Niels Christian Geelmuyden har de siste dagene forsøkt å svare på noe av kritikken i min forrige bloggpost ved å poste en serie med statuser på Facebook som skal vise at jeg tar feil.

Før jeg tar for meg disse er det likevel interessant å merke seg at han har fått seg noen «interessante» venner. Som vi har sett så mange ganger før, tiltrekkes antisemitter, pedosvertere, vaksinemotstandere og alternativekstremister av folk jeg kritiserer i bloggen. De er plutselig bestevenner med vedkommende, og starter personangrepene mot meg på veggen til den jeg har kritisert.

Jeg antar det etterhvert dukker opp noen bloggposter fra andre bloggere som dokumenterer de verste utspillene inne på Geelmuydens åpne Facebookprofil, så jeg skal ikke ta de for meg her. Men det er interessant å merke seg at Geelmuyden aksepterer disse gærningene som venner og lar dem poste grove, sjikanerende kommentarer uten noen form for moderering. Jeg tror ikke det får ham til å fremstå i noe særlig bedre lys. Hans tap.

Glyfosat og korn

Men, over til Geelmuydens egne utspill. Først har vi denne blunderen:

Screenshot 2014 08 19 11 20 44

Geelmuyden hevder jeg har sagt at ikke noe norsk korn sprøytes med Roundup (glyfosat). Vel, la oss se hva jeg skrev i forrige bloggpost:

Det er heller ikke lov å sprøyte norsk korn med glyfosat. (Eneste unntak er bygg til fôrkorn hvor det kan forekomme.)

Jeg skriver altså at bygg kan sprøytes med glyfosat, men ikke annet korn. Geelmuyden, og den lange debattråden under hans status, hoverer over at Tjomlid tok feil. Jeg mener, Geelmuyden har tross alt en lite spesifikk artikkel fra forskning.no som dokumentasjon!

I artikkelen uttaler forsker Kirsten Semb Tørresen ved Bioforsk Plantehelse seg om at hun er bekymret over mer bruk av glyfosat i korn. Det står ikke spesifisert hvilket korn det er snakk om, bare «korn». Men tar vi en kikk på etiketten til Roundup Eco kan vi lese hva den er tillatt brukt til:

Screenshot 2014 08 21 10 15 34

Eller vi kan se hva Mattilsynet skrev i sin godkjenning av Glyphogan Eco (som har samme godkjenning og bruksområde som Roundup Eco):

Screenshot 2014 08 21 10 16 48

Eller vi kan lese hva Norsk Landbruksrådgiving skriver:

Den mest effektive kvekebekjempelsen oppnås ved sprøyting i modent bygg med et glyfosatprodukt. Metoden er kun godkjent i bygg uten gjenlegg, og kornet må ikke brukes til frø. Sprøyting i modent bygg reduserer kvekemengden med minst 80-90 %.

Eller vi kan gå enda et steg lenger og spørre forskeren som er omtalt i artikkelen Geelmuyden selv lenker til. Jeg sendte Kirsten Semb Tørresen en mail med spørsmålet:

Er det lov å sprøyte annet modent korn enn bygg med glyfosat i Norge?

Svaret kom kjapt (min utheving):

Hei,

Glyfosat brukes mest i stubbåkeren noen uker etter høsting av korn. Glyfosat-preparater er også godkjent i moden byggåker. Det er ikke lov å sprøyte annet modent korn enn bygg i Norge. Se ellers etiketten til preparatene – der står det hvilket bruksområde preparatene er godkjent i (link til eksempel her: Roundup Eco). Etiketten er regelverket her. Liste over etiketter ligger på www.mattilsynet.no . Det er Mattilsynet har ansvar for godkjenning av plantevernmidler i Norge og har du mer spørsmål ang. godkjenning av plantevernmidler bør du kontakte dem.

Håper dette svarer på dine spørsmål.

Med vennlig hilsen

Kirsten Semb Tørresen

Forsker/Ph.D
Bioforsk Plantehelse /Bioforsk – Plant Health and Plant Protection Division
[…]

Så det jeg skrev i bloggposten min var korrekt. Norsk korn sprøytes ikke med glyfosat, med unntak av bygg. Roundup brukes først og fremst til å sprøyte kornåkre etter innhøsting for å drepe ugress slik at åkeren er klar til neste sesong. Det modne kornet som vi forbrukere skal spise er ikke tillatt sprøytet.

Det er litt bekymringsverdig at Geelmuydens «research» og kildebruk er så slett. Heller enn å sjekke hva godkjenningen av Roundup kan fortelle oss, eller å snakke med forskeren selv, bruker han en diffus artikkel fra forskning.no som dokumentasjon alene.

