i oversikten, men hans resultater var negative. Dette bortforklarer de da med at «intensjonene» til den som utfører eksperimentet kan påvirke resultatet. Med dette synes de ikke å mene at en forutinntatt forsker kan bevisst eller ubevisst tukle med dataene slik at de viser det forskeren ønsker. Nei, her handler det om noe mer «metafysisk», altså den klassiske ideen om at paranormale fenomener forsvinner når en skeptiker er i nærheten på grunn av «negative vibrasjoner» eller noe annet svada. Bare «troende» kan altså få positive resultater, noe som vel sier litt om hvordan dårlig metodologi og forutinntatthet er en avgjørende faktor i slike studier.

Bønn mot AIDS

Så over til den kanskje drøyeste studien av de alle:

Dessverre er det gjort atskillig færre kontrollerte forsøk med vanlig healing i vanlige omgivelser, men noe har man. For eksempel gjennomførte Elisabeth Targ med kolleger et forsøk med fjernhealing av 40 personer med fremskreden AIDS, med halvparten som kontrollgruppe. Over 10 uker mottok de fjernhealing fra flere healergrupper innen forskjellige tradisjoner. Seks måneder seinere viste det seg at de som var fjernhealet, hadde signifikant mindre AIDS-relaterte sykdommer, mindre alvorlig sykdomstilstand, færre legebesøk og færre sykehusinnleggelser enn kontrollgruppa. Humøret var også bedre. Det utløste ytterligere forskning i USA.

Mannsåker fremstiller dette som et udiskutabelt positivt resultat, men det skal ikke mer til enn å klikke seg inn på det første Google-treffet man får på Elisabeth Targ, nemlig hennes Wikipedia-oppføring, før man ser at dette er en sannhet med store modifikasjoner.

Den omtalte studien på AIDS-pasienter vekket riktignok interesse dengang resultatene ble publisert, men i etterkant ble det oppdaget store problemer med gjennomføringen av studien. Det hadde seg nemlig slik at mens studien pågikk dukket det opp en revolusjonerende cocktail-medisin som hadde enorm effekt på levetiden til AIDS-pasienter, inklusive pasienter som deltok i Targ sin studie. Av denne grunn ble studiens blinding hevet midt i studien, og resultatene ble saumfart for å finne noe positivt å trekke ut. Dessverre for Elisabeth Targ så fant hun ingen forskjell i dødeligheten til de som ble bedt for sammenlignet med de som ikke ble bedt for. Det samme gjeldt en rekke andre faktorer som forskjell i livskvalitet, symptomer, humør eller antistoffer i blodet.

En statistiker som analyserte resultatene fant derimot at det var forskjell i antall sykehusinnleggelser og legebesøk mellom de to gruppene, og etter å ha mottatt et tips fra en annen lege begynte de også å samle inn data om 23 ulike infeksjoner som er vanlige hos AIDS-pasienter. Det viste seg at også disse viste statistisk signifikante forskjeller mellom gruppene – i favør av de som ble bedt for.

Det studien egentlig skulle sjekke var altså om bønn eller healing påvirket overlevelsesraten til AIDS-pasienter, men da den faktoren ikke hadde det resultat Targ ønsket begynte hun altså å saumfare dataene for å se om det var noe positivt å hente ut. De positive dataene hun fant ble publisert, mens alle de negative dataene hvor det ikke var noen forskjell mellom gruppene, deriblant hovedfaktoren dødelighet, ble ikke nevnt. Det er klassisk manipulering av data, i tillegg til ugyldiggjøring av forsøket ved at hele blindingen i forsøket ble brutt midtveis. Fy-fy!

Og, desto mer interessant: I 2006, fem år etter Targs død, ble det også publisert en ny og mye større studie, hvor hun var kreditert som medforfatter. Denne studien fant ingen forskjell mellom de pasientene som ble bedt for og de som ikke gjorde det.

Så hvorfor nevner ikke Mannsåker det faktum at Targ-studien har vist seg å være falsk? Hvorfor nevner han ikke at da studien ble gjentatt i større skala så var resultatet negativt? Jeg tror vi vet svaret, og det handler om komfort og skylapper.

From Kyoto to Stuttgart

Over til neste eksempel fra Mannsåker:

Et eksempel på et klinisk forsøk: Den tyske healeren Christos Drossinakis var i Tokyo, og en pasient i en klinikk i Stuttgart, og begge viste økning av deltabølger i hjernen under en healingbehandling. Kvinnen hadde kronisk bronkitt og mange plager, men var ferdigbehandlet i det tyske helsevesenet. Under healingen ble hun kvitt alle smerter i leddene, og åndedrettsorganene fungerte vesentlig bedre. Virkningene har holdt seg siden.

