HomeopathyDet er en ting som har undret meg når det gjelder homeopatitilhengere, og det er hvor utrolig inkonsekvente de er når de skal forsvare sin homeopatiske tro. La meg gi et par eksempler.

Å riste eller ikke riste

Homeopati baserer seg på to hovedprinsipper:

1) Likt kurerer likt.
2) Jo mer fortynnet, jo mer potent.

«Likt kurerer likt» betyr normalt at et stoff som frembringer de samme symptomer som en sykdom, kan brukes til å helbrede denne sykdommen. Blir man forgiftet med arsenikk vil et av symptomene være rødt utslett på huden, og dermed mener homeopater at homeopatisk fortynnet arsenikk kan helbrede f.eks. psoriasis.

En annen bruk av homeopati er derimot nosode-prinsippet. Her bruker man en fortynnet variant av det samme stoffet som frembringer sykdommen for å helbrede sykdommen. Det kan være kreftceller for å helbrede brystkreft, eller fortynnet arsenikk for å helbrede arsenikkforgiftning.

Jeg skal nå konsentrere meg om punkt 2. Når homeopater fortynner sine remedier må det skje på en helt spesiell måte. Man kan ikke bare fortynne i en operasjon, men må derimot gjøre det i serier. Man tar en dråpe aktivt stoff, for eksempel det giftige stoffet arsenikk, og blander med 99 dråper rent vann. Da får man en 1% fortynnelse. Men så kommer noe helt kritisk, nemlig potenseringen som foregår ved at man rister blandingen kraftig i alle tre akser. Dette er helt sentralt innen homeopati. Uten denne ristingen, ingen effekt av blandingen. Når dette er gjort har man det homeopatene kaller en 1C blanding. Så gjentar man dette for eksempel 29 ganger til for å oppnå en 30C-blanding, en av de mest vanlige homeopatiske fortynningene.

Hvorfor kan vi si at dette er så viktig for homeopater? Jo, fordi vi kritikere peker ofte på at alt vann må være et homeopatisk remedie mot alt, fordi vannet har sirkulert i millioner av år på jorda og vært i kontakt med nesten alle substanser, og må dermed også inneholde et «minne» av så godt som alle disse substansene. Nei, sier homeopater. Slik er det ikke, fordi det er ikke bare å fortynne et stoff i vannet, det må også ristes i alle tre akser på helt riktig måte.

Fortynne, riste-riste-riste, fortynne, riste-riste-riste, fortynne, riste-riste-riste.

OK. Så hva er problemet med argumentasjonen? Vel, i diskusjon med homeopatitilhengere blir jeg stadig vekk presentert med studier som hevder å bevise at vannet kan huske et stoff selv om det er fortynnet så mye at stoffet er helt borte. Et eksempel er denne studien: Therapeutic Effect of Arsenicum album on Leukocytes. I denne studien behandlet man ulike cellekulturer som var blitt «forgiftet» med arsenikk med det homeopatiske remediet Arsenicum album, som altså er homeopatisk fortynnet arsenikk. Målet var selvsagt å se om celler som ble behandlet med Arsenicum album etter nosode-prinsippet levde lenger enn de som ikke ble det.

De testet tre ulike fortynninger av arsenikk, 6C, 30C og 200C, i både uristet og ristet variant. En fortynning på 6C tilsvarer 1 dråpe arsenikk i 1 billion (1 med 12 nuller bak) dråper vann. En slik fortynning er lavere enn Avogadros konstant og inneholder fortsatt arsenikk. Fortynningen på 30C passerer Avogadros konstant, noe som skjer ved ca 12C, og det er derfor ikke noe arsenikk igjen. Det er fortynnet så mye at det bare er rent vann. Det samme gjelder selvsagt 200C, en fortynning så høy at det tilsvarer ett arsenikkmolekyl blandet med et antall atomer tilsvarende minst fire av våre univers. Det sier seg selv at om man tar en pille fra en haug tilsvarende minst fire univers fulle av piller, hvorav bare en av disse pillene vil inneholde ett arsenikkmolekyl, så er sjansen for å ta den riktige pillen i praksis lik null. Og selv om man skulle ta den riktige pillen ville man bare få i seg ett arsenikkmolekyl, noe som ville være meningsløst.

Så hva ble resultatet av studien? Jo, studien mente å finne at alle de homeopatiske fortynningene hadde en gunstig effekt på de arsenikkforgiftede cellene, enten remediet ble ristet eller ikke ristet når fortynningen ble gjort. Ristingen hadde altså ingen som helst betydning!

Det samme ser vi i flere studier som homeopater legger frem som bevis på at homeopati virker hos dyr og i cellekulturer, noe jeg skrev om i denne bloggposten. Disse studiene er for det meste ikke studier på homeopati i det hele tatt, bare studier ved bruk av ultrafortynnede doser. Ordet homeopati er sjelden nevnt i studiene i det hele tatt. Men hvis studien mener å kunne vise en effekt selv av ultrafortynnede doser, så tar homeopatene studien til inntekt for at prinsippene bak homeopati er vitenskapelig bevist, og plutselig er ikke ristingen så viktig likevel.