Fiskeoppdrett og dyrevelferd

Over til fisk:

Screenshot 2014 08 19 11 20 37

Først viser han til dette med «dårlig dyrestell». Geelmuyden har et poeng i at det Havforskningsinstituttets rapport «Risikovurdering av norsk fiskeoppdrett» peker på at dyrevelferden ikke er optimal. Dagbladet omtaler forrige års rapport, men ser vi på den nyeste, den som omhandler 2013, skriver instituttet i sin konklusjon:

Selv om de fleste utsett av laks går forholdsvis godt, er det mer enn ett av seks utsett som ender med høyere gjennom- snittsdødelighet enn 11 % etter 6 måneder, og enkelte utsett har opp mot 60 % dødelighet. Nesten 20 % av den utsatte smolten overlever ikke frem til slakt, og det er riktig å si at det er høy risiko for dårlig velferd.

Men de skriver også at dette representerer et enormt økonomisk tap for oppdrettsindustrien, så insentivene for å bedre dette burde være store. De finner også store variasjoner fra oppdrettsanlegg til oppdrettsanlegg, og påpeker at det derfor er en uforutsigbar bransje.

Hovedårsaken til dødeligheten er likevel ikke dårlig dyrevelferd, det er virussykdom, og her har man oppnådd mye gjennom utvikling av bedre vaksiner. Det gjør at svinnet i dag er rundt 30% lavere enn før 1990. Ting går tross alt fremover.

Screenshot 2014 08 21 10 47 18

Når det er sagt skal vi også ta med oss viktige nyanseringer fra kommunikasjonsdirektør i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening, Are Kvistad, som sier (min utheving):

– Det er viktig å forstå at det er en biologisk forskjell på pattedyr og fisk. Også rundt sju prosent av kyrne dør på bås. Dette er store dyr i forhold til oppdrettsfisk. Når det gjelder laksen, skjer cirka 80 prosent av tapet under utsett, det vil si når fisken er liten. Måler vi dette tapet i kilo, utgjør det fire til fem prosent av lakseproduksjonen og er dermed ikke noe stort tall. Forskjellen til annet husdyrhold er at det er veldig mange individer fisk som inngår i matproduksjonen.

Fiskeoppdrett og medisinbruk

Mer problematisk er det at Geelmuyden hevder følgende:

Det ingen forteller er at næringen ved sitt massive misbruk klarte å skape resistente bakterier for 25 år siden.

Virkelig? Ingen forteller? Her ser vi igjen Geelmuyden forsøk på å fremstå som en som «avslører» hvor ille det står til, noe som er selve premisset for boken hans. Men dette er da ingen avsløring. Det har vært publisert tonnevis av materiale om den tidligere høye antibiotikabruken i norsk fiskeoppdrett og problemer knyttet til dette. Dette er fullstendig offentlig og har vært gjenstand for åpen, faglig debatt i alle år.

Som jeg skrev i forrige bloggpost har antibiotikabruken i Norge vært svært lav de siste 20 år, hovedsakelig grunnet utvikling av en effektiv vaksine som ble tatt i bruk i 1992. Da gikk bruken av antibotika rett i gulvet. Og hvorfor utvikler man en slik vaksine? Jo, nettopp fordi resistensproblematikken ble tatt på alvor. På samme måte som hos mennesker er gode vaksiner det beste middel i kampen mot resistente bakterier.

Folkehelseinstituttet (FHI) har ganske nylig lagt ut en rapport om resistensproblematikken, og her skriver de blant annet om fisk (min utheving):

I Norge ble det i 2012 forskrevet 58 646 kg antibiotika. Det aller meste til mennesker (87%), mens 10% brukes til behandling av landdyr og i underkant av 3% til fisk. Forbruket til hvit fisk (særlig torsk) var i 2012 unormalt høyt på grunn av betydelig sykdomsproblemer, mens forbruket til laks og ørret er minimalt i forhold til det store produksjonsvolumet. For 2013 ble det brukt 972 kg antibiotika til fisk.

Om oppdrettsfisk skriver de videre:

Kliniske isolater hos oppdrettsfisk har blitt undersøkt i regi av NORM-VET ved kun to anledninger; Moritella viscosa fra laks i 2003 og Vibrio anguillarum fra laks og torsk i 2010. Det foreligger mangelfulle internasjonale retningslinjer for hvordan man skal tolke resultatene for disse bakteriene, altså om bakteriene skal anses resistente eller ikke resistente. Det finnes lite sammenliknbare data, og for å skaffe data vil det være behov for en mer systematisk overvåkning over flere år. Forekomst av antibiotikaresistens i normalflora (f. eks. E. coli) hos slik oppdrettsfisk er ukjent.