Dette er igjen upublisert forskning og er mer eller mindre som anekdotisk bevis å regne. Healeren Christos Drossinakis hevder å ha påvirket hjernebølgene til en pasient i Stuttgart mens han selv var i Kyoto (ikke Tokyo), men vi vet ingenting om hvordan forsøket ble utført. Ble tidspunkter for når healing skulle foregå tilstrekkelig godt skjult, eller kunne pasienten plukke opp indikasjoner på dette gjennom måten forskerne oppførte seg eller hvordan måleutstyr ble aktivisert? Ble det spesifisert noen endepunkter for studien før den ble gjennomført, eller har man, som i Targ-studien, bare funnet noen interessante avvik i etterkant som man legger frem som beviser? Er forsøket replikert av andre noengang?

Nei, dette forteller oss ingenting. Uten at metodologi og data utsettes for kritikk gjennom publisering i en fagfellevurdert journal er det umulig å vite noe som helst om hva dette forsøket egentlig var og hva vi skal kunne tolke ut av det. Den føyer seg inn i rekken av «pilotstudier» som aldri føres noe videre – eller om de så gjør får vi aldri høre om de negative resultatene når studiene gjentas under strengere forhold.

Det påfallende er at om resultatene virkelig var så tydelig positive og sensasjonelle som det til stadighet hevdes i disse studiene, så er det rart at ingen klarer å gjennomføre virkelig gode, store forsøk etter den høye standard som god vitenskapelig forskning krever, slik at det kan sendes inn for publisering i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter. Hvis de hadde passert det nåløyet, og studiene deretter også ble gjentatt av andre med samme resultater, så kan vi begynne å prate. Men det skjer ikke, og den mest nærliggende forklaring er at når man gjør gode forsøk, så forsvinner effekten – fordi den aldri har vært der i utgangspunktet annet enn i forskernes drømmer.

Healing mot kreft

Tilbake til Mannsåkers artikkel:

Mange forsøk gir en klar indikasjon på at healing med ekstern qi kan virke. For eksempel ble det gjort en omfattende klinisk kreftstudie i Beijing i 1993. Over 8 år ble 1648 pasienter undersøkt. Av disse var det 500 pasienter som fikk qigong-nærhealing, og 30% flere levde etter 5 år enn gjennomsnittlig for de som ikke fikk slik terapi.

Ja, Mannsåker sier så, men ser vi på den faktiske studien ser vi at det kanskje ikke er så enkelt. Denne studien (eller gjennomgangen av studier) er, i motsetning til de andre studiene Mannsåker har vist til, faktisk godt gjennomført, og inneholder en egen del hvor man ser på mulig problemer og begrensninger i studien. Slik skal det være!

Så hvilke problemer med denne studien ser forskerne? Vel, for det første var ikke studien dobbeltblindet. Det er nok vanskelig å få til i en slik studie, men vi vet at når pasientene får delta i en behandling som andre pasienter i en kontrollgruppe ikke får, så vil som regel den ekstra oppmerksomhet, stressreduksjon og mestringsfølelse slik tilleggsbehandling gir kunne ha positive helseeffekter gjennom placeboeffekten.

Men kan det påvirke kreft? Neppe i noe vesentlig grad. Et enda større problem er derfor at den nevnte overlevelsesraten er sammenlignet med andre kinesiske sykehus som ikke benytter seg av qigong. Kan det hende at det også er andre forskjeller på disse sykehusene som gjør at pasientene ved dette sykehuset hadde høyere overlevelse enn andre, utover bare bruken av qigong? Får pasientene bedre behandling? Har de råd til bedre medisiner? Ettersom de driver forskning på sykehuset er det kanskje i en bedre økonomisk posisjon enn andre sykehus? Det synes ikke å være kontrollert for alle disse variablene, noe forskerne også tar selvkritikk for og innrømmer kan være årsaken til det positive resultatet studien viser.

Dette er altså bare en ukontrollert observasjonsstudie hvor det finnes mange kjente og ukjente variabler som kan ha påvirket utfallet hos de kreftsyke, så å konkludere med at qigong er effektivt på grunnlag av dette er høyst usikkert. Mannsåker velger likevel å overse forskernes egne forbehold og påstår uten skam at qigong er effektivt mot kreft.