Samuel Hahnemann, homeopatiens grunnlegger, sa selv at datidens leger ikke burde gå med homeopatiske remedier i jakkelommen fordi ristingen når man gikk kunne gjøre remediet så potent at det ble direkte dødelig. Han var altså helt tydelig på at ristingen hadde en ekstrem effekt og var helt sentral for å kunne oppnå en homeopatisk effekt. Og homeopater er som regel enige i det når det passer dem. Men når det plutselig passer å vise til studier hvor ristingen er helt fraværende, men hvor høye fortynninger likevel «virker», så er ristingen helt irrelevant.

Med andre ord burde altså alt vann, for eksempel vann fra springen, være en kur for alt, fordi det nødvendigvis må inneholde et «minne» av de fleste substanser på jorden, selv om det aldri er blitt ristet akkurat på den riktige måten. Hvis homeopater ikke er enige i det, må de samtidig slutte å bruke studier på ultrafortynnede, ikke homeopatiske, stoffer som bevis på homeopatiens prinsipper.

Individualisert homeopati?

Et annet kronargument fra homeopatene er dette med individualisert homeopati. En av hovedårsakene til at kliniske studier som regel viser at homeopatisk behandling ikke virker bedre enn placeboeffekt er, i følge homeopatene, at man i disse studiene gir alle pasientene det samme remediet. Det funker ikke, må vite, for innen homeopatisk behandling er individualisering helt sentralt. En homeopat foretar et intervju med pasienten, og foreskriver på grunnlag av denne samtalen et remedie skreddersydd akkurat til denne pasienten.

Det er flere problemer med dette argumentet. For det første er det gjort flere kliniske studier (*) hvor man nettopp gir individualisert homeopatisk behandling, og likevel virker det ikke bedre enn hos de i kontrollgruppen som får falsk homeopatisk medisin. Individualisering ser altså ikke ut til å virke bedre enn ikke-individualisert remedier i kontrollerte studier.

Men det poenget jeg vil frem til her handler om noe annet. Homeopater sier altså at det å oppsøke en homeopat og gjennomføre et intervju er helt sentralt for å få det riktige remediet og dermed kunne ha nytte av det. Så hvorfor kritiserer aldri homeopatitilhengere salg av homeopatiske remedier i apotek? Hvordan i all verden kan homeopatiske remedier som hyllevare virke hvis dette med indivudalisering er helt kritisk for å kunne se noen effekt?

Musikalstjernen Lisa Stokke har de siste dagene drevet iherdig kampanje i sosiale medier for å ivareta retten for å fortsatt kunne kjøpe homeopatiske remedier via internett, telefon, vanlige apoteker, og hos homeopatene selv. Et nytt lovforslag vil visstnok endre det britiske lovverket slik at man kun kan få homeopatiske remedier hos noen få utvalgte, homeopatiske apotek, og Stokke promoterer en underskriftskampanje for å motarbeide dette.

På Twitter skriver hun:

Lisastokke

Dette ble lagt ut på hennes Facebookside:

551778 10151131798049428 839254427 13352977 1966883314 n

Da en del skeptikere begynte å stille spørsmål til henne omkring homeopati, bl.a. med henvisning til en av mine bloggposter, ble de straks blokkert, og kort tid etter ble denne diskusjonstråden slettet. Klassisk alternativistisk debatteknikk. Nå ser man følgende andre postinger på hennes Facebook-side:

Skjermbilde 2012 05 22 kl 20 30 28

Så hvis individualisert homeopatisk behandling er helt sentralt, hvorfor ønsker man da muligheten til å kjøpe homeopatisk hyllevare? Hvis man kan kjøpe helt standariserte homeopatiske remedier for å sove eller bli frisk fra influensa på apoteket eller i en nettbutikk, hvordan kan det da ha seg at dette plutselig ikke skal være gyldig når man gjennomfører en klinisk studie?

Igjen ser vi at homeopatene vil ha både i pose og sekk. Men de kan ikke både anbefale homeopatisk hyllevare, og samtidig hevde at bare individualiserte homeopatiske remedier vil vise effekt i kliniske studier.

Homeopater er som vi ser svært inkonsistente i sin argumentasjon. De har en håpløst dårlig sak, stakkars dem, og hele deres behandlingsmetode koker ned til religiøs tenking. Det er fullstendig umulig å forsvare homeopati på noe som helst rasjonelt grunnlag, og det vet de nok innerst inne, derfor må de svitsje argumentasjonen frem og tilbake etter behov, selv om de da ender opp med å motsi seg selv 100% av tiden.