Sånn sett er det rart at Geelmuyden synes å hevde at resistensproblematikk hos oppdrettsfisk er et stort problem. Det finnes det ikke data for å påstå.

Det er også knyttet utfordringer til bruk av vaksiner hos oppdrettsfisk, men disse løses gradvis og tilstanden i 2014 er vesentlig bedre enn tidligere også på dette felt.

Geelmuyden hevder at næringen trappet ned bruken av antibiotika fordi preparatene ikke lenger virket. Dette stemmer rett og slett ikke om vi ser på statistikken, som jeg også inkluderte i forrige bloggpost:

Screenshot 2014 08 17 12 25 25

Her ser vi at bruken av antibiotika økte ganske jevnt og trutt frem til 1992 da en effektiv vaksine ble innført. Det var årsaken til at antibiotikabruken sank, fordi endelig hadde man et bedre alternativ.

At «øvrig medisinbruk i næringen» er tiltagende, har jeg allerede drøftet i forrige bloggpost, og her generaliserer Geelmuyden vel mye, men jeg skal ikke gjenta meg selv.

Mattilsynet – troverdig eller ikke?

Det er for øvrig litt morsomt å se at Geelmuyden bruker Mattilsynet som grunnlag for sin kritikk av dyrevelferd i oppdrettsnæringen, når hans budskap generelt sett er at Mattilsynet ikke er til å stole på. Han har hevdet at de er «mer opptatt av å betjene mektige næringsinteresser enn helsen til avmektige forbrukere», og at Mattilsynet ikke gjør jobben sin – noe som påfører både mennesker og dyr unødige lidelser.

Vel, i artikkelen hos Dagbladet, som han bruker som kilde, er det nettopp Mattilsynet som har gått ut og vist bekymring rundt dyrevelferden i oppdrettsnæringen. Stoler Geelmuyden bare på dem når deres uttalelser er i tråd med det han vil tro? Det kan virke slik. Han velger altså dokumentasjon ut fra det som til enhver tid støtter hans syn, heller enn å forme sitt syn ut fra den beste dokumentasjon.

For øvrig svarte Mattilsynet på Geelmuydens kritikk på en glitrende måte, hvor de også viste til hans mange faktafeil, i kronikken «Niels Chr. Geelmuydens feilslutninger». Her er de helt på linje med hva jeg hevdet om Geelmuydens «cherry-picking» når de skriver:

Den første svakheten er at arbeidet gir inntrykk av å være objektiv vitenskap. Det er det ikke. Geelmuyden lanserer teorier, og velger deretter bare ut observasjoner som støtter teoriene.

De skriver også konkret om hans påstander om at Mattilsynet ikke bryr seg om dyrevelferden hos oppdrettsfisk:

Dette er en grunnløs påstand. Fiskehelse er et prioritert område. I øyeblikket gjennomføres f eks prosjektet – «Tap av fisk i sjø» – som kartlegger velferd og dødelighet i oppdrett. Det involverer nær 470 oppdrettsanlegg langs hele kysten fra Arendal til Kirkenes, og omfatter all laks og regnbueørret som ble satt ut høsten 2010 og i hele 2011. Målet er ny kunnskap for å bedre fiskevelferden.

Geelmuyden presterte i sin kronikk å vise til en økning i bruk av antibiotika fra 544 kg i 2011 til 1591 kg i 2012. Men unnlater å si at bruken ble redusert med 99% fra 1987 til 2012. Det viser hvordan Geelmuyden plukker ut datapunkter som gir det bildet han selv ønsker å vise, uten å gi leseren hele bildet. Jeg viste flere eksempler på det samme i min forrige bloggpost.

Det store bransjetidsskriftet for fiskerinæringen, Intrafish, omtalte også min bloggpost og trakk frem nettopp denne kritikken fra min blogg:

Geelmuyden har også valgt tidsperioder som passer med de funnene han ønsker å finne, ifølge Tjomlid.

Plantevernmidler igjen

Geelmuyden har også en Facebookstatus om bruken av sprøytemidler:

Screenshot 2014 08 21 11 25 37

Her er et par poeng verdt å drøfte. Først hevder han at artikkelen hos Hegnar.no ikke er noe han har gått god for. Merkelig da at han ikke har bedt om sitatsjekk før publisering, eller bedt om korreksjoner i alle de måneder den har ligget på nett. Først når jeg påpeker alle faktafeil i artikkelen, kommer han på banen og hevder at han egentlig ikke går god for den.