Qigong

Men Mannsåker mener også at det finnes mer dokumentasjon for at qigong er effektivt:

Andre enkeltstudier har vist bedring for leddgikt i kneet, fibromyalgi og kronisk smerte hos eldre (både smertereduksjon og funksjonsbedring i alle grupper).

OK, så la meg se litt på forskningen på qigong. Denne systematiske gjennomgangen av forskningen på qigong som kreftbehandling konkluderer med at det mangler dokumentasjon for at qigong har effekt. En annen oversikt over systematiske gjennomganger av qigong innen ulike former for medisinsk behandling konkluderte også med at forskningen stort sett var av lav kvalitet og det derfor ikke ville være mulig å trekke noen konklusjoner ennå – i motsetning til hva Mannsåker velger å gjøre.

Hva så med qigong mot smerte? En systematisk gjennomgang av denne forskningen viser at heller ikke her finnes det vitenskapelig dokumentasjon på slik effekt, mest fordi kvaliteten på studiene er så dårlig. Leddgikt da? Nei, heller ikke her viser en systematisk gjennomgang av forskningen at qigong kan sies å være effektivt.

De store systematiske gjennomgangene av forskningen på qigong er altså enten negative, eller kan ikke konkludere fordi studiene holder så lav kvalitet. Det forhindrer likevel ikke Mannsåker fra konkludere med at qigong åpenbart virker – basert nettopp på studier som er så dårlige at de er verdiløse.

Dette er et gjennomgående trekk ved hele denne artikkelen Mannsåker har skrevet. Han er en troende som klamrer seg til halmstrå. Studie etter studie som er så liten og dårlig gjennomført, og alltid gjennomført av noen som har en personlig interesse i å bekrefte at disse parapsykologiske fenomener er reelle, brukes som «bevis» på at det virker. Men i den virkelig verden er dette bare tull. Forskningen holder ikke vann.

Vi nærmer oss slutten:

Det er også gjort forsøk for å måle hva som virker. Man har målt flere fysiske effekter fra qigongmestere. Tre qigongmestere i et forsøk i Tokyo lagde sterke vekselmagnetfelt i området 4-10 Hz, over 1000 ganger sterkere enn normalt. Andre forsøk har målt infrarød stråling, subsonisk lyd (igjen 4-10 Hz), og mikrobølger. Altså er det flere mulige mekanismer som kan virke inn. Men ingen av dem kan forklare fjernhealing.

Her henviser han nok til denne studien, publisert i «Acupuncture & electro-therapeutics research». Ho-hum. Men resultatet var oppsiktsvekkende, faktisk så oppsiktsvekkende at det er enda mer oppsiktsvekkende at ikke forsøket er forsøkt gjentatt i løpet av de tyve årene som er gått siden forsøket ble gjennomført! Dette resultatet burde være så enkelt å verifisere med gode måleinstrumenter at det ville revolusjonere vår forståelse av menneskekroppen om det ble bekreftet. Men etter to tiår er det fortsatt ingen publisert forskning som har dokumentert dette. Merkelig.

Det er også påfallende at de ikke klarte å måle noen som helst elektrisk strøm i kroppene på de tre personene som genererte slike kraftige magnetfelter, noe som tyder på at magnetfeltene slettes ikke var til stede i virkeligheten. Og om strømmen var der ville den for øvrig måtte være kraftig nok til å få kjøtt og blod til å fordampe for å kunne generere et så kraftig magnetfelt. Ettersom det bare var 3 av 37 testpersoner som man fant interessante målinger hos, er det mer sannsynlig at dette skyldtes feil eller unøyaktigheter ved målingen, enn at qi faktisk finnes og kan generere slike målbare felter.

I skikkelig forskning søker man alltid å falsifisere en hypotese. Og får man merkelige resultater, som for eksempel da forskere ved CERN målte nøytrinoer til å bevege seg raskere enn lyset, ja da gjentar man forsøkene til man blir blå i ansiktet, og så ber man andre gjøre det samme. Innen forskning på healing skjer ikke dette. Der løper man avgårde og jubler straks man får et positivt avvik, uten å vise vilje til å sjekke om det kan ha vært et tilfeldig utslag, en feilmåling, eller tilfeldigheter.

Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis. Vel, en isolert, tvilsom, gammel, ikke-replikert studie kvalifiserer ikke som ekstraordinært bevis.

Healing – en realitet?

Mot slutten av artikkelen oppsummerer Mannsåker sitt syn på saken:

Ikke alle forsøk med healing og healingrelaterte prosesser har gitt positive resultater. Likevel, såpass mange gode forsøk ser ut til å påvise en direkte mental påvirking av andre levende systemer at man kan si at laboratorieforskningen peker mot at healing er en realitet.

