77443 10151211734715861 2075002293 o

Det er så mye prat om nasjonalfølelse i disse dager. «Nasjonalfølelse.» Jeg smaker på ordet, men merker at det minner mer om en Paracet som smelter på tungen enn et nyplukket jordbær. Og jeg er usikker på om jeg har det. Nasjonalfølelse altså, ikke jordbær. Jordbær kan jeg kjøpe i butikken. Nasjonalfølelse vet jeg egentlig ikke hvor jeg kjøper. Hvordan jeg anskaffer. Jeg forstår ikke konseptet. Jeg tror ikke jeg helt kjenner følelsen.

Er jeg glad i landet mitt? Ja, om man med «landet mitt» mener det landet jeg bor i nå, Norge, så er jeg jo det. Det er et flott land, og vi har mye å være stolte av. Men Kenya er også landet mitt. Jeg er stolt av Kenya hvor jeg bodde og gikk på skole i fjerde og femte klasse. Og jeg er glad i Tanzania, landet jeg ble født i og bodde mine første to leveår på denne kloden. En del av mitt hjerte hører Øst-Afrika til. Kanskje det vakreste sted på jord, med de vakreste menneskene som har gitt meg de vakreste minner.

Likevel, jeg heier på Norge i landskamper, og jeg synes det er stas om Norge vinner Melodi Grand Prix. Det er kult når New York Times skriver fint om Norge, eller en europeisk statsleder roser oss for våre politiske veivalg. Betyr det at jeg har nasjonalfølelse? Er nasjonalfølelse bare det at man foretrekker at det landet man tilfeldigvis bor i utmerker seg på ulike måter?

Kanskje det. Det er i så fall ikke noen egenskap verdt å pryde seg med. Eller opphøye. Det bare er.

Nasjonalfølelse er kanskje litt som musikksmak. Jeg har et spesielt forhold til hardrock-bandet Def Leppard fordi jeg begynte å høre på dem i ung alder. Anbefalt av en venn. Det er egentlig en tilfeldighet. Jeg kunne kanskje like gjerne følt noe spesielt for KISS eller AC/DC, men det gjør jeg ikke.

Jeg bryr meg ikke om engelsk fotball, men om jeg skulle få en pistol rettet mot meg og måtte si et favorittlag ville jeg sagt Ipswich. Årsaken er så enkel som at min «Granny» bodde nær Ipswich da jeg vokste opp. Det er en tilfeldighet. Hadde min engelske bestemor bodd et annet sted hadde jeg kanskje svart Stoke. Eller Arsenal.

Musikksmak og favorittlag er i stor grad resultatet av tilfeldigheter. Det er også ganske tilfeldig at jeg bor i Norge. Jeg kunne bodd i England. Eller fortsatt bodd i Tanzania. Valg mine foreldre gjorde som resultat av valg deres foreldre gjorde styrer hvor jeg nå bor. Det gjør meg ikke til noen Norgespatriot. Jeg bare bor her, bidrar til fellesskapet, og nyter godt av den luksus vi nordmenn har. Heldige meg.

Så kanskje jeg likevel forstår hva nasjonalfølelse betyr, men jeg forstår ikke verdien i det. I den grad det en målbar størrelse er det i form av nasjonalisme, en følelse av nasjonal overlegenhet, og det er utelukkende negativt. Men sett bort fra den politiske varianten betyr nasjonalfølelse stort sett bare at man er glad i landet sitt.

Jeg er også glad i leiligheten min. Har jeg en leilighetsfølelse? Jeg er glad i mine nye sko. Har jeg en skofølelse? Det ville vært verre om noen stjal mine sko enn naboens. Og jeg hadde blitt adskillig mer lei meg om min leilighet brant ned heller enn den rett over gaten. Men det er egentlig bare av praktiske årsaker. Og litt egoistiske.

Jeg mener derfor at konseptet «nasjonalfølelse» er meningsløst. Det er et tomt begrep. For kan man si at en person med stor nasjonalfølelse har større verdi, er et bedre menneske, eller tjener en større hensikt, enn en person uten nasjonalfølelse? Selvsagt ikke. Å påberope seg nasjonalfølelse er som å si at man har gud på sin side. Det er fiksjon. Innholdsløst.

Nasjonalfølelse er egentlig bare et retorisk grep som brukes for å forsvare egoisme. For å forsvare murer mellom dem og oss. For å forsvare min rett fremfor andres rett. Bare norske flagg skal være lov på nasjonaldagen, fordi… nasjonalfølelse. Det gir ingen mening. Nasjonalfølelse betyr ingenting. Det er ikke et gyldig argument for noe som helst. Det er et subsitutt for reelle argumenter. Noe man sier når man ikke egentlig kan forsvare sin sak. Bruker du nasjonalfølelse som argument har du allerede tapt debatten.

Jeg tror vel egentlig at i den grad nasjonalfølelse er en reell følelse, så er følelsen usikkerhet. Nasjonalusikkerhet. Som om vår egenverdi som folk er avhengig av at vi tror på vår egenverdi. En selvoppfyllende profeti. Vi må ikke gi slipp på det, fordi da er kanskje britene bedre enn oss. Eller tyskerne. Eller gud forby svenskene. Jeg tror nasjonalfølelse er det tomrommet som oppstår når man ikke lenger tror på det globale fellesskapet. Når gruppetilhørigheten blir viktigere enn troen på individet. Når oss mot dem blir viktigere enn sammen mot fremtiden.

Så jeg trenger ingen nasjonalfølelse. Vi trenger ingen nasjonalfølelse. Det har ingen verdi, det fyller ingen funksjon, det spiller ingen rolle. Det er et sykdomstegn mer enn et gode. Det er et symptom på at prioriteringene er feil. Når denne sykdommen får oss til å sette et farget tøystykke høyere enn barns glede over å bare være til stede og feire fellesskapet, er vi blitt syke. Et sykt folk.

Jeg er glad i Norge. Men jeg er også glad i Kenya. Og England. Og hvis jeg en dag flytter til USA kommer jeg til å bli glad i det landet også. Jeg er vel bare glad for å eksistere og å ha det bra. Uansett hvor jeg er.


Bildet er fra 17. mai 1986 ved den norske skolen i Kenya. Siste dagen vi var i Kenya etter å ha bodd der siden sommeren 1984. Først et år i Kisumu, så et år i Nairobi. Good times.