Jeg lurer i så fall på hva han mener er feil i artikkelen? Ut fra de søk jeg har gjort er påstandene i artikkelen på Hegnar.no identiske med det man finner i utdrag fra boken hans. Geelmuyden er velkommen til å konkret påpeke hva i artikkelen han mener var feil eller upresist sammenlignet med innholdet i boken. Jeg venter spent.

Når det er sagt hevder han igjen at bruker av sprøytemidler øker. Dette er feil, feil, feil. Jeg viste i forrige bloggpost til flere uttalelser og statistikker fra offentlig hold som viser at omsetningen har vært stabil de siste 15 år. Og før dette sank bruken dramatisk.

I artikkelen han viser til hos Aftenposten kan vi lese:

Det samme sprøytemiddelet som i økende omfang brukes i landbruket, er i vekst også i private hager. Bruken av Roundup er økt med 300 prosent de siste 20 årene.

Men dette har da ingenting med spørsmålet om det brukes mer plantevernmidler i landbruket å gjøre eller ikke. Det betyr bare at bruken av andre plantevernmidler har gått ned til fordel for Roundup. Dette er en god ting ettersom glyfosat er vesentlig mindre farlig enn mange plantevernmidler som ble brukt tidligere.

Hvis vi skal diskutere helse må vi heller se på farligheten til et stoff, enn mengden som brukes av plantevernmidler totalt. At bruken av et mindre farlig stoff øker mens bruken av farligere stoffer går ned, viser ikke at bruken av plantevernmidler totalt sett øker eller at risikoen for vår helse øker. Tvert i mot.

Igjen jukser Geelmuyden med fakta for å fronte en tydelig agenda.

Synkende sædkvalitet

Så må vi tilbake til dette med menns fertilitet igjen. Geelmuyden har to ferske Facebookstatuser om dette:

Screenshot 2014 08 19 11 25 14

Screenshot 2014 08 21 10 01 49

Igjen er stikkordet: cherry-picking. Geelmuyden teller 15 studier som har vist at menns sædkvalitet har sunket. Vel, jeg kan også leke den leken. Her er noen oversikter fra en bok om emnet, «Male infertility», og vi kan sammenligne antall studier for og mot påstanden.

Her er en liste over de studier som mener å ha funnet en nedgang i europeiske menns sædkvalitet:

Screenshot 2014 08 21 11 38 00

20 studier.

Hva så med studier som ikke finner en slik nedgang?

Screenshot 2014 08 21 11 49 41

Her listes 24 slike studier. Fem av studiene finner faktisk en bedring i menns sædkvalitet. Disse nevner selvsagt ikke Geelmuyden med et ord.

Problemet er bare at man ikke kan finne sannheten utelukkende ved å telle studier. Det kreves systematiske gjennomganger og metaanalyser av all forskning hvor man bare inkluderer studier av høy nok kvalitet. Sannheten er at de lærde ennå strides.

I den nevnte boken kan vi lese noen grunner til at vi ikke kan ta for gitt at disse studiene faktisk viser at menns sædkvalitet synker:

The inter- and intraindividual biological variability of sperm production, the heterogeneity of the studies population, the small sample-sized evaluation, the paucity of information on subject characteristics, and the uncertainty in the quality and standarization of methods used for semen analysis make the intepretation of secular trends in semen quality extremely difficult as most studies have not taken these potential sources of error into account.

[…]

A critical appraisal of the available evidence indicates that it is unsound to assume that such trends may be linked to lifestyle and environmental exposures to endocrine disrupters.

Det er altså både usikkert om menns sædkvalitet faktisk har blitt dårligere, og det er hvertfall ingen gode data som tyder på at en slik eventuell nedgang skyldes «kjemikalier» eller plantevernmidler.

En mer sannsynlig forklaring er kanskje at europeiske menns BMI har økt, og fedme medfører dårligere sædkvalitet.

Vi vet altså ikke noe med sikkerhet, selv om Geelmuyden ser ut til å være veldig sikker i sin sak.

Konklusjon

Jeg tror jeg avslutter der, men igjen ser vi at når Geelmuyden skal forsvare seg, graver han seg bare dypere ned i en gjørme av faktafeil, misbruk av statistikk og tendensiøse fremstillinger av forskningslitteraturen.

Det lover ikke bra for hans kommende film om emnet.