Nei. Resultatene fra mange dårlige studier forteller oss veldig lite. De kan i beste fall brukes som argument for å gjennomføre nye og bedre studier, men det gjøres visst ikke. Ellers så gjøres det, men resultatene er da negative og derfor hører man ikke mer om dem. Istedetfor klamrer de troende seg til de gamle pilotstudiene som ennå kan pekes til som positive.

Uten unntak synes det å være grove feil med studiene, enten at de ikke er blindet, ikke er publisert, ikke er replikert, er svært små, er utført av forutinntatte forskere, mangler egenkritikk, bruker tvilsomme statistiske analyser for å oppnå tilsynelatende positive resultater, eller er gjennomført helt uten noen kontrollgruppe – og ofte flere av disse problemene på samme tid. At ingen av disse forskerne evner å produsere noe som helst av gode data etter flere tiår med forskning, er et helt klart tegn på det motsatte av hva Mannsåker hevder. Healing er ikke er en realitet, og nettopp derfor klarer ingen å dokumentere noen slik healing-effekt i gode studier.

Plural anecdote 620x438

Deretter sier Mannsåker:

Som svarer til inntrykket av mange rimelig godt dokumenterte tilfeller fra det virkelige livet.

Da må jeg spørre: Hvilke? Hvor finnes disse «rimelig godt dokumenterte» tilfellene? Så vidt jeg vet finnes ingen dokumenterte tilfeller av at eksempelvis Snåsamannen har helbredet noen fra alvorlig sykdom. Dette er ren ønsketenkning fra Mannsåker, som fortsetter:

Problemet er at vi mangler forklarende teorier, selv om det er «harde empiriske data» som støtter opp om healing som fenomen, både i laboratoriet og i livet. Men man kan ikke late som om terrenget ikke eksisterer fordi man mangler et kart!

Nei, nei, og atter nei. Som jeg har skrevet så mange ganger tidligere i denne bloggen så er ikke mangelen på forklarende teorier det store problemet her. Hvis man kunne vise at healing virket, så hadde forklaringsmekanismen vært underordnet. Man avfeier ikke en dokumentert effekt fordi man ikke forstår den. Forskningens historie viser utallige eksempler på dette. Det er først når en slik uforståelig effekt er godt dokumentert at vi trenger begynne å forske på hvordan og hvorfor det virker.

Manglende forklaring er ikke hovedproblemet. Mangel på dokumentert effekt er.

Ny virkelighetsforståelse?

Hvis dette er reelt, kreves en kraftig utvidelse av vår modell av både bevissthet, medisin, biologi og fysikk, med ukjente måter å overføre informasjon og/eller energi på. Dagens materialistiske forståelse har selvsagt sitt store gyldighetsområde, men det dekker tydeligvis ikke hele virkeligheten.

Det er sant. Hvis det viste seg at healing eller paranormale fenomener var virkelighet. Men foreløpig er det overhodet ingenting som tyder på det. La oss vente med å omdefinere hele vår virkelighetsforståelse til disse fenomener faktisk er bevist. Inntil da synes vår materialistiske forståelse av verden å fungere svært så bra…

Naturvitenskapen er jo en metode, ikke et verdensbilde? Vi trenger en vesentlig utvidelse av teoriene våre, kanskje med flere dimensjoner, analogt med strengteorier som søker å gi en sammenhengende «teori om alt» i fysikken.

Hvorfor trenger vi det? Det finnes foreløpig ikke noe i såkalt «healing» som ikke kan forklares med placeboeffekter, andre kjente psykologiske mekanismer, eller som «støy» fra dårlig gjennomførte studier og ønsketenkning.

Så hva vet vi da om healing etter å ha gjennomgått denne forskningen lagt frem av Benor og Mannsåker? Vel, vi vet hvertfall at det råder en fullstendig mangel på vitenskapelig dokumentasjon for at healing er en realitet. Vi vet også at folk som Mannsåker åpenbart er mer enn villige til å senke standarden for forskning til langt under fotsålenivå så lenge de kan hevde at en studie bekrefter det de ønsker.

Som jeg sa innledningsvis så må vi vel anta at Mannsåker har trukket frem de beste eksemplene fra Benors bok, slik at hvis disse ikke holder mål, har de lite annet å fare med. Vel, jeg tror vi kan konkludere med at denne artikkelen var stor ståhei for ingenting.


Og vil du vite hvordan det gikk da jeg selv ble forsøkt healet i NRK Ukeslutt, så kan du lese og høre om det her.