Lyden av et menneske som dør

Døren ut til balkongen er åpen. Lukten av tropene forviller seg inn og flørter med meg. Det regner. Skyene er mørke. Men det er varmt. Lummert. Kalenderen forteller meg at det er høysommer, men øynene mine sier høst. Het høst. Midt i juli.

Jeg sitter i bare bokseren på sofaen i den lille stuen min. Har sittet slik hele dagen. Kom aldri lenger. MacBooken på fanget. En kopp kaffe på bordet. Luften er deilig. Jeg elsker når den er varm nok til at man kan ha balkongdørene på vidt gap, samtidig som det sildrer vann ned fra oven. For en deilig kombinasjon.

Det er godt å leve.

Luften minner meg om Kenya. Jeg og mine brødre pleide løpe ut i hagen i regntiden. Med nakne overkropper og shorts. Dagvakten vår lo av oss der han stod under tak i sin uniform. Gulhvite tenner lyste mot oss fra et svart ansikt. Snille Henry. Han passet på oss, men hagen kunne han ikke beskytte. Regnet ødela som regel hagen vår. Den røde jorden rant i strie strømmer. Bekker formet seg og dro med seg det tynne laget av plantejord. Igjen. Men vi elsket det. Det fikk være gartneren sitt problem. Vannet plasket opp rundt føttene våre i det vi trampet, lo og lekte i stormregnet.

Det var vått, men det var varmt.

Kroppen min er i en stue i Jens Bjelkes gate i Oslo, like ved Trondheimsveien, mens tankene er i Afrika. Jeg kan føle regnet på kroppen. Kjenne den varme lukten i nesen. Jeg savner livet på ekvator. Det glimter i lyn bak øyelokkene mine.

Og så smeller det.

Jeg åpner øynene og ser ut på balkongen. Tordenbraket jeg hørte kom ikke fra den afrikanske himmel. Ei heller fra den norske. Lyden manglet den dype bassen fra et tordenskrall. Den var mer anleggsaktig. Mekanisk. Som om noen mistet et lass betongklosser og stålplater fra tyve meters høyde og rett ned i bakken. Lyden har mest mellomtone. Iskald.

Det er en ekkel lyd. Et ekkelt smell. Ikke bare ett. Den er dobbel. Trippel kanskje. Som om den har et ekko. Iskaldt. Som Satans hjerteslag.

Ka-dunk.

Blokken jeg sitter i svaier. Jeg bor i fjerde etasje. Øverst. En gammel murbygning. Og den svaier. Ikke mye, men nok til at jeg kjenner kroppen min flytte seg frem og tilbake. Nok til at jeg blir litt kvalm. Tordenbrak gjør ikke sånt.

Et øyeblikk tenker jeg at det er en kontrollert sprengning i forbindelse med veiarbeid. Men det føles ikke riktig. Lyden er noe mer. Noe er feil. Klokken er 15:25:45. Det er gått 23 sekunder siden smellet, og jeg deler min usikkerhet på Twitter.

Holy crap. Eksploderte nettopp Oslo?

Jeg reiser meg opp. Går over stuegulvet og ser ut av balkongdørene. Ser ingenting spesielt. Setter meg.

Det er vått. Det er varmt. Og jeg har gåsehud.

Så begynner det å skje å ting på Twitter. En ny virkelighet begynner å dryppe inn i twitterfeeden min som regnet fra himmelen. Ustoppelig. Mer og mer intens. Som et lite sommerdryss som gradvis vokser til en tropisk storm. Først eksploderte Oslo. Så eksploderte Twitter.

Kakofonien av sirener som passerer utenfor vokser i volum. Skriker og hyler gjennom gatene. Jeg sitter i sofaen i bokseren min. Skriker og hyler inni meg. Nesten naken. Fullstendig blottet.

Den lyden jeg hørte. Det smellet. Holy crap. Det begynner å gå opp for meg.

Det var lyden av et menneske som dør.

Ikke bare ett. Flere mennesker. Det tropiske tordenskrallet som på et hundredelssekund transporterte meg fra en gjørmete hage i Kisumu til min sofa i Gråbeinkvartalet var lyden av mennesker som døde. Akkurat da. I det øyeblikket. Kl 15:25:22. Kroppene spist opp av det flammende hatet til en blekblond ulv. På et brøkdels sekund. Satans hjerteslag stoppet deres.

Ka-dunk.

Slik høres det altså ut. Jeg vet det nå. Slik høres det ut. Lyden av et menneske som dør.

Nesten uten bass. Med ekko.

Et ekko som aldri dør hen.